Epilepsifaen.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal skrive. Forbanna er vel kanskje ordet? Ti dager. TI DAGER med hurra og null kjøreforbud. Ti dager, hverken mer eller mindre. Ti dager var også alt før ett nytt vedtak ble lagt ned i går. Jeg kan med andre ord bare glemme sertifikatet, i minst ett år til.

Nok en offentlig ydmykelse. Nok en hendelse jeg selv definerer som traumatisk. Nok en ny krok å henge mer angst på. Angst for butikker, angst for nye anfall, angst for flere ydmykelser, angst for….

I dag er det ikke fedmefølelsen som dominerer. I dag er det angsten for noe helt, helt annet som kryper under huden på meg, forstyrrer meg i tankene selv når jeg forsøker å konsentrere meg om noe annet. Flashbacks. Gårdagen. Reprise, reprise, reprise. Både fra perspektivet som innimegselv og som fluapåveggen. Det snørerer seg i brystet, jeg får ikke puste. Null kontroll. Trodde jeg hadde kontroll – men det er hundre prosent uforutsigbart ser jeg. Null kontroll, bare glem det. Om det er noe jeg hater, så må det være dette. Epilepsifaen.

Gud forby at jeg skulle få noe lagt i hendene på meg. Gud forby at det skal finnes små gleder eller mestringsfølelse i noe som helst. Og ja, jeg svartmaler det kanskje, men hvorfor ikke? Det finnes ingen lystige måter å vri det på uansett. Trehundredeogsekstifem, femtito, tolv, fire, det høres ikke bedre ut uansett hvordan du deler det opp når du kjenner svaret uansett!

Yes. Der har du meg. En barnslig, mulig egoistisk og irrasjonell tjueåring som slår seg vrang fordi hun ikke får kjøre opp og ta sertifikatet. Nå er ikke problemet at jeg ikke ser at jeg kommer til å være en fare bak rattet, problemet er FAKTA. At det er sånn det er, at det bare “er sånn det er” og ikke en dritt jeg kan gjøre med det! NULL NIKS NADA. Og det gjør meg så utrolig frustrert. “Joo du kan kjøre opp nå. Neida. Joda. Bare vent litt. Nå. NEIDA LURTEDEGIGJEN!!!”, og det er akkurat det som gjør meg såå… så.. sur.

Bortsett fra det presterte jeg å skremme en halv dagligvarehandel, pådra meg lettere hodeskader i ett meget ufrivillig møte med flislagt butikkgulv og tjaaaa. “Dette skjer ikke, dette skjer ikke, dette er ikke fakta, dette skjer ikke”. JODA.

WHO AM I KIDDING.

Selvfølgelig! SELVFØLGELIG! Så jeg endte opp på akutten etter en hurramegrundtfantastisk tur i ambulanse for deretter å bestå en nevrologisk undersøkelse med glans. Deretter mente legen jeg hadde hematom, altså mellom huden og kraniet, for jeg hadde (OH LUCKYLUCKY) ikke greid å slå hull på kraniet. Så. Det vil si tidenes hodepine, donaldkul i hodet og knekt… tja.. livslyst? Eller stolthet?

Jeg har gått fra “buhu” til “fuck you” (epilepsien altså), og dette innlegget faller inn under den forrige kategorien. Er det ikke unødvendig? HVA I HELVETE ER POENGET?  Det er så unødvendig! Forbanna, igjen. Har litt lyst til å rope “hva mer er det som venter?!!” og deretter “BRING IT ON”. Tar gjerne all dritt NUH, med en eneste gang.

KNEKK MEG.

“Det kunne ha vært verre” – det kunne det helt sikkert.
“Du burde være takknemlig for at det gikk så bra”. – Jeg må nesten le.

Advertisements

15 Responses to “Epilepsifaen.”


  1. 1 Tonje 6. April 2011 at 20:40

    Tenke på dæ BJM <3

  2. 2 Naked 6. April 2011 at 20:47

    Du er rå Karianne! Du er sinnsykt sterk, faktisk.

  3. 3 Hannah 6. April 2011 at 20:48

    Så inmari kjipt…

  4. 4 laipai 6. April 2011 at 21:11

    Du fortjener så jævlig at ting skal gå din vei nå Karianne,du har hatt så mer enn faens nok nå. Jeg har ikke ord,så jeg legger igjen masse kjærlighet. Klemmen som beskriver hvor glad jeg er i deg skal du få om noen uker.

    <3

  5. 6 Karianne - valiumsvalsen 6. April 2011 at 21:58

    Kjipt, og så utrolig typisk! Dette fortjener du IKKE. Slenger med en haug med gode tanker<3 *klemmer*

  6. 7 E 6. April 2011 at 22:00

    At det går an! Og så ti dager etter opphevingen av kjøreforbudet… Forbanna epilepsifaen, ja, det er jeg helt ening i! Og så på butikken denne gangen også… Høres nesten ut som epilepsien har sin egen onde vilje og kommer akkurat når det passer minst.
    Klem

  7. 8 Christine 6. April 2011 at 22:02

    åh, det var utrolig leit å høre Karianne! Alle gode varme tanker til deg <3
    men herregud så sterk du er, det må jeg bare få sagt. Du står opp, og kjemper for hvert eneste tilbakefall du får. Du gir aldri opp, du har en så indre styrke som du kanskje ikke alltid ser selv. Men tenk så langt du har kommet. Du er virkelig et forbilde, et godt, du skaper så mye motivasjon. Stå på videre, jeg heier så inderlig på deg til livets ende!

  8. 9 Sandra Jeanette 6. April 2011 at 22:05

    viste ikke at du sliter med epilepsi…?
    Men ja, det er en helt forferdelig greie. Pappa har også diagnosen, fikk den av å stresse for mye. Liker ikke at det er arvelig!
    Håper det går greit med deg, på tross for det som faktisk skjedde! <3

  9. 10 Lene 6. April 2011 at 22:23

    Det her va da forferdelig kjipt. Det e jo så godt å ha lappen.. Men vet du, når du en gang får den så kommer du til å bli så overlykkelig og glad. Å den dagen kommer, fortere enn du ane <3

  10. 11 Anne Marte 6. April 2011 at 22:37

    What! No! :(
    Så dumt (underdrivelse?!!!!!!!?)! *klemmer*

  11. 12 hope 6. April 2011 at 23:16

    Så forbaska irriterende!

  12. 13 vibeke 7. April 2011 at 07:05

    veldig trist å høre at du fikk anfall etter ett helt år uten. :( Skjønner godt at du er sint, fortvilet og trist. Men dette er ikke noe du kan noe for. du får ikke styre dette selv, men skjønner at du likevel er fortvilet. stå på Karianne.
    klemm fra vibeke :)

  13. 14 Emma 7. April 2011 at 13:44

    Så innmari kjedelig Karianne.
    Skjønner at dette er skuffende.
    Kjedelig at du har epilepsianfall også. Men når du først har det er det bra noe blir gjort for å hindre at du skal kunne få et anfall mens du sitter i en bil og kjører…det hadde jo vært katastrofalt.
    Men sikkert ingen trøst,for skjønner du er fedup av det hele…
    Føler med deg!
    sender styrkeklemmer og gode ønsker til deg søte!

  14. 15 LilleVinkel 7. April 2011 at 16:49

    Skjønner at det føles grusomt kjipent å måtte vente enda et år på sertfikatet….men tenk så ille det hadde gått om du hadde sittet bak rattet å fått anfall ? tenk hvor bra det egentlig er at det finnes regler på slikt ? jeg vet at om noen hadde fått anfall i bilen og truffet et menneske eller en annen bil, skadet noen….så troor jeg den følelsen ville vært mye mye verre enn den du sitter igjen med nå….jeg skjønner irritasjonen, men samtidig så er hvertfall jeg veldig glad for at de reglene finnes….
    Ønsker for deg at du aldri mere trenger å opplve et anfall !!
    mange klemmer


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: