Indre Dialog.

Ambivalens er kanskje nøkkelordet. Når du vil noe, uten å riktig greie å bestemme deg for hverken det ene eller det andre. Jeg har den forutsigbare veien, som med tid og stunder vil føre rett i grava, og jeg har den usikre veien. Den som lokker med tusen valg og muligheter, “en kilde til liv” som det så fint står i brosjyren. Den forutsigbare veien er smertefull, men trygg i sin utrygghet. Den usikre veien er den riktige vei å velge, men livet, det som muligens finnes ett eller annet sted, blender meg med sin virkelighet og tilstedeværelse.

Det finnes ikke ord for å beskrive den ekstreme dragningen mellom to ytterpunkter.

“Jeg vil leve, jeg fortjener å gi det en sjanse” – “Du fortjener ingenting, du burde sulte deg til døde!” – “Jeg vil prøve, jeg har ingenting å tape” – “Du har allerede tapt, hvorfor gidde å prøve?” – “Det kan jo hende jeg finner noe underveis, som gjør livet verdt å leve?” – “Det skal du bare glemme med en gang, du vet hvor det ender” – “Nei, tenk om jeg får alt jeg ønsker meg?” – “Ja, TENK om, særlig.” – “Livet kan være fint?” – “Lenge leve naiviteten” – “Jeg har brukt ett halvt liv på dødsprosjekter” – “ja, hvorfor utsette det uunngåelige?” – “Ja, hvorfor ikke?” – “Det har gått for lang tid! Du er allerede så ødelagt at det ikke finnes noen vei tilbake!” – “Hvordan vet du det?” – “Jeg vet ALT, det vet du godt, det er jeg som bestemmer!” – “Og hva om jeg skulle motsi deg?” – “You know my ways. Du kjenner straffesystemet, faktisk fortjener du en saftig joggetur bare for det utsagnet der!” – “Og hva om jeg ikke gidder?” – “Du kjenner konsekvensen av å ikke trene, sant?” – “Uaktuelt!” – “Hvem var det du sa som bestemmer igjen? Mhm, Jeg!” – “Hvem var her først? Du eller jeg?” – “Det var kanskje du, men du trenger veiledning! Uten meg er du INGEN” – “Uten deg er jeg bare Karianne.” – “Ja, nettopp! Og hun er ingen! Hun har ingen verdi! Du TRENGER meg” – “Du ødelegger meg!” – “Hvem andre har du? Ingen!” – “Jeg har meg selv.” – “Du er ingen uten meg.”

Ett lite utsagn. Diskusjoner som denne skyter rundt under topplokket mitt hver eneste time jeg puster. Hele dagen, hele natta. Det finnes aldri fred å få, det finnes ingen pauseknapp eller magiske triks for å finne fram bare Kariannes vilje, for å høre litt mindre etter når den spiseforstyrrede stemmen snakker. Det finnes ingen lettvinte løsninger, og det finnes ingen hyggelige samtaleemner. Døgnet rundt. Diskusjoner om hva jeg skal spise, hvor mye, når, om jeg skal spy, eventuelt hva, når jeg skal trene, hvor mye jeg skal trene, om jeg burde trene mer, hva jeg skal kle på meg, hvordan kroppen min ser ut, hvordan jeg ser ut, hvordan holdningen min er, hvordan signaler jeg sender ut, hvor lenge jeg skal være våken, hva jeg skal prioritere som er viktig her i verden, everything I do, hvert minste lille fragment av min tilværelse og min eksistens er resultat av en enorm diskusjon, en kontinuerlig uenighet mellom det friske og det syke, mellom Karianne og anoreksi med bulimiske tendenser.

“Hold kjeft for faen! Jeg prøver å tenke, prøver å finne ut hva jeg vil!” – “Ahahaha!!” – “HYSJ!” – “lælælælælælæ, aldri, hører du? Ikke? Du er så jævlig stygg! Alt du gjør er feil, du er så feit, stor, tar så uendelig stor plass! Du burde løpe til du kjenner blodsmak i kjeften, og helst litt mer etter det. Når du er ferdig skal du …….”

Og DERFOR lar jeg meg tøyles. Fordi maset, bråket, de stygge ordene, ordkrigen blir litt mildere, litt roligere, litt mer dempet om jeg bare prøver å please, blidgjøre den spiseforstyrrede stemmen. “Sånn, er jeg god nok nå?” – “Ta i da! Du kan bedre!”

Er det rart man løper til man stuper, dreper timer med styrkeøvelser og spyr bort dager? Er det rart man gjør alt man overhode kan finne på for å dempe støyen i eget hode? Er det rart man ikke greier å gå på skolen, konsentrere seg om virkeligheten eller være sosial?

Jeg har lært meg å leve med at ingenting jeg gjør er godt nok, at alt jeg gjør er feil, eller kunne i det minste ha vært gjort bedre eller annerledes. Jeg har lært meg å bite tennene sammen når jeg helst vil gråte i meningsløshetens navn over alle de syke handlingene jeg ikke hadde gjort om det ikke hadde vært for at det er den eneste muligheten som fins til å få bittelitt fred, bittelitt rom til å trekke pusten. Jeg har lært meg å lukke øynene og ta i mot harde slag når jeg trosser instruksene jeg får.

“Jeg hater deg!”“Men det gjør ingenting, forgive and forget vet du! Forgive and forget.” “Jeg hater deg!” – “Ja, og du er en jævla hykler, for innerst inne vet du at jeg har rett.”

Advertisements

16 Responses to “Indre Dialog.”


  1. 1 John Storhaug 26. May 2011 at 21:54

    Du er god nok, bedre enn de fleste……..

    Og når du får uforbeholden skryt for bildene jeg ydmykt takker for å ha fått ta av deg….

    skyldes det utelukkende Karianne… Og ikke fotografen!

  2. 4 Ingvild 26. May 2011 at 22:27

    Jeg er enig med John Storhaug jeg altså. Fotografen er flink han altså, men det er Karianne som stråler. Du er bra, du er Karianne!

  3. 5 laipai 26. May 2011 at 22:29

    Hater ambivalensen MAX.

    I feel you,men en dag banker du dritten ut av den SF’n.

    <3

  4. 6 Kine :) 26. May 2011 at 22:39

    Du beskriver presist det jeg føler.! Konstant dratt mellom mine “to sider”.
    jeg krangler meg med selv hele tiden. Utrolig slitsomt.
    jeg skulle gjærne løpt i fra virkeligheten, spist bort alle tankene, spydd opp hvert eneste måltid, og jeg prøver, men det føles aldri som jeg håpet. Og jeg vet det så inderlig godt at det ikke vil hjelpe meg, men allikevel klarer jeg gang på gang å overbevise meg selv om at det er løsningen. akk…

    Og forresten, jeg tror ikke at jeg har sakt det, ikke at det gjør noen stor forskjell sikkert, men du fortjener et enormt takk! :) jeg takker deg for alt du setter ord på og for at du vil dele det med oss. det betyr utrolig mye! Og du er virkelig fantastisk, og jeg håper med alt jeg har at du (om ikke akkurat nå, men senere) ser det selv!!! Takk takk takk!!! :)

  5. 7 Emma 26. May 2011 at 23:22

    Nydelige jente,det er DU som bestemmer.
    Ikke la den destruktive sykdommen knekke,kontrollere eller bestemme over deg! Tror du har alt som skal til for å heve deg over den og seire tilslutt. Du har det inni deg.
    Har sånn tro på deg Karianne.
    Du er sterk!!!!

  6. 8 Miriam 26. May 2011 at 23:32

    Sliter med den samme ambivalensen og skjønner virkelig hva du mener med at det er utrolig slitsomt fordi det er aldri fred å få! Det er nesten verre å stå sånn midt imellom alt enn å være oppslukt av sykdommen…synes jeg ihvertfall. Nå er det liksom ingen som blir fornøyd, verken den delen som vil bli frisk eller spiseforstyrrelsen! Men samtidig må man vel nesten bare holde det ut om man skal kunne bli bedre…prøver jeg ihvertfall si til meg selv(men fy søren så vanskelig det er å tro på)

  7. 9 Christine 26. May 2011 at 23:55

    Herregud, kjenner meg ALT for bra igjen.

  8. 10 Tuva 26. May 2011 at 23:55

    Diskusjonene og ambivalensen, jeg kjenner det så veldig godt igjen. Aldri pause, ingenting er godt nok. Føler med deg og håper at du, vakre deg, finner fram til kilden til et bedre liv. <3

  9. 11 Maria 27. May 2011 at 07:57

    Stemmen som sier alt dette, er slem. Haha, kloke ord jeg kom med, men stå på!

  10. 12 Adelen 27. May 2011 at 14:44

    Stå på!<3

  11. 13 Tonje 27. May 2011 at 17:30

    Æ like bare Karianne veldi godt. Kjenne mæ jævli godt igjen i det du skriv. Ordan dine treff mæ rett i hjerte, og hjerte mitt grin før dæ! Æ elske dæ så uendelig mye, og unne dæ BARE alt GODT i verden! Sammen e vi stæærkar, huske du ? Min tur å si det til dæ! <3<3<3

  12. 14 Marthe 27. May 2011 at 20:28

    Du fortjener ikke å kjenne på disse følelsene ambivalensen har med seg i bagasjen. Ambivalens er så frustrerende og vondt. Det å ikke kunne velge selv, det å ikke kunne bestemme seg og tro på det man bestemmer seg for. Du er mye verdt, du er virkelig ei jente mange setter pris på. Håper du finner veien som gjør at du også kan føle det selv <3

  13. 15 Sandra Jeanette 28. May 2011 at 03:22

    Blog award til deg hos meg :)))

  14. 16 Ingeborg 28. May 2011 at 13:08

    Du må ikke ta opp kampen/diskusjonen.

    Du kan ikke vinne den.

    Du må la den gnåle som en unge etter sukkertøy -helt til den vakre dagen den går lei og holder kjeft.

    Ikke svar. Ikke diskuter. Overse. Fokuser på noe annet.

    Det er teorien, den har jeg klart, praksisen krever år med trening, og der er jeg i gang=)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: