Høyspenning; livsfare.

Bare sekunder etter at valget er tatt, kjenner jeg hjerterytmen øke. Jeg går inn i en isende kald tilstand av konsentrasjon, hvor jeg er nødt til å bruke alt jeg har for å holde fast i valget når det føles som om det er i ferd med å slites ut av hendene på meg.

Igår dro jeg på butikken. Fordi jeg hadde lyst på noe spiselig og akseptbelt, som kan beholdes med intakte intensjoner, kontra bulimiske intensjoner. Inne bilen til Elin sto parkert utenfor butikken ble vi sittende, jeg konsentrerer meg om handlelista, ingenting kommer til å gå bra om jeg først spaserer inn i kaoshelvetet uten en konkret plan på hva som er målet.

Det er som å gå inn i ei boble hvor alle sanseinntrykkene blir forsterkede. Alt sammen, hele kroppen, hodet, musklene, alt blir haywire. Høyspent, livsfare. Jeg beveger meg ufattelig sakte med blikket senket mot gulvet. Lyset er uendelig sterkt, lydene mange. Om jeg løfter synet vil jeg drukne i farger, reoler, repetisjoner og overveldes, ut av egen kontroll. Synet er det verste å kontrollere, uten å se kommer jeg ingen vei, og om jeg først ser, så begynner verden og snurre. Snurrer verden hardt nok kommer prikkinga og ilingene som vipper meg fullstendig ut av balanse.

Langsommelig beveger jeg meg til de riktige områdene i butikken for å finne det som står på lista. Elin leser lista, for å konsentrere seg om bokstaver på ett papir ødelegger også synet, konsentrasjonen som skal til for å greie det alene har jeg ikke på plass, og om jeg skulle lest lista selv ville jeg vel også ha gitt opp. Uten resultater.

Konsentrerer meg om én ting om gangen. Først epler. Deretter tomater. Når neste punkt var isbergsalat fikk jeg nesten panikk fordi fruktens farger var i ferd med å blinde meg fullstendig kombinert med lyssettingen. Jeg får panikk når jeg må lete etter noe, når jeg ikke finner det med én gang, for det var også det samme jeg gjorde første gang jeg fikk anfall på butikken. Jeg forsøkte uendelig hardt å finne ut hva som var hva av to ting, men epilepsianfallet som da bare var minutter unna å inntreffe uten at jeg visste noe som helst, samtidig som jeg forsøkte å lese noe. Bokstaver og leting, mestrer ikke.

Jeg beveger meg forferdelig langsomt, har ikke råd til å bli mer svimmel enn jeg allerede er. Butikken er relativt ukjent. Jeg er ikke spesielt kjent i hyllene deres, har bare vært innom noen få små ganger før. Grunnen til å velge akkurat den butikken? Det er en butikk jeg ikke forbinder med bulimi eller epilepsi. Alt er planlagt ned i minste detalj. Ett fattig, minimalt substitutt og forsøk på å kontrollere det som kan kontrolleres.

Jeg tar meg selv i å lure på hvordan jeg ser ut utenfra. Jeg har tatt tak i kragen på jakka, krampetak. Som om jeg forsøker å holde meg selv oppe eller sammen, holde fast for å unngå å gå i oppløsning.

Det gikk igår. Det gikk til slutt. Greide å betale. Ikke trykke feil pinkode. Greide til og med å finne fram medlemskortet fra coop, selv om jeg ikke hadde sjans i havet til å løfte blikket og se på kassadamen.

Jeg er forferdelig frustrert fordi jeg ikke greier å riste av meg angsten helt uten videre. Igår, mandag, ny uke, nye muligheter. Jeg sto opp 0615, gjorde alt jeg skulle for å komme meg til skolen. Når klokka var 0730 begynte jeg til og med å gå. Jeg hadde ikke riktig kommet halvveis en gang før sansene gikk haywire igjen, og jeg måtte stoppe opp, akkurat der jeg var. For mange inntrykk, for mange biler, for mange hus, for mange mennesker som gikk samme vei. For mye av alt, ubegripelig, uhåndgripelig, uutholdelig, uholdbart, ukontrollerbart.
Jeg kom ikke lenger enn som så, selv om jeg ble stående i veldig mange minutter for å overbevise meg selv om at det kom til å gå fint. Hjemturen faller inn under kategorien “Walk of shame”. Selvsagt ble ikke bilene, menneskene eller husene borte selv om jeg vendte nesa hjemover, og det å gå i feil retning i forhold til hvor alle andre skulle ble også ett skammelig nederlag. Det føltes i alle fall sånn.

I dag har jeg forsovet meg. Sov over den første alarmen og våknet ikke før alarmen som minner meg på at jeg skal begynne å gå, ringte.

Nå er det en og en halv time siden og jeg sitter fortsatt her og surrer med å finne mot nok til å ta meg sammen. At jeg kommer for sent er absolutt den minste bekymringen. Om jeg bare hadde greid å møte opp og holde ut en stund, så vil det ikke forventes så mye mer – så lenge lærerne mine ser at jeg gjør noe og at jeg forsøker.

Frk.Fastlege ringte også. Det er en lettelse å snakke med mennesker som forstår, og som i tillegg greier å se feil jeg gjør på andre områder som gjør det nødvendige vanskeligere. At jeg mangler kontroll på spiseforstyrrede tvangstanker og handlinger, at jeg svir av energien jeg burde bruke på noe konstruktivt på å løpe gatelangs midt på natta. Alt blir borte om jeg løper, akkurat som når jeg kaster opp. Så det blir enten eller. Oppkast eller usunn trening.

OM jeg må snu, så skal jeg i alle fall gå lenger enn igår.

Advertisements

5 Responses to “Høyspenning; livsfare.”


  1. 1 laipai 10. May 2011 at 12:20

    Synd du ikke kom deg til skolen i går vesla,men du kom deg hvertfall ut døra,og et stykke på veien. Jeg håper du klarte å komme deg helt fram i dag. Er det mulig for deg å få noe hjelp til å komme deg til skolen? Noen som kan kjøre deg f.eks?
    Så flott at du overlevde butikken da,det er jo noe :)

    <3

  2. 3 Kristin 10. May 2011 at 18:25

    To skritt fram, og bare et halvt et tilbake – du presterer.
    Flinke Karianne. :)

  3. 4 Marthe 11. May 2011 at 18:08

    Du er utruleg sterk, lykke til!

  4. 5 bodil 25. May 2011 at 17:36

    hei, vet ikke om du husker meg..

    Det å gå på skolen når man er psykisk syk, er utrulig hardt,tror ingen helt skjønner hvor hardt det egentlig er. synns du er flink jeg :) Målet er å få bestått i alle fag å stå med et vitnemål.Om karakterene er bra eller ikke, er mindre viktig. for vi kan si, vi klarte det!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: