Tanken som teller, eller?

Den enorme dragningen mellom to ytterpunkter er så enorm at jeg blir fullstendig amøbe av mindre. La oss si at jeg tenker én hvit tanke, sekunder senere vil det dukke opp én sort også. Motsetninger. Derfra spinner det. Tankene spinner videre, alltid med to alternativer; enten eller. Skal, skal ikke. Burde, må. Vil, vil ikke. Vet, men vil ikke. Akkurat nå spiser det opp hele hjernekapasiteten min. Rubbel og bit, får ikke gjort noe som helst fornuftig her i verden, jeg bare tenker og tenker, kverner og kverner. På alt jeg må, burde, skal, men kan gjøre sånn eller slik eller annerledes, eller forsøke på den måten eller denne, eller kanskje bare noe helt, helt annerledes?

Jeg synker ned i tankemyra mens grensene mellom virkelighet og uvirkelighet viskes vekk. Jeg vet ikke riktig hva som er på ekte og hva som er reelt. Som en eller annen grønnsak, litt sånn som Zahra når hun går seg vill i dynetrekket og ikke finner veien ut. Dette irriterte meg grenseløst når jeg våknet klokken halv fire i natt, at hun ikke kan forstå at man skal ligge under dyna, og ikke inni trekket? Synes jeg knepper det trekket hver jævla dag, og likevel må jeg inn der på en eller annen redningsekspedisjon for å hente henne fram i dagen igjen. Hun har åpenbart ikke kunnskaper til å forstå logikken med hvorfor man har trekk på dyna i utgangspunktet!

Så drukner jeg hen i eget tankelandskap og begynner å fundere. Tråkler videre på en eller annen tankerekke. Om jeg skal på skolen – nei det skal du ikke, men jo- det må du, men nei – menjomenneimenjomennei. Omsider har jeg i alle fall dusjet. Og kledd på meg. Og – nei. Tilbake på NEI. Men jo?

Dermed uteblir konklusjonen mens tiden tikker fra meg, så der sitter jeg, i sofaen, skoleklar, klokka seks om morningen og tenker. Kjenner jeg er kokt i hodet innen halv sju, kommer likevel ingen vei videre. Klokka blir halv åtte, på tide å gå? Enda sitter jeg fast i hva jeg skal og ikke skal, hva som kan betegnes som frokost, om jeg skal innta frokost, og etterpå – om jeg skal kaste opp igjen fordi det ikke føltes riktig likevel?

Dette store intet som spiser meg opp. Om det er slutten? Eller begynnelsen på slutten? Nå, er dette begynnelsen på slutten med en ny begynnelse? Eller er det pausestopp på veien videre, i samme sporet? Eller nytt spor? Og hva skjer etterpå? Hvem i svarte satan er jeg da? Er jeg der da? Henger jeg med enda? Henger jeg sammen på en annen måte? Mister jeg meg selv? Kommer jeg til å finne en bedre variant underveis?

Jeg kommer ingen verdens vei. Jeg har hangup på dette store intet og bruker store deler av tid og tankekapasitet jeg helst skulle brukt på noe fornuftig i NÅTIDEN. Paralysert, nummen og lammet av enorme eksistensielle spørsmål med tusen millioner utfall. Og selvsagt prøver jeg å se for meg alle sammen. Leter og graver i mine små grå, setter sammen brudd og stykker, bruddstykker og fragmenter. Tar meg selv i å drømme litt, håpe, kanskje til og med fly litt – men rekker ikke helt å lette før realiteten drar meg ned, pirker meg på skulderen og minner meg på alt jeg burde ha gjort – men ikke har rukket å gjøre. Tilbake til dagens utfordringer. Trosse tvangen eller utføre? Spise? Beholde? Bevege seg ut døra kanskje?

I tillegg er jeg følelsesløs. Ingenting er VIKTIG, ingenting spiller en rolle – selv om noe inni meg forteller meg at det gjør det, så greier jeg ikke å kjenne eller føle det. Det driver meg ikke framover – for jeg sitter enda pent og pyntelig i sofaen med knærne under haka og stirrer tomt ut i lufta.

Tiden tikker fra meg. All tid i hele verden svinner ned i ett stort tomt intet, og jeg tar meg selv i å lure på om jeg noensinne har stått så på kanten til å stupe ned i en eller annen tidløs boble, hvor jeg bare kan klamre meg fast i alt jeg kjenner så godt akkurat her, akkurat nå. Tiden snegler seg avsted samtidig som den raser. Jeg har regnet ut hvor mange timer det er igjen. Minutter. Det tikker. Hele tiden. Når jeg sover. Når jeg tenker. Når tvangen tar meg. Det hjelper ikke å kjempe imot, tiden vil uansett renne ut. Også for meg, også for dette, helt ned til alt og ingenting.

Innen klokka er 0834 begynner telefonen min å vibrere. Som om den minner meg på virkeligheten, og er det ikke da ett gigantisk sammentreff at det er fornuften som ringer? Teknisk sett er det ikke fornuften i seg selv som ringer, men det er ett menneske i den andre enden som får meg til å tro på fornuften jeg har inni meg selv men ikke alltid finner fram til. Noen jeg tør å stole på, som ikke lurer, narrer eller lyver. Frk. fastlege ringer.

Vi hadde nemlig en ringeavtale som hadde druknet og forsvunnet i mitt store tankesurr, men jeg tok telefonen. Og svarte “jeg vet ikke” på en haug med spørsmål, og deretter “ja, nei, jeg vet ikke, kanskje?”. Hun minner meg på her og nå, at det som kommer vil komme, når det kommer – for det gjør det, garantert.

Som en slags impuls gikk jeg rett inn i robotmodus. En sånn “jeg gjør hva som helst, bare fortell meg nøyaktig det er jeg må gjøre” tilstand. Igjen; her og nå. Hva jeg må gjøre her og nå. Idag, imorgen, i nuet, presens. Jeg måtte dytte vekk tvangstankemonsteret som var meget opprørt over at jeg ikke hørte etter, og velge å tro blindt på det frk.fastlege sa.

“Kan du halvere?” spør hun, og jeg kjenner tvilen og panikken som brer seg. Halvere? Herregud, kutte 1080 tvangstankebokser ned til 540 tvangstankebokser? “Si at jeg må det”, sier robotstemmen min, og hun sier “fram til onsdag”, og jeg sier “vent, jeg må finne en penn”, og deretter skribler jeg ned det hun sier, det fornuften min inni meg forteller – men som jeg ikke greier å bruke i praksis.

Etter endt samtale og en gjensidig “god helg”, måtte jeg rive ned mine 1080 tvangstankebokser fra veggen, finne fram tusjer, linjal og blanke ark, for å tegne nye bokser. Halverte bokser. Kalkulert med kalkulator og streket opp med linjal – fordi alt skal være så forbanna riktig og korrekt.

Hjelpes. Bortsett fra det har jeg gjort forbanna lite fornuftig, rett og slett ingen verdens ting å meddele. Prøver å forberede meg mentalt på halvering? Fra og med imorgen. Jeg har null planer for helga, ser for meg at jeg skal tenke? Eller?

Advertisements

7 Responses to “Tanken som teller, eller?”


  1. 1 laipai 13. May 2011 at 21:51

    Det er godt du har en lege som følger deg så hardt opp,som kan dra deg ned på flat mark når du svever rundt,som setter ned foten når du ikke klarer det selv. Opp og stå Karianne,alt ordner seg.

    <3

  2. 2 Ingeborg 13. May 2011 at 22:19

    Jeg gleder meg til du føler hva som teller <3

  3. 3 Ingvild 13. May 2011 at 23:14

    Det er godt (ja, men samtidig trist, såklart) at vi er flere som sitter med de samme tankene. At den ene god-tanken overvinnes av den destruktive. Kranglene inni, kaoset, og den kampen. Den ene vinner noen ganger, og sånn er det bare. Det kan bli en god, eller en dårlig dag.
    Har tenkt på det de siste dagene, at jeg godt kunne tenkt meg å overlatt alt til en annen (voksen?), som bare kunne bestemt alt jeg skulle gjort, så skulle jeg gjort det. Styrt tankene og handlingene mine, iallefall for en stund. Sukk…
    Håper du får en fin dag i morgen, at det blir flere “wins” med godtanker enn motsatt :))

  4. 4 Bella 13. May 2011 at 23:27

    Tid har du nok av, Arikanne! I massevis!;D det er jo de som ikke tar disse oppgjørene, som ikke forsøker å kutte tusen til en halv før de er seksti år, og det finnes jo de som aldri gjør det. Gudene vet hvor mange bestemødre jeg har sett som gnafser sobril, valium og andre sterke piller som om det var smågodt. Men å innrømme at de har problemer, ALDRI! Det er en tragedie det, sove bort livet sitt, neddopet på antitanke-drops. Nei, da er det bedre å tenke, synes jeg;D du lever jo tross alt intenst mens du sitter der og tenker og blir ENDA klokere?;)

  5. 5 I 14. May 2011 at 00:37

    Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver her! Jeg bruker også mye tid på å gruble og tenke, på å ta valg som kanskje høres lette ut å ta, men som for meg krever mye tid å ta. Bare småting som for andre tar tre sekund å bestemme seg for kan jeg bruke tre dager på, og likevel ikke vere helt sikker på at det jeg valgte var det riktige..

  6. 6 krlifr 14. May 2011 at 16:21

    I motsettning til veldig, veldig mange andre er du klar over din egen situasjon.
    Bare dét er et stort steg. Du er knallflink til å skrive, jeg får mye ut av å lese innleggene dine. Forldsvis fersk blogger selv enda, men godt å ha stede å hente litt inspirasjon.
    Du er fantastisk, vet du det? :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: