Synlig usynlig.

Jeg formulerer ord jeg kanskje ikke mener. Sagt i raseri og affekt. Støter bort, vekk, alle som vil meg vel. Skyver unna, ikke rør meg, la meg være. Vil ikke snakke med deg, eller deg, eller deg. Gårsdagens overskrift; I hate you, don’t leave me. Aller helst vil jeg krype, unnskylde alle ord jeg ikke rekker å kontrollere, men jeg får meg ikke til å gjøre det.

Presset. Etter idag krymper tallene til den gruelige dagen ytterligere. Rykker stadig nærmere, mot sin effekt. Jo mer tid som renner ut, jo mer uvillig blir jeg til å gi fra meg kontrollen, overgi meg til det som kanskje blir riktig. “Nei, det passer ikke, jeg er ikke klar, jeg er ikke villig, jeg er kronisk! La meg være, la meg forbli kronisk!”

Nøler, angrer, feiger ut? Venter, stresser, vil ikke. Den konstante svirringen om “syk nok” plager hjernen min, vekta plager hjernen min, sykdommens usynlighet, mitt eget speilbilde forvirrer meg. Jeg ligger kanskje ikke på dødsleiet, men gudene skal vite at det er noe inni meg som savner å se forjævlig ut. Som savner å se motbydelig ut, frastøtende ut, drittsjuk, syltynn, radmager og ekkel ut. Aller mest savner jeg å kunne gi faen. Selv hvor vondt jeg hadde det når jeg bare lot meg selv lide – så ligger det ikke mindre lidelse i å forsøke å prøve, feile, prøve på ny, rotere, snurre, spinne.

Det er dog bare symptomer. Hva andre ser, hvilke konklusjoner andre kan trekke, basert på hva de ser gjennom sine øyne, og eventuelle kunnskaper de måtte ha om gjeldende sykdom. For folk flest graderer tilstand “ille” utifra hva de ser. Hvilken rolle spiller andres mening egentlig, når jeg selv vet hva som er fakta?

Gjennom alle mine år etter at det kom fram at jeg var syk er det særlig ett spørsmål som har gjentatt seg. “Hvorfor er det så viktig å være tynn?”, og når det kommer går jeg alltid inn i en salig tilstand av panikk, vrøvler usammenhengende om at det gjenspeiler min indre selvkontroll, min viljestyrke, min renhet og evne til å ofre alt for å kjempe for det jeg, sykdommen vil. Da kan andre se hvor flink jeg er, syk jeg er. Som om det blir mer forståelig da? Da blir det synlig hvor villig jeg er til å gå i døden for sykdommen, hvor lite kontroll jeg egentlig har. Glamouriserende.

Synlig syk.

Syk med usynlige, mindre synlige symptomer.

Sykdommen hater meg for all motstand jeg legger ned. For hver næringsdrikk drukket og beholdt. Det er det det går i. Næringsdrikker. Usynlig symptom da jeg drikker dem i ensomhet. Jeg blør neseblod til jeg svimler når jeg kaster opp. Usynlig. Jeg løper ute om natta, når verden virker tom, når jeg innbiller meg at jeg ikke er synlig, helst for ingen. Usynlig. Jeg kompenserer i stillhet.

For en måned siden var jeg sikker. Etterhvert som tiden til Modum blir kortere og kortere vokser sykdommens makt mens fornuften krymper. Gi slipp, gi faen, ikke stritt i mot. La det rase, slipp alt som heter fornuft, la det gå til helvete. Kjør på, rett i grøfta. Jeg mister meg selv. Kontrollen vilje, fatningen. Jeg blir skjør, hårsår, rasende, frustrert. Tverr, sint, barnslig, vranglås.

Jeg vil ingenting. Er det greit? Er det i orden? Kan jeg trekke meg nå? Si fra meg plassen? Gi det til noen som er synligere syk, gi den til noen som er mer villig? Gi den til noen som er motivert for endring og villig til å betale prisen for et liv? Ett verdig et? Kan jeg utsette det? Det er ingen som har sagt at jeg må. Eller, teknisk sett, men ord uten makt, hvordan er det en trussel ovenfor spiseforstyrrelsen?

Jeg hører bare spiseforstyrrelsens motargumenter. Alt sammen får angstens bølger til å rotere meg opp ned, selv når jeg sitter hjemme alene, i egen sofa. Ingenting er trygt lenger, ingenting er kontrollerbart eller forutsigbart. Jeg aner ikke hvor jeg har meg selv, eller hvilken impuls jeg plutselig skulle finne på å handle på.

On my mind
In your life again
Another weightless lie
I do remember how
It seemed like we’d passed
Only to refine
And charge you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

Am I blind?
In your life again
They were falling down around me
I do remember now
All the girls that I did find
Season’s best
And I discharged you

I’ll do it all again
Somebody hit the brakes
Lonely will I be when I’m around you
I’ve seen it all before
Can someone please remind me?
It’s my curse
I remember

You’re like something
Waiting in the dark
The only drug
That keep the nightmares behind me
I’m strange and cold
Hoping for someone to find me
I’m tired and wasted alone

[Erik Faber – Brakes]

Advertisements

23 Responses to “Synlig usynlig.”


  1. 1 Stine *Nightfairy* 29. May 2011 at 16:38

    Du er kommet så langt, utrolig å se hvor sterk du er. Livet er ikke en rosenrød drøm hvor alt er wonderful, du veit dessverre dette bedre enn så mange andre. Men ikke gi opp, Modum nærmer seg – å jeg skjønner hvor vanskelig det må være. Jeg begynte kartlegging 18mai, første gang jeg har innrømmet noe ang min angst for mat og vekt, det tok meg 13år, å nå raser ambivalensen, angsten, panikken og jeg angrer. Så jeg forstår den angsten du bærer på. Men jeg syns du er sterk, flink, du er kommet langt, tilbake fall og småstopp på veien er å forvente, syns du er inspirerende og du har gitt meg håp og mot i min egen kamp. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver og det hjelper å se at man ikke er alene. Uff det hørtes helt feil ut, ønsker ingen andre syke, så var ikke sånn ment, men jeg finner trøst og forståelse i tekstene dine. Jeg håper du Karianne finner kreftene til å reise til Modum Bad, at ikke Ana&Mia får herje fritt, jeg tror på deg! Du er så flink og god, ønsker deg bare gode dager Karianne :)
    Klem fra Stine *

  2. 2 juliet A broderstad 29. May 2011 at 17:05

    Karianne, du e så nydelig!

  3. 3 Emma 29. May 2011 at 17:51

    Kjære søte deg.
    Jeg håper du finner viljen og kreftene du har inni deg til å kjemmpe videre mot sykdommen.
    Ikke la den få overtaket over deg.
    Grip sjangsen som Modum gir deg.
    Du er sterkere enn du tror!
    Ikke la din indre stemme (SF) snakke nedlatende til deg. Ta kontrollen!
    Du kan klare dette søte!
    *håper sånn for deg*!!!!!!

  4. 4 lifewitheatingdisorders 29. May 2011 at 18:07

    uff :( Sitter med tårene i øynene. Du er så nydelig. Så sterk. Jeg har ikke ord. Du skriver så utrolig bra. Jeg kjenner jeg får motivasjon når jeg leser hva du går gjennom. Jeg forstår deg når det gleder spiseforstyrrelsen og spiseforstyrrelsens motgang. Den er ufattelig tøff og vanskelig å kjempe imot, men du kan klare det. Jeg har kjempe stor tro på deg. Håper du går i møte med noen gode tider nå, og at det faller på plass. At det går den rette veien for deg. Du skal vite at jeg heier på deg, og at jeg følger deg videre i bloggen :) Masse lykke til! Stå på.

  5. 5 Tove 29. May 2011 at 19:08

    Det er jammen ikke lett! Hvorfor må vi alltid måle sykdommen vår i tynnhet? Det sier jo egentlig ingenting, men jeg tror det handler om at vi er så opptatt av “alle andre”. Skal legges inn om kort tid selv, og tankene kjører på, kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har normal vekt og null arr, hvordan fortjener jeg da den plassen? For meg er det ingen tvil om at DU både trenger og fortjener en plass på Modum, så skulle ønske jeg kunne banke tvilen ut av hodet ditt :) Men jeg skjønner at du tviler, jeg gjør det jo selv! For meg hjelper det litt å tenke at Modum tross alt ga meg en plass, de mener jeg trenger det og jeg må prøve å stole på dem. Kanskje du også kan prøve den tanken?
    Lykke til!

  6. 6 Hannah 29. May 2011 at 19:22

    Du klarer det Karianne! Du er så nydelig.. Klem <3

  7. 7 laipai 29. May 2011 at 19:51

    Jeg hadde kommet etter deg om du hadde trukket deg,then I’ve had to flip on you! Men det er verdt å bli frisk,er det ikke?

    <3 you

  8. 8 M 29. May 2011 at 22:03

    Jeg har lest bloggen din i… over ett år nå. Du fatter ikke hvor sterk du er. Du har det i deg. Du har hva som skal til for å få et helt friskt, godt liv uten symptomer, uten vonde tanker, uten vonde handlinger. Se hvor langt du har kommet! Du klarer dette! Jeg har ikke vært på langt nær så syk som du, jeg har ikke hatt problemet på langt nær så lenge, men jeg vet at det er vanskelig, jeg kjenner til ambivalensen, men jeg vet at du klarer dette! Jeg håper virkelig, virkelig for DIN egen skyld at du kjemper videre. <3 STÅ PÅ! Jeg heier på deg!

  9. 9 John Storhaug 29. May 2011 at 22:52

    Aldri, aldri har vel bildene mine kommet mer til nytte…. Og de er definitivt aldri blitt fulgt av viktigere og sterkere ord!

  10. 10 Lene 29. May 2011 at 23:06

    Kjenne følelsen.. De dagan der angsten gnæg, de dagan kjenne æ lysta på å være “synlig syk”. Gi meg en sykdom som folk forstår, som folk har medfølelse for at du har. “Skjerp deg” går igjen her.

    Man ber ikke folk med kreft å skjerpe seg. Og det å ha psykiske lidelsa, trur æ kan være vel så tungt som å være fysisk syk. Det føle i alle fall æ. Hadde det mye bedre da æ va lam fra kneet og ned i en tre-måneders periode men frisk i hodet, enn ka æ har nu med voldsom angst, overspising/bulimi-tendensa og depresjona som føre til selvskading.

    Aldri vært så ydmyka i hele mitt liv, som da æ va på legevakta for å sy et kutt og legen sa: “Det va ikke så dypt, trengs ikke å sy” Ble stripsa sammen, det rakna og sitt igjen med et beist av ett arr, og ikke minst en følelse av aldri å gjøre ting bra nok.

    Vi vet at du har det tungt Karianne, og vi forstår, så inderligt. Alt vi vil e at du skal føle deg bedre. Og du e så nydelig. En skjønnhet som deg ska man faktisk leite lenge etter. Både utseendemessig og personlighet. Du e en så flott person, at æ blir stolt i hjertet mitt av å følge din kamp mot friskhet. Det e ingenting du fortjener mer.

    <3 Vi e her for deg.

  11. 11 Charlene 29. May 2011 at 23:18

    Har ikke ord … Du er en sykt fin jente, du er fortsatt TYNN, men ikke ekkel tynn! For å si det sånn, du kan fortsatt legge på deg minst 10 kilo (kommer fra meg som selv sliter med en SF);-) stå på, for livet ordner seg for snille jenter som deg <3

  12. 12 krlifr 29. May 2011 at 23:27

    Kjære, gode Karianne.
    Klisjé å si det, men det er i motbakker det går oppover. Skal man helt opp, må man nok helt ned også.
    Den turen blir nok ikke lett, men i ditt tilfelle, med alt det gode du har inni deg, så er jeg ikke i tvil om at det er verd det.
    Stå på!

  13. 13 Sandra Jeanette 30. May 2011 at 00:15

    Nydelig du var på bildet nr.2! :)

  14. 14 Marita Torrissen Mårli 31. May 2011 at 20:14

    Sitter her med tårene i øynene, har nesten ikke ord. Du er utrolig sterk, og du skriver utrolig bra. Stå på

  15. 15 k 3. June 2011 at 12:36

    så utrolig modig, godt og ærlig skrevet.

    (og det høres sikkert helt dust ut, men jeg kjenner meg igjen i det og jeg trodde aldrialdrialdri jeg kom til å bli så frisk som jeg er nå. nå er egentlig det som føles verst hvor ekstremt bitter jeg er ovenfor hva jeg har gjennomgått, hvor urettferdig det er. dagene der jeg tror jeg kan bli frisk blir flere og flere.)

  16. 16 Ida 3. June 2011 at 12:42

    Dette var et fantastisk velskrevet og viktig innlegg. Hardt å lese. Du virker som en sterk og nydelig jente, og jeg ønsker deg alt godt videre!

  17. 17 Carpe Diem 3. June 2011 at 12:54

    Stå på videre

  18. 18 Amina 3. June 2011 at 13:04

    Håper du vinner mot demonene dine :-( er utrolig trist å se dette..jeg håper virkelig at du en dag blir friskere og ser lyset. <3

  19. 19 Marte 3. June 2011 at 13:20

    Dette er noe av det vondeste, men også beste jeg noensinne har lest. Jeg har ikke lest bloggen din før i dag, men føler likevel at du er sterkere enn du tror. Selv om spiseforstyrrelsen tydeligvis har en stor makt over deg, håper jeg virkelig du klarer å sloss i mot og tar i mot behandlingstilbudet du får. Du virker som ei nydelig jente, ei jente verden ikke har lyst til å miste. Stå på!

  20. 21 MARIE 4. June 2011 at 23:35

    stay strong <3

  21. 22 Malin 6. June 2011 at 00:12

    Ingen fortjener sånne følelser og tanker.

    Det er vanskelig nå, og det er nesten umulig å ha en fin og frisk fremtid som motivasjon når man ikke klarer se det for seg lenger overhode. Jeg har troa på at du vil klare det. Du vet hva du tenker, du er klar over hva sykdommen gjør med deg. Selvom du ikke den dag i dag klarer å kontrollere det, eller styre viljen din, er du allerede kommet langt. Jeg vet alle ord blir for små, og at jeg av alle sannsynligvis ikke klarer hjelpe deg, men vit at ordene dine treffer. De gjør en forskjell, og de opplyser. Ønsker deg all lykke videre.

  22. 23 PainfulSecrets 3. July 2011 at 13:26

    Synes veldig synd på deg: (((


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: