Det drepte meg ikke.

Vær så snill; les med respekt og ikke hopp av uten å lese slutten.

Akkurat nå er jeg mest bare forbanna. Klokka er langt på natt og jeg skulle sikkert ha vært i seng og hele den pakka der. Har deppa som bare juling idag. Eller, aller mest i kveld. Det var i utgangspunktet en fin kveld, men plutselig var det noe som bare ble så sårt at tårene sildret i strie strømmer fordi jeg føler meg så misforstått og forbanna ensom selv om jeg teknisk sett ikke var alene en gang.

Til slutt var jeg også fysisk alene og satt igjen med salte striper på kinnene. Hei hvor det svinger her i verden. Det er lenge siden jeg har vært der at jeg har tenkt på tabletter og barberblader, ødeleggelse. På sett og vis trigger jeg meg selv. En slags negativ spontanitet, en sånn en, en sånn som jeg har jobbet med å kontrollere i elleve måneder. Det er lang, lang tid og mange, mange uker, for ikke å snakke om dager.

BORDERLINE:

  • forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier (inkludert seksuell orientering);
  • tendens til å bli involvert i intense og ustabile relasjoner som ofte fører til følelsesmessig krise;
  • overdreven innsats for å unngå å bli forlatt;
  • tilbakevendende trusler om eller handlinger med selvskading;
  • kronisk følelse av tomhet.
Check, check, check, check – bortsett fra trusler – det forblir med tanker i eget hode, check.
Alternativer? Ja, det finnes bedre ting å bedrive nattetimer med enn å lese om forgiftninger på felleskatalogen eller google fremmedord på medisinsk språk som er uforståelig for mennesker som ikke har studert medisin. For min del er det hjelpsomt å tenke på hva som er fortid og hva som var realitet. Det hjelper å gå tilbake, se tilbake, i retrospekt. Se meg selv utenfra. Se hvem jeg var før.
Karianne. Hun som satt på legevakta flere ganger i uka. Hun som følte seg naken uten sting i armene, hun som talte og talte helt til hun kom til hundreogtjue i 2008 og gav opp. Jeg sluttet å telle stingene mine lenge før det eskalerte og ble veldig alvorlig. Jeg var hun som tøyet grensene, sine egne grenser, kroppens grenser. Hun som testet sin egen smerteterskel, hun som lurte på hvor mye blod kroppen kunne miste, hun som lurte på hvor dypt det var mulig å gå.
April 2010.
Når jeg i 2009 var innlagt store deler av året var jeg meget lite samarbeidsvillig. “Nei, jeg har ikke skada meg, du får i alle fall ikke se. Nei, jeg skal ikke sy.” En selvmotsigelse da jeg nettopp skrev at jeg følte meg naken uten. Ikke ble det nok sting heller. Det ble aldri mange nok, jeg ble aldri, aldri fornøyd. Kicket var aldri stort nok, jeg fikk aldri nok. Mere, mere, måtte ha mer, gjøre det om og om igjen.
Det lå så mye sinne i handlingene mine. Så mye sinne, raseri jeg ikke kunne sette ord på eller vise, dele eller forklare på andre måter en rent visuelt. Med kroppen som lerret og blod som alvorlige kontraster. Og straff. Jeg fant alltid en solid grunn for hvorfor jeg selv mente at jeg fortjente å skade meg selv. Jeg klandret meg selv for at jeg hadde spist for mye, for at jeg hadde spydd eller trent for lite, klandret meg selv for måten jeg satt på, oppførte meg, kroppsholdningen min, klandret meg selv for ord sagt, klandret meg selv for ting som skjedde på generell basis. Klandret meg selv for ustabile relasjoner innad i familie, klandret meg selv for ustabile relasjoner til mennesker på generelt grunnlag. Klandret meg selv for at jeg aldri var god nok for noe som helst, klandret meg selv fordi jeg ikke en gang var god nok til å skade meg selv – skadene ble aldri store nok. Jeg klandret meg selv for dårlig økonomi, klandret meg selv for min situasjon, klandret meg selv fordi jeg ikke var frisk, klandret meg selv for syke tanker, klandret meg selv for hendelser som slettes ikke er noe jeg kunne noe for. Jeg klandret meg selv til og med fordi jeg hadde blitt født, fordi jeg bare medførte og påførte familien og vennene mine smerte for noe jeg selv forklarte som “min egen eksistens”. Mitt nærvær, klandret meg selv fordi jeg opptok en plass i verden, klandret meg selv fordi jeg hadde alle forutsetninger og muligheter for å greie meg på normalt og friskt vis – men jeg fikk det aldri til.
Jeg var aldri god nok. Aldri noensinne.
Det var så jævlig enkelt å bare BLØ. Så ufattelig mye enklere å dra det barberbladet over huden og sanse med lukkede øyne hvordan smerten bredte seg i hele kroppen. Det var så mye enklere enn å la stemmen bære ordene eller å finne motet til å formulere det verbalt. Jeg hadde ordene, jeg har alltid hatt ordene inni meg, men jeg hadde (fortid) alltid vanskeligheter for å tørre å la stemmen min si ordene mine høyt. Jeg var flau om jeg måtte gjøre noe mer enn å bare svare monotont og enkelt, ja eller nei på enkle spørsmål. Jeg fikk aldri fram ordene jeg ville si. Jeg husker meg selv sittende på samtalerom etter samtalerom, husker alle spørsmålene som ble stilt og hvordan jeg i all enkelhet svarte så kort som overhodet mulig mens hodet spant og spant, tankene ropte inni meg, alt jeg ville si men ikke kunne. Jeg turte ikke, jeg var redd for å miste kontroll, redd for at maska skulle briste, redd for at tårer skulle trille, redd for at sårbarhet skulle blottlegges. Metaforisk sett var det enklere å ha betennelse i sårene jeg hadde i sjela enn å la noen andre hjelpe meg med å vaske betennelsen vekk, og hjelpe meg med å lege meg selv.
“Faen, jeg gidder ikke dette”, åpenbart at jeg ikke hadde det bra eller at noe plaget meg. Det ble blod. Hver eneste gang. Mye, ofte, alvorlig. Askegrå i trynet og på besvimelsens rand i dagevis. Ikke nok blod i kroppen til å holde seg selv oppreist eller tenke fornuftige tanker.
15. Mai 2010. Jeg er sliten. Jeg har kjempet hardt i to måneder. Kjempet for livet, på medisinsk avdeling med sondeernæring. Stått i smerten ved å takle vektoppgangen på tretten kilo. At vektoppgangen gikk så fort ble for meg for mye å håndtere. Jeg hadde vært skadefri i 114 dager når jeg igjen måtte ty til barberbladene. Det var så jævlig lett å falle tilbake. Det var nøyaktig like enkelt å dra det barberbladet over huden. Paralysert og nummen. Som en alkoholiker med sprit, som en narkoman med heroin. En selvskader med blod. Rusa i en fortryllende verden i en real virkelighetsflukt. Rasende på kroppen, spiseforstyrrelsen var rasende fordi jeg kjempet i mot. Avbildet etter dager over doskåla med hovne kinn og sår som vitnet om alt jeg ikke var god for eller klarte.
Jeg fant ikke ordene. Hadde ikke stemme til å si det høyt.
Natten endte tragisk. Frihet fratatt og to døgn på medisinsk avdeling uten hverken ord eller muligheter til å bestemme selv. Fortsettelsen var en festlig 17. mai i ett kvelende rom på sykehuset. Alle togene samles på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Strålende utsikt og hundrevis av feirende mennesker. Jeg feiret ikke. Jeg gjennomgikk en suicidvurdering og tapte med glans. Dagen derpå kom politiet og hentet meg, kjørte meg til lukket avdeling og lot tunge dører låses bak meg.

15.  Mai. Aller siste intox. Ti dager senere tok jeg farvel med selvskadinga. 

25. april 2011 var det 11 måneder siden forrige skadesprekk. Fordi jeg kan, fordi jeg er god for mye mer, fordi jeg fortjener bedre. 
I dag har jeg ord. Jeg tør å snakke. Med vannfast maskara er jeg resistent mot tårene som måtte trille når sannheten blir sagt og sårbarheten blottlagt. Selv om stemmen måtte skjelve tør jeg å formulere hva jeg føler og hva jeg tenker. Det er ubehagelig, det gjør vondt, det føles flaut, jeg føler meg ofte ynkelig når jeg gråter foran andre. Men jeg gjør det likevel. Det er lov å gråte. Det er lov å snakke. Det gjør vondt, men ingen vei utenom om man ønsker seg ut og videre. Jeg har lært og erfart på den mest smertefulle måten at stillheten og selvdestruktiviteten ikke driver en framover. Blindvei, ond sirkel. Full stopp.
Jeg har lært forferdelig mye på den harde måten. Underveis og etterhvert har jeg også lært, erfart og kjent at livet er fint å leve når man tør å gjøre det. Når man velger å tørre å prøve. Angstfylt eller med skadetrang, matforstyrrelser eller hva det enn måtte være. Følelsene er kanskje de samme som jeg tidligere ikke har turt å kjenne på uten å ty til selvdestruktiviteten, men jeg har lært. Og jeg vet bedre enn å la destruktiv spontanitet bli til negativ handling.
Jeg sier ikke at det er en dans på roser eller på noen måte enkelt. Men jeg påstår at det er mulig. Om jeg kan, så kan faen meg alle andre også klare det! Kronisk er ikke for nødvendigvis for  alltid og selv om kampen er smertefull å kjempe; det er verdt det. Jeg lover, hold ut.
Advertisements

69 Responses to “Det drepte meg ikke.”


  1. 1 iren 28. April 2011 at 02:20

    har fulgt bloggen din i lang tid etter jeg fikk tips fra noen når jeg jobbet på psykaitrien.. har ikke fulgt den for å lære, men for min egen del.. Kjenner meg godt igjen i hvordan dine tanker er og hvordan vi med borderline har det.. jeg har ikke funnet roen enda slik du har og kan ikke fortelle om langt tid som flink.. men kanskje bloggen din vil hjelpe meg til å klare det.. Nettopp overlevd en intox og 2 timer gjenopplivning og 1 mnd på sykehuset pga.nyren.. Håper på å se en løsning med å kunne glede seg over de små lykkelige tingene vi har her i livet.. Elsk livet

    • 2 arikanne 28. April 2011 at 13:37

      Trist å høre om det som nylig har skjedd, men glad for at du overlevde. Jeg vet ikke om du er glad for det selv? Jeg håper du tør å holde ut ♥

  2. 3 Manda 28. April 2011 at 03:16

    Jeg vil bare si at du er virkelig en stor inspirasjon for meg og jeg er utrolig stolt over hvor langt du har kommet.
    Keep up the good work!!!

  3. 5 Idaet 28. April 2011 at 03:16

    Stå på, du er sterk og fantastisk. <3

  4. 7 Tina 28. April 2011 at 05:22

    Du er helt fantastisk, vet du det? Du skriver utrolig bra, og du har kommet deg så langt – du burde være stolt av deg selv! Fantastiske menneske

  5. 9 E 28. April 2011 at 06:09

    Du har kommet jævlig langt! Jeg blir så stolt av deg!

  6. 11 Nina 28. April 2011 at 06:36

    Fy søren, du skriver så bra! Og for en kamp du kjemper!
    Respekt er en underdrivelse av hva jeg kjenner på nå. Stolt og glad på dine vegne for at du velger å bruke ordene du har inni deg, for at du velger å noe som gjør deg godt fremfor alt det destruktive, for at du velger livet.
    Tusen tomler opp og bøttevis med klemmer til deg :)

  7. 13 Tine 28. April 2011 at 08:31

    Flinke karianne.
    Du har kommet utrolig langt.
    Stor klem

  8. 15 Anneli 28. April 2011 at 08:34

    For et sterkt og ikke minst rørende innlegg! Det treffer meg, og jeg kjenner meg igjen i omtrent alt du skriver.
    Du er råflink, og et forbilde for mange – det er jeg sikker på!

    Visste du forresten at selvskading gjør det samme med hjernen på seks sekunder som det heroin gjør med hjerne på seks minutter? Det var psykologen min som fortalte meg dette. Og det sier vel det meste om hvor vanskelig det faktisk er å slutte med selvskadingen.
    Det er en kamp hver dag, det kan jeg skrive under på.
    Men fy søren, så flink du har vært!

    Hilsen fast leser.

    • 16 arikanne 28. April 2011 at 13:44

      Tusen takk!
      Har ikke hørt det før, men jeg tror deg… Ikke rart man der og da føler at man trenger mer og mer. Jeg håper du greier kampene dine! ♥

  9. 17 tiril 28. April 2011 at 08:56

    Fantastiske deg, Karianne!
    <3

  10. 19 Juliet A Broderstad 28. April 2011 at 09:20

    Girl, you make me speechless!
    Savne dæ i gangan på skola.

  11. 25 bulimi hjelp 28. April 2011 at 11:07

    For ett sterkt og ærlig innlegg! du inspirerer meg. takk for dette!

  12. 27 laipai 28. April 2011 at 11:22

    Jeg synes du har vært så forbanna flink Karianne,for jeg vet hvor mange ganger de selvskadings tankene dine har surret rundt i hodet på deg,men du har ikke gitt etter.1 mnd igjen,og du har holdt ut et helt år,hærregud,det er helt sykt bra!

    Å gråte foran andre er vanskelig,det samme med å sette ord på følelser,jeg vet det så godt,for jeg er sånn selv,så jeg synes det er så fantastisk at du nå klarer å gjøre det! Jeg er stolt av deg vennen!

    Og husk at jeg er her for deg.

    <3 <3

  13. 29 June 28. April 2011 at 11:37

    Du er ufatteleg.

    (og det var så langt orda mine strakk til akkurat no. Men det gjer ingenting. Eg har frysningar på ryggen)

  14. 31 Elisabeth 28. April 2011 at 11:45

    <3
    Takk for at du dele.
    Fantastiske du:)

    Mange som har lært den vanskelige måten ift mange ting, men det e allti ein utvei og me har alltid verdi!

    Har lyst å gi deg ein store klem.)

  15. 33 lovelyliller.com 28. April 2011 at 13:25

    *kosemose overdose* du er tøff!!!

  16. 35 Deana 28. April 2011 at 15:53

    Hei! Har fulgt bloggen din en stund, og jeg aner et mønster du kanskje har lagt merke til selv. Du har vunnet over selvskadingen, overdosene og tausheten. Nå er det maten sin tur, og jeg er sikker på at du vil lykkes :)

  17. 37 Olivia 28. April 2011 at 16:00

    R-E-S-P-E-K-T!! har fulgt bloggen din ganske lenge, du er inspirerende og jeg er imponert over deg, du jobber hardt og du er kjempe tøff!! RESPEKT!! stå på :) Jeg har ikke selvskadet på ganske lenge jeg heller,husker ikke helt når det var sist jeg gjorde det,men det er nok 1 år eller litt over det tror jeg :)

    • 38 arikanne 29. April 2011 at 00:10

      :’) Du fortjener ros i retur også, for at du også greier det! Tusen takk for gode ord! Ett år er ikke “ganske” lenge, det er VELIDIG lenge! Bra jobba :)

  18. 39 HA 28. April 2011 at 17:09

    Takk. Jeg trengte et slikt innlegg i dag.

  19. 41 Tina 28. April 2011 at 17:20

    Fantastisk skrevet.. Må være dødshærlig å ha komt så langt.. Er liksom noe med å legge noe bak seg, er godt med alt som er gjort..
    Du er flink!!

  20. 43 Stine Benedikte 28. April 2011 at 17:57

    herregud, du e så fantastisk! beundringsverdig <3

  21. 45 Karianne - valiumsvalsen 28. April 2011 at 17:57

    Utrolig sterkt å lese, DU er sterk!<3 Du er en stor inspirasjon til å kjempe videre, for det er faktisk mulig, selv om det er så jævlig vanskelig – så er det mulig.

  22. 47 utavdepresjonen 28. April 2011 at 18:12

    Stå på. Det er virkningsfullt med kontrastene fra slik det var før og slik det var nå, og det er en av de beste måtene å se klart og tydelig for seg den framgangen man har gjort. Når man kan huske og se tilbake kan man også føle mestring over hverdagen her og nå, selv om den ikke nødvendigvis er lett. Dette var et vondt innlegg å lese, men med en avslutning som var oppløftende og god. Du er flink til å skrive om det du sliter med, det krever sjølbevissthet og bare måten du skildrer alt sammen på viser at du må ha kommet langt det siste året.

  23. 49 Ingeborg 28. April 2011 at 19:54

    Jeg digger ordene Full Stopp…lurer på hvor jeg har hørt de før ;) Hjerte og gratulerer=)

  24. 51 Yuki 28. April 2011 at 20:07

    Du er så ufattelig flink til å formulere deg, Karianne! Ordene treffer meg hardt i magen og minner meg om at jeg selv burde kjempe mot disse tingene. Jeg gråter, helt av meg selv, uten å ha kuttet, klort eller kastet opp. Du er så sterk, Karianne <3

  25. 53 Adelen 28. April 2011 at 20:19

    Det var veldig sterkt å lese<3 Vet ikke hva annet jeg skal si, men sender mange varme klemmer<3

  26. 55 Lene 28. April 2011 at 20:25

    Så ufattelig flink… Har ikke ord :) Dem blir så fattig…

    STÅ PÅ Karianne <3

  27. 57 Vibeke L 28. April 2011 at 21:30

    beundrer deg Karianne. Du må ha gjort og gjør en fantastisk god jobb med deg sjøl. Du sliter fortsatt veldig forstår jeg, men du klarer å takle det på en annen måte enn å skade deg selv med skarpe gjenstander og overdoser. Det er utrolig bra.
    masse klemmer

  28. 59 ThisISmeThen 29. April 2011 at 16:29

    Wow! Dette var utrolig godt skrevet… Så bra at du endelig klarer å sette ord ut i verden. Herremin… om en mnd har det gått et helt år. Du kan være så inderlig stolt av deg selv -og jobben du gjør <3 <3 <3

  29. 61 susanne 29. April 2011 at 21:49

    har ikke ord…
    *LIKER*

  30. 62 frida 30. April 2011 at 00:00

    du er utrolig.
    Du er helt fantastisk..
    Veien din har slettes ikke vært lett, men med dette innlegget fikk du definitivt gitt budskapet ditt, karianne. Det er faktisk mulig.
    Takk <3 tusen tusen takk for at du er du, og for alt du har klart.
    Du fortjener livet så inderlig.
    MASSE KLEMMER TIL DEG! <3

  31. 63 Evelinn 30. April 2011 at 09:29

    Veldig beskrivende og bra innlegg. (Og jeg leste hele). Kjente meg mye igjen i beskrivelsene dine. Som om du skulle vært inne i MITT hodet å tatt disse følelsene, tankene og ordene ut…

    Men husker du da du var på sykehuset da det stod på som verst (du slet med anemi). Du ville bare dø, og du var helt sikker på at du ikke ville overleve. Jeg (og andre) prøvde å oppmuntre deg og fortelle deg at “du vil overleve, Karianne, men det er tøft akkurat nå”. Du turte ikke helt ta det innover deg.
    Men jeg visste at denne jenta (les; Karianne) ikke ville gi opp! Hun ville klare seg. Og jammmen gjorde du det.

    Synes du har vært flink, selv om du ennå har en vei å gå. At du også klarer å se POSITIV fremgang, det bør du være stolt av!

    Flinke, skjønne jenta som du er ;)

    • 64 arikanne 30. April 2011 at 18:04

      Jeg er rørt over at du fortsatt følger med Evelinn! Og det stemmer som du sier. Jeg trodde ikke helt på dere. Eller noen andre for den saks skyld. Takk for at du ser meg. ♥

  32. 65 Cathrin 1. May 2011 at 03:17

    Jeg kjenner deg ikke, men samtidig har jeg fulgt deg så lenge at jeg føler nesten at jeg gjør det. Jeg er så utrolig imponert av at du står i det, at du rir stormen av gang på gang, at du klarer å ta i mot hjelp. Man skulle nesten tro du hadde vært inne i mitt hode å hentet tanker.. Det er skremmende så likt mye er, men du står i det Karianne, og det gir meg tro på at jeg også skal klare å stå i det. En vakker dag kommer vi ut på andre siden. Det har jeg tro på. Og når vi kommer ut på andre siden, er vi så sterke at ingenting kan knekke oss! Jeg heier på deg Karianne!!

  33. 66 Nerve 1. May 2011 at 20:42

    utrolig bra innlegg!Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Sliter selv med selvskading. Hadde en periode på nesten 2 år hvor jeg klarte meg uten, men ramla utpå igjen for 2 år siden, og sliter med å slutte igjen.

    Så utrolig bra at du har kommet så langt uten selvskadingen og håper du fortsetter å klare det! :)

  34. 67 Hannah 1. May 2011 at 21:31

    For et utrolig bra skrevet innlegg…. Jeg ble helt stum her jeg satt… Du er tøff Karianne. Klem <3

  35. 68 Kriztella 7. May 2011 at 23:26

    Så bra et innlegg, Karianne. Jeg er kjempestolt av deg, du har kommet deg så langt :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: