Fra mammas perspektiv…

Det er lenge siden jeg spurte mammaen min om hun hadde lyst til å skrive noe om hvordan hun opplever det å være mor til sykt barn. Selv om det er jeg som er syk, angår sykdommen min flere enn meg selv. Jeg vet at det gjør vondt både for mamma og pappa å vite at jeg er syk, men jeg har vanskeligheter med å sette meg inn i hvor vondt det kan føles å være foreldre. Jeg ser bare min egen smerte, jeg klarer ikke å sette meg inn i, eller forstå hvordan det angår dem så sterkt. 

Etterhvert finnes det flere og flere blogger der ute som skildrer sitt liv med sine sykdommer eller psykdommer. Jeg finner lite fra pårørendes perspektiv, og selv om det gjør vondt å skulle publisere ord som mamma har skrevet om meg, så vil jeg likevel gjøre det. Fordi det finnes flere pårørende der ute i samme situasjon, som kanskje sitter alene med sine tanker og følelser.

Karianne har spurt meg om jeg vil skrive om hvordan det er å være mamma til en som er har en alvorlig spiseforstyrrelse. Det syntes jeg var et veldig godt spørsmål å få. Jeg er glad og stolt over at jeg har fått spørsmålet. Jeg vil gjerne skrive om det. Jeg har mye på hjertet.

Men å skulle skrive om mine reaksjoner og tanker er også en stor utfordring. Det er så mye jeg kan skrive, sikkert en hel bok. Her kan jeg bare komme med utsnitt og oppsummeringer. Kortversjonen.  Men jeg vil prøve å fokusere på hvordan en slik alvorlig sykdom påvirker oss som foreldre og meg som mamma. Det vil bli mine personlige erfaringer og opplevelser. Jeg må trå varsomt også, for jeg vil ikke såre.

Begynnelsen på et helvete

Ei nydelig jente. Den vakraste. Sosial, flink og full av ressurser. Glad i livet, glad i aktivitet og opplevelser. Mi datter, mitt eneste barn. Så verdifull og elsket over alt på denne jord. Ho står i starten av de spennende tenårene. En tid da mye skjer i kroppen, hormoner som løper løpsk, grenser som skal sprenges, løsrivelse. Hun skal finne sin egen vei – og langsomt forme sin egen identitet.

Jeg tror vi er godt forberedt. Vi har støttet henne gjennom oppveksten. Gitt henne muligheten til å utforske omverden og seg selv. Bli kjent med sine grenser. Alltid sørget for at hun skulle oppleve mestring og få anerkjennelse. Hun klatret høyest opp i trærne, hun trivdes med livet og latteren  satt løst.  Vi ga henne tillit og stolte på henne. For hun virker trygg og solid.

Noe er i gjæring. Jeg merker det. En brytningstid som begynner å merkes. Men det er noe annet også. Hun slurver med maten. Skal ikke ha frokost før hun går på skolen. Matpakken er ofte ikke spist. Hun sier hun kjøpte seg mat på butikken i storefri. Det blir mye fokus rundt mat hjemme. Hun vil alltid bestemme hva vi skal ha til middag. Matvalget blir snevrere og snevrere. Kun en tre-fire retter er akseptabel mat for henne. Alt hun før likte liker hun ikke nå lenger. Jeg tar opp temaet spiseforstyrrelser med henne. Snakker om hvor viktig det er med sunt kosthold, når man er så aktiv som hun.  Hun blånekter. Det feiler henne ikke noe. En dag kommer hun hjem og sier at nå vil hun bli vegetarianer. Det styrker mine mistanker, uten at jeg avfeier forslaget. Jeg konfronterer henne ikke med sykdommen enda. Sammen snakker vi om det og hun får prøve det ut. Men jeg er mer sikker på at her har vi med spiseforstyrrelser å gjøre enn usikker. Men tenker samtidig at det kan være en fase som går over etter ei tid.

Selv om hun bruker romslige klær, lag på lag, er det ikke noe påfallende å se på kroppen hennes. Hun har alltid har vært slank og sterk, ja nesten tynn. Hun fortsetter å trene ballett som hun har gjort siden hun var 4 år. Trener flere dager i uka. Hun er flink, har ambisjoner. Spiller piano og tar sangtimer. Hun begynner å bli veldig hektisk, det er noe som ikke fungerer. Blir sint og veldig nervøs når hun skal opptre. Aldri fornøyd med sine egne prestasjoner. Hun vil slutte med piano og sang, og etter hvert også dans.

Så, da jeg en dag igjen kommer med mine uttalelser rundt sunn mat og gode måltider, får et høytflerrende og sint svar om at det er jeg som lider av ortoreksi, blir jeg ganske sikker på at her ligger det noe mer alvorlig under.  Humøret hennes er svingende. Hun er mye sur og gretten, og jeg kommer ikke inn på henne. I øynene hennes ser jeg noe mørkt og dystert. Jeg begynner å bli urolig, redd. Vet ikke hvordan jeg skal komme til bunns i dette, men på ett eller annet vis må vi inn på det. Jeg tar det opp og det blir konfrontasjon. Hun nekter plent. Hun trekker seg tilbake. Bomben smeller snart. Fra skolen kommer det en telefon om at hun har innrømmet å ha anoreksi. Sultet seg i mange dager. Underspist. Fra nå av opplever jeg det som det er jeg som er fienden hennes. Måten hun snakker til meg på og hvordan hun svarer meg, gir meg en vond følelse av at hun hater meg. Hun er så lett antennelig. Hun har skiftet personlighet. Fra å være så elskelig og fornuftig  og grei til å bli iskald og avvisende. Jeg får aldri klemmer mer. Avvisningen blir bare verre og verre. Det er nå det virkelig begynner å gjøre vondt å være mamma. I ettertid ble det klart for meg at jeg var i ferd med å “miste” dattera mi da hun gikk i tiende klasse. Bekymringene vokste til enorm redsel. Når du ser at barnet ditt som du elsker over alt i hele verden, glir fra deg og det er ingenting du kan gjøre. Når jeg skjønner at hun ikke  utvikler seg innenfor de bildene jeg som mamma så for meg, ikke innenfor de håp jeg hadde for henne, da vokste frykten. Redselen gror og  vokser seg stor i mørke kroker. Når man ikke får svar. Når man ikke vet. Jeg opplever håpløshet over å stå på utsiden og ikke kunne gjøre noe. Ikke kunne være der for henne. Å ville hjelpe, å ville gi – men bli avvist.  For hun ville ikke slippe meg innenfor sin forsvarsborg. Hun bygde seg en mur rundt seg selv, og der skulle i vert fall ikke jeg komme inn. Jeg var skjøvet ut, min fornuft og min kjærlighet ville hun ikke ha. Jeg strakk ut armen og hun hogde den av. Slik opplevde jeg det. På det tidspunktet hadde ikke jeg lært meg om spiseforstyrrelsens logikk. At det var spiseforstyrrelsen som ikke ville vite av meg, det visste ikke jeg før senere.

Senere skal jeg få oppleve en enorm sorg over at jeg hadde “mistet” dattera mi enda mer.  En sorg over at ei så flott jente med slike enorme ressurser og framtida foran seg, skal måtte kjempe en sånn djevelsk vei. Men også en enorm stolthet over den styrken hun viser mens hun går den tunge veien.  Det kan jeg si mer om i et senere innlegg….

Kari-Marie

Advertisements

47 Responses to “Fra mammas perspektiv…”


  1. 1 Kris 24. May 2011 at 00:11

    Dette er noe av det sterkeste jeg har lest, Karianne.

  2. 2 Christina 24. May 2011 at 00:23

    Har sendt denne linken til mamman min. Sterkt og vondt å lese. Og veldig tungt å vite at den kjære sterke mamman min mest sannsynlig kjenner seg så igjen. <3

  3. 3 Gudrun Jona 24. May 2011 at 00:26

    Helt ufattelig sterkt. Jeg som skal bli mamma selv, kjenner på redselen allerede nå… må være så fælt å føle at man ikke når frem til den personen man elsker over alt i verden. Utrolig fint at moren din ville skrive litt.

  4. 4 Kjersti 24. May 2011 at 00:38

    Dette var sterkt å lese.

  5. 5 lovelyliller.com 24. May 2011 at 01:05

    sterk lesning. moren din høres ut som en klok mor. min ville nok bare syns synd på seg selv :* gid

  6. 6 susanne 24. May 2011 at 01:07

    sterk lesning.
    får så vondt av min familie og :(
    ser smerten deiras meir å meir no når eg begynne bli friskare og klare sjå ting utenfor mitt eget hode.

    klem

  7. 7 Silje 24. May 2011 at 01:15

    Utrolig bra skrevet… Selv om det ikke er snakk om å plassere skyld, kjenner jeg på en forferdelig bitter følelse av å ikke ha sett min egen mors perspektiv før etter at jeg ble frisk.. Du er utrolig flink til å sette ord på ting, og ja, Karianne er ei fantastisk jente!! Blir å sende denne til mamma! :)

  8. 8 musikkblomst 24. May 2011 at 01:27

    Godt innlegg!!

  9. 9 Tine Madeleine 24. May 2011 at 01:59

    Blei rørt :)

  10. 10 laipai 24. May 2011 at 02:37

    Det kan dessverre ikke være lett å være pårørende,og vi klarer ikke alltid se smerten fra deres side,vi er for opptatt med vår egen. Dere hår gått gjennom masse begge to Karianne. Mye smerte.

    <3

  11. 11 fragilefeather 24. May 2011 at 02:42

    Jeg har egentlig ikke ord akkurat nå, men kan si at tårene rant og renner enda etter å ha lest det her. Utrolig hjerteskjærende, sterkt, grusomt og nøvendig å lese. Tusen takk for at du deler så masse – du er nok den tøffeste og sterkeste personen jeg vet om omtrent, Karianne. Jeg har vært utrolig dårlig til å kommentere på bloggen din, men bedre sent enn aldri, eller hva? Jeg blir like imponert hver gang jeg leser et nytt innlegg. Både over skriveferdigheter, ærlighet og hvor bra du setter ord på alt. Du kommer til å bli helt frisk en dag, det er jeg overbevist om. Kjemp på og ta tiden, Modum og alle små positive øyeblikk og fine menesker til hjelp, du fortjener kun det beste, og en dag kommer du til å skrive et innlegg om hvor fantastisk det er og endelig være frisk. Det er jeg ikke i tvil om.. <3

  12. 12 panserhjerte 24. May 2011 at 07:07

    Dette var veldig sterkt. Tusen takk mammaen til Karianne, og Karianne for et så ærlig og viktig innlegg!

  13. 13 Cathrine (Catalin) 24. May 2011 at 07:21

    Dette var veldig sterkt å lese. Jeg sitter her med tårer i øynene. Det er vondt å lese, spesielt når jeg tenker på at mammaen min sannsynligvis har følt det på samme måte som mammmaen din. Dere er sterke begge to! Jeg likte spesielt denne setningen: “På det tidspunktet hadde ikke jeg lært meg om spiseforstyrrelsens logikk. At det var spiseforstyrrelsen som ikke ville vite av meg, det visste ikke jeg før senere.” Dette synes jeg det er veldig viktig å få frem. Venninna mi skjønte dette da det gjaldt meg. At det ikke var jeg som løy, var frekk og avvisende, men spiseforstyrrelsen. Det var heller ikke jeg (cathrine)som var avvisende mot mamma, det var spiseforstyrrelsen som hadde inntatt kroppen og hjernen min. Hun skjønte det ikke da, håper hun skjønner det nå, selv om jeg har blitt frisk igjen.

    Kari-Marie: Aldri gi opp håpet om friskheten, det er virkelig mulig å legge spiseforstyrrelsen bak seg! :)

  14. 14 Anne 24. May 2011 at 07:31

    så utroooolig bra å la mammaen din skrive, Karianne! Dette her er jo kjempe viktig.
    Kunne jeg publisert det på min blogg, fortelle at det er fra din? Jeg tror det finnes mange foreldre der ute som føler seg såret, tilside satt, og oppgitt pga et barn m spiseforstyrrelse…

    klem
    du er nydelig <3

  15. 15 juliet A broderstad 24. May 2011 at 08:29

    Du e så heldig som har ho, Karianne!

  16. 16 Eline 24. May 2011 at 09:16

    Så utrolig sterkt å lese, kjente tårene presset på! Pårørende blir ofte glemt bort i all smerten og kaoset. Det må jo være så tøft for dem å bare være der, men likevel holder de ut. Var sterkt men også godt å lese å se hvordan en pårørende har det når sin nærmeste blir syk.
    Du deler så mye med oss lesere, og jeg synes det er fantastisk. Alle innleggene er så personlige, givende og ærlige, og betyr hvertfall mye for meg. Tusen takk=).

  17. 17 Sandra =) 24. May 2011 at 09:27

    Dette var veldig sterkt å lese. Er utrolig bra at pårørende av deg deler sine tanker med oss =D

  18. 18 Emma 24. May 2011 at 09:42

    Dette var sterk lesing. Kjenner det langt inn i magen og føler virkelig med henne. Å være foreldre er noe helt spesielt. Kjærligheten man har til sine barn tror jeg er den største form for kjærlighet man kan oppleve her i livet. Den er så ubeskrivelig sterk.
    Kjenner virkelig tårer i øyekroken.
    Så flott at moren din ville dele dette.
    Hun virker så nydelig hun også!
    klem!

  19. 19 Benedikte 24. May 2011 at 10:53

    Dette var utrolig sterkt!

  20. 20 Tonje 24. May 2011 at 11:00

    Jeg fikk tårer i øynene og klump i halsen av dette innlegget. Det var utrolig sterkt!
    Og modig av både deg og Kari-Marie å legge ut!

    Det må være vondt å være pårørende. Dessverre er det ikke like lett å se det fra den sykes side.

  21. 22 Lene 24. May 2011 at 11:30

    Så utrolig sterk lesning.. Sitt med tåra i øyan nu, og tenke på MIN kjære mamma som har sotte på sidelinja å sett meg oppkutta, utsulta og innesperra av angst. Det her va virkelig nåt å tenke over. UTROLIG bra. Du har fått skrivetalentet ditt av mora di Karianne, kjempebra skriving fra begge.

    Begge to må stå på som best dokker klare <3

  22. 23 Heidi 24. May 2011 at 11:52

    Så utrolig flott at mammaen din vil skrive her. Det er en sterk lesing.

    Klem

  23. 24 Linn-Anett 24. May 2011 at 11:52

    Det er sinnsykt sterkt gjort av deg Kari-Marie! og se at datteren din sliter er ikke lett, jeg har selv noen av disse problemene og vet hvor vanskelig det er og slippe foreldre inn.. it takes time !

  24. 25 Nerve 24. May 2011 at 12:25

    Utrolig rørende. Sitter her med tårer i øynene

  25. 26 Heltinne 24. May 2011 at 13:48

    Karianna: Dette var sterkt gjort av deg – å tillate moren din om å uttrykke seg om hvordan det er å ha et sykt barn. Endelig føler hun gjerne at hun kan stå på din side av forsvarsmuren og kjempe mot spiseforstyrrelsen. Dette er et sterkt uttrykk for at du ønsker å forstå dem så godt som du kan. Stolt av deg.

    Kari – Mette: Dette var sterke skildringer. Og det var sterkt gjort av deg. Karianne er heldig som har deg. Håper du har det bra.

  26. 27 liseliten 24. May 2011 at 14:55

    Jeg håper moren din leser kommentarene her, for i så fall vil jeg takke henne! Dette er et sjeldent blogginnlegg/tekst om noe som mange desverre står oppi, uten at man får høre deres versjon eller historie. Flott ide, Karianne! Veldig sterkt å lese.

  27. 28 Tuva 24. May 2011 at 15:08

    Sitter her med frysninger. Dette skal jeg vise til min mamma. Tusen takk for at dere deler. <3

  28. 31 ThisISmeThen 24. May 2011 at 19:22

    Kjempegodt innlegg av moren din, Karianne! Og ikke minst modig av deg å poste dette… Det er så viktig å belyse alle sidene/versjonene rundt psykisk sykdom! Jeg for min del vil blant annet bruke bloggen min til å dele av erfaringer rundt det å være barn av alkoholikere, og har tenkt å spørre mamma om hun kan skrive et innlegg om hvordan det er å være alkoholiker og mor. Gøy å se at flere også får mødrene sine til å skrive innlegg ;-) Stå på Karianne, du er en så flott jente <3

  29. 32 Også en mor 24. May 2011 at 19:38

    Dette var sterkt, jeg er selv mor til et psykt barn, et barn med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og alt det medfører, jeg har savnet innlegg fra pårørende.

    Det er grusomt vondt å se at barnet sitt, barnet som man elsker over alt har det så vondt og kjemper så hardt med å komme seg ovenpå.

    Det er grusomt vondt å se at barnet sitt har det så vondt at det velger å kutte seg opp for å slippe å ta smerten innover seg.

    Det er grusomt vondt å se barnet sitt isolere seg fra omverden, venner og familie når det er dårlige perioder.

    Det er grusomt vondt å se barnet sitt ha angst for å ta buss, angst for å gå på butikken, angst for det meste.

    Det er grusomt vondt å se at barnet sitt ikke inkluderer pårørende i egen psykdom.

    Dette var et flott innlegg fra din mor Karianne.

  30. 33 krlifr 24. May 2011 at 20:16

    Tusen takk Karianne og mamma’n!
    <3<3<3

  31. 34 Vibeke L 24. May 2011 at 22:25

    utrolig bra innlegg. veldig tøft gjort av deg og mamman din. :-)
    dere er tøffe. stå på videre.
    de beste ønsker fra vibeke.

  32. 35 Adelen 24. May 2011 at 23:08

    Det var utrolig sterkt å lese <3

  33. 36 Farger 25. May 2011 at 16:14

    Klump i halsen, tårer i øynene, vondt i panna – Tårespreng.
    Dette var sterkt, sårt, vondt og godt å lese. For en mamma, for en datter! For noen mennesker dere er! Her er det styrke å lese i Karianne sine ord, og styrke å lese i Kari Marie sine ord. Dette er god lesning for andre pårørende, det er jeg sikker på. Jeg tipset mammaen min om å lese nettopp dette, fordi jeg vet mamma kan føle seg så ensom i sin sorg over å ha en syk datter. Nå er det ikke spiseforstyrrelse som er monsteret i meg, men det er mange likhetsstrekk med tanke på annen problematikk.
    Jeg ønsker at mammaen min skal lese dette.
    Takk for at du lager en blogg som dette, og takk for at både du og moren din våger å dele erfaringer.

  34. 37 Farger 25. May 2011 at 17:52

    Klump i halsen, tårer i øynene, vondt i panna – Tårespreng.
    Dette var sterkt, sårt, vondt og godt å lese. For en mamma, for en datter! For noen mennesker dere er! Her er det styrke å lese i Karianne sine ord, og styrke å lese i Kari Marie sine ord. Dette er god lesning for andre pårørende, det er jeg sikker på. Jeg tipset mammaen min om å lese nettopp dette, fordi jeg vet mamma kan føle seg så ensom i sin sorg over å ha en syk datter. Nå er det ikke spiseforstyrrelse som er monsteret i meg, men det er mange likhetsstrekk med tanke på annen problematikk.
    Jeg ønsker at mammaen min skal lese dette.
    Takk for at du lager en blogg som dette, og takk for at både du og moren din våger å dele erfaringer..

  35. 38 Piumen 25. May 2011 at 18:51

    Så sterkt å lese dette fra din mors perspektiv. Takk til både deg og mammaen din for at dere deler dette med oss lesere. Det betyr masse!

  36. 39 Linn L. 25. May 2011 at 19:06

    Som en pårørende selv, vet jeg hvor tungt det er når en man er glad i sliter. Utrolig stort av moren din å blottlegge seg selv for oss lesere, du må være stolt av henne. Og jeg tipper du selv også fikk noen tårer i øynene av ordene, det lyser jo lang vei at denne damen setter deg høyere enn alt annet. Håper på begge deres vegne at framtiden din er lysere, Karianne. Stor klem

  37. 40 Ingeborg 25. May 2011 at 21:00

    Takk, Kari-Marie. Takk.

  38. 41 Marion 25. May 2011 at 23:32

    Utrolig herlig innlegg:)

    Heier på deg, Karianne!!

  39. 42 Celli 26. May 2011 at 15:43

    Sterkt innlegg. Men det er nok godt og lærerikt for både deg og din mor å skrive og lese :)

  40. 43 Farger 27. May 2011 at 19:17

    Mamma leste, mamma kjente seg igjen og mamma syns det var sterkt. Takk for at erfaringene til moren din ble delt, det betydde mye for moren min!

  41. 44 Marthe 27. May 2011 at 22:27

    Tårer. Gråt. For en utrolig sterkt innlegg å lese. Skjønner at det er vondt å publisere innlegget fordi det er veldig ærlig, men det må også være godt at dere kan ha et så åpent og ærlig forhold dere imellom! Jeg er utrolig stolt av deg og av moren din for samarbeidet til dette innlegget. Det er mange pårørende som er her ute og som er nysgjerrige! Rørende.

  42. 45 Lisa Marie 22. November 2011 at 04:22

    Huff, fikk en liten tåre frem i øyekroken jeg gitt. Mamma’n din er utrolig flink til å fortelle. Man lever seg rett inn i situasjonen. Virker som du har en god mamma <3 Dere må være hverandre utrolig nært for å klare å være så åpne mot hverandre, uten frustrasjoner. Altså frustrasjoner er det nok men ja, at du klarer å be mamma'n din om å lage et så ærlig innlegg å legge det ut, det krever det virkelig mot til:)


  1. 1 Oppsummering; Mai. « Bitre Blomster Trackback on 3. June 2011 at 22:15
  2. 2 I LOVE YOU, DON’T LEAVE ME. « Bitre Blomster Trackback on 10. July 2011 at 20:28

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: