Face your fear.

Som en iskald bris en varm sommerdag. Som ett aldri så lite vindpust som minnet meg på at det fortsatt finnes kulde. Ett aldri så lite ubehag spredte seg ut fra solar plexus som en frysning gjennom kroppen. En liten bris akkompagnert av gjennomsiktig tåke som fikk bildene på netthinna til å flyte over i hverandre. Kantene, konturene og linjene ble myket opp og flytende. Gåsehud. Tre minutter.

Det var ikke før timer senere, når jeg kombinerte lesing av sms og vandring i korridorene at jeg nesten skvatt ut av soltåka og kjente at noe manglet. Bortover korridoren. Ikke på sprang ut nærmeste dør og traskende langs asfalten på utsiden. Bortover korridoren. På innsiden. Mens jeg selv var opptatt og ikke fulgte med hadde underbevisstheten min valgt sin vei, av gammel vane.

Brått spilte hverken gåing eller tekstmeldinger noe som helst rolle, jeg måtte nesten bare stoppe opp der, midt i korridoren mens en gjeng mennesker passerte, for å kjenne etter. Her står jeg, midt i korridoren, hvor er angsten? 

Jeg har aldri vært så sint på sykdom før, som jeg er på angsten. Greit at jeg ikke er tilfreds eller fornøyd med å være syk, men følelsene er ofte blandede. Spiseforstyrrelsen er blandet av elsk og hat, epilepsien er mer frustrasjon enn sinne – sinne hjelper vel ikke for noe som helst når det er snakk om det ukontrollerbare som ikke han kontrolleres, borderline er sort og hvitt, men angsten er sinne.

Jeg blir så jævlig forbanna når jeg oppdager angstens begrensninger og hvor hemmende det er. Jeg blir så utrolig sint og frustrert når jeg tar meg selv i å flyte utover i angstens ingenmannsland når jeg vet at jeg ikke har noe å frykte. HVA FAEN ER DU REDD FOR? Skjelvende, usikker. Kjenner etter. Angsten for epileptiske anfall. OG SÅ? Det er umulig å kontrollere det ukontrollerbare, men etter harde, velmente ord gjentatt av frk.fastlege de siste gangene jeg har sett henne; angsten kan du kontrollere.

Det bare slo meg, midt i korridoren, at jeg fikk en impuls. En sterk trang til å måtte gjøre noe, koste hva det koste ville. For enhver pris måtte jeg gjennomføre, hva faen finnes det å tape?

31 dager senere. 31 dager etter krampeanfallet på rimi. Jeg har ikke satt mine ben innenfor bygningen, bare synet, vissheten av å være i nærheten eller noe så enkelt som å kjøre forbi eller befinne seg i nærområdet har gjort meg uvel. Ikke en iskald sommerbris, men snarere en isende, lammende, paralyserende vinterstorm.

Uvel allerede innen bilen sto parkert. Usikker på om beina vil bære, usikker på om impulsen er verdt det, usikker på angstens styrke. Men sint. Så jævlig forbanna, selv om det ikke synes på utsiden. Så jævlig kaotisk på innsiden. Koste hva det koste ville. Prisen som sto på spill i angstens hånlige veddemål virket latterlig stor og skulle betale, altfor mye til at jeg skulle klare å håndtere. HVA SÅ? Hvilken rolle spiller det? Kontrollere det kontrollerbare eller la det kontrollerbare påvirke det ukontrollerbare?

Tåkesyn og hamrende hjerte. Svirrer, surrer, trekker pusten. Inn, finne ett eller annet symbolsk, betale, ut – seire. Surrer, svirrer, konsentrert til tusen. Ett møte med noen holdt på å vippe meg rett over kanten. Biter meg selv på innsiden av leppa for å unngå å miste kontrollen på det konsentrerte raseriet, den lille kraften jeg har som driver meg framover. Kan ikke risikere å miste konsentrasjon eller kontroll i min misjon, det føles som om jeg går i oppløsning. Jeg nikker, smiler og mhm’er såvidt.

Finner noe, endrer kurs i retning katastrofeområde. Typisk nok, så jævlig typisk er det bare én kasse åpen, akkurat, nøyaktig akkurat der det ukontrollerbare tok kontroll sist. I tillegg er det kø. Innen det blir min tur er tunnelsynet på plass, så konsentrert på alt som foregår innvendig at jeg trykker feil pinkode og lurer på om gulvet er i ferd med å sluke meg levende. Mangler bare det siste tallet, treffer, trykker riktig – GODKJENT. Tvinger meg selv til å bli stående i de uutholdelige ekstra sekundene det tar å motta en kvittering. Som et slags trofé.

Kontroll på det kontrollerbare. Raseri styrt i riktig retning og anvendt på korrekt måte.

Advertisements

34 Responses to “Face your fear.”


  1. 1 Marie 7. May 2011 at 02:43

    Jippiii :-D sånne innlegg gjør meg glaaad!

  2. 3 laipai 7. May 2011 at 03:36

    Kjempebra Karianne min <3

  3. 5 Vanja nordnes 7. May 2011 at 04:01

    Jenta mi:-) Så utrolig flink du var… Er kjempestolt:-)

  4. 7 Anne 7. May 2011 at 09:07

    Fantastisk bra Karianne!! Du er modig og sterk som tør å utfordre angsten, og det vil gi deg resultate!:)

  5. 9 renate 7. May 2011 at 09:31

    søte deg:) Synes du har gjort en fantastisk jobb, og wow- du skriver fantastisk godt! Har du vurdert å gi ut bok? Er sykepleier, og dine beskrivelser lar meg forstå fra innsiden, hvordan det føles. Iallfall for deg. Eller jeg får et glimt av det kanskje. Takk for at du deler tanekene dine. Mvh Renate

  6. 13 fragilefeather 7. May 2011 at 11:52

    Åh, kjente jeg ble skikkelig glad av å lese dette. Utrolig beundringsverdig gjort, håper du får en goood helg videre! ;)

  7. 15 Lene 7. May 2011 at 12:43

    SÅ utrolig bra! Nu ska du være så stolt, så stolt som du aldri før har vært. For det her e nemlig en stor deal. Kjempeflink e du <3

  8. 17 Kristhild 7. May 2011 at 13:01

    Du er fin! Ikke undervurder deg selv, for du klarer faktisk veldig mye :-) Det hjalp meg veldig mye å lese dette innleget nå istedenfor å gå og gjøre noe destruktivt!

  9. 19 Mica 7. May 2011 at 13:33

    Hurra :) Du ruler!

  10. 21 M 7. May 2011 at 16:16

    Jeg ser opp til deg.

  11. 23 Rebekka 7. May 2011 at 17:07

    Stolt over deg vennen, og glad i deg! <3

  12. 27 Vibeke L 7. May 2011 at 20:58

    Veldig, veldig bra jobba Karianne. :-) utrolig bra at du våger å ta opp kampen mot angsten. :) å, det føles jo utrolig godt etterpå eller hva ? :)

    • 28 arikanne 8. May 2011 at 13:27

      Thank you! Ja, etterbildet ble tatt i enorm gledesrus! Men det kommer liksom ikke nødvendigvis med en gang, av og til tar det litt tid før den gode følelsen, lettelsen synker inn ♥

  13. 29 KarianneD. 7. May 2011 at 23:18

    Det vil jeg kalle et rævspark i retning angsten. Look who’s in charge! <3

  14. 31 liseliten 8. May 2011 at 14:09

    Kjempebra! Jeg blir så blown away av mennesker som trosser faenskapen (som f.eks angst er) og kjører på – slik som deg!

  15. 33 Tonje- Giddy 9. May 2011 at 02:02

    Så utrolig bra!:) Er så deilig når man faktisk har klart å trosse frykten!:)


  1. 1 Oppsummering; Mai. « Bitre Blomster Trackback on 3. June 2011 at 22:15

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: