Redsel, ambivalens og kanskje håp.

I dag har jeg hatt min aller siste time hos frk.vikarlege. Om 15 dager har jeg time hos frk.fastlege. Det er litt vemodig i bunn og grunn, men jeg har vært og er veldig heldig med dem begge to. Jeg har skikkelig fastlegeflaks og har vel aldri hatt noen jeg ikke liker.

Veldig blandet time. Mange tårer, mye ambivalens, en del håp og mye håpløshet. Enkelte momenter kan vris begge veier. Mellom enorm håpløshet slik at det ikke er vits i å en gang forsøke, men på den andre siden ligger det jo en viss motivasjon og kanskje til og med en gevinst i å gi det ett forsøk.

Det ble også nevnt noe som egentlig er en gledelig  nyhet, men jeg har ikke helt greid å kjenne på gleden enda. Min første reaksjon var krokodilletårer og “jeg vil ikke”. Jeg må kjenne litt på det, tror jeg. En såkalt investering for framtiden og livet, men likevel det verste valget å ta.

Beklager forresten at det blir så kryptisk formulert, men det kommer vel en utdypning etterhvert vil jeg tro. Når fornuften kommer tilbake altså. Og når brevet kommer i posten, når jeg kan se det sort på hvitt, på “ordentlig”, selv om jeg allerede har sett ett av eksemplarene i dag.

“Mye hard jobbing i vente” ble det så fint sagt. Akkurat den biten skremmer meg, fordi det er vel en av mine største redsler. Å skulle konfrontere tallene på vekta, og å venne seg til tanken på at status quo ikke er akseptabelt på lang sikt. Ti kilo mer. Det høres uoverkommelig ut, selv om jeg vet at jeg har vært der før.

Slutten av Juni 2010. Frisk i kroppen, syk i sinnet. Spiseforstyrret sett uakseptabelt, men objektivt sett… Vel, herregud. Objektivt sett ser jeg vel teknisk sett ganske bra ut for å være ærlig, og det irriterer meg mer enn grenseløst at jeg er sykelig redd for å se sånn ut? Jeg BURDE vært takknemlig for at jeg i det minste har ett slags konkret bilde av hvordan jeg en dag liksom skal se ut. I normalskinnet. Får lyst til å riste meg selv å si “skjerp deg!!!”. Hadde det bare vært så enkelt.

Uansett opplever jeg for første gang i år tegn til vår. Det har vel smeltet i noen dager nå, men i dag var det faktisk varmt. Og blomster i bedet. Måtte selvsagt bildedokumentere dette. (første bilde).

Dessuten er Zahra også veldig kjekk og ha.

Hun var forresten skrekkelig dårlig til å sitte i ro og posere fint slik at bildene ble skarpe, men det får så være. Fin er hun uansett!

 

Advertisements

7 Responses to “Redsel, ambivalens og kanskje håp.”


  1. 1 Emma 12. April 2011 at 16:58

    Du ser helt nydelig ut på det bildet Karianne. Så fin og sterk og sunn ut!Kjempepen rett og slett!!!!Håper du og ser og føler det sånn en vakker dag:)!
    Tror på deg søte!

  2. 2 laipai 12. April 2011 at 17:05

    Ambivalensen er kvelende til tider,men skal man bli frisk,hvor skremmende det enn er,så må den utfordres. Og jer er glad for at du klarer å se med friske øyne på at med 10 kg mer på kroppen,så ser du bra ut (cause you do my friend). Jeg håper du går lysere tide i møte,og at våren kan være med på å løfte motivasjonen din til nye høyder.
    2 uker igjen til vi ses,og jeg gleder meg hemningsløst!

    Glad i deg <3

  3. 4 Oda 12. April 2011 at 18:36

    Zahra er nydelig! Og din ståpå-vilje kan jeg ikke annet enn å beundre! Herregud. Du klarer dette! Om noen så deg :) du er så sterk at de fleste av oss ville klart oss bra med halvparten av ditt mot og din styrke! Fortsett med å tro på deg selv. Det fortjener du! Og tro meg; du klarer dette :)

  4. 5 Tuva 13. April 2011 at 08:51

    Du ser jo dritbra ut på det bilde! Men jeg skjønner deg, jeg skjønner at vektoppgang er utrolig skremmende.
    En investring for framtiden, om det er det jeg tror det er, så forstår jeg ambivalensen. Men det er hardt arbeid som er verdt det når du ser på det i et større perspektiv. Jeg har tro på deg, Karianne! You can do it! <3
    Klem

  5. 6 Karianne - valiumsvalsen 13. April 2011 at 11:01

    Det er alltid håp. Det er derfor man fortsetter, er det ikke det? Selv om man ikke helt tør å innrømme det så håper man alltid på at det skal bli bedre.. Gjør man ikke det? ;) Stå på, hold fast, fortsett kampen og du skal se at du vil springe ut i full blomstring. Det som virkelig er verdt noe kommer ikke av seg selv, og det er det som gjør det så verdifullt!
    Du er virkelig beundringsverdig, og utrolig nydelig – spesielt på bildet over<3
    også nydelige Zahra da, kan ikke glemme henne:)

  6. 7 ellen 23. April 2011 at 14:03

    Får en søt hund du har. God Påske:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: