Skrekkblandet stress og løsninger.

Det er 30. April idag. Hvilket vil si at jeg straks er i ferd med å sette meg ned å forfatte en skriftlig oppsigelse av leiligheten min. Planen er at jeg skal pakke med ut og ned iløpet av mai. Jeg har trukket en vanntett konklusjon om at det er null poeng i å betale dyre dommer i leie hver måned når jeg uansett har tenkt til å være pasient ved Modum Bad. Post-Modum (etter altså), håper jeg på en ny start, og om det blir i Harstad (virket er ganske sannsynlig – egentlig), så kan jeg i det minste finne meg en ny leilighet og starte helt nytt.

Jeg har snudd en destruktiv trend. Synes det er veldig skummelt å sette ord på det, selv om trenden er i mer positiv variant nå, muligens fordi sykdommens intensjoner er dårlige, selv om det jeg gjør er i positiv forstand. Høres det innviklet ut? Korrekt, for det er det.

Både Januar, Februar og Mars har vært tre måneder meget preget av oppkast. Spising og spying for å komme meg gjennom hverdagene, noe som i bunn og grunn fører til at jeg har ødelagt en hel masse for meg selv. For å være ærlig har jeg ikke visst om noen andre, bedre måter å takle alt på, og med alt mener jeg; utkastelse, skjæringer i forhold som var “familie”, ny leilighet, skolegang, akutte innleggelser på psykiatrisk, skadetrang og destruktiv trang på generell basis. Skjæringer i andre relasjoner i forhold til mennesker har heller ikke bidratt i positiv retning.

April derimot… Jeg har selvsagt tenkt til å følge min egen trend med oppsummering av April. April har vært noe av det jævligste jeg har vært med på, men likevel slår de fine tingene ned alt som har vært vondt, og jeg flyter enda rundt i en salig følelse av at livet er godt å leve til tross for motgang. Jeg har ikke ord for hvilke underverker påskeferien virkelig har gjort meg, det å komme seg bort har vært ubeskrivelig godt. Jeg føler at jeg har LEVD. Gjort ting, opplevd masse, sett livet og sola, kjent sommer og vår.

Men det jeg egentlig skulle skrive om er maten. Jeg har gradvis, om enn sakte, trappet opp kaloriinntaket som jeg faktisk beholder. Jeg har gradvis, om enn sakte, blitt mer og mer trygg på at jeg ikke eser ut av å tilføre kroppen min litt næring. Så sakte at jeg knapt merker bedringen selv uten å snu meg å se tilbake, for når jeg glipper føles det likevel som om jorda er i ferd med å gå under.

Når April begynte ønsket jeg å slå den midlertidige årsrekorden på 4 dager uten oppkast. Resultatet er at jeg har doblet rekorden. Jeg begynte med to dager, sprekker i to, prøver på ny, tyner meg til tre, sprekker en dag, tyner meg til to, sprekker igjen, kanskje i enda flere dager, kjører på med full smell fordi det er frustrerende å føle at jeg ikke kommer videre. Jeg tilbragte nesten to uker på psyk. Målet var å kaste opp mindre. Jeg ble skrevet ut en fredag og tilbragte de neste fire dagene i dyp frustrasjon over å bli skrevet ut rett før ei helg – jeg følte meg dømt til å feile. Så jeg lot det skje. Mye, ille, voldsomt, brutalt.

Men så fant jeg en løsning. Snarere en tanke. Jeg har tenkt tanken tusen millioner ganger før, men jeg har aldri turt å tro på tanken. “Dette er mulig”, men jeg trodde aldri på det. Våget aldri å tro fordi det virket som ett skudd langt ut i blinde. Men så greide jeg det, 8 dager. Med næring beholdt. Jeg skal ikke legge ut om de eksakte tallene om kalorier, men for meg er det framgang.

Greit at jeg lot det skli ut i påsken, jeg hadde egentlig ikke ventet noe annet. Jeg kom hjem på tirsdag, etterfulgt av to dager spyfri. Jeg satset på en femstjerners dag på torsdag, men det gikk ikke så bra når jeg dro til Bestemor og lagde middag. Selv om det var en glipp, så var det bare 1. Én glipp. Ikke ti glipper på én kveld. Skuffelsen var likevel stor da jeg ødela dag nummer tre i rekka. Men vet dere hva? Jeg dro hjem og drakk den siste næringsdrikken det står at jeg skal drikke til kvelds på kostlista og tvang meg selv til å holde på den, så selv om jeg glippet, så beholdt jeg akkurat det spiselista forteller meg at jeg med trygghet kan beholde. Akkurat den lista jeg har forsøkt å strekke meg etter siden Januar.

Igår var det fredag. En liten detalj var faktum at jeg hadde levd 20.5 år av livet mitt. Jeg bestemte meg imidlertid for å gå for gull. Femstjerners dag. For å forklare hva det innebærer kan jeg legge ut bilder senere. Men kort forklart driver jeg fortsatt og krysser ut disse skjemaene som jeg har begynt å tegne opp med teamet mitt, disse der jeg skal krysse av for frokost, lunsj, middag, kvelds og økonomi som siste punkt. Jeg fyller skjemaene med kryss, streker, stjerner og sirkler. Spyfrie dager markeres i gult.

Jeg greide det. For første gang siden Mai 2010 har jeg greid å følge ei spiseliste til punkt og prikke, om enn bare for én dag, likevel femstjerners.

Skåret i tilfriskningsgleden er likevel det faktum at jeg ikke greier å venne meg til tanken på å gå opp i vekt. I teorien er kaloriinntaket ikke der at jeg skal legge på meg, snarere bli hvor jeg er. Sykdommen ønsker seg ned en halv haug med kilo når innleggelsesdatoen til Modum bad stadig rykker nærmere. For hver dag blir sykdommen litt mer stresset. Litt styggere og grovere. Det krever mer og mer å vedvare fatning og kontroll. Det krever mer og mer å overbevise meg selv om at nutridrinkene er trygge.

Sykdommen er rasende fordi jeg tok frk.fastlege i hånda på at jeg ikke skulle gå ned i vekt. I alle fall ikke med vilje.

Også er det en ting til. Skole. Jeg har ikke vært på skolen siden midten av Mars. Til slutt ble det for mye, og når jeg endelig var klar til å snu meg rundt og komme meg tilbake kom epilepsianfallet som ett hardt slag mitt i fjeset. Det satte en stopper for det aller meste etterhvert som angsten for situasjoner med mange mennesker vokste seg hinsides.

Men frk.fastlege… Av og til skulle man ønske at behandlere og hjelpere kunne trylle. Det føles litt som om hun har gjort nettopp dette, for nå har vi funnet en løsning jeg tror jeg kan leve med, en løsning som virker oppnåelig, en konkret løsning som kanskje kan hjelpe meg i mål. En løsning som kan sikre at skoleåret går i boks, om enn bare med ståkarakterer. Jeg vet med sikkerhet at jeg står i fire fag. De fire fagene jeg fikk seks i til jul. Da gjenstår det bare tre, og jeg vil for alt i verden i mål jeg også.

Spiseforstyrrelsen vil helst at jeg skal gå både til og fra skolen. Til sammen utgjør dette fire kilometer, og for en kropp som ikke får korrekt antall kalorier tilført, så tærer det i lengden. Både på fysikken, humøret og motivasjonen. Selv om det er surt å akseptere at jeg ikke får lov til å gå den strekningen lenger, så kan jeg, fornuftig sett, gå med på å ta taxi til og fra. Selv om jeg synes det er nederlag.

I tillegg har vi lagt inn faste fridager på onsdag. Det virker mer overkommelig å greie mandag og tirsdag, puste i bakken og samle seg på onsdag og deretter ta torsdag og fredag.

Jeg skal i mål. Jeg skal ha flere femstjerners dager. Jeg skal fullføre skoleåret. Jeg skal flytte. Jeg skal til Modum Bad.

Advertisements

10 Responses to “Skrekkblandet stress og løsninger.”


  1. 1 Kristin 30. April 2011 at 17:13

    Jeg slutter aldri å la meg facinere av deg, du er så god!! :)
    Du formulerer tankene og følelsene dine på en måte som er veldig fin å forholde seg til, jeg kjenner at mye av det jeg ikke klarer å sette ord på fins i tekstene dine.
    Du er en inspirasjonskilde. Bloggen din har blitt min VG – dagen er ikke helt den samme.
    Tusen takk Karianne, for at du er den du er! :)

  2. 3 Kristin 30. April 2011 at 17:14

    ÆÆæh, dagen er ikke helt den samme UTEN.
    Men det skjønte du vil. :)

  3. 5 Ingeborg 30. April 2011 at 17:33

    Det SKAL du, og det VIL du, og det blir så BRA!

  4. 7 laipai 30. April 2011 at 21:31

    Du får gjøre ditt aller aller beste lille venn,sett deg små mål,og ,og bruk TID. En dag kommer du i mål!

    <3

  5. 9 Kristhild 1. May 2011 at 09:42

    Hei! Har vel aldri kommentert her før, men har fulgt med på bloggen din ganske lenge i.o.m. at jeg selv har bulimiske tendenser og ekstrem frykt for å legge på meg. Det er så mye av det du skriver som jeg like gjerne kunne sagt selv. Jeg kjenner meg sånn igjen! Å leve i et sånt helvete (bulimiske perioder og episoder) er noe jeg ikke vil unne noen! Jeg ser ut fra bloggen din at du er sinnssykt sterk ihvertfall. Og jeg håper og ber om at du og meg selv og alle andre som sliter med dette skal komme ut av det destruktive mønsteret en dag! Det er ikke bare bare, men jeg tenker at hver gang jeg er inne i en god periode skulle jeg ønske at det kunne vare! Det gjør det jo ikke… men jeg vet at jeg kan klare det en dag… når jeg blir sterkere. Og når angsten slipper taket. Det er derfor jeg fortsetter å leve. <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: