Om Selvskading.

Den siste uka eller så, har jeg fått en god del henvendelser på mail som handler om selvskading og hvordan jeg har greid å slutte. Jeg har allerede skrevet side opp og side ned om temaet, så jeg tenkte at jeg skulle henvise til noen av mine eldre innlegg, fordi det ikke riktig kan oppsummeres på få linjer som magiske svar til de som spør.

Å slutte med en avhengighet, det å skulle kutte ut noe som har vært en så stor del av hverdagen, noe man ikke klarer seg uten – det tar tid. Det er en lang prosess som handler om å finne alternative strategier, holde ut, prøve, feile, ikke gi opp, prøve igjen, og fortsette. Bite tennene sammen til siste slutt, uten å gi seg – selv om vanskeligheter vil komme, selv om det vil komme ny slag og kriser man har lyst til å håndtere med blod og selvødeleggelse.

Mitt første innlegg hvor jeg konkret skriver at jeg har fått nok av selvskadinga og ønsker meg en slutt på faenskapen, er datert 21. August 2009. Det var her jeg begynte snuoperasjonen.

I februar 2010 skrev jeg ett innlegg om hva jeg selv synes hjalp.
19. Juni 2010 skrev jeg innlegg om at arr ikke er noe man skal skamme seg over. Jeg sammenligner selvskadingsarr med andre arr, og stiller spørsmålstegn med hvorfor selvskadere skal bære rundt på ekstra skam over egen sykdom. Innlegget provoserte mange, den aller styggeste kommentaren jeg har fått på bloggen noensinne ligger også i dette kommentarfeltet og er skrevet av en eller annen “rolf”. Jeg valgte å publisere den likevel. Alle har ikke forutsetninger til å forstå, og noen er ganske enkelt så sneversynte at de ikke ønsker å forstå.

25. August samme år hadde jeg vært tre måneder skadefri. Innlegget skildrer mine opplevelser og minner fra siste gang. Innlegget er merket med trigger-advarsel.

5. September oppsummerer jeg året som har gått etter at jeg fikk nok. Jeg skriver om triggere, hvordan jeg kan trigges av andre og meg selv.
16. September skrev jeg om hvordan jeg forklarte selvskading for søskenbarna mine
5. Oktober, igjen i 2010, står jeg farlig nær kanten ved å sprekke. Jeg er overveldet av skadetrang og skildrer i dette innlegget hvordan det oppleves.
I Januar 2011 hadde jeg en personlig krise som førte meg til kanten av stupet på alle mulige måter. 23. Januar skriver jeg innlegg om hvordan jeg tyr til destruktiv ekstrembulimi for å stå imot skadetrangen.
To dager senere oppnår jeg 8 måneder skadefri. Jeg er stygt skuffet fordi jeg ikke greier å verdsette egen jobb, eget arbeid og egen krig. Jeg opplevde at “alle” forventet at jeg skulle greie det, at det var en slags selvfølge fordi jeg hadde greid såpass lenge uten.
13. Februar svarer jeg på spørsmål rundt selvskading som jeg fikk inn på en spørsmålsrunde jeg kjørte da.
Det er med andre ord en lang prosess. Jeg har brukt dager, uker, måneder år. 13. April 2011 fikk jeg en gledelig nyhet hos frk.vikarlege.
Jeg har ingen konkrete fasitsvar, men jeg håper det finnes noe fornuftig i innleggene jeg trekker fram her.

Every journey begins with a first step.

Advertisements

11 Responses to “Om Selvskading.”


  1. 1 laipai 23. May 2011 at 19:10

    Regner med at mange vil ha nytte av det du legger ut her vesla mi <3

  2. 2 liseliten 23. May 2011 at 19:16

    Alle disse innleggene er fantastisk bra. Noen av dem har jeg selv søkt opp i ettertid og lest om igjen. Takk <3

  3. 3 anneilen 23. May 2011 at 19:17

    Har ikke sett på alle innleggene, men har et spørsmål. Om man vet om noen som sliter veldi å nestn starter med å kutte seg selv. Hva kan man si eller sånn for at den personen ikke skal starte med selvskading? hvorfor skal ikke den person starte.

  4. 4 Sandra =) 23. May 2011 at 19:32

    Har ikke sett på alle innleggene, men det er kjempe bra du har klart å slutte med det og at du er friskemeldt !! =D

  5. 5 Linn-Anett 23. May 2011 at 21:26

    Dett hjelper veldig ! Tusen millioner takk Karianne, du er et fantastisk menneske <3

  6. 6 joakim 23. May 2011 at 21:51

    Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye, jeg er kronisk dårlig til å skrive og vil bare kløne det til fullstendig. Men jeg vil si at du har skrevet mange flotte innlegg, jeg tror mange vil ha nytte av å lese disse.

    Stå på videre!

    Hilsen en som også har arr på kroppen.

  7. 7 frolic-eirin 24. May 2011 at 19:49

    hei!
    Jeg så du ble anbefalt på vg sine sider, og ville ta en titt.
    Jeg er godt voksen, i slutten av de 30 men husker godt hvordan det var å være ung og vente på å bli “henta opp i romskipet til den planeten en tydeligvis hørte hjemme på”, og hvordan en kan begrense seg selv med egne tanker til å fortelle seg selv hva en ikke fortjener.. Tja… det sistnevnte er det vel flere som sliter med.Uansett alder

    Da jeg var på din alder *gynger i gyngestolen* på 80 tallet hadde vi ikke selvskading. I allefall ble det aldri snakket om. Om det foregikk i murmel og mørke vet jeg lite om.Men siden jeg husker godt, og er lærer i ungdomskolen så vet jeg det er en alder hvor mange har sansen for dramatikk, blod, og kjenner godt til fremmedhet i eget liv.Og nå er det et fenomen “alle “kjenner til.Selvskading er blitt en dille kanskje? For noen noe en skal teste ut? i likhet med røyking bak skuret/benzen/idrettshallen, raiding i barskapet hjemme alene iskrem i bøtte ved kjærlighetssorg eller epleslang i håp om at den sinte eieren skal komme ut og lage jakt. For mange blir det noe en tester ut.Been there, done that, huk av på lista.

    så derfor føler man vel at dette har en greie på da…og med undgdommens sårbare jeg vet best holdning så kan en hevde at det er bare å ta seg sammen, det er kun for å få oppmerksomhet ,på den feigeste måte… syting i stedet for bidrag… og så hagler kommentarene….

    sukk. Og da har man jo ikke skjønt noen ting, tenker jeg.. For hvordan det er å slite psykisk, det må man nok være i for å forstå. og det er en tema det er vasnkelig og nødvendig å snakke om. Har aldri vært der selv, men har såpass mye moro i grublefabrikken min at jeg tenker jeg har en anelse
    Og det er her jeg tenker du gjør en kjempejobb, for å bryte tabuer og få folk til å forstå.Du er ærlig, personlig, grundig og reflektert.Og du skriver om et tema som din genersjon vet om, og som min generasjon tørster etter å vite. For dette skjønner vi ikke alltid.

    Takk, du modige jente!

  8. 8 Linn L. 24. May 2011 at 22:05

    Du skriver vanvittig bra, spesielt om sensitive emner!

  9. 10 Kriztella 26. May 2011 at 02:28

    Så flott innlegg, karianne.


  1. 1 Video om Selvskading – Del 2 « Bitre Blomster Trackback on 4. September 2011 at 22:37

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: