Dag 5!

Rekord for 2011 med andre ord. Usikker opp om det er noe å skryte av, men det er i det minste en slags begynnelse.

Jeg har skrevet det en god del ganger før, og teorien slår aldri feil. Alt dette med mat i magen, at det tar så lang tid, at det er vanskelig å akseptere at magen ikke er så flat man skulle ønske, at kroppen reagerer på så mange ubehagelige måter, som å holde på mer vann og i det hele tatt.

Den eneste veien ut er igjennom.

Det verste er å holde ut. Skuffelsen over å ha greid en dag til, også merker man ingen forandring i stabiliserende retning. Snarere tvert i mot, at angsten øker samtidig som selvfølelsen stuper til bunns fordi skuffelsen får en til å tro at det er det motsatte som skjer, at det bare blir verre, at det kommer mer vann og at ubalansen blir enda større.

Å holde ut blir og er det vanskeligste, det verste. Vente på at alt skal stabilisere seg. Å skulle forsøke å akseptere at kroppen trenger mer tid og alt det der.

Logikken slites mellom følelser og spiseforstyrrede tanker. Jeg vet at det er riktig, men det føles så forbanna jævlig. Vil greie flere dager, men det føles litt som å tro på eventyr.

For ikke å glemme svingningen mellom bulimi og anoreksi. På den bulimiske siden kan jeg gi faen og spise bort det som er vondt av tanker og følelser i forhold til kropp og selvhat, men når jeg ikke lenger sløser bort de timene med mat som selvmedisinering blir jeg til sett og vis min egen verste fiende fordi alt blir så forsterket og intenst.

Se på det som avrusing. Maten som rus. Abstinenser, savn, kroppen som reagerer på andre mønster og rutiner, mangelen på det den er vant til.

Stå i mot. Vente. Holde ut. Akseptere at det er sånn det er, at ting tar tid. Det er så jævlig, men det finnes ingen vei utenom. Finnes ingen snarveier eller lettvinte løsninger.

Bulimien eller anoreksien. Vet at jeg ikke greier å tøyler dem begge, i såfall hadde jeg ikke sittet her og vært syk i utgangspunktet.

Leter etter motivasjon. Rent økonomisk sett er det en kjempebonus. Når vannet slipper taket og magen lærer seg å fordøye litt blir en bonus. Tatoveringer blir en bonus. De er forresten plassert på magen, ved hoftene. Skal legge ut ordentlige bilder når skorpa faller av.
Telefon er bonus. At ansiktet er mindre hovent er bonus. Det er vel så og si den eneste bonusen jeg greier å se i speilet og verdsette. Mindre mandler, tydeligere trekk og linjer. Mindre spyttkjertler.

Veien ut er igjennom.

Advertisements

11 Responses to “Dag 5!”


  1. 1 Vibeke 17. April 2011 at 12:44

    Selvfølgelig er det noe å rope hurra for!! Fem dager er nesten en uke! Det er lenge det! :) sterk er du!!!skjønner så godt hva du mener med mat i magen. Akseptere at den ikke er så flat som man vil. Å beskrive følelsen for andre er vanskelig. Spise seg vekk fra følelsene eller ikke spise for å slippe å føle. Det er det å finne veien i mellom. Det er ikke lett,men det skal gå!! Fortsett å kjempe! (prøvet jeg også! ) du er på rett vei! Klem <3

  2. 2 lovelyliller: trening ,mat og morro. 17. April 2011 at 14:24

    hang in there. 5 dager er kjempebra!! er du redd for å bli deprimert når du ikke får den rusen maten gir? I am :/

    • 3 arikanne 17. April 2011 at 16:21

      Ikke direkte deprimert, snarere energiløs og nedstemt. Får jo sine sukkertopper når man spiser og døyr, blir ført utrolig rastløs når jeg står imot. Hang in there you too<3

  3. 4 Syngetonje 17. April 2011 at 14:33

    Du er kjempeflink Karianne! Kjempestolt over deg <3

  4. 5 laipai 17. April 2011 at 15:07

    Å holde ut er forferdelig. Jeg kjenner på følelsen av å omtrent klikke når jeg prøver å ha bp-frie dager,kanskje derfor jeg ikke klarer det heller…det blir jo jævlig. Tror kanskje jeg har klart en dag bp-fri siden i sommer,om det er så mye…

    Regnet med at det var der tatoveringene var,begynte å tenke over dette da jeg så dongrikanten av buksa på bildet,haha.
    Alt som er av bonus er bra bonus,selv om det suger maks å holde ut. Men 5 dager er knallbra Karianne,bare den som selv sliter skjønner det…

    6 dager igjen!! :D

    <3

    • 6 arikanne 17. April 2011 at 16:24

      Du har greid mer enn en dag! Husker du i høst når jeg drev med timetelling på høyt nivå, da var du og, mener å huske at,du greide trefire dager da <3 ikke glem de små tingene:)

  5. 8 ThisISmeThen 17. April 2011 at 18:15

    5 dager er søren meg bra! Blir så stolt på dine vegne… du er så sterk og modig som klarer å stå i mot! <3 <3

  6. 9 liseliten 17. April 2011 at 18:36

    Veien ut er igjennom. Det er helt sant. Litt som ordtaket i headeren din. Hold ut <3

  7. 10 marie 17. April 2011 at 23:13

    Det er masse å skryte av! :) Du er flinkflinkflink! :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: