End of all hope.

Dette er innlegg nummer to som jeg kladder idag, denne gangen har jeg tenkt til å tøyle meg litt, det forrige innlegget inneholdt litt for mye raseri, litt for mange utropstegn og altfor mye bannskap, gjerne rettet mot enkelte, kryptiske beskjeder mellom linjene. Jeg vet at det er sånne ting man skal ta opp med de det gjelder i den virkelige verden; men i den virkelige verden er jeg bare “hun tynne med det lange håret”, som folk så fint sier. Jeg har bare én stemme, og det hjelper ikke å hverken hyle, gråte, argumentere eller gjøre det saklig. Hysjhysj Karianne, du må for all del ikke snakke høyt om den urett du føler du blir påført, snille piker skal smile pent, nikke, late som om det aldri har skjedd og legge fortiden bak seg. Jeg kan dog formulere problemet i én enkel setning slik at dere kanskje ser hva som skurrer og forstår raseriet mitt, uten at jeg utbroderer det i detaljer. På fredag fant jeg medisinene mine i postkassen.

Bortsett fra det er dette en dag hvor absolutt alt i hele min verden er galt, eller irriterer meg på en eller annen måte. På fredag var jeg følelsesløs, på lørdag var jeg likegyldig, idag er jeg rasende. Jeg har lyst til å knuse alt som knuses kan, jeg har lyst til å rase det fra meg, jeg har lyst til å løpe til jeg stuper, jeg føler meg e k s p l o s i v.

Dråper i ett glass. Én dag renner det over, idag er den dagen. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal sette ord på det, for faenskap kan ikke formuleres på en pen måte. Hver minste lille detalj irriterer meg grenseløst, tankene mine plager meg, problemer jeg ikke vet hvordan jeg skal løse, irriterer meg. Manglende forståelse eller følelsen av å bli mistrodd eller misforstått preger. Detaljer.

Datoen idag plager meg. Ting som hører fortiden til. Men jeg husker det, og det plager meg fortsatt. Jeg har lyst til å ringe de det gjelder og hyle i telefonen. Kreve det som er mitt eller i det minste en erstatning for mine personlige tap. Uriktige tap som aldri kan repareres eller erstattes. Det gjør så vondt.

Klokka tikker. Tiden renner ut. Datoen kommer, om jeg vil det eller ikke. ModumDato. Jeg vet ikke en gang om jeg VIL, ting jeg ikke forstår som jeg enda ikke har fått klarhet i. Spiseforstyrrelsen er så sterk som en spiseforstyrrelse kan bli når den får kniven på strupen og frykter for sin maktposisjon og eksistens. Jeg har jo vært med på planlagte innleggelser før, forholdt meg til datoer på en pen måte og overlevd, men dette er annerledes. Muligens fordi jeg er motvillig, fordi jeg hvisker “nei” til spiseforstyrrelsen når jeg helst skulle løpt femmila hver dag, kastet opp innvollene mine og latt meg jages inn i psykotiske tilstander.

“Forstår du det?!” hyler jeg til noen hvis navn ikke må nevnes. Jeg blir borte i seksten lange uker. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å bli, jeg vet ikke om det går. Jeg vet ikke om jeg kan kjempe, jeg vet faen ikke om jeg vil eller greier. Jeg vet ikke hvor villig jeg er til å legge på meg, gå opp i vekt og akseptere det. Jeg vet ikke om jeg tåler re-ernæringsprossen som alltid ender i tilbakefall. Jeg vet ikke om det er verdt det? Uten spiseforstyrrelsen som skjold står jeg fryktelig naken, alene mot borderline. Dager som skadefri spiller ingen rolle, livets verdi er ikke lenger verdifull, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere meg selv.

For hvert minutt som forsvinner kommer datoen nærmere og nærmere. Ting som er så sårbare at jeg har lyst til å gråte ved tanken. Ting som gjør meg så vondt at jeg ikke får sove om natta fordi jeg ligger våken og lurer på hvordan jeg skal formulere det i skriftlig format. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å formulere det, eller villig til å stå for det, for ikke å snakke om at jeg ikke aner om jeg er villig til å gi slipp. “Ja, men det gårsåbravetdu”. Jeg vil ikke men har innsett at jeg kanskje må.

Fingrene skjelver, ingen tid å miste. “Løp da, din feite jævel, nå må du ikke sove. Du ser ikke ut, vet du det? Du er for tykk her, og der, og der og der og der og der, overalt, skjønner du? Løp da!” Jeg vingler mellom anoreksien og bulimien, forbannet fordi det er så mange som tror jeg er frisk som en jævla fisk så lenge jeg ikke henger over doskåla til enhver tid. De siste ukene har jeg fundert og formulert veldig mye for meg selv om forskjellene på disse to tilstandene som jeg vingler mellom. Den “grådgie bulimiker” og den “viljesterke anorektiker”. Skillene mellom en lidenskapelig sult og en overveldende oksehunger. Jeg har prøvd å formulere for meg selv hva jeg synes er verst, hva jeg selv føler er verst. “Switch” sa jeg, for å forklare for frk.fastlege. Hvordan symptomene mine over uker kan endre seg fra den ene ytterkanten til den andre, hvem av disse to som dominerer tankene mine og bestemmer hva jeg skal ta meg til. Begge alternativene er som sagt; jævlige, men om jeg kun kan velge mellom disse to, så er det fordeler og ulemper ved dem begge. På den anorektiske siden går tiden så ufattelig sakte at ord ikke kan beskrive hvordan seigpining føles ut, hvordan det gjør vondt i hvert minste lille fiber i kroppen, hvordan hodet og kroppen vrir seg i realistisk smerte fordi kroppen er så ufattelig sulten og umettelig. Karianne som anorektiker preges også av tvangshandlinger jeg styrer klar av på den bulimiske siden. På den bulimiske siden raser tiden avgårde, man merker ikke hvordan det suser avgårde når alt dreier seg om hvordan man kan innta flest mulig tomme kalorier på kortest mulig tid.

Og det er bare den usynlige kampen som foregår innenfor eget kranium, i eget skinn. Da kan det jo kanskje trekkes fram at jeg i tillegg forsøker å bestå skoleåret, møte opp, trosse angsten som plutselig har tatt bolig i sinnet, samtidig som jeg er i ferd med å flytte ut av leiligheten. Jeg skal fotografere, skrive oppgaver og analyser, forsøke å dukke opp, bevise at jeg er villig og viljesterk, at jeg vil noe her i verden og at jeg kan, innerst inne. Samtidig som jeg skal pakke tingene mine i pappesker, jeg skal levere husnøklene tilbake til huseier, jeg skal flytte.

Jeg har tatt meg vann over hodet, jeg mangler oksygen, men jeg er likevel ikke villig til å gi slipp på, eller ofre noe som helst. Man dropper ikke ut av skolen når det er snakk om få uker igjen og man har muligheten til å bestå ett helt år! Jeg nekter å tape den kampen, jeg nekter å gå om igjen. Det nederlaget vet jeg med sikkerhet at jeg ikke kommer til å håndtere på en god måte i etterkant.

Omstendighetene er ikke optimale for noe som helst. Hjernen min er overbelastet, jeg ligger henslengt i senga i en eller annen katatonisk, komatøs tilstand uten evne til å så mye som løfte en finger. Jeg har tusen ting jeg burde gjøre og få unnagjort, men det jeg ønsker meg aller mest er en magisk trylleformel som kan få meg til å forsvinne fra nåtid og virkelighet.

Jeg er presset fra alle kanter. Skolen tikker fra meg i takt med tiden. Pappeskene gaper tomt. Klesstativet er i ferd med å knekke under vekten av alle klærne som har hengt der siden tirsdag. Minnekortet fullt av bilder, word med sine blanke, uskrevne sider.  Jeg nekter å gi meg selv om knærne dirrer faretruende under vekten av egen eksistens. Jeg er sjanseløs. Spiseforstyrrelsen nådeløs. Angsten likeså. Frykten for å feile er den største drivkraften jeg har.

Advertisements

14 Responses to “End of all hope.”


  1. 1 Ingeborg 16. May 2011 at 00:20

    Hvis det å feile er den største drivkraften din har du allerede feilet. Jeg tror ikke noe på deg. Ingen gir livet et forsøk med det som eneste motivasjon. No way José. Det er mer der. Mye mer.

    Kjære lille venn. Det gleder meg at du holder på å rives i stykker nå. Det betyr at det er TO sterke drivkrafter i denne jenta. Det er det som kalles liv. Det er dét som kalles håp.

  2. 5 sverre 16. May 2011 at 01:17

    Wow, jeg vet ikke annet å si. Du skriver så utrolig sterkt. Og jeg tror at du er ei utrolig sterk jente, det du skriver: “Jeg nekter å gi meg selv om knærne dirrer faretruende under vekten av egen eksistens” viser for meg at du er det.

  3. 7 heidi 16. May 2011 at 09:24

    du skriver så utrolig bra, ser ModumDato nærmer seg for deg også, jeg skal inn *dato*.. fy faen det er så mange tanker som melder seg..det er helt sykytsyktsyktsykt!!!

  4. 8 Mica 16. May 2011 at 10:02

    Åh, jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Jeg kan komme med noen velmente råd i stedet, så får du se om de kan være til noe hjelp, hvis ikke så slett dem bare.

    Dette kommer til å gå bra, puuuust. Kanskje noen kan hjelpe deg med flyttingen, så du får brukt kreftene på å fullføre skolen? Ikke være redd for å be om praktisk hjelp av folk når du har mye på én gang.

    Denne artikkelen kan kanskje være interessant i forhold til det å dra til Modum: http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=481427
    Behandlingseffekten ser ut til å være god sånn som jeg leser det. Jeg skjønner det er dritskummelt, det er nytt, ukjente veier, men jeg tror det kommer til å gå bra jeg. Det er skummelt å gi slipp på kontrollen/ikke-kontrollen og skulle la noen andre “blande seg inn” og hjelpe deg inn på nye spor, men hvis du er ærlig med dem og forteller akkurat hvordan du har det, hva du sliter med og hva du trenger, så kommer de til å lytte til deg og samarbeide med deg om et opplegg som kan fungere for deg, det er jeg sikker på. Og jeg er sikker på at du kommer til å klare deg fint uten spiseforstyrrelse, du har jo så mye å komme med, og du er mer enn bra nok som du er!:) Jeg synes du skal dra uansett, for da har du i hvertfall prøvd.

    Tenk deg en dag der du spiser frokost, lunsj, middag, helt normalt uten å måtte kaste opp eller sulte deg, men også uten å måtte tenke på det, fokusere på det, kjempe. Bare leve og konsentrere deg om andre ting. Du kan komme dit, du har jo bevist det allerede at du har det i deg, at du kan fysisk la være å gjøre det, men med behandling og trening vil du kanskje også en dag kunne klare det uten denne daglige kampen og fokuseringen på maten/kroppen, det mentale vil også være på plass, det trenger ikke være en kamp. Du finner andre mestringsmekanismer enn å spise og spy. Og mat og spising kan i hvertfall i perioder bli noe vanlig, en del av hverdagen, som å vaske håret og pusse tenner. Det er mulig. Vanskelig og krever hard jobbing, men du er en superkvinne, så det kommer du til å klare. For å motivere deg, se for deg hva du ønsker, hvor ønsker du å være i livet ditt om noen år når det gjelder mat og spising. Konkrete mål gjør det lettere å vite hva du kjemper for.

    Forresten anbefaler jeg mindfulnessøvelser når man stresser mye, det finnes masse bøker om det, cder og youtube-greier, litt vanskelig å finne frem i jungelen, men alle bøker og cder av Jon Kabat-Zinn er å anbefale, her er han: http://eomega.org/omega/faculty/viewProfile/a274a257be0c65faeca0ec1277c22ec1/

    Ikke la stresset ta deg uansett hva som skulle skje, og om du ikke får gjort alt, er det ikke verdens undergang. Lykke til med siste innspurt på skolen og flytting og alt :)

  5. 9 Ingvild 16. May 2011 at 10:38

    Ja det kan ikke gjentas nok, du sterke jente med så store ord, selv om du enn føler deg så forbanna svak og sint og hjelpesløs. Heier på deg! Og så leser jeg alt du skriver, når du pøser på med alle sterke, sinte ord, vingler litt hit og dit med tankene dine, og henger meg helt opp i disse ordene “Jeg nekter å gi meg selv om knærne dirrer faretruende under vekten av egen eksistens.”
    <3 Håper på de, og venter på innleggelsen din sammen med deg. Håper du finner noen lyspunkter fremover å hekte deg på likevel!

  6. 10 Gunhild 16. May 2011 at 10:52

    Jeg kunne ønske jeg var der, for å pakke ned i pappeskene. For å bære deg til skolen. Som støtte når du trengte det. Fotfølgende støtte, på en måte, til bruk når du selv vil. Og jeg kunne ønske du klarte å spise. Jeg skjønner ambivalensen, jeg føler den på meg selv. Jeg hører hva du sier i forhold til ekstreme motpoler. Jeg klarer å forstå hvor umulig det må være, når jeg vet at JEG synes ting er umulig – og jeg er langt fra der du er. Det er urettferdig. Så enkelt i teorien, så forbanna vanskelig i praksis. Mer mat/energi = større kapasitet i Karianne. Jeg håper det blir bra på Modum. Jeg velger å tro at du er på vei inn i starten på slutten. Det høres sånn ut.

  7. 11 Destgirl 16. May 2011 at 11:56

    *Sender en styrkeklem*

  8. 12 laipai 16. May 2011 at 16:00

    Som jeg sa til deg; ting kommer til å ordne seg,tilstanden er kaotisk akkurat nå,men du må prioritere og få unna det du absolutt må nå i første omgang. Skole,oppgaver,du skal komme i mål. Flyttingen er jeg sikker på du får hjelp til. Ellers har du deg selv du må passe på innimellom dette her.
    Jeg har akkurat de samme tankene når det kommer til sf’n i forhold til innleggelse,men det er ALLTID verdt et forsøk,da har man hvertfall prøvd. Og husk hvor lenge du nå har ventet,stått i kø,so come on you!

    Trenger du å blåse ut,you know where to find me <3

  9. 13 krlifr 16. May 2011 at 21:15

    Jeg tror, at skal man komme seg heeeelt opp, opp og forbi, så må man nok desverre heeeeelt ned i kjelleren også. Jeg har fått vanvittig stor respekt for deg Karianne, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at livet ditt skal ta den rette vendingen, at DU skal klare å vri det i den riktige rettningen. Jeg har skrevet tidligere at du er reflektert, du innser mye og har stor selvinnsikt, er klar over din egen situasjon, jeg tror det kan styrke deg veldig på lang sikt. Et bevis på din styrke er bloggen din; at du deler tankene og følelsene dine med oss, det viser at du vil noe. Du skal noe. Du er ei flott jente, vi er mange som heier på deg. :)

  10. 14 Gina 18. May 2011 at 13:53

    vennen da <3

    alt jeg kan si til deg nå som jeg kommer på ang modum er:
    jeg kan ikke si gjør det bare gjør det, det blir bedre.
    men jeg kan si jeg har en lik erfaring selv, jeg kom ikke inn i bergen å ga opp alt mot, måtte prøve mer hjemme så evt søke på nytt igjen.
    å jeg fikk tilbud på B2 voksen psyk lukket avd i rogaland helt vanlig avd egentli, mest for PF og psykoser, men jeg fikk tilbud om hjelp der, jeg takka ja uten å tenke, fikk bekjed får du det ikke til her nå, er det ikke mer vi kan gjøre. jeg satt i ukes vis å stressa med oppkasten, karbo abstinenser å you name it!
    hadde ikke lyst, men så ville jeg sammtidig.
    jeg hadde ikke lyst men likevel jeg takka ja! for jeg viste at på bedre dager vil jeg ikke angre, forige uke vile JEG!
    å jeg bare gjorde det, tok imot hjelpa å tvang meg til det, sa ja til dem skule låse doen, å gud som jeg angra, jeg kunne ikke kaste opp, kunne drite i det, for jeg hadde takka JA for faen!
    å full førte. å det ennda så inn i helvetes vansklig, vil ennda ned i vekt, å tårne spruta da jeg ikke fikk på meg den og den buksa, følte kantene var uta for osv you know, var et rent helvete.
    å merker anorexien er tilbake å bumien visker meg ørene vær dag. men jeg gjør det IKKE! jeg er kommet så langt, å stemmer og halve meg kjefter og skrikker hvær jææævla dag pga vekta, men jeg sier til meg selv ikke gjør det, du er kommet så langt.

    å jeg husker da du søkte modum karianne. hvor høyt du vile bli frisk å ønsket dette, å nå har du fått det, sier du nei nå, tviler jeg på sjansjen kommer med det første på nytt!
    så jeg kan anbefalla ikke si nei på en dårlig da, for du vil angre på en bedre dag igjen, du vil angre når kroppen går andre veier en hodet. Å ingen i hele verden vil du skal bli feit, modum gjør deg ikke feit, du er ikke feit.

    å en ting til, skolen det greier du, jeg greier det å da greier du det også. du er flinker til meg i alt på positvit og negativt, du greire det <3 stå på.

    ta dag for dag, å hør på karianne der inne som VETT hva hun vil, men jeg kan nesten love deg et helvete når det står på, men du vil IKKE angre, du vil fungere, flink med selvskading har du vert og du er ennda, da er boderlinen igjen, å den jævelen trenger ikke andre for ødlege mer for deg enn den har gjort.

    jeg håper du tar rett valg når den tid kommer, du vil ikke angre. jeg hadde gjort det hadde jeg vert deg, du vil merke DU lever <3

    lykke til vennen <3 masse klemmer.

    (btw håper det hjelper og høre, selv om jeg forstår om det ikke hjelper en drit)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: