Eksponering, liksom.

Idag når jeg sto opp tenkte jeg at det kanskje var viktig å komme seg utenfor døra, ut til den virkelige vanlige verden igjen. Eksponere meg selv for alt som har blitt voldsomt superskummelt iløpet av de siste dagene etter dette med anfallet.

Resultatet er frustrerende. Jeg vet ikke hva jeg forventer, men jeg vet at jeg er ei ekstremt utålmodig sjel, og logikken i hvordan det kan ta to minutter å knekke noe, også tar det ubestemt lang tid før det blir bra igjen – frustrerer meg. Om dette hadde vært et beinbrudd, så hadde man i alle fall fått tidsanslag. “Gipsen må sitte på i 6-8 uker”.

Men ingen kan fortelle meg hvor lenge angsten skal henge ved meg. Det eneste som sto i hodet på meg idag var at jeg ikke måtte la den få grobunn, måtte ikke la angsten feste seg. Så jeg dro med meg kontakten min på butikken. Det var ubehagelig og flashbackene plaget meg. Fysisk; så som så. Er så usikker på om det er faktiske symptomer eller om det er angsten som får meg til å føle som jeg gjør.

Det gikk med andre ord tålelig første gang. Jeg vet ikke riktig om jeg vil gå så langt som å si at det gikk bra. Men andre gang derimot… Utålmodig sjel -” alt skal bli bra nå – helst igår…”

Jeg skal bare ha sigaretter. Butikken er en bitteliten Joker rett i nærheten av sykehuset. Det kan ikke være stort mer enn hundre meter å gå fra utgangen av sykehuset til inngangen på Joker. Så der står jeg, må ha sigaretter. Jeg er så usikker på hvordan jeg skal skildre angsten, det blir vel individuelt i forhold til hva man synes er ekkelt eller ubehagelig. Men mark. Som kravler. Over hele kroppen, inni kroppen. Jeg svimler, det går rundt inni hodet på meg. Jeg har problemer med å formulere hva det er jeg egentlig vil ha hos mannen i kassa, og når han spurte meg om legitimasjon kjente jeg musklene stramme seg på samme ubehagelige måte som rett før jeg får anfall. Jeg svaier selv om jeg egentlig står ganske stødig. Men det er ikke godt nok – alt er så varmt. Lufta er så varm, jeg har en følelse av at jeg smelter samtidig som jeg ikke får puste.

Jeg vet ikke hva som er verst. Oksygenmangel, svimlende hode, redselen for å treffe bakken med ett brak, flashbacks, kriblinga i musklene eller, eller, eller. Det blir for mye, for fort.

Og det sitter i! Det sitter i så jævlig lenge! Den der svimlende følelsen og kriblinga i musklene, det tok nærmere to timer før det begynte å gi seg! I TO TIMER svimla jeg gjennom korridorene så nært veggen som mulig.

Jeg – utålmodigheten selv – rekker ikke riktig å se de små tingene før jeg kikker i retrospekt. Akkurat nå kan jeg teknisk sett skrive at jeg er flink som faktisk TURTE å gå på butikken, ikke bare én, men TO ganger, men….  Skuffelsen er for stor til å se det som en seier at jeg prøvde. Det føles så fattig. Kanskje urealistisk å forvente at det ikke skal sette sine spor – men…
Det jeg ser derimot er mer angst i vente. “Jeg skal aldri mer handle igjen”. Men det er ikke bare butikken som plutselig ble skummel og faretruende, det er også offentlige steder, hvor det er mennesker generelt. Det er ikke like skummelt hvis jeg ikke er alene, men… Så mange ting å forklare! Jeg er ikke redd for å være alene på rommet eller for meg selv, jeg er ikke redd for å få anfall når jeg er helt alene. Det jeg er redd for er å få anfall når jeg er alene blant andre. Om jeg hadde vært sammen med noen og fått anfall blant andre, hadde det vært mindre skummelt fordi jeg ikke hadde vært ensomalene.

Jeg er så stressa! Skolestress, flystress, reisestress, stressstress, multifamiliestress, feriestress, lillebrorstress.

P U S T.

Advertisements

0 Responses to “Eksponering, liksom.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: