Same story, different day.

Det er søndag. Skjerpe-seg-dag, ta-seg-sammen-dag. Jeg har ikke skrevet noe de siste dagene, mest fordi tankene står på repeat og fordi dagene har dreid seg om det samme, vært preget av det samme, og jeg har ikke riktig sett noe poeng i å skrive den samme historien dag inn og dag ut, bare med andre ord og formuleringer.

Destruktiviteten driver meg i sirkler og ingensteds. Jeg finner alltids en krok å henge en imaginær unnskyldning på. “Idag trenger jeg å spise og spy fordi… DERFOR”. Ka-ching, excuse accepted. Eller, “idag vet jeg ikke riktig hva jeg vil… Ja, men da kan du jo bare spise og spy likevel!”, eller så er det ett eller annet. Minimalt. Som sandkorn på ei langstrakt strand. Unik blant millioner.
“Idag har jeg lyst til å skade meg selv… Ja, men da er det mye bedre at du spiser og spyr istedenfor!” det kan være været, utsagn sagt og ropt i fortid, hendelser, ord, minner. Eller bare “dato”.

De siste dagene har også vært angstpregede. Win some, lose some. Én liten seier her, panikkangsten utløses senere – så overveldende at den lille seieren forsvinner, rekker ikke å verdsettes i den store sammenheng mens redselen fortsatt vokser. På torsdag var jeg på skolen. “Dette går fint, jeg greier alt jeg vil!”…. særlig. Jeg var ikke menneskelig før lørdag.
Se for deg at du befinner deg i en kvadratisk boks. Den er akkurat stor nok til at du kan stå oppreist og strekke ut armene. Du kjenner taket mot hodebunnen og veggene mot håndflatene, gulvet under beina. Når angsten blusser opp krymper boksen rundt deg, og du er nødt til å legge kraft mot veggene og taket, stramme musklene i beina for at gulvet ikke skal komme oppover. Også står du der, og strever. For at du ikke skal knuses til noe minimalistisk og ugjenkjennelig. Og når det likevel kanskje kollapser rundt deg, når du er så gelé i hele kroppen at det blir fysisk umulig å holde ut lenger… da ligger du der, i en boks som er akkurat stor nok til at du får nok plass om du ligger i fosterstilling og ikke beveger deg.

Jeg har med andre ord vært i angstboksen noen dager, på tross av forsøk i å strekke seg ut, utvide grenser og rom.


Tilværelsen i angstboksen maksimerer panikken for alt mulig annet. For at himmelen skal falle i hodet på en, at man ikke skal komme seg ut noensinne, at man ikke rekker å gjøre alt man skal eller burde fordi tiden man har til rådighet er i ferd med å renne ut. Driver hjernen til vanvidd, tenker irrasjonelle, destruktive tanker som en slags nødutgang, en strategi som liksom skal fungere som krisehåndtering, selv om det hadde vært det samme som å tenne st.hansbål under taket på en bensinstasjon. Eksplosivt.

Det krever forferdelig mye å tenke fornuftige tanker, rasjonalisere vekk alt som er destruktivt og skadelig, å finne andre løsninger selv når man ikke ser dem. Fallhøyden er så uendelig stor at avstanden gjør blind, hvorfor ikke bare hoppe?

Alternative løsninger gjør meg på sett og vis trist, fordi jeg skulle ønske jeg ikke trengte å spesialtilpasse ting for å verne meg selv mot angsten. Jeg skulle mer enn gjerne ha løpt rett på for å komme til målet, men energien det vil kreve vil igjen gjøre det umulig å gjennomføre det jeg skal når jeg når målet-  som i bunn og grunn bare er ett delaktig ledd i det store bildet.

Oversatt; jeg skulle ønske jeg kunne FLY til Bodø for å delta på multifamiliegruppa. Istedenfor skal jeg og mamma kjøre bil i hundre timer, bare fordi jeg ikke tør. Fordi redselen gjør meg så blind at jeg setter meg fullstendig på bakbeina og hyler at jeg ikke kommer til å dra for noe som helst i hele verden. Jeg hater at angsten prøver å ta fra meg ting jeg i utgangspunktet hadde sett lyst på. At angsten gjør det skummelt å skulle delta i ei gruppe med fine mennesker jeg etterhvert har begynt å like veldig godt. Selv om gevinsten er verdifull uansett hvordan man vrir og vender på det, så blir det likevel ikke nok til at jeg greier å veie det opp for den irrasjonelle frykten jeg føler.

Jeg forsøker desperat å skru av “tenk-om” knappen og erstatte den med “so what?!”. Altså at jeg tenker worst case scenario og deretter so fucking what? Om jeg går inn på en butikk og tenker “so what om jeg får anfall? Hva i helvete kan jeg gjøre med det? Hva så? Skjer det, så skjer det!”

Og samvittigheten som gnager. Sparker meg for alt jeg ikke får til, som jeg føler at jeg burde ha fått til og mestret. Dårlig samvittighet for hver gang jeg taper, for hvert angstanfall, for hver gang jeg må ta det ydmykende steget og be om hjelp til å klare det jeg innser at jeg ikke greier helt alene. Samvittigheten som livnærer seg på kategorien “alt”.

Men idag er skjerpe-seg- dag. En sånn dag hvor jeg har gode intensjoner og planer om å gjøre noe fornuftig. En sånn dag hvor jeg har tenkt til å gjøre alt som blir meningsløst når egen eksistens blir for overveldende. Jeg fungerer særdeles dårlig i hverdagen uten penn og papir, uten konkrete selvinstruksjoner og planer. Jeg har atter en gang skrevet en to-do-liste, med fargerike tusjer og magiske bokser jeg kan krysse ut etter vel gjennomført. Hittil er 2/4 måltider krysset ut, samt klesvask og oppvask. Enda gjenstår tur med Zahra, klær i skapet, åpne naturfagsboka, fullføre fotojournalistoppgaven.

Ukas gjøremål er skremmende og enorme. Intensjoner om å møte på skolen imorgen, forhåpentligvis redde en bestått i naturfag, holde ut til senere på dagen. Tirsdag, repetisjon av mandag, samt at jeg er nødt til å få tatt de bildene jeg for alt i verden MÅ blogge på onsdag, pluss at jeg må finne ut hva jeg skal gjøre på onsdag? Jeg burde gjøre noe fint, bortsett fra å kjøre til Bodø, men jeg tviler på at jeg rekker å gjøre noe fint. Det aner meg at det er oppsamlingsprøver, og at jeg burde ta engelsk?
Dessuten må jeg ringe til sykehuset og avlyse beintetthetsmåling og time hos nevrologen, som krasjer med multifamilie på torsdag og fredag. Strengt tatt burde jeg også ha flyttet ut innen onsdag. Vann over hodet? Jeg er sikker på at det hadde skremt friske mennesker med normalt energinivå også.

Jeg har lenge tvilt på meg selv. Alle som sier “dette greier du!” har gjort meg livredd. Kanskje det er jeg som tar feil, og de som tror som har rett.

Men nå skal jeg fortsette på to-do-lista, tenkte bare at en oppdatering var på sin plass! :) Tusen takk for alle kommentarer de siste dagene, det gjør noe med troen på meg selv. Hjertelig takk! ♥

Advertisements

5 Responses to “Same story, different day.”


  1. 1 Emma 22. May 2011 at 18:10

    Godt å høre fra deg igjen!
    Har tenkt på deg!
    Skal fortsette å tenke på deg og krysser fingre for at du får bedre dager snart!
    Vet ikke hva jeg skal si,men vil si nok en gang at jeg synes du er sterk og tapper!!!Virkelig!Du kjemper ikke forgjeves!
    Stor klem og gode ønsker til deg!

  2. 2 Vikkan 22. May 2011 at 19:07

    Før jeg begynte å fungere såpass som jeg gjør i dag, måtte jeg ofte “gi litt faen” i stedet for å overanalysere alt i livet mitt. Jeg måtte velge å gå veier jeg ikke visste slutten på, og jeg måtte våge å “gi litt faen” om resultatet ikke var slik jeg ønsket. Jeg kan ikke lyge om det, da jeg begynte på livet som “frisk” i fjord høst, trodde jeg ikke på det selv. Innerst inne hadde jeg ingen intensjoner om å fungere særlig lenge. Men jeg er overbevisst om at det var smakebiten jeg fikk på livet som fikk meg til å ville ha mer, nå, uansett hvor tung situasjonen er inne i mellom, klarer jeg ikke å slippe taket igjen. Jeg hater smaken av nederlag og vil for alt i verden ikke gjøre den vondere enn det den trenger å være.

    :)

  3. 3 Lene 22. May 2011 at 21:11

    Tenke mye på deg Karianne.. Kordan det står til med det angstrelaterte osv. Høres ut som det har vært nån tunge daga, men det e alltid lyse daga innimellom, og dem e gull verdt! Og det e du også <3

  4. 4 laipai 22. May 2011 at 21:48

    Jeg tror det er viktig at man GÅR INN FOR gode intensjoner,selv om man kanskje sprekker. Intensjonene var der hvertfall. Du ga da hvertfall dagen en sjanse. Men klart,fallhøyden blir jo større om man attpåtil kommer til å grisbanke seg selv om man ikke klarer å gjennomføre dagen som den var tiltenkt.
    Ja,du har mye som må gjøres på kort tid,så jeg håper du får gjort unna det som trengs til tross for at det blir veldig hektisk for deg. Fingres crossed my dear.

    Selv om du ser for deg turen opp til Bodø som et helvete,så kommer du ikke til å dø,du vil komme fram,du vil få vært med på gruppa,og du vil overleve turen tilbake. Du får stålsette deg og gjøre så godt du kan med det du kan :)

    Vil bare at du atter en gang skal vite (sånn at du ikke glemmer det mener jeg):
    Æ E VÆLDIG GLA I DÆ <3

  5. 5 Linn L. 22. May 2011 at 22:16

    En dag med gode intensjoner er i det minste et skritt fram fra en dag med det motsatte! Håper uka di blir bra, og at energinivået hjelper deg på veien :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: