Small goals.

I dag har jeg satt meg noen små, men nødvendige mål. Jeg tror at nødvendigheten i målene kan bidra til at jeg virkelig føler at jeg MÅ. Dessuten har jeg fundert litt, etter en joggetur. Når adrenalinet pumpet, når livet virkelig føltes verdt å leve, når jeg ikke greide å holde tilbake smilet fordi jeg plutselig følte meg forferdelig levende. Er ikke angst en annen form for adrenalin? Bare i feil format? Misforstått adrenalin?

Teorien skal i alle fall testes ut. WordPress er skikkelig lite samarbeidsvillig akkurat nå, så jeg får ikke lagt til bilder / videoen fra youtube jeg hadde tenkt til å sette inn her.

I går var en vanskelig dag. En sånn dag hvor jeg praktisk talt lovpriste angsten fordi den holdt meg tilbake fra en butikktur jeg i så tilfelle hadde lagt ut på med meget dårlige intensjoner. Suget etter mat, alt som fins var i den ekstreme klassen. Den der, hvor du bare tenker på mat, lengte etter mat, fantaserer om hva du skal spise og hvordan du skal få tak i det. Etter fire timer var jeg så sliten at jeg bare måtte legge meg for å få en pause. Naturligvis gikk jo ikke suget over av den grunn, drømte vel og for seg om store lass med sukker og gudene vet hva som hører til en skikkelig binge. Bulimi. Ordet bulimi i seg selv betyr bare “oksehunger” og ordet isolert handler ikke om oppkast, selv om det er diagnosens navn. Igår var bulimi, oksehunger.

Ord kan ikke beskrive hvor jævlig og brutalt det er, hvordan det invaderer tankelivet og følelsene, hvordan kroppen vrir seg desperat, hvordan alle sanser forsterkes og draes mot, nedover, inn i suget. Som å falle, litt som Alice i eventyrland. Faller og faller, faller og faller.
Hvert eneste argument jeg hadde, alle punkter med motivasjon ble slitt i stykker og betydningsløse. Motivasjonspunkter som penger og økonomi. Hvordan jeg egentlig sparer fordi jeg vil ha ny /trenger mac. Eller ansiktet mitt som reagerer så voldsomt fort. Én runde over doskåla – tre dager uten oppkast må til for å normalisere fjeset i seg selv. Kroppen reagerer ekstremt på væske etter mange år med oppkast som daglig innskudd på agendaen.

Igår var det ingenting som betydde noe. Alt ble slitt i fillebiter og det eneste som holdt meg igjen var angsten.

Men ingen overspising, ei heller oppkast. Dette er vel dag 6 på rad uten oppkast. Så og si med alle stjernene i behold, minus den ene. Altså 24/25.

Men uansett. Mine små mål for dagen idag:

  • Prøve meg på venterommet hos legen, selv om det føles tryggest å stå utenfor, vente på en telefon fra frk.fastlege og deretter gå inn. Prøve meg på venterommet. Mennesker. Kø. Kaos. Prøve.
  • Jeg MÅ på apoteket. 3 kartonger (24×3) nutridrinker med mitt navn skal være kommet inn idag.
  • Aller helst burde jeg tatt en tur innom butikken også. Her har jeg lov til å feile, men da må jeg greie de to første punktene.
Advertisements

12 Responses to “Small goals.”


  1. 1 I 4. May 2011 at 12:46

    Å sette seg små mål er alltid en bra plan. Blir målene for store blir det veldig vanskelig å komme i gang, som fører til at man bare gruer seg for å begynde på det. Da får man aldri gjort noe som helst, og kommer ingen vei. Med små mål får man gjort litt etter litt, og får mer og mer troen på at man kan klare enda mere neste gang. Lykke til! :)

  2. 3 bulimi hjelp 4. May 2011 at 13:05

    Du skriver ut tankene mine i ord. Det er fantastisk å lese, å forstå at jeg ikke er alene. Samtidig så trist, fordi jeg også skulle ønske jeg var et sinnsykt utskudd i verden, en av en billion som følte det slik, at ikke du må gjennom det samme.

    Tenk om det fantes ETT enkelt argument som kunne slå i hjel bulimiens manupulerende stemme. Bare på ett punkt, et bulletproof og vanntett argument som ALLTID holdt mål. uansett hvor vi er og hvem vi er, hvordan dagen er og skal bli. Uansett hvor langt inne eller ute av dragsuget vi er. Bare ett vanntett argument, som danker ut hele bulimien. Det hadde vert noe!

    inntil det dukker opp for vi fortsette å kjempe!

    stå på karianne, du er fantastisk <3

    • 4 arikanne 5. May 2011 at 16:52

      Uheldigvis finnes det kanskje ikke bare ett sånt magisk argument, men jeg kan ramse opp noen av mine små :)

      *Bedre matinntak -> mindre oppkast -> stabilt blodsukker -> Slipper kanskje 12 måneder kjøreforbud (kan få kortet det ned, men dette må selvsagt dokumenteres av lege)
      *ØKONOMI. Til å handle det man vil, shoppe eller bruke penger på noe annet enn kun det som er destruktivt og ganske meningsløst.
      *Ansiktet mitt. Høres kanskje forfengelig ut, men jeg føler meg i alle fall ikke bedre om jeg går rundt og føler meg stygg eller skjemmes fordi jeg er hoven i ansiktet. Ansiktet mitt reagerer voldsomt, selv om det bare er 1 bulimisk dag tar det 3 dager å få tilbake “ansiktet mitt”.
      *Væskebalansen i kroppen. At vannet ikke skal hope seg opp og føre til økt frustrasjon.
      *TID. Jeg er utrolig vant til å spise og spy bort all tid, får liksom ikke gjort noe, kun det som er høyst nødvendig. Uten bulimien har man timevis til å gjøre ting man vil eller får noe ut av, gjerne glede.
      *Godt for tennene!
      *Magesekken trekker seg sammen etterhvert -> om ulykken er ute vil den likevel minke, så framt man greier å holde ulykkene i sjakk.

      Det var det jeg kommer på i farta :) Det fins heldigvis mange argumenter. Men når suget står på som verst opplever jeg ofte at alle argumentene rives i filler. Da er det vanskelig å holde fast.

  3. 7 Victoria 4. May 2011 at 14:00

    På min vei ut av anoreksi-helvette, har jeg funnet ut at small goals er det viktigste for å komme seg gjennom dagen. Sett deg små mål som er mulige å oppnå gjennom hele dagen, så blir den litt mer levelig! Jeg sleit lenge med at jeg satte meg for høye mål som var umulig for meg å oppnå, og det gjorde meg bare enda mer syk (dette var også utgangspunktet for utviklingen av SF. Hadde alt for høye forventninger til meg selv..) Forsett den veien du gjør nå, så er du på god vei, om så hvertfall riktig! :)

  4. 9 LC 4. May 2011 at 14:29

    Dette klarer du! Bare trekk pusten og hopp i det, og husk å kjenne at føttene dine står på bakken. Trygt på bakken. Seks dager uten oppkast er kjempebra! Jeg vet hvertfall for min del, så er det det å komme over “3-dagers-kneika”, og etter det så vil jeg liksom ikke ødelegge den prestasjonen ved å kaste opp. Sist jeg kommer over den kneika, holdt jeg i 11 dager! Så det er jo dritbra, sats på en hel uke oppkastfri, det klarer du :-) Du er kjempe flink, er du. Virkelig <3

    • 10 arikanne 5. May 2011 at 16:53

      Kjenner igjen 3-dagerskneika. For meg er det 1, 3, 6 og 8 som er vanskelig av en eller annen grunn. 8 er rekorden for i år. Men holder i alle fall ut.
      11 dager er knallbra! Uka røyk for min del, men prøver å begrense skaden og ikke la det gli ut på samme vis idag :)

  5. 11 laipai 4. May 2011 at 19:36

    Det er veldig dumt å sette seg store mål,fordi fallhøyden blir så forferdelig stor om man først faller.Små mål,ett steg om gangen,små skritt.
    Jeg håper du kom deg gjennom disse målene dine,og at det gikk greit. Så greit som det kunne gå.

    Fantastisk med 6 dager Karianne!! You rock.

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: