Det var en gang to tynne piker som satt bak hver sin laptop på hver sin kant av Nord-Norge, halvgjemt bak hver sin halvanonyme profil på sol.no og trykket ut all sin miserable elendighet i bloggversjon. Etter dag inn og dag ut med hamring på tastaturet og sjokkerende tekster om sorte tanker og destruktive handlinger krøp vi oss begge oppover topplista som fantes der en gang i tiden.
På sett og vis var det vel elendigheten som bandt oss sammen til å begynne med. Å finne noen som opplevde verden på samme miserable måte, som følte og tenkte de samme miserable tankene. Fellestrekkene var mange. Ti dager i aldersforskjell, samme familiære krangler, samme tanker, følelser, handlinger, måter å reagere på.
Første gang vi traff hverandre var vel en gang rundt vår / sommer 2007. På BUP Tromsø. Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Det har seg nemlig slik at selv om vi bodde i hver vår by, jeg i Harstad og Annika i Tromsø, så pendlet jeg til Tromsø hver eneste torsdag for å snakke med psykolog Elisabeth fordi jeg nektet å snakke med noen på BUP Harstad.
Det var SÅ enkelt å være sammen med Annika fordi det fantes en gjensidig forståelse. Vi fant hverandre kanskje midt oppi all elendigheten, men vi prøver begge to å finne vår vei ut. De aller fleste (jeg skal ikke skjære absolutt alle over en kam her,) tror at når to destruktive tenåringer møtes – så kommer det ikke noe godt ut av det. At man trekker hverandre ned i dritten uten at det finnes noe som helst konstruktivt å sette fingeren på. Kanskje er det sånn for noen, men ikke for alle. Av og til blir minus pluss minus til pluss.
Vi var der for hverandre. Hun besøkte meg på sykehuset første gang jeg tok for mange tabletter. Vi besøkte hverandre når en av oss var innlagt på ungdomspsykiatrisk. Men vennskap er urolig mye mer enn bare fellestrekk, depressive mønster og lignende diagnoser. Kaféturer, byturer, felles venner, kinoturer, grillturer om enn med promille i ung alder. Jeg husker de fine tingene bedre enn de sorte, det er de jeg tar med meg videre og forbinder Annika med.
To tynne piker på snart atten år. Foto fra August 2008. Hun som nettopp utskrevet pasient, og jeg nettopp skrevet inn, her på lørdagspermisjon med følge.
Den dag i dag, to unge damer bak hver sin u-anonyme blogg, med skriverier i riktig retning og handlinger på god vei. Ting tar tid, av og til jævlig lang tid. Men det finnes en vei likevel.
Annikas blogg kan du besøke ved å trykke HER.
ILU ♥
kos <3
Indeed! ♥
Godjentene <3
♥ Miss you!
Jeg vet:) Det føles godt å treffe noen som man føler skjønner fordi de er i samme situasjon selv.
Det er så… enkelt. Avslappende å kunne være seg selv :)
Jeg har heiet og heier på dere hele veien, dere er bloggheltene mine, og noen av de mest reflekterte, modigste, og tøffeste jentene jeg vet om. Takk for alt dere har lært meg, og all inspirasjon ~
Takk for at du har fult oss i så mange ÅR! ♥
Dere er så nydelige, i både sinn og skinn ♥
♥ Du og!
helledussan! jeg ser ut som en vandrende tragedie og vi ser… syke ut? Jeg er glad vi fant hverandre. jeg har hatt en helt enorm støtte i deg, og jeg er ganske sikker på at du har hatt det likedan <3
du var der da ingen andre var det.
ilu and I always will.
Catwalken neste; der har du oss! HAHA ♥ ingenting er som likesinnede ;) ♥
Så deilig å lese! Enig i at det er ikke alltid det trenger å være negativt! I noen tilfeller kanskje, men vi må heller ikke glemme alt det gode og flotte som kan komme ut av fellesskap. Jeg har besøkt Annika såvidt noen ganger, men visste ikke at dere kjente hverandre. Slike vennskap er gull verdt :)
Haha :) We go waaay back ;) Visste ikke at dere hadde møtt hverandre heller :P
Men jeg er veldig enig i det du sier Lise! ♥
Slike vennskap er så viktige!!
Indeed :D
Så godt å se at dere har funnet hverandre! Den størte hjelpen er å ha hvertfall en i samme situasjon rundt en! Det er virkelig en stor støtte! Skulle på mange måter ønske jeg også hadde det.. Vil håpe å tro at jeg kansje hadde hatt det en smule lettere! Slike vennskap er virkelig gullverdt! Og jeg håper, for deres begges beste, at dere holder kontakt og alt ved like!
Stor klem! <3
Det er sant som du sier. Man slipper liksom å bære absolutt alt alene!
Klem tilbake ♥