Om å spise sammen – for å spy etterpå.

Jeg har vel egentlig aldri skrevet noe konkret om det før, men det dreier seg mest om at jeg ikke ønsker å utlevere andre og deres sykdom. Det handler om respekt og tillit, det er ikke alle som velger å være like åpen som jeg er. Første gang jeg spiste og spydde sammen med ett annet menneske var jeg 16 år gammel – dette er ikke nytt for meg.

Forstår at det er ganske ubegripelig at dette er noe man kan gjøre. Overspise – sammen, for deretter å kaste opp igjen. Skal prøve å forklare det, eller i alle fall dele mine tanker, pluss hva andre i samme situasjon mener om saken.

Det finnes så utrolig mange fordommer! Jeg har aldri møtt noe annet enn fordommer når det har kommet fram, for eksempel i behandling, at jeg har spist og spydd sammen med noen andre. Ett eller flere andre mennesker som sliter med akkurat det samme selv. Alle trekker konklusjonen om at dette er sykt (noe vi det gjelder også er fullstendig klar over), men alle tror også at dette forverrer tilstanden, at vi trekker hverandre ned i søla. 

Det er ikke sånn det er.  For det første er det regler som ligger i bunnen som vi alle er klar over. Ikke misforstå, det er ikke en lek eller morsomt, men det handler om å vite hvor egne grenser går. For eksempel er det ALDRI en konkurranse. Det handler aldri om at det er om å gjøre og hverken spise eller kaste opp mest, eller ha flest runder totalt. Det er aldri PRESS på at du MÅ spise, om du ikke vil – så lar du være og det blir respektert og akseptert, punktum.

Som dere har fått med dere har jeg vært hos Ida Aurora sammen med Laila og til sammen blir vi tre jenter som sliter med overspising og påfølgende oppkast. Bulimia Nervosa, eller tendenser.

Kjenner at dette er ett vanskelig innlegg å formulere. Å gjøre syke handlinger sammen er galskap. Jeg er ikke ute etter å unnskylde eller rettferdiggjøre at det kan bli slik, jeg ønsker bare å fortelle hvordan det er og hvordan det fungerte for oss. 


Å møte andre som sliter med mat, uansett hvordan – er alltid vanskelig. Å skulle bo sammen; tja. Hvordan får man egentlig den kabalen til å gå opp i det hele tatt? La oss si at jeg, Ida og Laila hadde møttes og ikke spist noe som helst de dagene vi hadde vært sammen – det hadde ikke blitt mer korrekt på den måten heller. At vi skulle møtes og oppføre oss som “alle andre mennesker” hadde uansett ikke gått opp når ingen av oss er på det stadiet at vi hadde greid det.

Mat er SOSIALT! Det er noe alle vet.

Jeg har møtt Ida tidligere, så hun og jeg hadde på en måte allerede en enighet om hvordan dette fungerte for oss. Når vi begge traff Laila for første gang, så måtte vi selvsagt bli kjent på den måten at vi var nødt til å planlegge hva som kunne fungere for oss alle og hvordan vi skulle prioritere. Reglene, som jeg nettopp skrev litt lenger oppi her gjaldt selvfølgelig automatisk. Så vi snakket om prioriteringer. Hva som var viktig for oss, alle sammen. For Ida var det viktig å komme seg i stallen og passe på hesten sin. For meg og Laila var det viktig at vi fikk kjent på feriefølelsen, at vi fikk noe ut av dagen. At vi fikk med oss GODE OPPLEVELSER og KJENNE GLEDE I SAMVÆR kontra å kaste opp og bort ferien.

Det er mange, mange hensyn å ta! Det kan virke som om vi alle bare har gitt faen og spist og spydd fordi det ofte er det vi pleier å gjøre til vanlig, men det er ikke riktig så enkelt. Det handler om tid, om penger og deling, det handler om fysisk form og egne grenser og begrensninger.

Så her kommer min opplevelse. Av fredag, lørdag, søndag og mandag. Laila kom ikke før på lørdag, så på fredag var det bare Ida og meg. Vi skulle absolutt på ridetur og var veldig enige om at vi måtte ha krefter og energi til å ha det gøy, at vi var nødt til å få i oss skikkelig frokost (nutridrink på oss begge), for å være sikker på at det gikk så bra som overhodet mulig! Etter fin ridetur ble vi sittende å skravle med stallgjengen til Ida, de inviterte oss på grillfest utpå kvelden. Vi takket ja til dette og når vi dro hjem var jeg og Ida enige om at vi trengte eller følte for å ha én runde med maten. Dette for ikke å havne i en situasjon på grillfest hvor vi ikke hadde kontroll og endte opp med å spise og spy der. Som sagt, så gjort. Ida kjørte bil, jeg drakk litt for mye hvitvin og begge vi to hadde en knallbra kveld. Maten hadde hverken ødelagt noe eller satt en stopper for noe som helst. 

Lørdag var det Sverigetur med Laila som sto på planen, vi hentet henne på Oslo S og la i vei. Det var vel her vi ble kjent i den virkelige verden og enige om hvilke kompromiss som måtte taes hensyn til. Jeg for min del ble stygt angrepet av angst etter 35 minutter på kjøpesenter og befant meg i bilen resten av dagen, til vi kom hjem til Ida igjen. På denne turen spiste vi vel egentlig ganske individuelt. Etter form og omstendigheter.
Når vi kom hjem var vi der at vi kunne slippe tøyler og styre som vi selv ville eller følte for. Spise det vi ville eller ikke ville, kaste opp når vi ville. I eget tempo. Om vi ville.

På søndag sto vi opp samtidig og spiste frokost sammen. Vi spiste den mengden vi selv var komfortable med å spise, men vi var alle enige om at vi måtte spise NOE, vi skulle jo tross alt ha noe ut av dagen! Så vi fylte dagen med stallen, ridning, sosialisering med stallgjengen og så videre. Utover kvelden var det løsere tøyler – men vi skulle ikke bruke for lang tid da vi hadde planer om å innta alkohol også.

Mandag, samme greia som søndags morgen. Vi skulle til Oslo S, ha noe ut av dagen. Treffe Karianne og Tonje. Frokosten var felles, men det var opp til hver enkelt om vi ville spise lunsj, eventuelt hva og hvordan. Jeg for min del spiste lunsj. Vi var nå 5 jenter samlet som alle sliter med mat på sin måte. Etterhvert ble noen gira på en runde, jeg for min del valgte å stå over. Det var opp til meg og mitt valg. Jeg slet veldig med angsten for å få epilepsianfall og vet at lavt blodsukker, eventuelt blodsukkerfall som kan forekomme etter oppkast kunne være en utløsende faktor for epilepsianfall, så, mine grenser, mine premisser.
På kvelden igjen var det løsere tøyler, det var for meg tryggere å ha runder med maten hjemme hos Ida, i tilfelle jeg skulle bli dårlig på noen som helst måte.

Det høres kanskje fortsatt ut som galskap, gjør det ikke? MEN. Om jeg, Ida og Laila ikke hadde truffet hverandre, så hadde vi UANSETT sittet på hver vår kant av landet og hatt runder med maten ALENE. Selv om vi alle vet at det er sykdom når vi gjør det sammen, at det ikke er bra, så finnes det alltids galgenhumor i det. Å ha runder med maten er aldri noe man gjør alene fordi man synes det er gøy. Det er heller aldri noe man gjør sammen fordi man synes det er gøy. Det er tvangstanker og tvangshandlinger vi sliter med individuelt, uavhengig av hverandre. Men det finnes galgenhumor i det. Tragikomisk galgenhumor!
OG DET FINNES OMSORG. Vi passer på hverandre! At det ikke går ille galt på noen som helst slags måte.

Dessuten plukket jeg opp noen spørsmål i kommentarfeltet som jeg synes det er viktig å svare på! 
Q: Jeg forstår ikke helt hvordan dere kan gjøre dette sammen når dere alle, etter hva jeg har oppfattet,vet at den andre ønsker og slutte med det.  

A: Her kommer grunnreglene inn igjen. At alle gjør det på sine premisser. Ingen press, ingen stress. Dessuten finnes det ikke logikk i å skulle nekte hverandre det heller. Vi alle jobber på hver vår måte i hvert vårt tempo. Å skulle kutte ut bulimien er en treg, jævlig langsom prosess som går i ulikt tempo hos oss alle.

Q: Om man kommer ut av en bulimi – vil man ikke se tilbake på et slik møte som mer destuktiv enn hjelpende?

A: Absolutt ikke! Vi tre møttes ikke fordi vi har samme diagnose! Vi tre møttes fordi vi har kjent hverandre lenge lenge på internett, hatt kontakt via telefon og SMS, fordi vi har en god kjemi og bryr oss om hverandre. Det ligger helt vanlige vennskapsforhold til bunns, under sykdom og bulimiske tendenser.

Nå skriver jeg på vegne av oss alle, vi hadde en kannonbra tid sammen! Ingen av oss ønsket at tiden skulle ta slutt. Og vet dere hva? Maten ødela ingen verdens ting. Sykdommen hadde vært der uansett om vi var sammen eller tilbragte ferien alene. Vi tilpasset det og tok hensyn til hva som ble viktig og riktig for oss; og det ble bra. JEG KUNNE IKKE HA HATT DET BEDRE!!! (minus epilepsiangst, men det er en annen sak).

DET HANDLER OM MER ENN MAT! 

Nå er jeg litt spent på tilbakemeldinger her… Ble det mer forståelig nå? Fortsatt noen som lurer på noe? Legg igjen en kommentar da vel! Både jeg og Laila kommer til å svare som best vi kan! :) 

Helt til sist: En kommentar fra Ingeborg:
..det var virkelig en del av matnarkomanien jeg ikke hadde sett for meg fantes. Kan ikke forstå annet enn at det blir vanvittig mye vanskeligere å bekjempe når det slik blir legitimert i samholdet..at ved å dele selve utførelsen dobler man lidelsen, ikke halverer den. Styrker en kraft som allerede er altfor sterk.

Nettopp derfor er det så bra og så viktig at dere som har erfaring deler dette -så helsepersonell, meg inklusive, kan vite at det er flere tyrer og flere horn å ta enn dem vi trodde.

Advertisements

71 Responses to “Om å spise sammen – for å spy etterpå.”


  1. 1 laipai 29. April 2011 at 00:17

    Flott innlegg Karianne!
    Jeg vil gjerne legge til noe her:

    Jeg vet ikke om folk tror at vi reiser land og strand rundt for NETTOPP Å HA FELLES BP?? Det kan nesten virke som at noen tror det,utifra spørsmålene de stiller. Altså,vi reiser og treffer hverandre fordi vi har ferie,fordi vi har lyst å treffes etter å ha kjent hverandre så lenge over nett,fordi timingen passet for alle.OG,mat er alltdi en del av en dag. Mat hadde det blitt på en eller annen måte UANSETT. Og siden vi kjenner hverandre så godt,så kunne vi formidle det vi ønsket,hva vi ville,hvordan ting er, osv. Og det var en BEFRIELSE å slippe å holde noe skjult. Det var godt å ikke sitte å kjenne på skammen som så lett følger med når man må drive å skjule og snakke bort sykdommen som så gjerne skjer når man er sammen med andre,om de er aldri så bekjente. Det er gjerne sånn at man trives godt med likesinnede,ikke for å dyrke sykdommen,men fordi man trives sammen,har felles forståelse,man finner støtte,og man kan være seg selv. Man knytter bånd.

    Det jeg vil fram til her,er at målet med reisen,sammenkomsten,IKKE var maten,men fordi vi er 3 jenter som er glad i hverandre og ville være sammen nå som alle hadde muligheten. Og maten ble som den ble,fordi det er sånn det også ville ha blitt om vi satt på hver vår kant av landet,så jeg vil si at jeg heller foretrakk å sitte der med dem og heller føle meg ok med maten,enn å sitte alene og føle meg crap…

    <3 you Karianne <3

  2. 3 Miie 29. April 2011 at 00:35

    Syns det er utrolig bra forklart. Jeg selv kan sette meg inn i situasjonen og hva du mener, men jeg tror mange har vanskelig med å forstå det – noe jeg skjønner godt. Likevel er det veldig bra at du tar det opp, og forhåpentligvis demper fordommene seg! :) Du er flink Karianne, det skal du virkelig ha <3

    • 4 arikanne 29. April 2011 at 00:42

      Håper du har rett! I at det vil være forståelig for flere…

      Og ærlig talt; det er ikke egentlig ett tema jeg har sett noe særlig med skriverier rundt!
      Tusen takk! :)

  3. 5 Karianne - valiumsvalsen 29. April 2011 at 01:02

    Utrolig bra skrevet og forklart! Bra at du og Laila skrev om det nå syns jeg, for som du sier i en kommentar over her, så har heller ikke jeg sett noe særlig med skriverier rundt dette temaet, så jeg syns det er bra dere tør å ta det opp. Sånn at folk, forhåpentligvis kanskje kan forstå, eller i hvertfall få et bedre innblikk i det og hvordan det foregår. Sykdommen blir jo ikke bare borte selvom man er på ferie eller på besøk hos andre. Det er ikke et lett tema nei..

  4. 7 laipai 29. April 2011 at 01:41

    Jeg vil gjerne slenge med mitt innlegg om dette temaet jeg,sånn at det kan komme flere vinklinger på det. At det kanskje også vil gi noen forklaringer..

    http://laipai.wordpress.com/2011/04/28/matorgie/

  5. 9 Maria 29. April 2011 at 04:27

    Sterkt å lese, og et modig innlegg å skrive. En situasjon som kan være svært vanskelig å forstå om man ikke er der eller har vært der selv,
    tøft av dere å dele det. All støtte fra meg! :-)

  6. 11 Ida-mari 29. April 2011 at 07:05

    tror det e mange som ikje forstår det her, mtp egen situasjon, behandlera og andre, som har komme med utsagn om kor dom vi e når vi hold på “sånn”.
    men man e jo egentlig “heldig” som kan være ordnetling venn med noen som slit med det samme, at man kan ha et sånnt felleskap, uten å spise og skammes, uten å lure sæ unna med å måtte kaste opp, osv.. kjempe bra innlegg,, og tøfft av dæ å legge det ut! STOR klem<3

    • 12 arikanne 29. April 2011 at 09:27

      Enig med deg! Så lenge ikke fellesskapet dreier seg kun om mat og den syke biten – det hadde blitt en destruktiv ond sirkel.

      Tusen takk, klem tilbake! ♥

  7. 13 anneilen 29. April 2011 at 08:31

    hei bra innlegg, jeg vet ikke om jeg forsto det rett eller er “naiv”. men du snakket om at du var redd for å få epelepsi anfall å derfor ikke valgte å spy. Hva med å bruke epelepsi som en sånn grunntanke for å spise og beholde det? prøve å bruke det som en motivasjon på en måte. (vet det ikke er så enkelt, men litt hjelp kanskje)

  8. 16 bulimi hjelp 29. April 2011 at 08:32

    Veldig godt formulert og forklart! jeg forstår det hele egentlig veldig godt..! Det er slik vi spiser når vi er alene, og det er ensomt og utrolig vanskelig å slite med bulimia.. Jeg forstår godt at dette var en GOD opplevelse, der dere opplevde omsorg, samhørighet og fikk bevist det at dere faktisk ikke er alene på et dypere plan, at dere ikkke trenger å snike rundt.. kanskje ikke skammen var like stor senere? . Alle disse følelsene er jo på mange måter strikk i strid mot de som bulimiaen setter opp i oss, og jeg vil derfor tro at det fungerte mer som terapi, enn som å grave seg selv enda mer ned i søla. Slik som man fort kunne endt opp med å gjøre om man ferierte hver for seg..

    Jeg lurer veldig på en ting likevel, som jeg håper du kan svare på hvis det ikke blir for personlig. Egentlig litt vanskelig å formulere spørsmålet, men jeg bare kjenner at det er noe i meg som ikke hadde klart å gjennomført det å ha gjort dette sammen. Jeg tror at spiseforestyrrelsen i meg nesten er som en person, og jeg den andre..viss du skjønner.. og at viss jeg hadde tatt spiseforestyrrelsen fra foran andre, at jeg hadde opplevd en sterk ambivalens eller dissonans. Det handler for meg så mye om å snike seg rundt, skamme seg, ensomheten, det personlige…at å gjøre det sammen nesten kunne spiseforestyrrelsen i meg til å frike ut og nesten gjøre meg mer engstelig..

    så til spørsmålet: følte du/dere noe urasjonell ensgtelse, uro, angst…på en annen måte enn normalt når dere gjorde dette sammen? eller er det bare jeg som ser for meg at jeg ville reagert slik, men at det egentlig ike er tilfelle…?

    • 17 arikanne 29. April 2011 at 09:24

      Den beste tingen er vel når man ser ulikt på vanskeligheter. For eksempel kan noen av oss utbryte “herregud så sjuke vi er!” og deretter kommer det “skulle ønske det fantes en enklere måte å bli frisk på” og for eksempel “én dag..”
      Altså at følelsene og frustrasjonen over å ikke greie å snu det rundt helt på egenhånd blir gjenkjent og forstått av de andre fordi vi alle føler på lik måte angående akkurat det temaet.

      Men det kan også være en individuell greie i tillegg. Jeg for min del bruker mat ofte når jeg er sint, på mandag møtte jeg en forferdelig lege og måtte hjem for å spy det bort.

      Skjønner hva du sier når du skriver at du ikke vet om du hadde turt. Det er ukomfortabelt første gang det skjer. Nølende, små runder, begrensninger – fordi situasjonen er ABSURD.
      Nå kan jeg jo ikke fortelle deg hvordan du hypotetisk hadde reagert om du sto i en lignende situasjon, og det blir på en måte en del jeg ikke ønsker å forklare.

      Vil liksom ikke ANBEFALE syke handlinger på noen måte, eller gi inntrykk av at “hm, dette må prøves” eller lignende. Ønsker bare å fortelle / forklare på en forståelig måte om folk er interessert i mer kunnskap.

      :) Ble det klarere?

      • 18 bulimi hjelp 29. April 2011 at 10:13

        Absolutt! tusen takk for at du tok deg tid til å skrive en forklaring for meg :)) veldig forståelig, og jeg er helt enig i det du sier. Det er mulig en kombinasjon av den friske meg som nøler ang. å gjøre det selv, samtidig som bulimien i meg nøler fordi det ikke er dette den er “vant til”. Og jeg lurer ikke fordi jeg vil prøve!! jeg vil bare forstå..kunne sette meg inn i situasjonen… og som sagt vil jeg tro at dette kan ha en ganske god terapeutisk effekt… :)

        Igjen tusen takk for at du svarer, og for at du skriver en så utrolig åpen, ærlig og nydelig blogg om et så vanskelig tema.

        Jeg beundrer deg STORT for å skrive så åpent om dette!! stå på – klem :))

  9. 19 linnkarin 29. April 2011 at 09:10

    Synes d virker helt….. feil … D er mitt personlige syn… men er sikkert veldig vanlig. I mine 10 år som spisesyk har dette aldri falt meg inn , mye fordi ingen måtte vite og ingen måtte se… Ut i fra d du skriver virker d som dere allerede hadde bestemt å ha disse matorgiene uten å tenke på å skulle motivere hverandre til å beholde maten og heller gjøre noe konstruktivt sammen.. D blir også feil tenker jeg– å gjøre en sånn negativ handling sammen… d er mitt synspunkt da.

    • 20 arikanne 29. April 2011 at 09:58

      Skjønner at det er uforståelig. Er ikke så veldig gira på å “forsvare” at det er sånn det er eller var for oss, men må bare understreke at vi a.) ikke hadde planlagt på forhånd at dette var noe vi MÅTTE gjøre og b.) selvsagt var det oppmuntring til de som ønsket å spise og beholde.

  10. 21 Veronica 29. April 2011 at 09:27

    Jeg klarer ikke helt å forstå dette medå ta en runde med maten ilag. Men jeg skjønner jo at dere hjelper og støtter hverandre og det er jo kjempe bra :)

    Vet dere noe om spiseforrstyrrelse nummer 3? tror den kalles for overspising eller no. Er ikke sikker, men tror at det er nesten som bulimi bortsett fra at da holder man på maten.

  11. 23 tiril 29. April 2011 at 09:57

    Skal jeg være helt ærlig, må jeg faktisk si at jeg ble veldig uvel av å lese det, ikke fordi jeg ikke likte det, men fordi det hørtes så utrolig trygt ut.
    Jeg klarer liksom ikke helt å forestille meg “meg selv” i en slik situasjon, da jeg alltid er redd for at noen skulle sett/hørt meg, eller blitt tatt på fersken.

    Det må være godt å kunne ha en gjeng hvor det er forståelse og trygghet, og jeg tror ikke det har noe negativ innvirkning på sykdommen, heller positiv i den forstand at man befinner seg i et godt miljø og ikke er alene.
    Misforstå meg rett, sykdomen er jo en del av personen og det hjelper jo på ingen måte å kue ned på den.

  12. 25 Ingeborg 29. April 2011 at 11:08

    Svarer med det samme jeg skrev under kommentaren din, klarte ikke å vente med å lese innlegget ditt, måtte se hva som kom, selv om det gjør vondt.

    Takk for det Kariannemor..jeg skal lese det når jeg får anledning i dag. Gruer meg kjenner jeg, for syns det er så leit..det var virkelig en del av matnarkomanien jeg ikke hadde sett for meg fantes. Kan ikke forstå annet enn at det blir vanvittig mye vanskeligere å bekjempe når det slik blir legitimert i samholdet..at ved å dele selve utførelsen dobler man lidelsen, ikke halverer den. Styrker en kraft som allerede er altfor sterk.

    Nettopp derfor er det så bra og så viktig at dere som har erfaring deler dette -så helsepersonell, meg inklusive, kan vite at det er flere tyrer og flere horn å ta enn dem vi trodde.

    God klem fra meg.

    • 26 arikanne 29. April 2011 at 12:23

      Kjenner jeg gleder meg litt til å høre synspunktet ditt! Synes dessuten det siste avsnittet i kommentaren din var viktig, så jeg la det til nederst i innlegget med link til deg! ♥

      • 27 Ingeborg 29. April 2011 at 13:03

        Takk for det, det var i grunn det viktigste jeg ville få fram, sammen med at det er av ypperste viktighet at omverdenen forstår at dette er en del av et symptombilde, og dermed noe som kan og må jobbes med profesjonelle. Behandlere er nødt til å ha kjennskap til hele omfanget om de skal kunne hjelpe pasientene, og pasienter er nødt til å blottlegge sine mørkeste kroker av skam. Ved at noen, som dere, går i bresjen for å forklare og slik lage en blink behandlingsapparatet kan skyte på, tror jeg mange som holder tilbake informasjon kan få det noe lettere. Dere går opp en sti ved å stille dere til skue på denne måten. Så fremt dere nå tar steget videre til nettopp behandlingsapparatet. Ved å gjøre det setter dere et viktig skille mellom det å kun vise fram sykdommen og det å ha friskheten som mål.

  13. 28 Heltinne 29. April 2011 at 11:17

    Beklager, jeg forstår det absolutt ikke. Selv jeg som er/var syk. Men jeg respekterer fullt og helt din mening om det og ditt forhold til det.

  14. 30 Frida S. 29. April 2011 at 13:15

    På én måte klarer jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet og bli trist, men på en annen side så tror jeg at jeg klarer å forstå greia.. Det blir vel noe av det samme som når rusmisbrukere ruser seg sammen, alkoholikere drikker sammen og så videre?

    Feil eller ei..Du er fantastisk åpen og ærlig Karianne, det beundrer jeg en hel masse! Takk for et innmari godt innlegg.

    Klem ♥

    • 31 laipai 29. April 2011 at 16:35

      Vet du Frida,akkurat denne forklaringen gikk jeg å tenkte på i dag,at det kanskje blir en forståelig sammenligning. Ja,man kan sammenligne det med å drikke eller ruse seg sammen med andre. Enkelt forklart.

    • 32 arikanne 29. April 2011 at 21:03

      Jo. Jeg har også tenkt litt på den. Bortsett fra at det er forbudt i den form at det for all del ikke skal snakkes om…

      Klem tilbake ♥ SAVNER BLOGGEN DIN!

  15. 33 Tora 29. April 2011 at 14:53

    Leste denne i formiddag på mobilen på bussen så fikk ikke svart.. Men har tenkt veldig på dette..

    Første tanken var at jeg ikke kunne fatte at du skrev om det, fortalte om det som om det skulle være den naturligste ting i verden (noe det vel så og si er.. i din/”vår” verden). Og jeg tenker på at du har såpass mange lesere.. At unge mennesker kan se dette og få ideer (noe de jo vil få etterhvert uansett, om de “har det i seg”). Og jeg tenker også at selv om dette er en “bra” greie for dere, trenger det ikke være det for alle. Selv om dere har kontroll og enighet, kan det jo fort mellom andre bli konkurranse, trigging.

    Jeg ville aldri gjort noe sånn (men om jeg hadde vært i den situasjonen hadde jeg kanskje tenkt anderledes), jeg kan til en viss grad godta min egen sykdom, at jeg er fucked opp og gjør destruktive ting, men vil ikke klare godta at mine venner gjør det. Ikke at jeg kan nekte de det, men å sitte å se på mens det skjedde ville jeg ikke klart (men så er jo bulimi helt anderledes enn anoreksi, det vet jeg jo, og som sagt, hadde jeg selv hatt bulimi så kan jeg ikke påstå at jeg ville tenkt anderledes). Jeg kan jo strengt tatt bare snakke for meg sel – når jeg har truffet sf-jenter så har det som oftest vært anorektikere, og vi har vært suuuperenige om at det er suuuperlurt å få i seg næring – at i stede for å ikke spise så skal vi spise! Men det er likevel vondt og vanskelig, jeg ser hennes kropp og sammenligner med min, jeg ser hver smule hun putter i seg og sammenligner med hver smule jeg putter i meg. Jeg ser hvert skritt hun trår(og forbrenner) og sammenligner med hvert skritt jeg tar (og forbrenner). Selv om det skal være en bra ting, at planen var å motivere hverandre og være flinke å spise, så setter det noe i gang inni meg, enten jeg vil eller ikke.

    Det hadde jo i teorien vært det samme om dere hadde kuttet dere sammen? Eller? Hva tenker du?

    Håper du ikke tenker på dette som et angrep.. Du sier dine tanker, jeg sier mine. Dere er voksne damer nå, og tar egne valg. Og deretter dele det med resten av verden. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om akkurat det. Du skriver veldig bra og har tydeligvis svært mange lesere, som forhåpentligvis sitter igjen med bedre innsikt etter å ha lest på bloggen din. Men et sted går vel grensa for hva du vil dele. Jeg sier ikke at det er “her”, det er ikke min avgjørelse. Jeg tenker ikke at dere skulle møttes og latet som ingenting. Dere gjorde jo sikkert det beste ut av situasjonen. Men å fremstille det som en bra ting (samtidig understreker du jo at det er en syk ting).. Men ja, nei, hm.. Tror bare jeg takker for meg og avslutter her.

    • 34 laipai 29. April 2011 at 16:50

      Det handler om at vi trivdes så godt i hverandres selskap at vi turte være oss selv,og å vise sykdommen fra våre egne sider uten å føle skam over det. Jeg har vært sammen med andre spiseforstyrrede før,enkeltdager og over flere dager,og jeg kan f.eks nevne et besøk jeg gjorde i fjor sommer,hvor jeg besøkte ei venninne som også var bulimiker. Hun kunne aldri klart å hatt en bp foran meg sa hun,fordi hun følte for mye skam rundt det,enda jeg selv også sliter med det samme. Dette var ikke noe problem for meg,og jeg spiste sammen med henne,den mengden jeg klarte å akseptere uten å synke ned i depresjonen,men når kvelden kom,så klarte ikke jeg la vær,så da hadde jeg bp på rommet jeg lå på,etter at vi hadde lagt oss,for å skåne henne. Denne ordningen funket for oss. Jeg ville ikke trigge henne,vi respekterte hverandre. Hun sprakk derimot etter at jeg hadde reist derifra,først da turte hun ha en bp selv,for da var hun alene. Det handler om gjensidig respekt,og forståelse. Og du har mange sf venner selv Tora,og tro meg,mange av dem har hatt felles bp’er ved ulike treff. Om du liker det eller ei er opp til deg.

      Nei,det er IKKE det samme som å kutte sammen,hallo i luken,vi SPISER sammen,vi SPYR ikke sammen,det er tross alt en privatsak.

      Og vi glamouriserer ikke dette her på noe vis,for å slite med bulimi er ALT ANNET enn glamourøst,bare så det er sagt,men vi forteller FAKTA,sånn det faktisk er. Det er realiteten,take it or leave it. Vi VET også at det er sykt,men jeg regner med at du som selv er syk også vet hvor hardt en sf sitter i,og selv om man motiverer hverandre til å ta fornuftige valg og handlinger,så overkjøres man veldig lett og hardt av sf. Det kan jeg si at det gjør for alle oss 3. Alle vil ut av det,og alle vet hvor vanskelig det er. Derfor er vi der for hverandre,og jeg kan si at jeg synes det var trist å se mine venner som jeg er så glad i slite sånn med maten på samme måte som jeg gjør,men jeg vet også at mine ord ikke hadde ville endret på så mye,fordi jeg danser med sykdommen selv,jeg kjenner til suget og trangen og tankene og følelsene.

      • 35 Anne-Cecilioe 29. April 2011 at 19:34

        Det er kanskje ikke temaet som gjør folk her så provoserte. For min del – og for flere andre, er det den voldsomme dagligdagsgjøringen og bagatelliseringen av problemet som er det verste. Når du sier at det handler om mer enn mat, hva handler det da om? Samholdet dere finner i å gjøre slikt sammen?

        Min mening er at når dere eventuelt kommer dere litt lengre ut av sykdommen, kommer dere til å se tilbake på dette som en stor feil. Jeg har selv vært inni diverse pro-miljøer (ja, jeg VET at ingen av dere er pro), og trigging er det største problemet når det gjelder å komme seg ut av en sykdom som dette helskinnet. I mine øyne, virker det som at du prøver å sette fine ord og pakke det fint inn – når faktum egentlig er at dere drar hverandre ned i søla.

        Det er mye, mye lettere å gjøre noe hvis andre gjør det. La oss si at Ida (for eksempel), egentlig hadde tenkt å slutte, eller ikke BP akkurat den dagen. Det blir nok ikke lettere for henne å se dere gjøre det, og det å motstå kommer til å bli vanskeligere – dere kan argumentere alt dere vil mot dette, men det vet dere også. Det er noe i oss mennesker som lar oss lettere gå med på ting hvis andre gjør det, en mentalitet som alltid vil være der.

        Mitt poeng er at denne aktiviteten er destruktiv. Kanskje dere ikke ser det nå, men alle andre rundt dere ser det. Å fremstille dette som en “okei” ting å gjøre, er helt, helt feil. Det blir akkurat som å se rusmisbrukere legitimere det at det er helt okei å ruse seg, så lenge de gjør det sammen..

      • 36 laipai 29. April 2011 at 21:14

        Dagligdagsgjøring? Hva mener du med det? Håper ikke du tror at vi reiser land og strand rundt for å treffe andre bulimikere for å spise og spy sammen?? Da har du misforstått LITT. Og ikke bagatelliserer vi det heller,fordi vi VET det er sykt,vi har tross alt levd med denne sykdommen i mange år. Og vi er ikke redd for å fortelle det som det er,vi er ganske så åpen om dette her,og vi deler bare med dere hvordan hverdagen med en sf fortoner seg. Dette her var dog et engangs tilfelle. Vi var på ferie,vi treftes,vi var sammen i 3 dager. Vi treftes IKKE for å spise og spy,vi treftes fordi vi har kjent hverandre via nett i flere år,og endelig fikk muligheten til å treffes samtidig.

        Vi SPISTE sammen,vi KASTA IKKE OPP sammen!

        Jeg regner med at du ikke har lest bloggen til Ida eller meg,så du har kanskje ikke fått med deg hvordan hverdagene våre er med bulimien. Men la meg da fortelle deg: vi sitter på hver vår kant og sliter med bulimien hver eneste dag. Karianne er den som er flinkest til å ha spyfrie dager av oss,Ida klarer dager innimellom,jeg har ikke vært spyfri på 1 år. Kort oppsummert: vi sitter omtrentlig hver eneste dag og spyr på hver vår kant. Det som skjedde de kvelden vi hadde sammen,ville uansett ha blitt brukt til nettopp dette,bare på hver vår kant av landet som sagt.

        Vi SPISTE sammen,vi KASTA IKKE OPP sammen!

        La meg også fortelle deg at vi backer hverandre opp,vi krysser fingrene for hverandre for at vi skal klare å holde oss spyfrie,at neste dag skal bli bedre enn den forrige,og vi glad på hverandres vegne om noen klarer å ha spyfrie dager. Vi vil alle bli frisk,og vi håper alle at vi klarer å komme oss ut av dette en dag. Sykdommen sitter satan så hardt i,og for de som vet hva det vil si å slite,vet hvor vanskelig det er å komme seg ut. Men vi går alle i behandling,og mange skritt er tatt fram.

        Vi SPISTE sammen,vi KASAT IKKE OPP sammen!

        Noen andre som la igjen en kommentar på neste innlegg har skjønt tegninga: når man likevel vet at den/de andre skal hjem å foreta seg en sånn handling,så hvorfor blir det verre om den handlingen foregår sammen? På den måten har vi også mulighet til å være der om noe skulle skje. Dette er en veldig ensom handling å gjøre,i det minste var vi ikke ensomme de dagene,og det var veldig godt for MEG hvertfall.

        Ja,den dagen vi blir frisk så vil vi garantert se tilbake på dette som sykt,det gjør vi jo nå også,men det er en del av sykdommen,en sykdom vi ønsker oss ut av.

        Jeg vil også minne om at Karianne i innlegget her skriver om en episode den ene dagen der vi to andre kjørte på,men Karianne valgte å la vær. Vi hadde alle sammen valg. Og vi respekterte alle sammen de andres valg.
        Jeg vil også fortelle deg at jeg har vært borti lignende opplevelser før,jeg traff på 6 andre jenter,mens de satt og hadde en felles bp på Egon en gang,men jeg slengte meg ikke med,selv om jeg kunne. Man har valg,selv om det trigger.

      • 37 Anne-Cecilioe 29. April 2011 at 21:49

        Det ser ikke ut til at jeg kan kommentere på kommentaren din, Laila, jeg vet ikke om den er disablet eller hva som har skjedd med den.

        Det er virkelig ikke meningen at jeg skal fremstå som en bedreviter. Alt jeg prøver å si er at måten dette.. ‘Fenomenet’ har blitt fremstilt på, fortoner meg ganske merkelig. Jeg har slitt med bulimi selv, så jeg forstår hva det går ut på. Jeg skjønner suget, følelseskaoset og alt som foregår på innsiden, så det er ikke det jeg har noe å utsette på, men hvordan det virker så okei for dere å gjøre dette sammen, for så å dele dette med andre i ettertid. Jeg kan forstå at det er ensomt og at det føles som at dette binder dere tettere sammen, men det er måten det fremstilles på, som at det ikke er noen big deal – som at dette er helt normalt. Det er den ihugede normaliseringen jeg ikke kan forstå meg på. Jeg sier ikke at dere skal gjemme dere i skam..

      • 38 laipai 29. April 2011 at 23:45

        (jeg måtte gå helt opp til første kommentaren min selv for å finne denne svar-dingsen,haha)
        Altså,jeg skrev et innlegg fra påskaturen hos Ida,og skrev om alt det fine vi gjorde sammen,og i samme slengen så skrev jeg at maten har vært vanskelig,elelr at det har sklidd ut,og jeg la ved et bildet av tacomiddagen vår (som like gjerne kunne ha vært et middagsbilde for “normalt” spisende. SÅ fikk jeg spørsmål av Ingeborg som lurte på dette med å spise og spy i fellesskap. DERFOR kom temaet på banen. Vi forteller hvordan VÅR bulimske hverdag/opplevelser fortoner seg/oppleves…

  16. 39 Anette Marie 29. April 2011 at 15:14

    Kjempe bra innlegg! Må si jeg kan forstå at det kan føles ” godt” og gjøre det sammen med andre som sliter med det samme. Har selv aldri prøvd det samme, fordi jeg alltid er livredd for at noen skal se meg der og da. Men dere har heller ingenting og skjule, siden dere alle er i samme situasjon, så jeg forstår godt at det føles trygt, og at dere kan ha det fint sammen :D

    Du skriver kjempebra Karianne, også er du utrolig sterk. Stå på! <3

  17. 40 laipai 29. April 2011 at 16:52

    JEG VIL BARE PÅPEKE AT VI KUN SPISTE SAMMEN,VI KASTA IKKE OPP SAMMEN!

  18. 41 Linn L. 29. April 2011 at 18:16

    Jeg vil nok aldri helt forstå, men jeg respekterer. Synes det er sinnssykt modig av dere å “legge kortene på bordet” som dere gjør!

  19. 42 Emilie 29. April 2011 at 19:25

    Modig av deg/dere å skrive om dette, slikt som dette kommer definitivt ikke ofte frem i lyset. Det er sykt, det er det, men spiseforstyrrelser ER jo en sykdom. Er “spennende” (blir egentlig litt feil ord å bruke, men jeg kom ikke på hva jeg kunne skrive :p) og interressant å lese om andres erfaringer med sykdommen, særlig de som tør å være så åpen om det! Er for feig til å skrive om det selv, men er fint å lese fra andre og faktisk kjenne seg igjen. Kjente meg ikke igjen i akkurat dette innlegget, da, har aldri hatt spise/spy-episoder sammen med andre, men sånn generelt :)

  20. 43 Emilie 29. April 2011 at 22:20

    Jeg prøver å forstå dere, og den syke delen av meg ingen problem med å forstå dere. Det å overspise sammen (og spyr aleine…..), dere får bulimiens rus samtidig så dere slipper å sitte aleine med den tomhetsfølelsen man vanligvis får når man innser at man dropper så mye for å spy. Det må være herlig å ha et samhold der man virkelig ikke trenger å skjule en eneste side av seg selv. Man skjønner virkelig at man er ikke aleine, og når dere viser dere på det mest sårbare (?) så kan dere vise dere hvordan som helst for hverandre.

    Men føler dere ikke at dere trigger hverandre? Det er jo utrolig vanskelig å stå i mot den bulimiske trangen, så det å se noen spise og spy uten å gjøre det selv, kan jeg tenke meg til er vanskelig. Tenker dere at det er destruktivt, eller ok? Jeg spør fordi jeg veit ikke. Også er det jo en ting at dette var EN helg, men jeg tenker til vanlig også? Jeg tror jo at hvis man har venner man stadig spiser og spyr sammen med, så vil det påvirke negativt, selv om det aldri er intensjonene i utgangspunktet.

    Også igjen, dere sier at dette ikke kan sammenlignes med selvskading PGA at dere ikke spyr sammen. Jeg skjønner den biten at dere ikke spyr sammen – men det å overspise er jo en destruktiv handling. Nå er ikke overspising og kutting helt det samme, men vinklingen var mer det at dere følte for å poengtere det at dere ikke spydde sammen. Det er to forskjellige handlinger, men begge er destruktiv.

    Jeg prøver ikke å gå mot dere på noen måter, jeg prøver bare å forstå. Jeg er selv bulimiker, men har aldri hatt spiseorgie. Har aldri vært i den situasjonen at det har vært mulig heller – så derfor er det vanskelig å sette seg inn i det.

  21. 44 Belinda Tre 29. April 2011 at 22:31

    HerreKnut, det er sjelden jeg lar meg irritere av bloggkommentarer, men din, Ann-Cecilioe (?..?!), provoserte meg såpass at jeg gadd ødelegge en ellers fin fredagskveld med å svare deg.

    Jeg skal ikke krangle, selv om det virker som at du er ute etter å krangle. Men følgende vil jeg si.

    A. jeg har også hatt alvorlig spiseforstyrrelse, dog ikke av typen bulimi, men anorexi. Såpass alvorlig at jeg var med i behandlingsprogram på Psykiatrisk i et år. Jeg kvittet meg med hele spiseforstyrrelsen for snart ti år siden, og har ikke sett den siden. Men å noensinne finne på å sette meg over andre mennesker, ved å tro at jeg satt mer på fasiten om spiseforstyrrelser enn andre som sliter/ har slitt med en av disse sykdommene? ALDRI. Så, festsitatet ditt om at “Min mening er at når dere eventuelt kommer dere litt lengre ut av sykdommen, kommer dere til å se tilbake på dette som en stor feil” synes jeg er direkte frastøtende. Hva slags bedreviter-holdning er ikke det? Om du kan noe som helst om SF, burde du vite at de fleste som lider av disse sykdommene er godt orientert om sin egen sykdom og ulempene/ uheldigheten/ faren/ idiotien med sin egen sykdom. Selvsagt kan man i etterkant av en spiseforstyrrelse komme til å angre at man gjerne brukte årevis på en så lite kontruktiv mestringsstrategi, men det er jo for svarte ikke de få dagene i årene man overspiser sammen med andre (for så å spy) man da vel angrer på, det er jo like mye alle de andre 360 dagene i året! Alle de gangene man satt helt alene hjemme og overspiste og spydde, det er vel for svarte like mye de man angrer på! At du skal prøve å skille mellom disse dagene her, med å tillegge vemmelighetsfølelser og skam for at jentene av og til overspiser åpenlyst når de er i samme rom, mener jeg er i beste fall idiotisk.

    B. Kommentaren din “La oss si at Ida (for eksempel), egentlig hadde tenkt å slutte, eller ikke BP akkurat den dagen. Det blir nok ikke lettere for henne å se dere gjøre det, og det å motstå kommer til å bli vanskeligere” var jo bare herlig naiv. Hehe, skal vi regne litt enkel sannsynlighetsberegning for hva som var sannsynligheten for at en av disse jentene, som har båret på spiseforstyrrelsene sine i årevis, akkurat denne dagen liksom skulle bestemme seg for at ”Nei, i dag, skal jeg faen ta kvitte meg med spiseforstyrrelsen!??” Jeg tror den vil være rimelig lav… Dette er jo endringer man må gjøre over tid, og som man eh… gjerne ikke gjør beslutninger for på en vilkårlig dag, og da på en reise! Og om så var, at hun akkurat denne ene dagen ville bli frisk, ja så tror jeg at vi kan banne på at de andre da hadde gjort hva de kunne for å stille seg i ryggen.

    Jeg mener i kommentaren min her ingenting om ellers påvirkningskraft av det at ANDRE igjen har felles spiserunder, jeg uttaler meg her kun på bakgrunn av det Arikanne, Laila og du har skrevet. Ei heller mener jeg at man skal dagligdagsgjøre spiseforstyrrelser, dog jeg må si at jeg ikke ser hvordan Arikanne gjorde det med sitt innlegg (men, som et ps: kanskje du burde hatt sånn advisory-greie på bloggen din, Arikanne, siden du blogger om selvskading osv også? Bare en tanke:). Jeg mener bare at disse jentene møter på mye motstand ellers, i form av fordommer, fristelser og andre vanskeligheter, så at de velger å stå frem og fortelle om noen av disse mørke hemmelighetene sine (som finnes, uansett om de blir skrevet om her eller ikke, og uansett om du måtte like det, eller ikke), synes jeg vi bare burde ta hatten av for. De spør IKKE etter vår mening, om det er riktig eller hinsides galt eller som svartestyggen selv eller hva faen du nå altså følte for å skrive som svar. De forteller sin historie, for å forsøke å bidra med informasjon og kunnskap til andre der ute, om en sykdom som Norge enda ikke vil, eller tør se. De vet det er GALT å bruke tiden og livet sitt på å være spiseforstyrret, uavhengig om de er det i samme rom som andre, eller ikke. De er for svarte lure nok til å forstå og vite alt dette selv!

    Bella. Som nå skal le litt, av typen galgenhumor, over at det i 2011 finnes mennesker med så svære, inngrodde skylapper på. Trangsynthet = zzzzz. SYKT kjedelig!;D

    • 45 Tora 29. April 2011 at 23:11

      Belinda.
      A. Jeg er enig med “Anne-C”. Igjen, jeg kan vel bare snakke ut fra mitt eget synspunk og meninger.. Jeg er ikke ute av min spiseforstyrrelse enda, men har gjort ting jeg nå angrer på og skammer meg over. Tingene gjorde jeg “fordi” jeg var svært syk, men likefult er det skammelig å tenke på. ALT kan ikke skyldes på sykdommen, vi er tross alt voksne mennesker som tar våre egne valg. Tror ikke A-C mente å “tillegge vemmelighetsfølelser og skam” for jentene. Hun sa sin mening, slik disse jentene sa sin.

      Du kan ikke si at de ikke spørr etter “vår” mening når hu publiserer dette for hele verden. Takler hu ikke “våre” meninger/at andre er uenige, burde hu ikke publisert, eller hatt lukket blogg. Man kan ikke blogge hva man vil og forvente å få enhjørninger og regnbuer.

      Og når hu skriver at Karianne “hverdagsliggjør” det.. Hu legger ut bilder av strålende jenter med kilos-poser meg godis, og et bord full av mat, da forteller det jo indirekte at dette er hva de bp-er på. Samtidig som jentene smiler (skulle de ikke smilt, skulle de sett sure ut? Fint med bilder av søte jenter men sammenhengen er feil). Og i sin blogg skriver Laila at de tre er “gamle travere i sf-en”. Som om det rettferdiggjør det..

      En ting er hva de gjorde. Som sagt, de er voksne mennesker som tar egne valg. En annen ting er at de skriver om det. Omtaler det som en god, hyggelig, naturlig opplevelse (MIN oppfatning).

      • 46 Anne-Cecilie 29. April 2011 at 23:39

        Her har du et utmerket eksempel på hverdagsligjøring, som Tora har skrevet her over.
        Det er ikke det at tanken i seg selv er forferdelig, men måten det blir fremstilt og fortalt på..

      • 47 laipai 30. April 2011 at 01:18

        Unnskyld meg,men vet du hvorfor dette temaet i det hele tatt kom opp Tora? Det kan du umulig gjøre,men da skal jeg fortelle deg det: Ingeborg SPURTE,jeg SVARTE. there you go,hvis folk lurer,så svarer jeg. Og jeg skrev et eget innlegg på det. Både Karianne,Ida og jeg skriver åpent om sykdommen,og da valgte jeg å skrive om det. Å slite med en sf drar mye dritt med seg. Jeg skriver om en brutal hverdag,men all dritten som følger med det å ha en sf,sånn det er for meg,og Karianne og Ida om seg. Å leve med skammen og esomheten er det verste,og når jeg kan UNNGÅ det,så GJERNE. Det unngikk vi alle tre i påska,og for OSS var det alt annen enn feil,selv om det var en syk ting å gjøre,for DET er vi fullstendig klar over. Men vi slapp hvertfall å kjenne på noe skamfølelse,og heller ikke noe ensomhet.

        Du trenger ikke like det,du kan mene hva pokker du vil,det er helt greit. Men du kan også la vær å lese,eller bry deg. Vi tåler kritikk,så lenge den er konstruktiv,og vi svarer etter beste evne. Bare ikke glem at når vi blir spurt om noe,så svarer vi så godt vi kan,og her fikk dere en bit av en historie som ingen før oss tydeligvis har skrevet om.

    • 48 Anne-Cecilie 29. April 2011 at 23:38

      Da har du nok misforstått her, eller så har jeg ordlagt meg forferdelig dårlig. Jeg er IKKE her for å skape en krangel. Jeg sier simpelthen hva jeg (og mange andre) mener om saken, noe også Karianne gjør.

      “At du skal prøve å skille mellom disse dagene her, med å tillegge vemmelighetsfølelser og skam for at jentene av og til overspiser åpenlyst når de er i samme rom, mener jeg er i beste fall idiotisk.”
      Faktum er at dette blogginlegget kan oppfattes som glamourisering av en spiseforstyrrelse, og nei – jeg mener ikke at det fremstilles som at det er ‘kult’ eller noe man skal hige etter, men at dette er som å si at å ha bulimi og overspise sammen med andre blir legitimert, noe som mennesker med et snev av etikk burde stille seg kritisk til.
      Bulimi, som jeg antar at dere alle vet, er en tragisk sykdom. Jeg mener ikke å påføre enda mer stigmatisering enn det vi allerede ser, men at man iallefall ikke burde fremstille overspisingen som en bra ting å gjøre. Ja, kanskje det hjelper dere. Ja, kanskje det bringer dere nærmere. Men dette er en svært destruktiv aktivitet som på ingen måte kan sees som akseptabelt, jeg skjønner at det er vondt å leve i skammen, men en sunnere måte å uttrykke dette på må da være mulig. Laila skriver at hun vil understreke at de ikke kastet opp sammen, men hva er egentlig forskjellen? Alle vet jo hva som skjedde etter disse bildene ble tatt.

      Det blir ikke mer sosialt akseptert å gjøre slike ting sammen. Dette vil mest sannsynlig, i det lange løp, utvikle seg til et ekstremt skadelig og destruktivt forhold, dette er jo som å se hverandre dø.

      Nei, jeg er ikke her for å sortmale hverken Karianne, Ida eller Lailia, jeg er ikke her for å krangle – men det finnes da vitterlig noe som kalles etikk og moral, og det er kanskje nettopp derfor helsepersonell ikke ser så lyst på denne ‘aktiviteten’ som de som deltar gjør. Just sayin’.

      • 49 arikanne 29. April 2011 at 23:48

        “Det blir ikke mer sosialt akseptert å gjøre slike ting sammen. Dette vil mest sannsynlig, i det lange løp, utvikle seg til et ekstremt skadelig og destruktivt forhold, dette er jo som å se hverandre dø.”

        DET ER FOR DRØYT!
        Hva er du? SYNSK?
        Du trekker konklusjoner langt lengre enn du har kunnskaper. Du skal vite det at jeg ikke bretter ut all verdens av privatlive her på bloggen, selv om mange kanskje skulle tro det. Det finnes historier med lykkelig slutt også. Ingen av oss er villige til å gå i døden for sykdommen. INGEN.

      • 50 Anne-Cecilie 29. April 2011 at 23:59

        Nei, jeg er ikke synsk. Jeg er realistisk.
        Statistikk tilsier at 1/3 kommer til å dø av denne sykdommen, da er det vel kanskje ikke så rart at man kan trekke slutninger derfra?

        Dette er selvfølgelig å sette det helt, helt på kanten, men poenget mitt er fremdeles der.

      • 51 arikanne 30. April 2011 at 00:06

        Så hvis jeg, Ida eller Laila hadde ramla død om imorgen, så hadde det vært de to andres skyld?

        Jeg leser hva du skriver, men jeg ser virkelig ikke poenget. Du baserer dine synspunkter og utsagn på hva? Statistikk? Erfaring? Noen du kjenner? Noe du har forståelse for?
        Og hva er vitsen med å sette det så helt, helt på kanten? Å sette det såpass på kanten krysser grensa til urealistisk.

      • 52 laipai 30. April 2011 at 00:07

        Hahaha,her må jeg LE. Unnskyld meg,men dette her blir som Karianne sier: for DRØYT. Tror du virkelig at vi er interessert i å dra hverandre ned å gjørma og se hverandre dø? Det var dagens! Just sayin’

      • 53 Anne-Cecilie 30. April 2011 at 01:14

        Nei, det er ikke det jeg sier at det er deres skyld hvis noen av dere faller død om i morgen. Det jeg sier er at i det lange løp, vil dette være ekstremt skadelig, og vi vet ALLE at spiseforstyrrelser, selvskading, avhengighet – dette er alle ting som vil mest sannsynlig ta livet ditt etter en stund, i det lange løp.

        Dette er ikke noe jeg vil diskutere videre, da det ser ut til at mine kommentarer og utspill blir sett på som høyst unødvendige og usaklige.

        Jeg baserer mine utsagn på både erfaring, noen jeg kjenner, og noe jeg har forståelse for.

        Skulle tro det gikk an å være såpass liberal i sitt syn at man kunne komme med innspill som ikke var klin identiske.

      • 54 arikanne 30. April 2011 at 01:19

        Selvsagt er det lov med innspill! Debatten foregår åpent og usensurert. Men det vil da også si at man må kunne diskutere det.
        Og akkurat når du dro inn dette med DØD ble det for usaklig for mitt vedkommende. På generell basis; korrekt alt det du sier, men på vegne av innlegget jeg skrev, om hvordan det var for oss – der og da, så handler det ikke om død i det hele tatt.

  22. 56 laipai 29. April 2011 at 22:58

    AMEN!
    WORD!

    TAKK BELLA!
    LENGE LEVE BELLA!

    DU har skjønt det!

    LOVE YOU <3

  23. 57 Miriam 29. April 2011 at 23:22

    Jeg tror aldri jeg kunne spist og spydd sammen med noen. spising/spying er min store skam, min form for selvskading/tvang osv. og å gjøre det sammen med noen andre hadde blitt helt feil. Når det er sagt så har jeg faktisk opplevd å få høre fra noen jeg kjenner(med samme problemet)at; om ikke vi kan overspise sammen en gang?
    Jeg må innrømme jeg ble ganske satt ut! For meg blir det nesten som om jeg skulle kuttet meg sammen med andre).

    Men jeg setter likevel pris på at du tør å snakke om et så tabu emne og jeg kan til en viss grad forstå tankegangen bak og hvorfor man velger å spise/spy sammen.

    • 58 laipai 30. April 2011 at 01:28

      For mange er det helt feil å gjøre det,det handler om hvor stor tillit man har til de man er sammen med,hvor åpen man tør være,eller hvor mye skam den enkelte har rundt sykdommen sin. Vi er veldig åpne mot hverandre,vi stoler på hverandre,vi tør å være oss selv,og vi kjenner hverandre veldig godt. Jeg prøver ikke å si at det er ok å gjøre dette her,men for oss så ble det sånn…

  24. 59 cavatida 29. April 2011 at 23:33

    Herregud! Det virker som de fleste tror at vi møttes kun for å spise og spy. Det er jo helt feil. Vi møttes fordi vi har blitt gode venner gjennom internett, vi har hatt mange lange msn samtaler og telefon samtaler. Desverre så er det bulimien som førte oss sammen, skulle for alt i verden ønske at ingen av oss hadde hatt bulimi. Men nå er jo situasjonen den at vi alle tre har bulimi, og vi har blitt kjent gjennom blogging og fordi vi har noe til felles. En psykdom som vi alle tre aller helst ville vært foruten. Bulimi er noe dritt, og noe som er veldig vanskelig å forstå for noen som ikke har det selv. Derfor så er det ekstra godt og kunne å snakke med noen som faktisk forstår AKURATT hvordan det er.

    Når Laila og Karianne var hos meg nå i påsken har vi fått gjort en hel haug. Jeg har så utrolig mange fine minner fra denne ferien her, i grunn så har jeg bare fine minner. Oslotur og mange fine samtaler <3

    Felles bp ble det jo, bp hadde det blitt om jeg hadde vært alene også. Hadde ikke Laila og Karianne vært hos meg i påsken hadde jeg sittet alene med menger av mat inne i en mørk leilighet. Bulimien er jo der uansett, desverre…

  25. 61 Ida Aurora 29. April 2011 at 23:56

    La meg si en ting til!
    Forhåpentligvis har nå alle skjønt av vi ikke møttes for å ha felles bp! Sånn bare ble det, og det føltes helt naturlig. Å stå imot bp suget foran Karianne og Laila som kjenner meg såpass godt, det hadde vært unaturlig. Å skjule bulimien foran de hadde bare blitt helt feil.

    Jeg hadde aldri i verden orket å hatt besøk av friske venner i så mange dager, bulimien hadde vært der uansett. Det hadde endt med at jeg hadde smugspist og spydd i skjul. Tvingt i meg måltider jeg egentlig ikke hadde lyst på bare for å late som at alt var i skjønneste orden..
    I påsken kunne jeg være meg selv, Ida med bulimi. Jeg kunne styre maten helt på egenhånd, beholde det jeg ville og spy det jeg ville. Ingen press på noen som helst måte. Det var bare fantastisk godt å ha besøk av gode venner og faktisk få lov til å være meg selv 100%.

  26. 63 Tonje 30. April 2011 at 02:21

    HAHAHHA!!!

    Skjønner virkelig at dette er noe å lage en så sinnsykt big deal ut av.
    Karianne, Laila og Ida er tre VENNINNER som møttes for å tilbringe påsken sammen, og ha det gøy.

    De fleste som treffer hverandre, spiser jo sammen, så jeg skjønner VIRKELIG ikke hva som gjør at akkurat disse tre jentene gjorde noe som var forferdelig feil???
    De SPISTE sammen.. De hang ikke over doskåla sammen.
    De SPISTE sammen, som helt vanlige folk.

    Herregud…. folk greier å legge seg borti ALT! og det er latterlig teit!

  27. 64 Linda 30. April 2011 at 03:08

    NÅ kjente jeg for å skrive noen ord her! Først utrolig modig innlegg, spesielt med tanke på at dere står frem med navn og bilder, men blir ikke dette litt dét samme som når alkoholikere bidrar til å holde hverandre avhengige hvis de er i en nær relasjon? Jeg har selv både hatt bulemi og rusproblemer, og klart å bli “frisk” (skriver i anførsel fordi jeg fortsatt kjenner dragningen, ikke tatt kokain på to år, og dét er to år siden i august jeg sist kastet opp). Jeg fant ut, som dere, at jeg måtte være helt åpen om dét, slutte å skamme meg og akseptere meg selv som jeg var, skulle jeg klare å slutte. Psykologer gikk i mot dette og mente at jeg ville bli sittende fast ved å akseptere en slik voldsom destruksjon, men for meg var dét motsatt. Ved å snakke åpent, og da mener jeg åpent (ALLE visste om dét, til og med fremmende mennesker jeg kom i prat med på by’n, he, he…), fjernet jeg skam, mindreverd og dermed også behov over tid, ca. to-tre år. Nå har jeg aldri hatt venner jeg har kastet opp sammen med, men måtte kutte ut alle i rusmiljøet for å klare å slutte med dét. De kan jeg fortsatt ikke ha kontakt med, annet enn helt overfladisk smalltalk ved tilfeldige møter på by’n. Tenker likevel at bulemi blir annerledes, og kanskje er dét ikke så dumt dét dere gjør likevel. Hva vet vel jeg? Er tilhenger av å la være å komme med påstander, har jeg ikke erfaringen selv, og jeg har som sagt aldri hatt venninner jeg har kastet opp sammen med. Vet én ting av erfaring da, og dét er at åpenhet gjør dét enklere å slutte hvis åpenheten bidrar til å fjerne skamfølelse vel og merke. Så stå på jenter, har tro på dere. Jeg var selv 32 da jeg klarte å slutte, og utfra bildene ser dere ut som dere er i midten av tyveårene, så dét kommer nok snart til en løsning for dere og! Jævelig sykdom å ha, men samtidig skummel å prøve å kvitte seg med er man ikke klar. Da går man ofte over i en annen, og verre avhengighet. Så ta tiden dere trenger, dét er enormt viktig! Et lite p.s. til slutt, kikket ikke nøye nok på bildene til å legge merke til tenner, men vit at skulle dere ha problemer med dem grunnet bulemien har dere krav på å få dét betalt av nav. Fikk selv rekvisisjon på 34000 like etter at jeg sluttet og har aldri hatt finere tenner:-) Herlig dét du nevner med svart humor forresten, hadde dét da og har dét enda. Tror slik sykdom, på den positive siden, gjør et menneske både mer humoristisk, medfølende og dyp. Så ikke så ille at dét ikke er godt for noe…

  28. 65 Nathaniel 30. April 2011 at 10:52

    Ærlig talt folkens, disse jentene hadde det hyggelig sammen, de møttes for å ha det gøy, koselig, og være sosiale, som alle andre her i verden, de kan ikke bare legge sin sykdom til side fordi de alle har det! Skal vi forby folk med samme sykdom å møtes da? Er det det som er tingen? For det virker jo som om det er det dere vil! Fordi spiseforstyrrelse er ikke noe man kan skru av og på! ” jo i dag så legger jeg spiseforstyrrelsen til side , fordi det kommer to til som sliter med mat” det er ikke sånn det fungerer! Jeg synes det er kjempe positivt at dere møtte hverandre, og ble kjent med hverandre og det virket som om dere hadde det kjempe koselig sammen ! Jeg synes selvfølgelig det er kjempe trist at dere sliter med mat, det synes jeg! Men jeg synes det var kjempe bra og kjempe tøft av dere å møte hverandre! Møtte de hverandre for å kaste opp sammen – nei.. møtte de hverandre for å ha det hyggelig- ja !

  29. 66 Anonym 30. April 2011 at 19:28

    Okei, jeg skjønner VIRKELIG ikke hvorfor det er så “big deal” at Karianne, Laila og Ida overspiste sammen, for og spy etterpå (som de ikke gjorde sammen.) Bulimi i seg selv er jo sykt, så det å kritisere en slik del av sykdoms komplekset er etter min mening like ille og fordomsfullt som å kritisere spising og spying man gjør for seg selv. Dessuten; jeg har også bulimi, og har overspist samtidig som at mamma har vært hjemme. En gang skjedde det til og med i samme rom som henne. Egentlig skulle jeg spise en normal mengde med mat, i henhold til ei kostliste, men jeg fikk plutselig sug – spiste mer – endte opp med å gå på do og spy. Hvis du har bulimi, så har du bulimi. Den forsvinner ikke bare fordi du er i lag med andre..? Joda, de fleste skjuler det for personer rundt seg, og det oppleves som skamfullt, men dette er innviklet og selvfølgelig litt individuelt.
    Apropos det at å overspise sammen er destruktivt; jeg har mange venner som IKKE har spiseforstyrrelse, og alle spiser jo mer enn normalt av og til når vi ser på f.eks. film. Skal jeg da “arrestere” dem for det, og si at “nei, vi kan ikke spise sammen vi, for dette blir destruktivt. Nå spiser dere for mye, folkens. Jeg klarer ikke å sitte å se på det her.”

    Hjertelig takk, Karianne, Ida og Laila, for at dere delte dette, noe som gjør at det forhåpentligvis blir mindre tabu. Hjertelig, hjertelig takk! Det står respekt av dere alle tre.

  30. 67 Ingeborg 30. April 2011 at 23:08

    Så flott å se et så stort engasjement! Om noen lurer, er jeg Ingeborg som spurte om Laila, og deretter Karianne, kunne tenke seg å forklare rundt nettopp denne delen av sykdomsbildet. Jeg er selv både sykepleier og pasient, med seksten års erfaring som blant annet spiseforstyrrelser. Likevel er det MYE jeg ikke vet, et helsepersonell blir ALDRI utlært. Vi må tilegne oss kunnskap for å kunne hjelpe. Da må man spørre. Og HELDIGVIS er det noen som tør svare! Diskusjonene i kommentarfeltet mer enn tyder på at dette er tema som berører -flott! Man trenger ikke være ening eller uenig, det handler ikke om det. Det viktigste er at nok en avkrok er belyst -det betyr at man er enda et skritt nærmere å knekke kodene.

  31. 68 Cathrin 1. May 2011 at 03:46

    Jeg kjenner at jeg får litt motstridende reaksjoner på disse innleggene deres. Jeg kan forstå det, men på en annen måte blir det bare sykt. Og det ser dere jo selv også, at det er sykt mener jeg. Jeg har jo liten erfaring med sf, men prøver å linke det opp mot selvskading som er mitt problem. Jeg tenker at det må være fantastisk å kunne dra på besøk til venner, og vite at om jeg skulle få trang til å skade meg, så er det greit, at den jeg er på besøk hos også kanskje får trang til å skade seg, men det er lov, no pressure, og hvis vi klarer å la det være, så er det flott, men dersom det skulle gå galt, så er det greit. På den måten må jeg si at det høres flott ut. Dere kan være dere selv med de problemer dere har.

    Men på den andre siden kunne jeg ikke skadet meg sammen med noen. Aldri. Men skadingen blir kanskje bedre å sammenligne med selve oppkast delen hos dere? Og den er privat? Eller er jeg helt på viddene nå?

    Flott å se at tre flotte jenter kan finne støtte hos hverandre uansett!

    • 69 arikanne 1. May 2011 at 12:45

      Vet ikke om du har lest gjennom alle kommentarene, men jeg har svart på en del kommentarer som sammenligner situasjonen med selvskading. Har også skrevet at for min del hadde jeg aldri greid det om det hadde vært selvskading det hadde vært snakk om. Om du leter litt oppi her, så driver jeg å knoter etter en slags gyldig forklaring uten å finne noe konkret. Setter i alle fall ord på noen av de motstridende følelsene.

      Og ja… Det kan nok sies sånn. At kuttinga blir det samme som spyinga. Ergo privat.
      Takk for at du prøver!

  32. 70 Anne 3. May 2011 at 08:58

    Selv om det høres forjævlig sykt ut, selv om jeg er på god vei til et liv uten spiseforstyrrelse, så er denne handlingen ikke nødvendigvis så destruktiv som andre kanskje synes den er. Med en historie av et bulimihelvete høres det derimot ganske logisk ut at når man treffer gode venner, har det koselig sammen, så er problemet med maten fortsatt der. Problemene forsvinner ikke, og om man skyver dem til siden vil det neppe skape en trivelig stemning, så hvorfor ikke ha denne regelen om at alle gjør det de er komfortable med, om det så er å sulte eller spise og spy?

    Galgenhumor er dessuten en viktig kilde til å ikke dra seg selv lengre ned i skiten. Sett tankene heller på en “aksept tilstand”. Maten er vanskelig, det er ingen hemmelighet..


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: