Valgets kval, veien videre og livet etter.

Ett tenkende spørrende innlegg om valg og avgjørelser, Modum Bad, Veien mot frisket og livet videre. 

Hodet mitt! Stappfullt av ting og tang, surrer og spinner dagen lang. Det er fryktelig mye som foregår under topplokket akkurat nå, vingling og usikkerhet til alle kanter. Ikke bare fra ett spiseforstyrret perspektiv, men livet på generelt grunnlag, hva skal jeg gjøre med det? Jeg ser, kjenner og vet at endringer er på gang – noe kommer til å skje. Endring skal komme, og jeg kjenner at uvitenheten og usikkerheten av å ikke ha en konkret plan skremmer meg.

Modum Bad. Helt siden timen hos frk.vikarlege forrige tirsdag har det surret og gått. Litt etter litt kommer det detaljer som jeg forstår er realistiske ovenfor valg jeg er nødt til å ta. For eksempel dette med at jeg er nødt til å velge å dra. Ikke for deg, ikke for mamma, pappa, familie. Ikke for dere som leser, ikke fordi legen eller behandlerne mine vil det – men for at JEG skal kunne ha nytte av det, ønsket om endring, eller snarere dette med å tørre å la tanke bli til handling – det er min avgjørelse. Mitt valg. Som jeg må ta, basert på hva fornuften vet, kontra hva sykdommen ønsker.

For det første er det ambivalensen ovenfor valget i seg selv. Dra eller ikke dra, banalt bunnivå. Ja eller nei? Skal, skal ikke? Tør jeg, eller jeg for feig? Hva vil jeg egentlig? Hysj spiseforstyrrelse, jeg prøver å finne ut hva Karianne vil! Drar jeg for meg selv, eller fordi jeg kjenner på forventningspresset?

Fornuften: Idiot! Nå har du stått på venteliste siden… tja? Januar, februar eller mars 2010! Det er LENGE! Du valgte å dra på vurderingsoppholdet i juni 2010, du ble godkjent, du fikk tilbud om IP (individual programmet) behandlingsopplegg, det mest omfattende av dem alle! Du slapp gjennom nåløyet – det fins mange som ikke er like heldige! Og siden da, helt siden da har du latt det dure og gå, og når noen har spurt eller påpekt noe ubehagelig i forhold til spiseforstyrrelsen har du alltid trukket det kortet, det der “Ja, men jeg skal til Modum Bad jeg”, som om det unnskylder alle uvettig sykdomstvangshandlinger. OG; hva finnes det å tape? Om det ikke er noe for deg, så kan du alltids dra hjem igjen og slanke deg hinsides ned i ei lita dyp grav om så skulle være ønskelig!

Jeg skal dra. For Kariannes del, ingen andres. Jeg har bestemt meg i tråd med fornuftens regler og overbevisninger. Jeg skal dra til Vikersund, jeg skal skrive meg inn som pasient, jeg skal trosse sykdomstanker og gjøre handling utav fornuften. Jeg skal, jeg må, for meg selv, for livet. 

Men det er flere valg å ta. Avgjørelsene står i kø. Den neste konklusjonen jeg har trukket, er at jeg er nødt til å si opp leiliheta, og det må gjøres innen slutten av April. Null poeng i å betale ei dyr husleie for å la møblene står inn under tak, mamma har tross alt en garasje som står relativt tom. Og deretter; når jeg er ferdig med 12 uker på Modum, hva gjør jeg da? Hvor skal jeg egentlig dra? Og hvor blir det realistisk å gjøre av seg?

Jeg hater Harstad. Har aldri likt meg der eller følt noen slags form for trivsel. Sykdommen har grodd seg fast i byen. I ulike hus, i ulike leiligheter, i ulike deler av byen, på sykehuset, over alt. Likevel tviholder jeg på byen, aller mest på grunn av behandlingspersonene jeg har der. Fordi jeg har vært forbanna heldig med Therese, frk.vikarlege, frk.fastlege og IP koordinator G. Det er hardt å skulle bestemme seg for om man ønsker å avslutte der, for dermed å begynne på nytt, med blanke ark ett annet sted. Dessuten liker jeg skolen min. Jeg synes det er ett veldig okei sted å være, klassen min er fantastisk! Hadde det ikke vært for klassen og miljøet innad i den lille gruppa vi er i 1MKA, så hadde jeg sikkert droppet ut for hundretusende gang.
Det er liksom de to tingene, med behandling og skole som holder meg igjen fra å virkelig løsrive meg. Men hallo? Det finnes jo flere fisk i havet! Det finnes skoler over hele jævla landet som underviser i media og kommunikasjon! Det finnes sikkert flere fine mennesker og behandlingspersoner også. Men det er så jævlig sårt. Jeg kommer ikke videre i Harstad. Spiseforstyrrelsesballongen er der fortsatt. Ballong spør du? Om spiseforstyrrelsen er en ballong, som ei boble man må poppe, så driver jeg egentlig bare  å klemmer litt her og litt der, slik at spiseforstyrrelsen tilpasser seg andre regler og rutiner. Den er der likevel, i sin helhet, selv om mitt sykdomsbilde kan gå fra bulimisk til anorektisk eller vice versa.
Jeg har hele tiden sagt at jeg skal gå 2 år på videregående i Harstad før jeg flytter. Hvorfor har jeg egentlig bestemt meg for det? Jeg husker ikke. Og hvorfor dra tilbake dit når byen i seg selv aldri har gjort meg godt? Selv om det bare er “ett år til”, så kan det jo ødelegge alt jeg i teorien skal ha jobbet med på Modum Bad. Så hvorfor Harstad?

Og om ikke Harstad, hvor da? Som ett skudd i blinde. Som å kaste dartpil på Norgeskartet, bare være sikker på at den ikke havner nord for Trondheim. Jeg har ingenting å gjøre lenger nord eller i mørketidsland som bare gjør meg vinterdeprimert og uendelig ensom.
Blinde og blinde. Nuvel.

På Mutlifamiliegruppa var vi delt inn i familiegruppene. Altså jeg, mamma og pappa. OSTen ble bragt på bane. Omsorg, støtte og tilhørighet. Kort forklart, omsorgen fysisk, støtten psykisk og tilhørigheten jordnær. Hvor hører man egentlig til? Behandleren spurte meg “Hvor hører du til Karianne? Hvor føler du tilhørighet?”, og jeg visste ikke. Ikke i Harstad. Ikke hos mamma (unnskyld), fysisk hos pappa, men?

Bergen virker jo sentralt nok som alternativ. Stor by, mange mennesker. Mange muligheter. En nærmere tilhørighet hit enn til Harstad.

Spiseforstyrrelsen har vært hverdag i nesten ni år. Ni år er lang tid når man i utgangspunktet ikke selv har rukket å fylle tjueen. Kanskje er det ikke nok å endre tankemønster og endre livsstilen til sunnere mer normale rutiner. Kanskje trenger man å gå til så drastiske alternativer som å rive seg løs fra ett helt miljø, en hel by, legge det aller meste av alt gammelt bak seg, for å starte helt, helt på nytt?

Tankene må modnes. Tenkeprosessen er lang, men jeg har likevel ikke all verdens av tid. Jeg blir svimmel av å tenke på det. Forandring gjør meg svimmel. Avgjørelser gjør mer nervøse. Nå er det påske. Inntil videre skal jeg senke hodet, feste blikket på skotuppene, konsentrere meg om her og nu, ferie og fri, og etterpå, etter påske, da kan jeg løfte blikket og møte svimlende avgjørelser og gjøre fornuftige valg.

Advertisements

14 Responses to “Valgets kval, veien videre og livet etter.”


  1. 1 lovelyliller: trening ,mat og morro. 19. April 2011 at 15:29

    mange valg som skal tas ja. Det er i alle fall verdt å dra. sykt med så lang venteliste. norge burde prioritere flere behandlingsposter!

  2. 2 Clara 19. April 2011 at 15:41

    Kjempebra skrevet Karianne, du har virkelig talent! Lykke til videre med alt i livet ditt! :) Klem fra din gamle klassekamerat :)

  3. 3 Mona 19. April 2011 at 17:44

    Dyp respekt for det du står i og de valgene du skal ta, Karianne. Virkelig. Synes du gjør en kjempejobb… Du er tøff – og, du, det finnes mange fine steder, mange gode mennesker, mye godt. Sårt og vondt og skummelt å skulle reise fra det en kjenner og liker og trenger, men noen ganger er det kanskje det rette, noen ganger trenger man kanskje noe nytt. Uansett er det ofte forferdelig vanskelig å kjenne hva som er rett når en står midt i noe…Men ofte ligger en magefølelse der, og ofte er den verdt å følge. Har tro på at du finner ut av dette; tro på at du kommer deg videre. Og ja, takk ja til Modum! Masse lykke til, ta vare på deg selv så godt du kan!

  4. 4 Farger 19. April 2011 at 18:01

    Du har så mange klare og gode tanker, og det i seg selv er kanskje irriterende når man likevel ikke vet hvilke valg eller hvilken vei man skal gå for å komme dit man vil? Du er superreflektert, rett og slett, og å få det ned på papiret, eller inn i bloggen har du et vanvittig talent for!

    Jeg blir nesten svimmel av å lese jeg også, fordi jeg kjenner på de valgene du står ovenfor, som på en måte er klare, men som likevel er så vanskelige å ta og gjennomføre.

    Modum Bad vil nok bli både tøft, flott og lærerikt for deg, et mulig vendepunkt du kan dra med deg til å gjøre livet ditt godt. For du kommer til å få et godt liv, det er jeg ganske sikker på med det hodet du er utstyrt med :)

    Jeg ser gjennom ordene at du strever så mye, jeg ser sinne, frustrasjon og fortvilelse. Men jeg ser også styrke, ærlighet som bringer deg nærmere sannheten du vil ha. Jeg ser og leser om ei jente som ikke gir seg, ikke faen. Alle årene du har slitt og kjempet, du er allerede en vinner Karianne.

    Valg er vanskelige å ta, selv de som nærmest åpenbart vil gjøre deg eller meg godt. Man kjenner til sykdommen, kjenner til smerten og alt som innebærer det. Man kjenner seg selv som ikke-fungerende eller litt, mer eller mindre fungerende. Men kjenner man seg selv som frisk, som tilstede, som alle andre? Det er kanskje der jeg blir mest skremt av meg selv, fordi “tryggheten” i sykdommen muligens hindrer meg i å ta de valg som kan føre meg inn i den friske verden, der det er godt å leve. Jeg undrer meg av og til over det, hva i all verden kan være trygt med en tilværelse i smerte? Enkelt og greit, det er kjent. Og det er kanskje det du også holder litt fast i, det som er kjent, vondt eller ei?

    Laaang kommentar denne gangen. Kanskje jeg hadde behov for å dele litt av mine tanker med deg, siden jeg ble så innmari revet med av dette innlegget jeg nettopp leste.

    Takk for en åpen, flott og lærerik blogg, Karianne! God påske, nyt dagene :)

  5. 5 M 19. April 2011 at 18:43

    Fint at du finner ut hva DU vil. Det er tross alt ditt liv, og din helse :)

    Det å flytte til en ny plass er skummelt. Veldig skummelt, men det går over. For 4 år siden flyttet jeg til Bergen. 18 år uten familie eller venner her, kun en kjæreste. Jeg hatet byen/plassen jeg vokste opp på, og trengte å komme meg bort. Nå 4år senere er jeg glad for jeg flyttet. Livet er ikke perfekt, jeg har fortsatt opp og nedturer. Men jeg har fått en ny “start”.
    Du har familie i Bergen, og det er en stor fordel. Hvis du bestemmer deg for å flytte, få behandleren din til å overføre/søke deg til en dps i Bergen. Det tar ofte litt tid å få det gjort. Dps’en kan ofte anbefale fastleger.

    Lykke til med valget ditt! :)

  6. 6 Kristine 19. April 2011 at 18:54

    Hei.
    Her er linkene til en veldig god skole i Bergen for personer som sliter litt mer enn andre, med hensynsfulle lærere. De har dessverre ikke den linjen du ønsker å ta der, men jeg ville absolutt tatt kontakt med skolen om u vurderer å søke deg inn på skole i Bergen! Lykke til:)

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kyrre_skole
    http://bjv.hfk.no/templates/SchoolSubsite.aspx?id=30673

  7. 7 Andrea 19. April 2011 at 18:54

    Du er heldig som har muligheten til å velge- du er heldig for at du blir sett!

  8. 9 Kine 19. April 2011 at 19:59

    Kjenner utrolig godt igjen ambivalensen i fht. Modum, men kan allikevel anbefale det på det sterkeste. Har vært gjennom samme program som du skal, og selvom jeg ikke er frisk enda så lærte jeg mer enn jeg noensinne hadde trodd var mulig etter så lang sykdom. Hver gode periode jeg har nå varer lenger og lenger for hver gang, og jeg kjenner så ofte på både glede og mestring.

  9. 10 Tonje 19. April 2011 at 20:44

    Hei snuppa. Før det første: Så utruli bra du har klart å finne fram til den tanken om at du ska dra før din egen del. At du ska gjøre det før dæ! Du veit vi en mange som ønske det før dæ, men det e faktisk ka du tenke, ønske og vil som e tingen.

    Før det andre: Kjenne mæ veldig igjen i den følelsen om at sykdommen har grodd sæ fast i byen. At alt liksom har grodd sæ fast. Æ valgte jo å dra fra byen, SELV omæ følte tilhørighet, hadde GOD kontakt me familien min og mye god støtte fra dem. MEN æ har ALDRI angra på at æ fløtta. Masse fantastisk har skjedd, og æ e nu på go vei rett vei trur æ.

    ILUBJM <3 Æ trur på dæ. Du e bæste jenta mi <3 Æ trur på dæ! <3

  10. 11 Camilla 19. April 2011 at 21:10

    Jeg gjorde det. Flytta fra en liten by på sørlandet, dro fra familie og venner og behandling. Til Bergen. Fikk ny behandler, ble verre, ble bedre. Til sommeren er det to år siden jeg flytta. Er nesten aldri “hjemme” på sørlandet, fordi det er ikke noe for meg å hente der. Det er et tilbakelagt kapittel. Jeg har fått det så utrolig mye bedre, bare av å flytte. Nytt miljø, ny start, nye mennesker, nesten som et nytt liv.

    Du lever bare ei gang (som du veit om), og du fortjener det beste livet du kan få. Ikke bli i en by du ikke trives i, en by du ikke kan bli frisk i! For meg funka det veldig bra å “rive seg løs” og jeg har aldri angra. Men det som er så fint, Karianne, er at HVIS du angrer, er det ikke verre enn at du kan flytte tilbake til Harstad igjen. Eller til et annet sted.

    Har lest bloggen din siden SOL-tida. Du er ei sterk jente.

  11. 12 Meg 20. April 2011 at 09:59

    Du har en del valg å ta, men jeg tror kanskje du innerst inne har bestemt deg for hva du skal gjøre. Ambivalens er ikke noe godt å føle på.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om hva jeg tror er lurt for deg for det vet jeg strengt tatt ikke noe om :) Men etter det forrige innlegget ditt så høres det ut som Daniel får frem det beste i deg, også med tanke på maten, så kanskje det hadde vært lurt å vært i Bergen etter Modum? Om bare for ett år, kanskje det hadde vært enklere å fortsette den bedringskurven du vil få på Modum? Bare en tanke fra meg. Men det viktigste er å gjøre det du er komfortabel med selv. Det Karianne er komfortabel med og ikke sf’en :)

    Lykke til med valgene <3

  12. 13 Tine 20. April 2011 at 12:32

    Modum blir bra for deg vennen :) Sykdommen har styrt deg lenge nok nå…

    Og etter modum kan du jo flytte til Trondheim :D

    KLEM

  13. 14 laipai 20. April 2011 at 23:20

    Jeg er glad for at du vil gi Modum en sjanse,for ja,du er heldig som har fått plass.

    Jeg tenker som deg,jeg vil gjerne vekk fra Molde,men behandlingen holder meg igjen…men det er jo egentlig ikke god nok grunn til å la livet bare seile sin egen sjø…tenke,tenke,tenke..

    ses om 3 dager!!! omg!!!!

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: