5 dager – I feel it.

Det er mandag, tidlig formiddag, lillebror kastet inn håndkleet for siesta og jeg benytter sjansen til å trykke ut noen ord mens jeg har tid og mulighet! Må si at jeg elsker å være storesøster! Hittil har dagen vært preget av brødskiver med makrell i tomat (til han), dinosaurtoget og flyvende biler.

Men uansett. Tilbake til overskriften. Fem døgn uten oppkast, holder på med nummer seks! Det hadde jeg ikke trodd! Jeg har lenge, i månedsvis vinglet mellom klisjé og ikkeklisjé, men til slutt; det eneste som faktisk fungerte i mer enn to dager, var å tro på seg selv. Altså at jeg var nødt til å repetere det for meg selv tusen ganger “du kan det, du greier det, denne gangen går det” og faktisk TRO på det. Jeg har repetert det millioner av ganger, men det hjelper ikke om man ikke tror det fra innerst inni seg selv. Det var rart å finne akkurat den delen og å greie å holde fast i den. Inntil videre vet jeg hvor jeg har den, men jeg tør ikke å rope “aldri mer”, selv om jeg (naivt) tenker det. Usikker på om jeg tror det, fordi det blir så vanskelig å skulle si “herfra til evigheten”, også er det ikke sikkert det blir sånn likevel!
Én dag om gangen. Om kvelden tenker jeg gjennom hva jeg skal gjøre imorgen, koker sammen klokkeslett slik at de passer med resten av dagens program, finner ut hva jeg skal putte i meg på disse klokkeslettene og forsøker å finne løsniger for kritiske øyeblikk. Kritiske øyeblikk som “gosh, jeg er alene i byen, hvor er nærmeste fastfoodkjede” eller “hjelpes, alene hjemme, hva er det egentlig som fins i kjøleskapet?”

Men. FEM dager tok det, før jeg kjenner mer på mestringsfølelsen eller det positive med det hele. Fem dager tok det før jeg kjenner at kroppen begynner å fungere på en annerledes og bedre måte. Fem dager før magen begynte å fungere, fem dager før vannet begynte å slippe taket, fem dager før jeg kunne stå opp i dag og PUSTE og kjenne at jeg var og er motivert for idag også.
Fem dager er lang tid fra dette perspektivet! Det er 120 timer, lange timer, når du bare venter på at noe skal løsne, men så aner du ikke når det skjer. Derfor er gleden enda større når jeg faktisk føler forskjell. Fem dager er lang tid. Det setter ting i perspektiv. Det koster meg noen timer, kanskje en ettermiddag å ødelegge 5 dager. Om jeg veier de opp mot hverandre og spør meg selv om det er verdt det, fem dager vekslet inn for tre timer med sukker og blodsukkerfall? Ikke faen, det er absolutt ikke  verdt det!

Jeg husker ikke om jeg blogget det, men jeg vet at jeg har skrevet det for meg selv. En sammeligning med beinbrudd. Når du brekker noe må du til legen, du får gips på (kanskje), men du blir i alle fall forespeilet hvor lang tid det tar før beinbruddet er leget. “Gipsen skal av om 6-8 uker” liksom. Men om oppkast blir beinbrudd, så er det ingen som kan gi deg konkrete svar, man må liksom finne dem selv. Alle sier “gi det tid, det ordner seg, det løser seg etterhvert”, og akkurat der vokser min frustrasjon ut av proporsjoner, fordi det eneste jeg vil vite er “hvor lenge? Hva kjemper jeg for? NÅR vil jeg føle meg bedre, hvor lang tid tar det å merke framgang?”. Alle sier “ting tar tid”, frustrasjonen vokser enda mer.

Svaret er selvsagt individuelt, men denne gang, for meg; fem dager. Jeg føler meg bedre idag, endelig.

Surrer vel i all hovedsak med disse nutridrinkene og synes dette er helt greit. Det føles mer overkommelig enn noe annet, men det hender jeg spiser mat også. Ofte for lillebror, smårollinger får med seg mer enn man tror. Men om han strekker meg en appelsinbåt fordi han ønsker å dele, da må jeg nesten bare skyve bort alt det spiseforstyrrede som surrer under topplokket, takke pent og spise appelsinbåt, til hans store glede.
På lørdag var han skikkelig gira på at vi skulle spise middag alle sammen. “Anne, pappa, Karrrrrianne og Daniæl” (bergenser vet dere), og da… Inni meg. “Gjør det for han, gjør det for han, gjør det for han. Spiselig mat er ikke jordas undergang, han trenger bare å se at du spiser, sånn som alle andre mennesker gjør”. Så jeg gjør det, for han.

Lenge leve mobilbilder! Er velig fornøyd med kvaliteten på tross av at det ikke kan sammenlignes med speilrefleks. Drasser den jo rundt med meg, regner med å laste opp noen bedre bilder en dag i framtiden. Dessuten er jeg helt i hundre på grunn av den nye telefonen, skjønner ikke hvorfor materialistisk lykke gjør meg fullstendig euforisk, særlig når det er tekniske dingser det er snakk om!

HTC Incredible S ♥ Belønning på forskudd kanskje? Men også nødvenig med tanke på at den forrige døde.

Advertisements

14 Responses to “5 dager – I feel it.”


  1. 1 June 18. April 2011 at 12:05

    Så utruleg flink og modig du er :) Verkeleg.

  2. 2 Kinemor 18. April 2011 at 13:18

    Gratulerer med 5 dager, Karianne ♥ Lille broren din er utrolig søt ♥

  3. 3 may-linn 18. April 2011 at 14:03

    Du e kjempe flink!=) Grattis med den nye mobilen da, den var kul=D

  4. 4 Solveig @ poona 18. April 2011 at 14:07

    Gurimalla, jeg synes du er enormt sterk. Årsrekord er fader ikke verst! Jeg heier og jubler for at dag seks skal komme i boks!
    Du kan hvis du vil!<3

  5. 5 Emilie 18. April 2011 at 14:41

    Gratulerer med fem dager oppkastfri! Det er sterkt gjort. Håper du får en fin ferie videre, og lykke til med middagen :D

  6. 6 laipai 18. April 2011 at 18:06

    Fantastisk Karianne,jeg er stolt av deg!!! Håper dette her varer!!

    <3

  7. 7 Kristin 18. April 2011 at 22:46

    Du stråler på bildet, Karianne!
    U make my day når jeg leder innlegg som dette.
    Tusen, tusen takk!

  8. 8 Anne Marte 19. April 2011 at 00:09

    Bra jobba!!!:D

    Jeg mååå bare si at du er så FANTASTISK vakker!! Jeg blir så glad av å se deg! :)
    Love you <3

  9. 9 Inger 19. April 2011 at 06:07

    Lillebror er den aller beste medisin, og det helt uten negative bivirkninger! Du får også erfart at livskreftene i deg ligger i startgropa og slår til straks du gir dem den aller minste sjansen.

  10. 10 ThisISmeThen 19. April 2011 at 10:19

    Gosh, som du STRÅLER på det bildet… Trenger ikke speilrefleks, med et så vakkert motiv ;-)
    Gratulerer så inderlig med rekord! Håper du klarer å fortsette slik <3 <3

  11. 11 Linn L. 19. April 2011 at 18:08

    Gratulerer, søte deg:)

  12. 12 Tina 20. April 2011 at 08:20

    Jeg digger HTC telefonen min, første telefonen jeg har hatt i ett år.. :) Slike ting kan virkelig gi en ekte lykkefølelse :)
    Kjempeglad på dine vegner, som storesøster og “bulimifri” for nå =)

  13. 13 Marthe 15. September 2011 at 18:00

    Vil du anbefale HTC Incredeble S? Har sikla på den ei stund, men e usikker på om æ ska tør å kjøpe den. Har batteriet lang levetid før den må lades?

    • 14 arikanne 15. September 2011 at 22:07

      Absolutt. Jeg pleier veldig fort å gå lei telefoner og har tidligere byttet 2-3 ganger i året. Men denne har alt jeg trenger og føler ikke at jeg mangler noe som helst. Ikke har jeg behov eller lyst på ny telefon heller. Aldri hatt problemer med den på noen som helst måte heller. Hatt den siden April. Lader kanskje annenhverdag? Alt etter som.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: