La det stå.

Ser at det er veldig mange blandede reaksjoner på forrige innlegg, synes nesten det er på plass å tilføye litt mer. Skriving er for meg en prosess, nye tanker kommer hele tiden, av og til trenger man tid for at ting skal synke inn.

Når jeg skrev innlegget igår var jeg fylt til randen av skam. Dere aner ikke hvor jævlig det føltes å skulle trykke på publiser, magefølelsen var elendig. Vet dere hvorfor? Fordi jeg satte ord på noe jeg ikke vet om at noen har satt ord på før, bortsett fra Laila. Det føltes litt som å komme ut av skapet, eller å innrømme at man har gjort noe man vet er feil. Det tok meg lang tid å kjenne på om det ble for skammelig eller for mye å skulle dele i det hele tatt.

Men igjen; hvor utbredt er det egentlig? Mer enn man tror. Hvor mye informasjon finnes om temaet? Hvor mye informasjon har hjelperne om dette? Og hva sier pasientene selv i behandling, sånn egentlig? Det er i alle fall noe jeg vegrer meg for å sette ord på. Igjen fordi det er sykt og vanskelig, og følelsene er motstridende. Blandede. Noen lurte litt på om det kunne sammenlignes med å ruse seg sammen. På sett og vis ja, men hva er sterkest? Rusen eller vennskapet i seg selv? Hva var hensikten med møtet, rusen eller samværet? Såklart vennskap og samvær i dette tilfellet jeg skrev om igår!

Noen tok det triggende, og andre igjen lurte på om det ikke ville være det samme som å kutte seg sammen. Klar hoderisting fra min side, absolutt – definitivt ikke. Det finnes såklart de som har gjort dét også – og akkurat der kan vel ikke jeg heller forstå logikken – selv om jeg har vært selvskader i mange år selv! Jeg forstår dere som ikke forstår, for å si det på den måten.

Igår var jeg nølende når jeg skrev. I dag har jeg det klart for meg. Det jeg skrev igår er informasjon. Dere trenger ikke å hverken like det eller mislike det, forstå det eller ikke. Jeg forklarer bare etter beste evne at det er sånn det ER, og jeg kan garantere at det finnes flere der ute som vet og har følt på nøyaktig det jeg skrev i forrige innlegg. Som har vært der, i lignende situasjoner. Jeg forventer ikke at dere skal akseptere det, men bare vit at det er en del (kan være) av sykdommen for mange fler enn akkurat meg.

Jeg velger å la det stå. Jeg vil at folk skal vite at det kan være sånn. At det er ett problem som er godt gjemt i skyggene, som ingen riktig tør å ta fram i dagslys og snakke åpent om. Det er nok en sjokkerende, mørk stygg sannhet som hører sykdommen til. 

Advertisements

28 Responses to “La det stå.”


  1. 2 Ingeborg 29. April 2011 at 17:05

    Flott! La det stå. Men, som sagt, det må ha et formål. Informasjon uten følger er fåfengt. Det blir som å sette en diagnose og droppe behandlingen. Nå har vi en blink -hvordan skal vi skyte? Hvordan kan mennesker som har kommet så langt ned i misbruket at man til og med misbruker i grupper best hjelpes? Hva bør helsepersonell gjøre?

    • 3 laipai 29. April 2011 at 17:30

      Hvordan hjelper man en rusmisbruker som ruser seg sammen med andre? Skal denne “felles oppgaven” som 2-3 mennesker gjør sammen i enkelt tilfeller,behandles som et individuelt problem,eller skal man fortsette å ta for seg den enkelte pasient?

  2. 4 Miie 29. April 2011 at 17:14

    Meeen her burde du tenke litt sånn som du tenker om spis og spy, for noen kan det være en felles ting de har og derfor ender opp med å gjøre det sammen. – Jeg vet ikke, for jeg har aldri gjort det med andre til stede, men bare lurer på om det ikke kan være litt på samme måte :-)

  3. 5 E 29. April 2011 at 17:15

    Å ruse seg sammen er jo kjempevanlig, såvidt jeg har forstått. Har hørt mange narkomane si at de foretrekker å sette heroin når det er andre der i tilfelle noe skulle gå galt, de skulle få i seg en overdose. Jeg ser over hodet ikke noe galt i det, ikke bare fordi det er tryggere å ha noen andre der om man får i seg for mye.

    Så hvorfor skal ikke dere få spise og spy sammen? Okei, det er vel ikke så farlig, så stor fare for å dø, som ved en overdose heroin, men likevel. Det er ikke noe spypress. Det hadde ikke vært noe bedre om dere gikk hver for dere og spiste og spydde alene, for så å møtes etterpå igjen. Det hadde vært det samme.

    Så lenge det ikke er noe press, så er det jo ikke noe problem å gjøre ting sammen. Hvis dere vet dere hadde spist og spydd uansett er det jo bare bortkastet å gjøre det hver for seg egentlig. Det gjelder jo alt egentlig.

    Jeg klarer ikke helt å se hvorfor man ikke skulle kunne kutte seg sammen heller. Hvis alternativet var å gå hver for seg å kutte, og begge visste den andre kom til å kutte uansett. Det blir jo det samme. Jeg føler en slags avsky når jeg ser for meg to som kutter seg sammen, det føles som noe mye verre enn å spise/spy sammen, men fornuften min klarer ikke å koble hvorfor. Det eneste måtte være hvis det er fare for at noen kutter seg til døde, så blir det jo galt å sitte der å se på, men det hadde jo ikke vært bedre å gå ut av rommet og la vedkommende kutte seg ihjel i fred.

  4. 7 Night 29. April 2011 at 17:28

    SV: Tusen takk fine du! Var en hardt avgjørelse å ta, men prøver overbevise meg selv om at det er verdt et forsøk til!! Det SKAL gå an!

  5. 8 linnkarin 29. April 2011 at 20:23

    Kan jeg bare spørre om en ting du ikke trenger å svare på om du ikke ønsker… å spy opp maten egenprovosert er en alvorlig form for selvskading.. Spørsmålet: hadde du kuttet deg i fellesskap m 2 venner om dere alle hadde vært selvskadere ?

  6. 10 bulimi hjelp 29. April 2011 at 20:39

    FOR GUDS SKYLD – LA DET STÅ!!

    Er ikke det nettopp skammen og ensomheten som drar bulimikerne lengre inn i den onde sirkelen? fungerer ikke uærligheten, snikingen og benektingen bare som bensin på et bål som allerede er i full flamme? Hvor skal dette stoppe om ingen tørr å belyse problemet? Og viss vi ikke klarer å identifisere oss selv med bulimien, hvordan skal VI da få has på den?

    Disse to siste innleggene har fått meg til å skamme meg mindre over den delen av meg, fått meg til å se på meg selv som mindre motbydelig. mer normal. Vite at det finnes mennesker der ute som er SÅ modige, at de klarer å gjøre det jeg skammer meg mest over i hele verden, sammen. Bulimien i hodet mitt er selvsagt ikke like fan da selvhatet og motbydelsen er dens beste argument for å holde meg inne i den onde sirkelen. Tusen hjertelig takk for at du/dere drar dette frem i lyset. For at dere hjelper alle oss bulimia-offer til å AKSEPTERE at dette er en del av oss, slik at vi kan begynne å motkjempe det.

    Jeg kan ikke tenke meg at noen ble fristet til å gjøre det samme, da du gjorde det meget klart hele innlegget gjennom at dette ikke er noen glamorøs situasjon. Når ikke jeg ble trigget, etter 5 år med bulimi, hvem blir det da?

    Dette er rett og slett det største slaget mot bulimia jeg har lest i noen norske blogger. Fortsett å kick bulimia ass, Dere er helt utrolige :))

    (las forresten nettopp at 1 av 7 collage-jenter i england hadde bulimi:( jodda..å tie det i hel er nok sikkert det beste, right…)

    tuuuuuuuuusen takk :))))))))))))))

  7. 13 linnkarin 29. April 2011 at 21:06

    Hva gjør d lettere å spy sammen når dere alle er veldig klar over hvor skadelig d er – og hvor farlig d kan være for kroppen?? Et blodig kutt er/kan være mye mindre skadelig da såret gror … å fremprovosere oppkast gir jo så mange indre skader som kan gi varige men.. (spm er ikke vondt ment og ikke for å få deg i forsvar)

    • 14 arikanne 29. April 2011 at 21:12

      Det er det jeg ikke vet eller kan forklare. Det frustrerer meg egentlig veldig akkurat nå at jeg ikke kan gi noen klokkeklare klingende perfekte svar, men jeg aner rett og slett ikke hvorfor det er sånn. For MEG er det sånn. Jeg kan naturligvis ikke snakke på vegne av andre når jeg har vært borti mennesker som har skadet seg sammen også. Det er vel også derfor jeg skrev at jeg forstår de som ikke kan forstå, siden jeg ikke kan forstå det med tanke på kutting/skjæring.

      Kanskje har det en sammenheng med måten man blir møtt på av behandlingspersonell. Trapper du opp på akutten med blodige sår som trenger stell og behandling blir det veldig SYNLIG, men om du har kastet opp er det liksom “ikke så farlig”, eller “ikke noe å gjøre med”, eller “dette må du finne ut av selv”, eller banalt nok “ikke gjør det”.
      Selvsagt er det farlig å kaste opp på den måten, men man blir liksom “opplært” eller “vant med” at det “ikke er så farlig”.

      • 15 laipai 29. April 2011 at 21:21

        Vi sitter jo å spyr på hver vår kant daglig uansett,kan ikke tenke meg at det blir mer farlig av at vi gjør det sammen mener jeg…

    • 16 Mari 29. April 2011 at 22:49

      Liten avsporing fra temaet, men litt “morsomt” at du sier at det å spy er minst like farlig som å kutte. (jeg er enig, bare så det er sagt) Legen sa til meg for et par måneder siden at det var GREIT å spise og spy innimellom, det var ikke så ille som å kutte det…

  8. 18 linnkarin 29. April 2011 at 21:29

    Takk for at du svarer slik du gjør… D er et tema som blir sett fra mange vinkler og alle har sin egen oppfatning om d. Til laila: folk sitter jo og kutter og doper seg også på hver sin kant da… men ser at d kan sammenlignes m rusmisbruk.. har en yngre bror som sliter m rusproblemer og han ruser seg ofte i lag m sine “venner”…. d gjør meg sint, redd og fortvilet å vite at andre mennesker er m på å dra han ned i søla.. Vil ha broren min tilbake- UTEN RUSEN!!! All respekt til dere… må til slutt skrive at jeg håper virkelig dette er noe dere IKKE gjør igjen. Neste gang bør dere fokusere på å mestre d motsatte… konstruktivt!!!

    • 19 laipai 29. April 2011 at 21:46

      Skjønner at du vil ha tilbake broren din rus fri,men tingen er jo den at selv om man sliter,så er man jo sosial. Nå er jo (dessverre) situasjonen som den er for broren din,og når han ikke er i noe behandlingsopplegg (vet ikke om han er det,men om han da ikke er det…) ville du heller at han skulle ha gått rundt helt alene,og fortsatt ruset seg? Like barn leker best.Å gjøre noe så vanlig som å drikke sammen,eller røyke sammen for den saks skyld er heller ikke mindre farlig…bare for å sette det helt på spissen liksom. Men alkohol og røyk er legalisert,det er godkjent,det er ok…men det er dødelig,på lik linje med dop og oppkast…det advares f.eks ikke på røykpakkene for gøy liksom…men ja,det tror du skjønner tegninga…

    • 20 E 29. April 2011 at 22:21

      Jeg tenker at å gjøre ting som å spise/spy, ruse seg og røyke sammen med noen som ikke enda er avhengig er veldig dumt, for da er de jo fotsatt på et stadie i den begynnende sykdommen der det ikke er for sent å snu, og da synes jeg man skal la være å på den måten friste dem som kan unngå spying eller annen rus til å fortsette.

      Men hvis alle er så langt i sykdomsforløpet, så avhengige at de uansett ikke hadde kunnet motstå rusen, da gjør det ingen forskjell fra eller til om man ruser seg sammen. Og når det gjelder sterke rusmidler med fare for overdoser, så er det jo egentlig mye bedre å ruse seg sammen for å kunne få hjelp om det går galt.

      Å tilby rusmidler til noen som ikke er avhengige allerede er ikke en bra ting å gjøre. Man vil jo ikke dra noen andre ned i gjørma for å få litt selskap, noen å ruse seg eller spy sammen med. Det ville vært en veldig egoistisk ting å gjøre, risikere andres helse for å ikke være ensom selv. Men når det gjelder folk som allerede er helt avhengige av noe blir det andeledes, da er det ikke så farlig, for skaden har allerede skjedd, de er allerede bulimikere eller narkomane. Og er noen inne i en avvennigsprossess blir det jo også veldig galt å spise/spy/ruse seg sammen med dem.

  9. 21 Emma 29. April 2011 at 21:33

    Igjen,du er bare åpen og ærlig,og det står det respekt av,du er tøff!
    Tror mange lurte på dette uten å tørre å spørre-om hvordan dere fixet dette med spising når dere var sammen. For problemene forsvinner jo ikke selvom man er sammen. Tenkte kanskje dere latet som ingenting om hva dere gjorde når dere var sammen selvom alle nok visste hva den andre gjorde om du forstår.
    Men så bra dere slapp å skjule for hverandre,så bra dere kunne være åpne.
    Og jeg tviler ialefall ikke på at dere backer hverandre opp og støtter hverandre. Dere vet jo alle hva dettte dreier seg om.Og hvem kan støtte bedre enn de som vet nettopp hvordan likesinnede har det.
    Kjempebra Karianne!!!

  10. 22 JELLYFISH 29. April 2011 at 22:04

    Tusen takk for at du skriver dette. At du skriver det uten å være anonym syns jeg også er veldig viktig, for spiseforstyrrelse trenger et navn og et ansikt, og at det skal være en som er så velformulert og flink til å forklare som deg er dritbra. Jeg har aldri selv slitt med spiseforstyrrelser, men kjenner mange som har gjort det, og tror det er veldig mange jenter i ung alder som i det hele tatt sliter med mat (for det har jeg gjort – å droppe mat når jeg er stressa er ikke fremmed for meg og jeg vet jeg ikke er alene).
    Skammen skjønner jeg at er der, men tenk så mange du hjelper ved å skrive dette. Selvfølgelig er det noen som reagerer på det, men sånn vil det jo alltid være. Man skal tale noe ihjel, ikke tie det ihjel. Spiseforstyrrelser er til tider veldig tabu, og du er med på å motvirke det. Igjen, tusen takk. Jeg tror du hjelper veldig mange.

  11. 23 Dina 29. April 2011 at 22:51

    Livet i seg selv er dødelig! Ingen kan garantere at man lever i morgen. Til og med superspreke Grete Waitz døde av kreft… Også får folk velge å leve livet slik de selv vil. Er gruppespying det beste alternativet for noen, så vær så god!

    ;)

  12. 24 Kristine @ Kitiinee 30. April 2011 at 11:34

    Jeg synets forrige innlegg var utrolig sterkt gjort av deg og dele. ♥

  13. 26 Deana 30. April 2011 at 17:32

    Jeg har opplevd det slik at med rus, så er det “sunnest” om man gjør det sammen. “Doper/drikker du noen gang alene” er jo standard spørsmål når man skal bedømme rusavhengighet. På den måten burde det jo være “bedre” å overspise/spy sammen? Tenker også, slik du skrev litt om, at sykdommen er med dere uansett. Da må det være veldig deilig å ikke skamme seg like mye over det. Personlig synes jeg det finnes langt mørkere deler av bulimi enn å være i sykdommen sammen…

    • 27 arikanne 30. April 2011 at 18:03

      Sykdommen er med oss uansett ja. Det er veldig sant som du skriver. Det fins definitivt en slags trygghet i å gjøre det sammen. Det beste er følelsen av å kunne være seg selv. At man ikke blir dømt eller at mennesker reagerer på en frastøtende måte når sykdommen kommer til syne på en naken, sårbar og brutal måte.
      Takk for innspill!

  14. 28 Adelen 1. May 2011 at 12:48

    Utrolig bra skrevet! Jeg har ingen fordommer, og jeg mener at om dere vil gjøre det får det være opp til dere. Jeg kjenner ingen av det og vil ikke døme noen av dere. Dere virker som en fin gjeng som setter stor pris på hverandre, og liker å støtte og hjelpe hverandre med å bli bedre! Om dere er sammen å gjør det eller alene spiller vel egentlig ingen rolle. Så lenge det føles ok for dere bøyer jeg meg i støvet. Hvis det føles riktig for dere synes jeg ikke at det er galt eller hva jeg nå skal si. Jeg støtter dere 110 % <3
    Mange varme klemmer <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: