Gardermoens uutholdelige angsthelvete.

Akkurat nå er jeg hjemme. Hjemme, i min egen leilighet, i kalde, elendige Harstad som ikke har temperaturer verdt å nevne eller skryte av og meget ustabilt vær. Tjohei. Savner Ida og Laila en hel masse allerede, så jævlig å skulle ta farvel på Gardermoen idag tidlig. Selve situasjonen i seg selv var jo ikke akkurat noe noen av oss hadde sett fram til, men i tillegg herjet angsten.

Føler at jeg har mye på hjertet og en god del bilder jeg ønsker å legge ut og dele med dere som leser, så kommer sikkert til å trykke ut noen innlegg utover dagen.

Stikkord kanskje?

  • Bilder!!
  • Frognerparken, møte med Karianne & Tonje
  • Sverigetur til Charlottenberg
  • Angstanfall / Anfallsangst
  • Dårligste legebehandlinga jeg har fått noensinne…
Dagen idag kan jeg skrive om her. Dagen rakk liksom aldri helt å hverken begynne eller ta slutt da hverken jeg, Ida eller Laila har vett til å legge oss i riktig tid. Tror klokka var nærmere 0300 innen vi hadde slukka lyset på soverommet. Laila på sofaen i stua og jeg og Ida i dobbelsenga hennes. Jeg for min del spratt opp av senga 0610, spratt og spratt… Slepte meg ut i dusjen er vel heller en mer nøyaktig beskrivelse. Hadde jo tatt kveldsmedisin rundt 0200 og hadde selvfølgelig ikke rukket å sove av meg døsigheten de fører med seg. Føltes som om jeg hadde hvert eneste sandkorn i hele jævla Sahara i øynene, greide ikke å åpne øynene der jeg sto.
Omsider ferdig og påkledd med sminke klæsja i fjeset var det bare å gå igang med å pirke liv i Ida og Laila. Det vil si; jeg veltet Ida ut av senga (ikke riktig så bokstavelig) og krøllet meg sammen for å lukke øynene jeg såvidt hadde åpnet for sminkeprosessens del, sånn for at de skulle få hvile bittelitt til.
Innen 0655 var jeg klar i gangen med sko, jakke, koffert og veske. Deretter traska  vi ut i Idas sjarmerende lille polo som har tatt oss med på alskens gleder de siste dagene. Bilturen foregikk for det meste i stillhet tror jeg – jeg er usikker på om jeg sov eller ikke, åpnet i alle fall ikke øynene før jeg så tårnet på Gardermoen.
Pang; her slå stresset inn. Surrer på telefonen med å finne fram i mailene mine for å finne referansenummer slik at jeg kunne sjekke inn. Surra mot noen som kunne hjelpe meg, men bråsnudde og fant den der “gjørdetselv” automaten. Kjenner det knyter seg i magen. Angsten har ikke behandlet meg pent de siste dagene, og å befinne seg på en flyplass med noe som virker som millioner av mennesker på alle kanter med kofferter og pikkpakk, manglende høflighet og spisse albuer – vel. For meg er det langt fra drømmesituasjonen.
Angsten ligger i magen. Som sug, sånn som du får i karuseller når det kiler i magen, bortsett fra at dette ikke kiler, det stresser og gjør vondt, knyter og vrenger seg. Begynner umiddelbart å svimle og styre verre, kjenner jeg har mest lyst til å løpe rett tilbake til Lillestrøm og redde meg selv fra situasjonen. Nuvel, jeg hadde allerede forutsett at dette kom til å bli en satans enorm utfordring med tanke på hvordan angsten har utartet deg de siste dagene (kommer sikkert mer skriverier om det iløpet av dagen), og var på sett og vis forberedt med beroligende og solbrillene godt plassert i trynet.
Vi surra oss i retning sikkerhetskontrollen, og akkurat her trodde jeg at gulvet var i ferd med å sluke meg levende. Null balanse, svimler og sjangler, ser på køa, ser menneskene. Angsten er enorm for situasjoner der mennesker står linet opp på rekke og rad, alle er utålmodige og venter trippende på å bli ferdig med hele prosessen. Innen jeg får øye på det lille skiltet som estimerer at det kommer til å ta hele 3 minutter å komme gjennom på den andre siden er det nesten så det svartner for meg. Kjenner tårene presser på, er så faens redd at jeg ikke riktig vet hvilket ben jeg skal stå på.
“HERREGUD, det må da finnes noen som kan hjelpe meg??” utbryter jeg, og det fører til at vi leter oss fram til ett sted hvor man kan få assistanse om man har problemer. Jeg er skarpt konsentrert og så skjerpet som overhodet mulig. Vet ikke riktig hvordan jeg skal formulere meg annet enn at jeg ikke har sjangs i helvete til å stå i kø og svimle mens det prikker foran øynene mine og det kjennes som om hjertet er i ferd med å sprenge brystkassen min i det som nå er estimert til 4 minutter. Får jeg epilepsianfall i den køa kommer jeg hvertfall ikke til å komme meg i retning hjemover!
Vel. Henvender meg til mannen som sitter i luka, ikke noe snikksnakk. “Kan noen følge meg gjennom sikkerhetskontrollen? Jeg har panikkangst og epilepsi, greier det ikke alene”. Selvfølgelig var det mulig å få til det, takk gud og høyere makter for det! Deretter kom avskjeden med Ida og Laila, måtte grine noen tårer der og da, både for avskjeden og for at jeg i det øyeblikket sto på terskelen til det lille helvetet jeg nå skulle spasere meg gjennom.
Innen han mannen som skulle følge meg gjennom så at jeg hadde begynt å gå i oppløsning skjønte han vel at det var greiest å få det unnagjort så fort som overhodet mulig og snek oss da rett fram forbi hele køa. Tror ikke det tok mer enn tretti sekunder å få tilbake veske og jakke, ingen piping eller stopping, ingen flere angsttriggere, heldigvis.
Synes i etterkant at det er ganske flaut. Måtte ha assistanse gjennom sikkerhetskontrollen liksom? Hvilket valg hadde jeg egentlig? Stupe i gulvet foran millioner av mennesker? HELL NO. Denne hjelpsomme mannen holdt meg også med selskap mens jeg måtte innom kiosken for å kjøpe noe å drikke, skulle tro jeg hadde spist Sahara også, mens jeg først hadde stappet sand inn i øynene liksom. Synes nesten at kiosken var enda verre enn sikkerhetskontrollen fordi det ikke akkurat var mulig å snike i noe kø der. Det gikk i alle fall ok, ikke greit eller bra, men tålelig, jeg takket for meg og satte meg ned i ventehallen utenfor gate 26.
Angsten veltet fortsatt rundt i magen min i bølger. Jeg får liksom ilinger nedover ryggraden, fra nakken og hele veien ned. Da blir jeg redd. Det verste er når det begynner å prikke i hodet. Alltid på høyre side. Har øynene lukket og musikk i ørene, blir nervøs og stressa av å høre tusen millioner mennesker myldre rundt på alle kanter. Kvalmen velter seg også, prøver å sette noen ord på papir for å avlede meg selv, isolere meg fra situasjonen, trekke meg inn i meg selv og sluse ut alt jeg definerer som kaos. Kvalmen ble for sterk, det eneste jeg kunne gjøre var å trekke hetta på jakken godt over hodet og lukke øynene, konsentrere meg selv om å puste. Får liksom ikke nok luft, ellers blir det slik at jeg får for mye luft og bare svimler. Veksler mellom kvelende og superstressa. Følger tydeligvis ikke med på gaten i det hele tatt, for innen jeg åpner øynene og kikker mot gaten står det så fint på skiltet “gate closing”. Stressbombe, spretter jo opp i litt for hurtig tempo og kjenner knærne som truer med å svikte under meg mens jeg svimler mot gaten. Bråstanser når jeg innser at det fortsatt er kø og blir stående der, midt på gulvet som en eller annen malplassert alien og svimler mens det prikker i hodet og iler nedover ryggraden og pusten går ujevnt. Hjertet dunker så heftig at det nesten forundrer meg at det ikke synes at hele meg pulserer.
Omsider, etter mye om og men, minker køa såpass at jeg tør å stille meg i den, registrere billetten og komme ut på den andre siden. På vei nedover gatekorridoren står jo hele gjengen av passasjerer i lang, lang kø. Kjenner gulvet er på vei rett opp i fleisen på meg mens jeg sleper meg inn i nærmeste hjørne i det lille rommet før korridoren begynner. Blir stående der og klamre meg fast i ett gelender. Verden spinner i sirkler og det eneste, det eneste jeg kan gjøre, det absolutt eneste jeg kan gjøre er å forsøke å kontrollere hvordan jeg puster, finnes ikke noe annet. Finnes ingen kjappere løsninger, finnes ingen mer smertefrie metoder, finnes absolutt nullniksnada annet jeg kan gjøre for å holde meg selv bevisst i den virkelige verden.
Omsider etter noe som føles som år og dag begynner køa inn i flyet og minke, nølende tar jeg noen steg nedover korridoren men passer på å holde en avstand på omtrentlig ti-femten meter fram til køens ende. Vil for alt i verden ikke trykkes sammen av andre mennesker, eller at noen skal dulte borti meg og vippe meg ut av pusterytmen eller den dype konsentrasjonen jeg har fordypet meg i. Selvinstruksjoner. “Trekk pusten, akkurat dit, ja, bra, pust ut igjen, sakte, repeter. Hold deg fast nå.” Har festet blikket på ett punkt på gulvet, tør ikke å løfte blikket eller ta inn for mye av omverdenen i synsfeltet, da begynner det bare å gå alvorlig rundt for meg.
Etter år og dag innser jeg at vi ligger bak tidsskjema og hele pakka, køa blir omsider borte, vaklende tar jeg to steg inn i flyet som aller siste passasjer. Kjenner den kvalmende varmen og lukten av reisesvette mennesker som bare er gira på å bli ferdig med hele turen de også. Det står ei flyvertinne der og halloer til alle som passerer, jeg stopper opp foran henne, prøver å mote meg selv til å løfte blikket fra gulvet. Det er tungt å snakke, men jeg vet at ordene må ut – bare som en liten trygghet. En liten fotnote, en aldri så liten PS. “Hvis det skjer noe, så har jeg enten epilepsi eller panikkangst, men det GÅR HELT SIKKERT BRA ALTSÅ!”, overbevisende som bare faen, høy i hatten er jeg også der jeg står – not. “Ja, men det går helt fint vet du, vi har erfaring med sånt, så vi skal holde ett ekstra øye med”. Takk gud (igjen, selv om jeg ikke er spesielt troende), deretter var det bare å mote seg opp til å vandre nedover hele jævla flyet, helt bak til rad 27. Trangt, mennesker, dårlig luft, svimling, dytt og dulting, mer kø, irriterer meg over at det står én mann og blokkerer hele jævla midtgangen. Meg mot målet, rad tjuesju, og der står du og surrer med ett eller annet i kofferten din? Hallo? Attpåtil hørte han heller ikke etter når jeg pep at jeg måtte forbiiiii, hadde slettes ikke tid til å stå der og lure på om jeg bare skulle kaste opp på han eller stupe i gulvet. Teppegulv ja, fin landing om ikke annet?
Fy pokker satan. Endelig ned i det jævla setet, hetta på, solbriller ned, iPod på, øyne igjen, PUST FOR FAEN. Det hele går i sirup, jeg har lukket meg inn i meg selv fordi jeg ikke har sjangs  havet til å ta innover meg omgivelsene og KAOSET. Prøver å distrahere tankene mine til noe annet enn “tenk om jeg får anfall nå for faen”, til å tenke på ting som er fine eller gode. Sender noen tanker til Laila og Ida, tenker litt på lillebror eller det som har vært fint i ferien. Dessverre er dette ganske nytteløst når hodet mitt er innstilt på negativitet, jeg ender på sett og vis bare opp med å finne skår i gleden.
Omsider, omsider, omsider begynner sikkerhetsinformasjonen. “Om en nødsituasjon skulle oppstå vil ei luke i panelet ovenfor åpne seg og oksygenmasker vil falle ned. Trekk hardt til deg masken, plasser den over nese og munn. Ta først på din egen maske før du hjelper andre”. Jeg tenkte: “gud jeg skulle hatt en sånn…”
JÆDDÆ. Blir det bedre nåååå, så. Joda, omsider begynner flyet med det som så fint heter taxi, ruller bortover asfalten i den retninga jeg ser for meg at rullebanen er. Joda. Plutselig skjærer kapteinens stemme gjennom sangene på iPoden min, innser at jeg ikke riktig har fått med meg at jeg skulle ha skrudd den av for en stund siden.

You see Alison`s now got a new favourite taking her higher
And I`m just a kid trying to work my way outta here

So what`s it to you now?
You`re going down
synger minor majority i bakgrunnen av kapteinens stemme som annonserer at vi står i KØ (fyfaenmåtteallekøeriheleverdenbrenneihelvete) for å kunne ta av! “Jaja” tenker jeg “det tar vel ikke så lang tid”, deretter følger kapteinen opp med: “det står NI fly foran oss, vi er nummer TI i rekka. Vi tar av med intervaller på to minutter, vi regner med å være i lufta om tjue minutter”.

Kjenner at min innvendige berg og dalbanetur er i ferd med å kaste meg av lasset, kjenner kroppen som spenner seg i vill panikk. Dørene, lukket og låst “crosscheck and report back” liksom, dobbelsjekka, lukket og forseglet. Fyfaen, ingen steder i hele verden å flykte til. Uutholdelig.

Jeg må ha falt av lasset ett eller annet sted, druknet i meg selv, for litt senere sitter jeg der, med kaffekoppen i hånda og svimling i synsfeltet. Etter åååååår og dag og forferdelige mengder med turbulens på vei ned mot Evenes, Harstad/Narvik lufthavn greide jeg omsider å balansere meg nedover trappa, gelé i knærne, livende redd for å snuble og møte asfalten på mest mulig brutal måte.

Biter tennene sammen mens jeg forsøker å gå målrettet mot inngangen. Selvfølgelig kommer det ei hensynsløs heks og skumper borti meg, går rett i glassvinduet i korridoren og lurer på om jeg bare skal resignere der, sige sammen og grine. “Nå må du for faen ta deg sammen, det passer ikke med angstanfall eller epilepsianfall, det passer seg bare ikke her. Nå er du snart i mål, du mangler bare kofferten og Geir (mammas kjæreste, eneste som hadde mulighet til å hente / redde meg fra det jeg ser for meg hadde blitt en helvetes busstur.)”

Ute av korridoren sto det avsindig mange mennesker som trippet av frustrasjon fordi deres fly, det flyet jeg kom med, var forsinket. Over høyttaleranlegget annonserer noen at de har gjort en stor tabbe og prestert å selge flere billetter enn de har seter på flyet (herregud, går det an?), og jeg setter kursen for slusa som skal føre meg ut til ankomsthallen og bagasjebåndet. Kommer meg helskinnet gjennom slusa og ut i det store folkemylderet, speider hjelpeløst etter Geir som jeg ikke får øye på, deretter etter en stol å sige sammen på, men alle er naturligvis opptatt.

Deretter var det raka veien hjem med en liten digresjon  hos mamma og Geir for å plukke opp en hvinende, hylende glad Zahra, deretter, låse opp døra, inn med veske, koffert og hundebur, deretter på med varmeovner, og rett i seng, fremdeles med bølgende, pulserende angst som dundret i hele kroppen.

Advertisements

8 Responses to “Gardermoens uutholdelige angsthelvete.”


  1. 1 Tina 26. April 2011 at 16:00

    Offameg for en tur.. Godt du er framme i Harstad nå :)
    Håper de neste dagene går bra, at du kan leve litt på den fine påsken..

  2. 3 Ingeborg 26. April 2011 at 16:35

    Gjenkjennbare, desverre for min og din del, følelser. Glad du kom deg i seng, det er en seier i håndtering, du kunne skadet eller spist vekk angsten. Gratulerer, du seiret, igjen! Selv om det sikkert føltes horribelt. I know. God klem.

    • 4 arikanne 26. April 2011 at 18:45

      Takk! Men dog horribelt ja. Skjønner godt trangen til å skade eller spise det vekk, men med skadinga lagt på hylla , og oppkast som epilepsitrigger var det “lett” å ekskludere som alternativ. Klem tilbake! ♥

  3. 5 LC 26. April 2011 at 18:00

    Fy faen, jeg er så imponert over at du i det hele tatt dro på den ferien, jeg. Når du har så mye angst, liksom. Jeg for min del har ikke reist på to år fordi jeg er så redd for den angsten du beskrev. Det er helt jævlig når kroppen bare løper avgårde og ikke lytter til fornuften. Når kroppen så absolutt insisterer på å være livredd, selvom man skjønner at det ikke er noe å være redd for. Du skal faen meg ha creds som trosset det! Føles det ikke bra nå, du klarte det jo! Håper bare ikke du gjør som meg, og lar deg skremme av ubehageligheten. Btw, du vet det helt garantert sikkert, men bare i tilfelle, angsten blir dobbelt så ille når man ikke har sovet nok. Så kanskje om du får sovet mer neste gang, at det vil gå bedre? Anyways, du er faen meg tøff ass!

    • 6 arikanne 26. April 2011 at 18:49

      Hadde ikke så mye angst da jeg dro, det var noe som traff meg, eksploderte på lørdag.
      Trist å høre at du ikke tør å reise på grunn av angsten. Jeg velger å holde fast i at det på sett og vis har vært verdt det, selv om prisen / baksmellen ble stygg å betale.
      Får ikke mer angst av å sove lite / dårlig, men kjenner epilepsisymptomer bedre på mindre søvn, men det er så lett å glemme i godt selskap!
      Den gode følelsen av å ha greid flyturen hjem har ikke kommet helt enda, men vet jo innerst inne at det var godt jobba. Hjertelig takk for gode ord! ♥

  4. 7 cavatida 26. April 2011 at 20:32

    Var så vondt å si hade på Gardemoen idag! Neste gang så blir jeg med deg gjennom den sikkerhetskontrollen ;)

    Må si jeg syns du er VELDIG tøff, du har virkelig fått trosset angsten denne helgen!

    Savner deg :(

    Klem <3

  5. 8 Laila 26. April 2011 at 22:55

    Jeg hadde så vondt av deg i dag vennen,jeg likte virkelig ikke at du skulle få en så vanskelig tur. Jeg synes det var bra at den snille mannen hjalp deg gjennom sikkerhetskontrollen og bort til gaten din,og supert at du sa ifra til flyvertinnen.Når man har det sånn,så må man bare gjøre hva man kan for at ting skal gå greit.

    Har hatt helt super herlige dager med deg,så godt å være sammen med dere begge to. Gleder meg til flere innlegg fra turen :)

    glad i deg Karianne <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: