Syke matvaner og angst.

Endelig en dag med litt pause! Jeg har riktignok ikke gjort alle punktene på lista mi, men jeg har i alle fall gjort noen av dem. Med pause mener jeg en dag uten oppkast.

De siste dagene har jeg vært uendelig lei av å sløse penger på ingenting, på mat som spises og kastes opp igjen. Lei av å tygge, lei av smulene jeg konstant legger fra meg i sofaen, forbanna på meg selv fordi jeg alltid glemmer å kjøpe støvsugerposer, så ikke får jeg gjort noe med det heller, bortsett fra å børste det på gulvet – uten at det hjelper – for de er jo der fortsatt.

Uendelig lei av å ta oppvasken. Vaske glassbordet med jif, uendelig lei av å stable tallerkener og bestikk i skuffer og skap, uendelig lei av å tørke kjøkkenbenkene, ufattelig lei av å kaste mat, fordi “nå er det nok”, også blir det ikke det. Føler at jeg rydder bort mine bulimiske tendenser oftere enn det faktisk nytter. Jeg er omtrentlig akkurat “ferdig”, innen jeg likevel begynner påan igjen.

Jeg skal selge møblene mine. Farvel skinnsofa, jeg har ligget for mange timer her, med blodsukkerfall, eller sittet her for mange timer, med mat på alle kanter. Når bulimien først innhenter meg blir jeg rotete under sidestykke. Av den typen som kaster på seg bulimiuniform, det vil si halvskitne joggebukser og collegegenser, sånn at jeg kan søle og grise så mye jeg bare gidder uten at det bryr meg nevneverdig i gjerningsøyeblikket. Klærne skal jo i vaskemaskinen uansett.
Oppvask er noe dritt. Jeg ender som regel opp med to tallerkener, null glass, to kniver, en gaffel og to skjeer. Det får duge til alt. Å spise taco rett fra stekepanna fungerer også ypperlig, da slipper jeg å skitne ut en bolle eller noe, bare for syns skyld. Rullegardina er konstant trukket ned uansett, skyvedøra er skjøvet igjen, mellomdøra er lukket, ytterdøra låst.
Og poser, det er sånn man kommer inn døra med og plasserer rett i sofaen. Deretter hender det at jeg sleper med meg enkelte artikler ut på kjøkkenet om jeg er nødt til å kokkelere noe. Det enkleste i verden er å varme risgrøt i mikroen, eller å steke kjøttdeig. Bortsett fra det er det en pose som tømmes for innhold (tømmes i sofaen), slik at jeg kan kaste søppel og emballasje rett oppi der. Det blir liksom rett inn og rett ut på alle mulige måter. Enklest mulig overstått. Innen kvelden er omme og natta godt igang, er det bare å knyte sammen posen, slepe seg ned til søppelkassa og kvitte seg med syndig bevismateriale. Med Zahra på slep – hun er jo som regel grunnen til at jeg subber ut før leggetid. Natt, når naboene (forhåpentligvis) sover, sånn at færrest mulig mennesker kan se meg.

Drittlei av å tygge, svelge, repetere i uendeligheten. Registrerer at det ikke er plass til mer, surrer ut på badet, står alltid på tå for å se på magen min i speilet. Du vet du har spist for mye når ryggen din buer utover, selv om du står oppreist. Spisingen i seg selv kan strekke seg over en time, halvannen, deretter tar det hva? Tretti sekunder å bli kvitt alt? Hver eneste gang slår det meg at det er derfor folk blir hekta. Faller for fristelsene gang på gang på gang. Fordi det er så forbanna lett å spise nøyaktig det man vil ha. Men det ender selvfølgelig ikke der. Så lenge man har mer mat igjen, så er det påan igjen.
Det siste året, etter at jeg fant ut at livet kunne dreie seg om mer enn maten, har symptomene mine endret seg. Når livet ikke dreide seg om annet enn mat og oppkast kunne jeg nøye meg med en runde eller to, maten kunne alltids spares til dagen etterpå, sånn at jeg alltids hadde noe tilgjengelig.
Etter min nær-døden-opplevelse endret det seg. Om jeg hadde mat igjen gikk alt sammen rett i fryseboksen, i håp om at det skulle hjelpe å utsette det som ofte virker uunngåelig. Alt gikk i fryseboksen. Melkeprodukter, poseprodukter, potetgull, smågodt. Everything. Det resulterte i stress-tining dagen derpå. Jeg visste alltid hva som tinte kjappest og hvor jeg kunne begynne å spise først.
Men nå, det siste året, alt skal spises og fortæres på samme kveld. Hver dag er en ny dag, om gårsdagens nedtur er i ferd med å repetere seg selv, så skal det i det minste ikke være like lett å falle for fristelsen som å fiske noe opp av fryseboksen eller ut av skapet.

Siden April har jeg vært flinkere til å ha spyfri dager. Rekorden på rad er åtte. Etter at jeg kom hjem fra påskeferie har det langsommelig sklidd ut igjen. Kortere tid, mer stress, større håpløshet, mer mat, mer oppkast. Dagene uten oppkast er anoreksipregede med trening som kompensasjon for næring beholdt. Mat er forferdelig vanskelig. Mat, som i “vanlig” mat. Kjøleskapet er til enhver tid fullt av nutridrinker, jeg aner ikke hvor jeg hadde vært uten. Lista over mat jeg kanskje klarer å putte i meg er neimen ikke lang. Den inneholder noe så fint som 0% youghurt, epler, cottage cheese og… that’s it. Jeg blander det til en sånn fin masse. Youghurt, cottage cheese og epler. Eplet, møysommelig oppskåret i 60 biter. Skjærer alltid det samme mønsteret og har gjort det i tre år. Blander alltid på samme måte. Spiser på samme måte, eplebitene først.

Før kunne det hende jeg hadde knekkebrød i skapet, men den tid er forbi. Det ble nemlig sånn at pålegg og knekkebrød ikke hørte sammen. Når jeg skulle spise knekkebrød med pålegg føltes knekkebrødet utrolig bortkastet, da kunne jeg like godt bare spise pålegget! Og når knekkebrød fortsatt befant seg i skapet om bulimien skulle dukke opp… Lenge leve kreativiteten. Det er ikke måte på hvor oppfinnsom man blir når man er desperat. Og med desperat mener jeg ikke tørre knekkebrød, men når du faktisk anstrenger deg for å kokkelere noe bulimisk av knekkebrødene. Du trenger bare vann, sukker og mikro. Høres det ikke herlig ut? Fy faen.

Jeg rekker ikke å tenke over hvor jævlig sykt det egentlig er – fordi jeg er så vant med det. Men jeg ser det når jeg skriver det, så ser jeg at alt jeg har av matvaner ikke er noe å skryte av i det hele tatt. Det finnes ikke normalt i noe som helst av de siste avsnittene. Så gjennomsyra av spiseforstyrrelsen, og så vant med det at jeg ikke evner mulighet til å definere problemet.
Jeg er ikke en gang lenger sikker på hva som er normalt. Jeg pleide å vite det men jeg har ikke snøring.

Jeg har angst for å få lavt blodsukker. Jeg har nutridrinker i veska, i skolesekken, i krisetilfeller i jakkelomma. Likevel kan jeg bare drikke x om dagen, samme faen. Heller angst enn å overstige kalorigrensa. Heller vill panikk, ingen av delene er ønskelig.

Det hender jeg anstrenger meg i sosiale situasjoner, for å få matvanene mine til å framstå som normale. For eksempel på multifamilie. Det er koltbord, felleslunsj. Ett av kravene er at man spiser noe, siden gruppa i seg selv er krevende og dagene lange. De sjekker selvsagt ikke hva du gjør med maten etterpå, eller analyserer hva du spiser, men likevel. Jeg anstrenger meg for å få det til å se okei ut, men hver eneste gang jeg ser hva mamma, pappa eller behandlere skulle ha på sine tallerkener… Det blir skammelig å sammenligne, jeg prøver å la være.

17.mai var en bulimisk katastrofe. Det ødela ufattelig mye. At jeg ikke greide å tøyle eller kontrollere meg selv. Ønsker så sårt å få det til, virke normal. En kommentar som “skal du ikke ha ei pølse du også da?”, utløser det bittelille håpet jeg har om at kanskje, kanskje så kan jeg spise ei pølse, kanskje går det greit, kanskje. Jeg håper alltid, men det fungerer aldri. Dermed ruller ballen videre. Med småspising. Ett stykke kake her, ett stykke der, en annen sort her – da må vi smake på den, selvsagt. Det som kanskje gjør aller, aller mest vondt er når man blir oppmerksom på at det man ikke holder på med er usynlig. Når andre merker sykdommen, men ikke kan kommentere den – da sprekker familieillusjonidyllbobla, dermed blir det forsøkt kontrollert på en annen måte – og det gjør så vondt. Og skammen blir så stor. Så stor at jeg ikke kunne skrive om det på selve dagen, for å blogge om skammen er ikke noe jeg greier å gjøre når skammen er fersk.
Men når maten blir forsøkt reddet ut av synsfeltet eller blir forsøkt gjort utilgjengelig… jeg har ikke ord til å beskrive det, men å ønske seg død servert på sølvfat dekker det ganske godt likevel.
Jeg vet at noe av det verste mamma vet; er å være “muliggjører”. At hun selv tror at hun “lar det skje”, selv om det skjer når hun ikke ser det også. Mamma støtter ikke det bulimiske på noe som helst måte, og i perioder hvor bulimiske tendenser står sterkt hos meg, fører det til en nesten total isfront mellom oss. Jeg trekker meg bort og unna fordi skammen blir for stor, og hun blir sittende igjen med sin håpløshet og ett desperat ønske om å kunne gjøre en forskjell fra eller til for min del – men min skam, så stor, slipper henne ikke inn overhodet. Jeg har ikke fatteevne nok til å sette meg inn i hvordan det føles å bare kunne se og vite, men ikke kunne gjøre eller hjelpe.

Men som sagt, blodsukkeret trigger angsten. Det vil si, at om jeg skal kaste opp må jeg helst være på vei hjem eller hjemme, hvis ikke kommer panikkangsten for å få epileptiske anfall, som kanskje trigges ekstra av blodsukkerfall. Men greia, konklusjonen i hvorfor jeg ikke greier flere dager på rad uten oppkast; siden jeg har ei øvre grenser med kalorier på x, som ikke er tilstrekkelig nok for kroppen, så vil sulten og slappheten øke for hver dag som går. Jeg inntar mer næring enn at sultfølelsen blir skrudd av, akkurat tilstrekkelig nok til at kroppen rekker å hyle etter sult gjennom hele ettermiddag og hele kveld. Og jo flere dager jeg går uten oppkast – jo mer angst får jeg.

Det er en ond sirkel og en balanse jeg ikke mestrer. Uansett om dagene er spyfri eller spypregede, angsten er der. Og angsten utløses overalt. På skolen, på legekontoret, på sykehuset, i bilen, på butikken, når jeg er ute og går.

Jeg sover med angsten og drømmer om skrekkscenarioer. Angst for lavt blodsukker og epilepsianfall. Det er det angsten min dreier seg om.

Jeg er lei. Jeg vil ikke ha det sånn. Det er jævlig å gå rundt med angsten i brystkassa i enhver situasjon og kjenne at man faller innover i seg selv. Likevel er angsten for å gå opp i vekt minst like stor – kanskje til og med større, for jeg har vanskeligheter med å akseptere at det kanskje er det som må til for å dempe angst på alle plan. Alle forteller meg at det er uunngåelig, at det ikke finnes kompromiss mellom favoritt-tallet mitt og friskhet. Jeg får ofte beskjed om å visualisere tallet. Igår, når jeg var hos Therese (ja, time på en lørdag), så skrev hun det på en lapp. Stort og fint. “Visualiser Karianne, prøv å forestill deg!”.

Årene går. Når alt kommer til alt holder jeg fortsatt på med det samme prosjektet. Jeg gruer meg sinnssykt til Modum. Fordi jeg ikke har noe som helst på plass eller under kontroll. Alt trenger å jobbes med. Det skremmer meg.

Advertisements

12 Responses to “Syke matvaner og angst.”


  1. 1 Tuva 23. May 2011 at 00:10

    Kjenner meg sykt mye igjen. Er omtrent bare nutridrinker og noen få andre sære matvarer som går an å holde på. Prøver jeg på noe annet glir det alltid ut i en mer eller mindre diskret overspising. Som jeg skjønner at andre skjønner er nettopp det, men de sier ingenting.
    Fælt at du sliter så mye med angsten, håper virkelig at MB blir en suksess.
    Klem<3

  2. 2 laipai 23. May 2011 at 00:19

    I feel you <3
    Jeg skal ikke skrive at jeg har troen på deg (du er vel ikke helt fan av å høre akkurat det når du ikke tror på det selv,men jeg har troen på deg da,men det skal jeg ikke si høyt) Jeg vil heller si at det MÅ gå,NOE må gå, Noe MÅ bli bedre. Om ikke annet så vil du jo nå gjøre et forsøk igjen. Noe positivt må det komme ut av dette oppholdet her også vesla mi. Og tenk om jeg får et VO mens du er der,da er det jo hvertfall noe positiv med oppholdet,muahaha.

    ME <3 YOU

  3. 3 Mari 23. May 2011 at 00:44

    Et utrolig godt skrevet innlegg, og du setter ord på veldig mange tanker og handlinger som jeg kjenner meg igjen i.

    Lettelsen over å endelig ha en spyfri dag, og penger spart på matvarer som bare kommer i retur. Jeg har selv en redsel for å kjøpe for mye mat, slik at jeg ikke klarer å spise opp alt. Blir det liggende igjen rester er sjansen utrolig stor for at jeg setter igang enda en runde med overspising for så å spy- igjen. Skapene, kjøleskap og fryser er tomme, jeg kan ikke ha mat liggende. Da gjør jeg som deg og vet nøyaktig hvilke matvarer det går raskest å tilberede og jobber meg gjennom alt som er av mat i huset.

    Ser du skriver et eget avsnitt om at du ikke kan ha f.eks. knekkebrød i skapet og om oppfinnsomheten til en bulimiker for å tilberede mat når suget står på som verst. I avsnittet under skriver du at du det ikke finnes noe normalt i dette avsnittet, men du er så lagt i fra alene, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.

    Så på 17.mai gikk det akkurat med meg som det gjorde med deg, og sikkert mange andre… Jeg var så fast bestemt på å klare en spyfri dag, helt til den første fristelsen dukket opp, og jeg visste innert inne at resten av dagen var ødelagt. Da var det “bare” å svelge unna det jeg kom over, for alt skulle jo i retur uannsett.

    Beklager at tilbakemeldingen blir så lang, men jeg setter utrolig stor pris på bloggen din og at du vil dele din hverdag. Tusen takk for at du blogger <3

  4. 4 Miriam 23. May 2011 at 02:48

    Fy søren. Har det HELT likt som du har beskrevet her. Utrolig merkelig å lese egentlig…at andre faktisk gjør det samme som en når man føler man er helt syk og unormal(altså, det er jo forsåvidt sykt, men man er kanskje ikke så unormal/aleine som man av og til tror).

    17.mai gikk forresten til helvetet her også:P

  5. 5 Destiny 23. May 2011 at 10:25

    Jeg kjenner meg også igjen, som mange andre her, i det du skriver. Det er veldig vanskelig. Jeg har kniven på strupen at jeg må vise bedring ellers får jeg ikke flere innleggelser. Så jeg står opp og spiser normal frokost og luch hver dag og i går klarte jeg tilogmed kveldsmaten. Men, vekta har gått opp. Så jeg tenker på det hele tiden. Får lyst til å isolere meg :(
    Liker bloggen din! Stå på!

  6. 6 krlifr 23. May 2011 at 10:28

    Flere som slenger seg på 17. mai-bølgen.. Jeg jobber på restaurant, og har ubegrenset tilgang på mat så og si 24/7. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.. 17. mai var der ikke spesielt bra, i allefall…
    Det er godt å høre fra deg igjen, Karianne. Godt å se at øynene er oppe, og at du skribler igjen, reflekterer og tenker.
    Hadde jeg kunnet så hadde jeg lagt tapet i leiligheten min av blogginnlegg som dette fra deg. :)

  7. 8 M 23. May 2011 at 15:06

    Jeg kan si det sånn at på 17.mai var jeg alene hjemme i 5 timer. Man kan jo lure på hva jeg brukte tiden til.

    Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg, jeg bare kjenner at det stikker litt i brystet når jeg leser om hvor sliten du er av ryddingen, av tyggingen, av bulimien rett og slett. Jeg kjenner på det samme, og det er en håpløs og utmattende følelse.

  8. 9 Ingeborg 23. May 2011 at 15:32

    SV:Joda, jeg skatter av AAP-pengene..men tror ikke det går helt opp i opp;)
    Tusen takk Kariannemor. Klem til det kalde nord!

    Og du..du har lov til å bli skremt.

  9. 10 Vibeke L 23. May 2011 at 19:14

    Skjønner du gruer deg til Modum. Det blir knallhard jobbing, men når du skriver og leser dette innlegget selv, får du vel lyst til å gi litt slipp på det ?
    kommer til å bli knallhard jobbing, og masse slit og tårer men også glede over små skritt og fremgang :) håper modum vil utgjøre en forskjell for deg og at du klarer å finne motivasjonen og styrken til å ta den harde kampen. klemmer fra vibeke :)

  10. 11 Christina (lille, wildberry) 23. May 2011 at 19:24

    Fy fader, Karianne. Jeg er så imponert over selvinnsikten din. Du skriver på slutten at alt må jobbes med, og at du gruer deg for Modum. Jeg håper du ser hvor langt du allerede har jobbet deg frem, med å se alt dette i det perspektivet du nettopp skrev det fra. Og du klarer dette også, blomst. For du er fadern meg så sterk! Jeg henter mye stå-på-vilje her inne. Takk<3

  11. 12 Katarina 23. May 2011 at 22:18

    Karianne- det er veldig bra at du har og at copyright er en selvfølge (for meg og de fleste) ellers ville jeg tatt alle tekstene mine og delt i min blogg. Det jeg mener er jo ikke bokstavelig ment, men du skriver så bra, og det er akkurat som om du fisker ut mange av mine tanker, og får de ned på en måte jeg enda ikke har klart. :)

    Når jeg leste dette innlegget, hang jeg meg litt opp i tanken og følelsene rundt skam, fordi det er et verste følelsen jeg går med nå i dag, og den er ubeskrivelig, den må ikke forklares alltid for ordet sier sitt.

    Og modum, jeg er selv søkt til Modum, men du vet systemet. Jeg er for “syk”. Det er på traumeavdeling, som ikke har samme kriterier som på spiseposten, men vi er virkelig heldig for å ha blitt søkt dit. Min psykolog sa at, så lenge de tror at det er håp for betydelig bedring, søkes man dit. De har strenge kriterier på spiseposten også, så skjønner veldig at det er skremmende. Man føler det store presset på å måtte klare, og det presset er ubeskrivelig. Tanken på å backe ut føles vel tryggere, MEN gå for det Karianne, da har du prøvd, og klart det blir nederlag og ikke klare, men da har du noe være glad for kanskje en stund etterpå: Du var tøff nok til å virkelig gi det et forsøk. :) Jeg gleder meg til å følge deg på sidelinja, enten du klarer eller ikke, selv om jeg så klart håper det siste :) :) Heia :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: