Mandag.

Jeg har for øyeblikket funnet meg en bitteliten flekk med trådløst internett – hurra.

Dagen har på sett og vis vært okei, selv om det aller meste føles som ren seigpining. Jeg har passert to døgn spyfri, og når jeg ser videobloggen min fra desember, den som heter gladbudskap der jeg stråler som ei sol fordi jeg har passert fem døgn – nå husker jeg hvorfor det var så gledelig. Fordi det er så vanskelig, og jeg greide det da. Siden den tid ligger rekorden på 4 døgn, og det er jo… ynkelig å kalle det en rekord til og med.

Mandag tilsvarer turdag her på huset, og “forbrenningsdelen” av meg mente det var en god idé å gå på tur. Ikke det at turen er lang og krevende, men det er kaldt å være ute i to timer når man har dårlig blodtrykk. Det har de nemlig begynt å måle, og jeg kan ikke riktig huske om jeg har nevnt det. Like skuffa hver gang.

Endring skjer av og til så sakte at man er usikker på om det faktisk skjer. Se på jordskorpa og kontinentene, hva er statistikken? To centimeter i året eller noe i den dur? Det føles litt sånn. Seigpining med andre ord, og jeg innser at jeg er så skrekkelig utålmodig at det virker helt håpløst å holde ut til gevinster og resultater kommer. Jeg har en idé om at 4 døgn kommer til å gi en viss mestring, både fordi jeg tror væskebalansen og lignende balanser vil stabilisere seg litt mer innen den tid (jo lenger jo bedre, selvsagt…).

I går var jeg forresten på kino og så Black Swan for andre gang. Elsker den filmen, pluss at den har noen fine sitater jeg henger meg fast i.

The only person standing in your way is you.

Og:

Perfection is not just about control. It’s also about letting go


Men nå er det kveldsmat som er planen. Jeg skulle ønske jeg hadde guts nok til å sette inn høygir og leve ut disse brilliante teoriene jeg vet er korrekte. På ungdomspsykiatrisk, aller første gang jeg fikk ei kostliste, så vingla jeg første dagen. Den aller første dagen vingla jeg, også hoppet jeg i det. Hvorfor? “Ingenting å tape, må jo gjøre det før eller siden uansett!”. Hvor ble det av henne? Hun som greide å ta avgjørelser og kjempe i mot?

Og i fjor, da jeg var på medisinsk avdeling. Når jeg kom hjem og tilførte kroppen nøyaktig 2000 kalorier hver eneste dag, fordi jeg var så sikker på at jeg kunne greie det. En del av dagens Karianne er skremt fordi alt skjedde så fort i fjor, vips – nitten kilo tyngre, tusen ganger friskere i kroppen – men det skjedde ikke under kontrollerte omstendigheter, og når smellen kom greide jeg ikke å bære nitten kilo på egenhånd.

Og idag, så hadde jeg en fin kontakt på formiddagen. Altså ei dame til kontakt som jeg liker veldig godt. “Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg med angsten” spurte hun… Den fornuftige delen av meg svarte “den eneste veien ut er igjennom”, og jeg skulle ønske at et var så enkelt.

Men nå er det kveldsmat her på huset. Nok en utfordring, men jeg er villig til å ta den.

 

Advertisements

5 Responses to “Mandag.”


  1. 2 Laila 4. April 2011 at 21:07

    Kjenner til den derre utålmodigheten ja..alt burde jo helst skjedd i går…men endring må jo skje over tid…og det må jobbes med…

    <3

  2. 3 Anne Marte 4. April 2011 at 23:40

    (Y) :D

  3. 4 Marthe 5. April 2011 at 15:00

    Heier på deg! Dette er det bare du som kan klare å komme deg igjennom, ingen av de andre kan hvis du ikke selv ønsker, men de kan være der for deg og hjelpe deg igjennom <33

  4. 5 astrid 5. April 2011 at 18:18

    Hei!
    Jeg lurer på at du kan lage et innlegg der du kjefter på Heidi alexandra olsen( en blogger på topplisten)http://heidialexandraolsen.blogg.no/1301998943_0930.html#comment, I dette innlegget sier hun og i tilegg så gir hun tips om hvordan man skal slanke seg uten at foreldre ser det. Sier ikke mer enn Kaster man opp etter å ha spist det, er vel det bare positivt.. Hahaha! (heidi!)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: