Gi-opp-fasen.

Det er mindre enn hundre timer igjen, jeg er ikke klar.

Aldri før har jeg følt som jeg føler nå. Aldri, noensinne. Jeg ligger lammet på mammas skinnsofa, alene i det moderne huset og stirrer på havet. På flo, fjære, på vinden som rusker i trærne, på sola som av og til glimter med sin tilstedeværelse. Jeg stirrer på regndråpene som farger asfalten på veien sort, teller bilene som kjører forbi av og til.

Bortsett fra det har jeg sluttet å telle ned til Modum. Det er bare fire dager igjen nå. F-i-r-e. 7. Juni. Tirsdag. Jeg har sluttet å tenke, skjøvet alt sammen bort. Ingenting som handler om logistikken er opp og avgjort. Jeg aner ikke hvem som eventuelt skal følge meg, jeg har ikke bestilt billetter, jeg har ikke gjort noe som helst. Det eneste jeg vet er at jeg får beroligende for turen nedover.

Katastrofetankene er enorme. Karianne vs. ukontrollerbar angst, lukket flyplass, ingen steder å løpe, ingen steder å søke tilflukt eller gjøre av seg. Jeg har lyst til å hyle at det er umulig, det kommer aldri til å gå, jeg kommer aldri til å overleve turen nedover. Jeg ser for meg krampeanfall, epileptisk eller som en konsekvens av den ekstreme angsten jeg føler i slike situasjoner. Jeg ser for meg at hjernen min skal overbelastes, og deretter skrur systemet seg fullstendig av. Bildene og katastrofene jeg visualiserer lar seg ikke skru av.

Ansvarsfraskrivelsen er enorm. Telefonen ringer, jeg tar den ikke. Det tikker inn ei tekstmelding fra telefonsvar, jeg ringer opp og hører beskjeden. Kjenner det knyter seg i magen når jeg hører ordene fra mennesket jeg hadde samtaler med da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum. Timer senere ringer samme nummeret én gang til, jeg får meg ikke til å ta den. Senere ringer frk.fastlege, jeg tar den. Lytter. Hva i all verden finnes det å si? Vil jeg ikke bli frisk? Ønsker jeg å legge med ned i veiskillet? Feige ut her? Før jeg har satt mine ben på flyplassen en gang?

Jeg er helt flat i følelsene mine. Det pleier å skje når det blir for mye på en gang, at jeg slutter å føle som en slags mekanisme for å ikke miste meg selv fullstendig, fra å flippe ut, bli fullstendig, vanvittig gal. Ingenting henger på greip. Latterkrampen da jeg lå på parkettgulvet i natt, og lo fordi det kilte i magen etter en tur ned trappa. Jeg følte meg levende. Raseriet over en tekstmelding som tikket inn idag, som jeg besvarte meg “fucking hell, det er faen ikke greit”.

“Du har gått inn i gi-opp-modus.”

Jeg vet det. Det er faen så urettferdig. Jeg leter etter den lille gnisten inni meg selv, den der “fucking hell, nå skal jeg faen meg få til noe her i verden”, den lille gnisten som driver meg framover når alt går i stå, den lille gnisten som holder meg levende, selv når jeg bare ønsker å gi en totalt faen. Den lille gnisten som veier tyngre enn alle mørke impulser som surrer gjennom hodet mitt. Gnisten som bekjemper panikken. Panikken som kan utløse impulser jeg ikke greier å tøyle, av den destruktive typen.

Det å skulle ta dette valget, dette ene lille ja eller nei’et, er det verste jeg har vært med på siden krisen i Januar. Hvor lenge har jeg ikke stått på denne ventelista? Noe sånt som 18 måneder. Halvannet år har navnet mitt stått på de listene. Det er forferdelig, forferdelig lang tid på å vente på livsnødvendig helsehjelp. Atten måneder. Jeg vil tro det kan sammenlignes som å stå på donorliste for nytt hjerte. Når tiden står stille og det eneste du kan gjøre er å forsøke å holde deg levende – vente på at livet skal begynne, selv når kroppen din begynner å gi opp og pulsen synker. Det er så lenge at ordet “lenge” ikke er et passende begrep. Atten måneder er forferdelig lenge å lide i stillhet, forferdelig lenge å kjempe ensomme kamper man ikke kan vinne på egenhånd. Det er forferdelig mange dager å stå alene og forsøke å holde seg levende. Forferdelig lenge, forferdelig mye, forferdelig. 

Hvorfor i helvete føles det da ikke som en lettelse? Hvorfor er jeg ikke lykkelig, glad eller takknemlig for at det nå er min tur? Noe sånt som “endelig”? Hvorfor føler jeg meg bare oppgitt, som ett følelsevrak, nervevrak, så ødelagt, som om jeg ikke kan repareres? Hvorfor er jeg i gi-opp-modus nå, nå som det er på tide å virkelig kjempe? Hvor i helvete er den satans jævla motivasjonen, nå som jeg kunne trengt den for å redde mitt eget liv? 

Veiskille. Vedlikehold av sykdom, eller veien mot livet? Hvorfor er det så vanskelig å velge det som er riktig, når jeg vet så uendelig godt – innerst inne – hva som er det?

Det er ironisk. 7. Juni altså. 7. Juni 2010 satt jeg også på flyet i retning Vikersund og Modum Bad. Innen vi gikk av toget fra Drammen, vel framme i Vikersund, greide jeg ikke å få meg selv til å ta taxi opp dit. I fire timer satt jeg og Elin på en benk i sola før vi kom noen vei. Jeg dro, og jeg var der på vurderingsoppholdet. Jeg ble godkjent, jeg fikk tilbud om å stå på de endelige, uendelige ventelistene.
På dagen ett år senere skal jeg gjøre det samme, bortsett fra at oppholdet er lenger enn to dager.

Jeg så på Livvaktene idag, plukket opp sitatet “du kjenner ikke din kone før du har gått fra henne“, og det traff rett hjem. Du kjenner ikke spiseforstyrrelsens makt før du prøver å kjempe deg fri. Du ser ikke selv hvor jævlig oppslukt og forbanna syk du har blitt, før du prøver å gjøre noe med det. Det er først når du forsøker å vende deg bort, at du fullt ut får oppleve hvor jævlig hardt grep sykdommen har i deg.

“Har du bestemt deg?”
-jadaneida
“Nårtid drar du da?”
-Tirsdag, kanskje.

Jeg har dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke finner fram. Selv ikke når jeg har lest alle kommentarene her på bloggen, selv når jeg har vurdert, overvurdert, undervurdert og revurdert konsekvensene av begge valgene. På lang sikt, på kort sikt. Selv ikke når jeg har tenkt så langt som bare fantasien kan føre meg, selv da gnager samvittigheten over min manglende motivasjon og gnist til å leve.

Resignert. Nå dør jeg bare. Som om jeg ikke ønsker meg ett nytt hjerte, som om jeg ikke ønsker å leve eller kjempe for livet?

Greier ikke riktig å se alvoret. Min egen frustrasjon gnager så hardt at jeg har lyst til å ty til destruktive løsninger for å kunne telle alvorets bloddråper. Som om virkeligheten hadde blitt mer synlig da?

Jeg ser på min egen header. “If your’e going through hell….” keep on burning? Det har gått atten måneder. Om det var mulig hadde jeg blitt frisk på den tiden, eller bevist at jeg hadde greid å snu selv. Jeg vet det, jeg kommer ikke lenger på egenhånd. Det er fysisk umulig, jeg har stått på stedet hvil i hele 2011. Jeg trenger hjelp.

Hva faen er det jeg venter på? Jeg stirrer frykten i øynene og spør meg selv hva jeg er redd for. Redd for å feile, redd for å ikke lykkes, redd for skuffelsen. Redd for at kroppen ikke skal akseptere ett nytt hjerte. Men hvordan kan jeg vite det om jeg ikke en gang tør pakke min egen koffert? Hvordan kan jeg vite at jeg taper uten å ha prøvd? Hvordan kan jeg vite noe som helst, hvordan våger jeg egentlig å svikte meg selv på det groveste ved i det hele tatt vurdere å gi opp nå?

Jeg er bare så forferdelig sliten. Av å skulle greie alt, gjøre alt, rekke alt sammen på så kort tid. Gjøre noen skoleoppgaver, jeg har for lengst gitt opp å være tilstede fysisk – jeg orker ikke. Å skulle møte angsten, selv i de enkleste sammenhenger – selv når jeg bare må lufte Zahra eller hente post. Jeg har flyttet ut av leiligheten – det kan krysses av lista over umenneskelige oppgaver på altfor kort tid.

Jeg flyter enda. I tankene. Og tenker at jeg ikke skal tenke på det, selv om det er umulig i praksis.

Jeg forsøker å inngå kompromisser med meg selv. Tyner meg selv i langdrag for å se hvor langt jeg greier å strekke meg. Presser meg selv i det lengste før jeg kan tillate meg selv å gi opp. Kan jeg gi opp når jeg har pakket kofferten? Si at jeg har forsøkt da? Hva med når jeg står på trappa, kofferten pakket, tidlig tirsdags morgen? Kan jeg gi opp da? Kan jeg freake ut i taxien på vei til flyplassen? Kan jeg kaste opp på fortauet utenfor flyplassen og anse meg selv som beseiret da? Kan jeg få et krampeanfall på flyplassen og gi opp når jeg våkner på sykehuset?

Det er ikke lov å ikke prøve. Jeg kan ikke tillate meg selv det. Jeg er god for mer enn jeg greier å se akkurat nå.

Dette er jævlig. Jeg skylder meg selv å skjerpe meg. Egentlig er det ikke noe å dvele lenger ved. To minutter før jeg poster dette innlegget har jeg tatt ett bittelite steg i riktig retning, ved å be om hjelp, ved å spørre pappaen min om han kan følge meg.

Soundtrack: Portishead – Roads 

Advertisements

33 Responses to “Gi-opp-fasen.”


  1. 1 laipai 3. June 2011 at 19:18

    Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa for faen,nå krysser jeg fingrene så hardt at de hvitner,om at han vil følge deg!

    Fy faen Karianne,jeg ELSKER deg <3 Uansett,bare fordi du tok det lille steget!

  2. 3 Annlaug 3. June 2011 at 19:20

    Tøft av deg å spørre han om hjelp. Samme problem hadde jeg men mitt problem var en bakke, en bakke som sperret meg inne. Ned går jeg den, bare opp som er problemet har forsatt ikke kommet meg opp bakken men har spurt om hjelp. Da er jeg jo et skritt nærmere toppen.

    Det er som du sier, det er når man tar tak i problemene man ser hvor store de er, men mister de ikke litt av sin skremmende storhet føler du når du vet om de?

    Tøff føler jeg du er uansett!!!

  3. 5 BEM 3. June 2011 at 19:25

    Huff, det er et valg bare DU kan ta.
    Det er DU som må stå for valget, og ingen kan gjøre valget for deg.
    Uansett, jeg ønsker deg kjempemasse lykke til.
    Og ikke minst, TAKK! Jeg har fått stor hjelp fra deg og bloggen din den siste tiden, som føles uendelig lenge, men også så utrolig kort.
    Det du skildrer og skriver om har vært motiverende og hjelpende i min egen kamp!
    TUSEN TAKK.
    Anbefaler deg å høre sangen ”Dear Friend” av Stacie Orrico.
    http://www.youtube.com/watch?v=XXlf-xcM5mA (den beste linken jeg fant, men kanskje ikke den passende….?? )

  4. 7 Ingeborg 3. June 2011 at 19:30

    Karianne. Ta dette så riktig som det går an å ta, fordi du vet at jeg bryr meg om deg, ok? Jeg har snakket mye med deg før, så du vet at jeg sier dette av kjærlighet.

    Det er lov til å ikke prøve dersom du har bestemt deg for å feile. Du vet den ventelista du har stått på? Aner du hvor mange som står på den og både trenger og vil ta imot hjelpen? Dette ER en konkurranse om de beste plassene på toget på vei til livet Karianne -kjemp for den eller la den gå til noen som vil sitte på.

    • 8 arikanne 3. June 2011 at 19:38

      Jeg har ikke bestemt meg for å feile, jeg har bare hengt meg opp i tanken om at noen andre kanskje; som du sier; trenger plassen mer, og kanskje er mer villig enn jeg selv er. Men det føles som om jeg ikke vet noen ting? Som om jeg ikke får kontakt med meg selv eller finner ut hva det egentlig er jeg vil. Frustrasjon.

  5. 12 Tuva 3. June 2011 at 19:48

    Gi deg over til livet, ikke frykten. Jeg gråter en tåre for deg nå. Vi er sterke for deg. Tenk deg at du får styrke fra alle rundt deg. Kanskje du kan låne litt av vår, bare så du kommer deg frem? For jeg har gått en liknende vei. Og det verste er frykten. Bare gi slipp på frykten, så kommer du tilslutt frem. Jeg støtter deg, og tenker på deg.
    -Tuva

  6. 14 Dukke 3. June 2011 at 19:59

    Jeg heier sånn på deg, Karianne! Det gjør vondt å vite at du har det så tungt med å ta avgjørelsen, og jeg håper så hardt at du skal falle på å prøve. Du skuffer ikke oss om du ikke drar, men jeg er redd du kan komme til å skuffe deg selv om du ikke gjør det. Du er så ufattelig sterk. Det er lov å være svak også, men ikke bli liggende… Jeg heier fortsatt!
    Klem

  7. 15 anneilen 3. June 2011 at 20:03

    jeg vet at det blir å gå bra. å tenk du har ventet så lenge så da skylder du dem å dra :D det blir å gå bra tenk positivt! flyturen å alt skal fikse seg ha tro på det. Ha tro på deg selv, kjenn innerst inne at du har et lite håp! følg det lille hååpe, eller tenk sånn at du gjør det for zara finn en inspirasjon!

  8. 16 Solveig @ poona 3. June 2011 at 20:04

    Du har så rett. Man aner ikke hvor sterkt grep spiseforstyrrelsen har om en, før man prøver å kjempe seg fri. Man aner ikke hvor hard kampen er, før man står i den.
    Og man aner ikke hvor godt livet kan være, før man er kommet lengre ut på den andre siden.
    <3

  9. 18 FineOrkidéer 3. June 2011 at 21:42

    Å forstå emosjonell ustabil forstyrrelse
    Ved sykdom er det som regel en mekanisme i kroppen som ikke fungerer som den skal. Ved diabetes mangler det insulin og ved kreft er det ukontrollert celledeling. Ved emosjonell ustabil forstyrrelse (EU) er det en mekanisme som kalles ”affektregulering” som er svekket/dårlig fungerende. Hva som er årsaken varierer og er ofte sammensatt – sånn er det både med psykisk og fysisk sykdom. Man har gjerne en biologisk sårbarhet (gener/arv) og sykdommen kan utløses av belastende faktorer gjennom livet (miljø).

    I tilfellet med EU finnes det en emosjonell sårbarhet som kan skyldes genetikk, faktorer i fosterlivet, og/eller faktorer tidlig i utviklingen som kan ha påvirket hjernen. De miljømessige faktorene er omstendigheter som straffer, traumatiserer eller avviser den emosjonelle sårbarheten spesifikt, eller individets emosjonelle ”selv” generelt (et ikke-støttende miljø – trenger ikke være familie men alle en har en relasjon til i miljøet rundt seg). Man antar at et gjensidig samspill mellom disse to (sårbarhet og miljømessige omstendigheter) over tid skaper lidelsen. Dvs en blir mer emosjonelt ”uregulert” jo mer miljøet straffer/avviser – og jo mer uregulert man blir jo mer avvisende blir miljøet. En såkalt ond sirkel. Det kan være vanskelig å forholde seg til følelsesutbrudd og dermed bli avvisende – og er man ustabil/har vansker med å regulere følelser, jo mer vár og sårbar er en for avvisning osv. Arv og miljø forsterker hverandre på en gjensidig måte.

    Når man ikke har utviklet en god affektregulering, resulterer det da gjerne i ulike former for selvskading (kutting, spiseforstyrrelse, rus, dissosiering,) – alle disse ”symptomene” er former for affektregulering. Noen klarer å benytte ”bedre” strategier som å snakke, skrive, fysisk aktivitet m.m.

    Jeg jobber som psykolog og følger bloggen din med stor interesse og beundring. Det finnes god behandling for denne lidelsen, man kan bli frisk – og du har egenskapene som skal til. En behandlingsform som har godt dokumentert effekt er Dialektisk atferdsterapi (DBT). Det er ikke veldig utbredt og godt kjent i Norge enda, men en del driver med det og flere og flere behandlere lærer seg metoden. Forklaringsmodellen ovenfor er basert på DBT-tenkning. Ønsker deg lykke til i din livsviktige kamp!

    P.s. Det er MYE enklere å være destruktiv enn å være konstruktiv.
    P.p.s. Når man er redd er den naturligste responsen unngåelse/flukt. Det sitter i hjernen. Det er MYE enklere enn å møte det du er redd for. Prøv å vinne over frykten. (Unngåelse: Frykten vinner. Reise: Karianne vinner). Prøv. Klarer du ikke er det også greit. Du kommer deg videre med eller uten Modum.

    • 19 arikanne 3. June 2011 at 22:41

      Tusen takk! For en forklaring som er forståelig. Har hørt mye positivt om DBT, vært på foredrag hos noen pasienter som hadde vært gjennom gruppa og delte sine erfaringer. Dessverre har de ikke lignende tilbud her i Harstad.

  10. 20 Nerve 3. June 2011 at 22:02

    Du er kjempetøff Karianne! Det er ikke bare bare å skulle sette i gang med en slik utfordring. Jeg heier på deg og håper du finner veien :) Stå på

  11. 21 Hannah 3. June 2011 at 22:22

    Jeg heier på deg Karianne.. Og gratulerer med 300 følgere! Sangen er en av mine deppefavoritter… Klem <3

    • 22 arikanne 3. June 2011 at 22:39

      Haha! Trist å ha egne deppefavoritter, men skjønner utrolig godt hva du mener. ♥
      Det var en mann som jobbet på ungdomspsyk i 2008 som sa det var hans absolutte favorittsang. Det var vel da jeg oppdaget den.

  12. 23 Marilyn 3. June 2011 at 22:47

    Der fikk du virkelig satt ord på det jeg føler akkurat nå, og har kjent på så lenge jeg har vært i behandling:

    “Du kjenner ikke spiseforstyrrelsens makt før du prøver å kjempe deg fri. Du ser ikke selv hvor jævlig oppslukt og forbanna syk du har blitt, før du prøver å gjøre noe med det. Det er først når du forsøker å vende deg bort, at du fullt ut får oppleve hvor jævlig hardt grep sykdommen har i deg.”

    Jeg håper og ønsker så inderlig mye for deg kjære Karianne, at du kjemper videre for et bedre liv enn det du lever nå.

    Jeg heier på deg <3

  13. 24 Vibeke L 3. June 2011 at 22:49

    tenker på deg .
    klemm

  14. 25 Ingeborg 4. June 2011 at 00:21

    Så gi dét en tanke: at profesjonelle sitter med en faglig vurdering av DEG som en som fortjener plassen. Du tar den ikke fra noen. Du har rett på den. Din helt egne, sårt ventede på, rett.

    Men skal du ta den, ta den skikkelig. Tenk på det som en bryllupsinvitasjon: ville paret invitert deg for at du skulle tvile på om de egentlig skulle hatt en annen på din plass? Med ditt navnemerke på? Og ville de blitt glade om du ikke kom, fordi da kunne en annen fylle plassen? Dont think so.

  15. 26 Sofie 4. June 2011 at 00:55

    Aner du hvor heldig du er? Er du klar over hvor mange som får avslag hos Modum Bad? DU trenger ikke å ta stilling til om du er syk nok, for det har de vurdert deg til å være på bakgrunn av søknad og vurderingsoppholdet. Mitt råd: på 4 dager: gjør det du makter for å bli så frisk (og så sterk) som du bare kan for å bli best mulig rustet til utfordringene som kommer (for det gjør de). Still deg nøytral til ambivalens – bare gå for det (fokus). Du har tatt et valg – har du ikke? Det er trist å ha hatt det ille i 18 måneder (og enda litt lenger), men historien er ikke unik. Verden er hard, og du har griseflaks som har fått (og tilegnet deg) muligheten din. Bruk den. Det kommer du ikke til å angre på.

  16. 27 I 4. June 2011 at 00:58

    Har et sitat som jeg følte passet veldig godt inn her.

    Det verste som kan skje er at vi flykter fra kampen. Det er verre enn å tape kampen, for i nederlaget kan vi alltid lære noe, men i flukten oppnår vi ikke annet enn å erklære vår fiendes seier. (Paulo Coehlo)

    Som det er nevnt lengre oppe her – du har fått denne plassen både fordi du trenger det, og fordi du fortjener det. Stå på, jeg heier på deg!

  17. 28 Caroline 4. June 2011 at 08:11

    Jeg er veldig stolt av deg, Karianne!! Det er vanskelig å stå ved det veiskillet, når man har vært syk -så- lenge. Det er vanskelig å vite om man faktisk vil bli frisk, eller om man bare vil drite og dra og heller eksistere slik man lenge har eksistert. Men, du velger livet! Dette klarer du Karianne!
    Jeg heier på deg! :)

  18. 29 Lileana 4. June 2011 at 11:11

    Sender en haug med styrketanker og styrkeklemmer!

  19. 30 Emma 4. June 2011 at 12:22

    Styrken din gjenomsyrer deg, den skinner igjennom, du er sterkere enn du aner!
    Tenker masse på deg og håper for deg!!
    Dette skal gå bra tilslutt Karianne!
    Tror du føler seier og lettesle når du først kommer deg til Modum!
    Kjempeklem!

  20. 31 Linn L. 5. June 2011 at 16:14

    Jeg håper så veldig at du finner styrken inni deg til å reise. Sender deg masse klemmer på veien <3

  21. 32 M 7. June 2011 at 16:20

    Lykke, lykke til Karianne! Jeg er veldig glad du gjør dette! Jeg håper virkelig at bitene faller litt mer på plass i tanker og følelser etter hvert, og at du kan virkelig kjempe deg videre! Du må gjøre dette for DEG, Karianne! Tenker mye på deg, og ønsker det ALT det beste! <3

  22. 33 Rebekka 26. February 2012 at 20:44

    Hei!
    Jeg heter Rebekka og er 15 år, og jeg var innom bloggen din, og så at du hadde spiseforstyrrelser, og det hadde jeg også for nesten ett år siden, det er utrolig kjedelig og du vet ikke hva du skal gjøre til slutt.
    jeg har Emetofobi, derfor hadde jeg spiseforstyrrelser og klarte ikke å spise tilslutt, og ble helt gal og fikk noja. skulka skolen fordi jeg følte meg dårlig, og det var jo fordi jeg ikke spiste rett og slett.
    og man har ofte ikke matlyst og har absolutt IKKE lyst på noe å spise, men sulten gnager i magen forde.
    det som bestemmer om du skal ha mat eller ikke er magen selv, men hodet tar over og begynner å styre alt ved deg. du greier ikke å tenke nøye gjennom hva du gjør. og tilslutt blir du sur og kaster noe i gulvet eller ja, kutte seg selv. jeg har ikke kuttet meg gjennom denne tiden.
    jeg har ikke gått til psykolog, jeg greide å bygge meg lengere opp mot “stigen” på egen hånd. Ingen andre kan hjelpe deg med en psykisk sykdom, som spiseforstyrrelser, angst osv. jeg hadde angsten ( emetofobi ) det er en sykelig angst for å kaste opp, og bli oppkast syk. Jeg tørte nesten ikke å kjøre bil, tog, fly, buss, båt fordi jeg var så redd for å bli bilsyk, og kaste opp, og alt det der. jeg har også mistet noen venner pga det, jeg sa alt til dem, de støttet meg ikke og bare dreit i meg.
    for et halvt år siden skulle klassen min på klassetur til polen og tyskland, og da skullevi kjøre buss, og båt. da tenkte jeg,” neeiiii, nå vil jeg ikke være med ” jeg og pappa snakket sammen om det turen, han sa at hvis jeg blir med, ville jeg bli sterkere mot angsten. Så jeg bestemte meg for å være med. det viste seg at jeg hadde det sykt morsomt på turen og glemte litt av angsten. da jeg kom hjem igjen følte je at jeg ikke var like redd for omgangsyken, som jeg var før turen. og helt til nå har det gått bedre. men hvis jeg blir kvalm får jeg fortsatt noja. for å bli sterkere, skal jeg da dra til Malta til sommeren i tre uker alene sammen med en venn på språkreise ;) jeg gleder meg :)
    jeg håper du tar godt vare på deg selv og klarer og ordne opp i hodet ditt :) kanskje du har hørt litt av det jeg har skrevet nå. men fikk så lyst til å dele det jeg har vært igjennom. du skal vite at du IKKE er alene!
    hilsen Rebekka.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: