Så skjørt.

Det slo meg tidligere idag, etter en og en halv time med oppbygging, hvor ufattelig skjørt alt sammen er.  Hvordan noe som bare skulle være en bekreftelse på ett enkelt dilemma endte opp i en total pulverisering av alt som finnes av lysglimt, små gleder i hverdagen og håp. Raseriet som danser grenseløst mens rasende ord runger mellom husene i gata og egentlig inn i telefonen, mens jeg trasker bortover asfalten. Bilene kjører forbi som langt borte i ei tåke, jeg biter meg i leppa – men det er allerede for sent å stoppe tårene. Jeg gir en god lang faen i at menneskene jeg passerer på min vei stirrer undrende, hva vet vel de?

Straff. Det føles som om jeg blir straffet for ett valg jeg har tatt men ikke satt ut i livet enda, det føles som om det som hadde vært gevinst snarere blir enda mer seigpining. Mitt sneversynte perspektiv ser ikke dagene som kommer. Jeg er her: pre-dato. Og jeg ser post-dato, punktum, ikke dagene som kommer etter, eller livet alle påstår finnes og vil komme.  Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva som skal foregå mellom datoene, og jeg aner ikke hvem jeg er etter post-dato, om det finnes noe som helst, om alt sammen er verdt det? Eksistensielle spørsmål og identitetsforstyrrelser.

Pre-Dato er straff, tvang og usikkerhet. Kniven på strupen og panikk, skremselspropaganda og ønsker om forsvinningsnummer. Grenser og verdier viskes vekk og flyter ut, noe inni meg kunne ikke ha brydd seg mindre om trehundredeogsekstisju, femtien (ikke tolk kilo!), vitnemål. Som om det som var holdbart,kontrollerbart og forutsigbart er som isbiter i helvete, smeltende i rekordfart.

Jeg var usigelig trøtt idag tidlig når jeg drev meg selv ut av senga, ut døra, uten stell annet enn tvangskompenserende treningsuniform. Løp gatelangs mens samvittigheten gnagde, absorberte smerten i siden mens jeg løp, tok til meg nervesignalene som skjøt opp til hjernen for hver gang mine overbelastede knær ba en bønn om roligere tempo, ignoranse. Straff. Og angst. Dusjing og rene klær, overveldende fedmefølelse, som om kroppen min mister sin masse og flyter utover til noe som kan minne om gelé. Falt innover i meg selv, ned i angsten igjen. Har du noen gang drømt at du faller? Faller, faller og faller? Suget i magen og følelsen av å være låst inne i ett vondt mareritt som kanskje heldigvis er over så snart du treffer bakken? Når du bråvåkner i samme sekund som kroppen knuses og takker høyere makter for at det bare var en drøm? Sånn føles angsten ut, for meg. Faller og faller, innover og ned i magen, faller hinsides grenser og omriss, gjennom meg selv og gjennom gulvet, pulsen og panikken som øker i takt med fallet som aldri stopper opp, nervesignaler som farer gjennom hele kroppen, ilinger og prikking oppover langs ryggraden, opp i hodet mens synet svartner, kvalmen som brer seg fordi angsten tar for stor plass i magen, i kroppen, i hele meg, fastlåst.
Deretter dro jeg til frk.fastlege, druknet igjen i venteromsangsten før jeg deretter forsøkte å formidle den dårlige samvittigheten, bekymringene som tårner seg opp. Tårer som triller, bein som ikke vil sitte stille. Ord jeg ikke riktig finner, istedenfor skribler jeg bokstaver som jeg forstår i mitt hode, fordi jeg ser ordene bak forkortelsene, mens jeg i praksis bare bruker det som memo, for å huske hva jeg har å si. “KFB – EPI”, “IDAA-MB”, “MFG-FLY”, “BTM-K” og “NEV-K”. Hvorfor så komplisert? I frykt for at lappens budskap skal kunne tolkes eller forstås av noen andre enn meg og mottager.

Frk.fastlege er den dame som gjerne deler sitt perspektiv, ommøblerer mine bokser og tegner andre grenser der jeg selv har gjort det for trangt til at jeg rekker å trekke pusten. Jeg er forferdelig heldig som treffer mennesker som ser meg, tar seg tid, lytter og som faktisk gidder å ommøblere i kaoset jeg selv har kreert.

“Er du ikke stolt?” spør hun, og jeg ser ned i fanget i mangel på bedre steder å feste blikket. “Nei… fordi… fordi dette er noe alle andre klarer, og jeg klarer såvidt dét”. Føler at jeg tar for stor plass, krever for mye tid, av alt rundt meg, dårlig samvittighet for hver minste lille ting jeg kommer på, noe som også faller inn under den udefinerbare kategorien; “alt”.
Også kom hun med ei setning, bare én enkel sammenligning som rettet opp i forvridde perspektiver. Det handler om forutsetninger jeg ikke selv greier å ta med i mine betraktninger når jeg sammenligner meg selv med alle andre. Det er fire år siden jeg falt UT av skolen, og likevel kan jeg banke meg selv helseløs for at ikke jeg også er i ferd med å avslutte andreåret på medisinstudiet, istedenfor å oppmuntre meg selv til å krype over målstreken for å motta ett bevis på at jeg i det minste har, snart, kommet gjennom førsteåret på videregående. Istedenfor å se verdien i “godt jobba!”, ser jeg skammen i å ikke ha kommet like langt, “som alle andre”.
Jeg trenger realistiske perspektiver, jeg kan se det for alle andre tatt i betraktning hvilke forutsetninger de i utgangspunktet har, men jeg feiler i å ta med mine egne forutsetninger i egne kalkulasjoner om hvorvidt hva som er oppnåelig for meg.

Ei setning og en sammenligning av hjertepasienten som klatret Mount Everest satte egne forutsetninger i mer riktig perspektiv.
TAKK til legen, håper du leser.

Og deretter kommer første avsnitt, og forklaringa på alt som er skjørt; oppbygning og nedbrytning, personlig vekst og ytre destruksjon.

“Det blir ikke valper”, sier mamma. Det passer visstnok ikke likevel. Istedenfor aksept og evne til å tenke framover, at nye løpetider vil komme og at det vil komme flere muligheter for valper, istedenfor å forstå logikken i noe som egentlig høres så simpelt ut, om du bare isolerer setninga i seg selv; er det noe inni meg som vrenger virkeligheten ut i uvirkeligheten, som ett hardt støt, midt i hjertet.

Advertisements

9 Responses to “Så skjørt.”


  1. 1 linn 18. May 2011 at 22:46

    Jeg sender over varme tanker en kald regnverskveld.. :)

  2. 2 laipai 18. May 2011 at 22:50

    Du burde ringt legen din igjen,hun er så flink til å løfte deg opp,setter perspektiv på ting. Jeg skulle ønske ting var annerledes Karianne,at ikke alt kom på en gang,at ting falt på plass,litt mer spredt i tid,sånn at du kunne ha rukket å fordøyd litt før en ny ting kom.
    Skulle gjerne vært der sammen med deg <3

  3. 3 sverre 18. May 2011 at 23:06

    Det er rett og slett vemmelig at ting skal komme så hardt og tett oppå hverandre. Som Laipai sier, hadde vært greit om det hadde kommet litt spredt utover. Du er tross alt sterk, selv om det kanskje ikke føles sånn. Men det er mange som hadde gitt opp for lenge siden, hadde man opplevd det samme som deg… Du står den dag i dag, det skal du være stolt av :D

    Kanskje feil måte å si det på, men jeg “heier” på deg…

  4. 4 Pusle 19. May 2011 at 11:50

    Det er vanskelig å se framover når man har det vanskelig. Syns jeg da. Fint du har en lege som skjønner deg!

  5. 5 Anette Marie 19. May 2011 at 21:26

    Denne sangen minner meg alltid om hvor viktig det er og kjempe for ting! Noe du virkelig gjør, Karianne!

    Må si den har betydd mye for meg, helt fra jeg var liten, siden mamma alltid brukte å spille den. Når jeg ble eldre forsto jeg etter hvert hva den handlet om også.

    Jeg blir så stolt av å se deg virkelig prøve ditt beste, selv om jeg bare ” kjenner” deg fra bloggingen. Ville bare dele sangen med deg, i håp om at du kunne høre det samme som jeg hører i den. Håper ikke dette bare virker teit eller noe, for jeg har så lyst å få deg til å føle deg bedre, etter alle gangene du har motivert meg til å stå på, med å skrive som du gjør her!

    Stå på, du er så sinnsykt sterk! <3

  6. 7 Hanne 20. May 2011 at 19:24

    Huff, ingen valper? :( Kan jeg spørre hvorfor det ikke blir?

    Og så må jeg bare si at jeg tror på deg, og at ting ordner seg! Og det er bra du har mennesker som legen rundt deg :) Som min lærer(som har hjulpet meg gjennom så utrolig mye) sier: Det ordner seg _alltid_! :) <3

  7. 8 Sophia 20. May 2011 at 20:52

    Sender deg og Zahra gode tanker. Du det ikke går denne gangen. Heldigvis er hun ung og dette var ikke noen siste-sjangse. Det er vondt at hverdagen er skjør, men husk hvor god du er til å sette en strek over og gå videre. Sender deg gode tanker.

    Skulle mr.italiener fra hundringen ikke mestre en evt. fremtidig oppgave har jeg en pen blå italiener som ELSKER jenter :)

  8. 9 krlifr 22. May 2011 at 14:33

    Kjære, søte, snille, gode Karianne.
    Det er ubehagelig å lese slike innlegg, trist å føle vreden du sitter med inni deg.
    Men det spirer også en liten glede, den kommer fra styrken i innleggene dine, i selve ordene og mellom linjene. Du er nok sterkere enn du tror, kapabel til mer enn du aner.
    Tenker mye på deg, bruk fastlegen din for alt hun er verdt.
    Nesten litt skummelt når der er så stille fra deg… Håper du har det bra, i ordets individuelle tolknings forstand.
    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: