Klar eller ei.

Jeg tenker og tenker for tiden. I dag tidlig våknet jeg skrekkelig tidlig fordi jeg hadde en intens trang til å studere meg selv i speilet. “Må se i speilet NUH, herregud så stor jeg er, må konfrontere meg selv med grusomheten umiddelbart.” Jeg vrir meg i senga, fornuftig sett prøver jeg å utsette morgenkvistens speilrutiner, klokka er ti over halv sju, og jeg kan ikke hverken fatte eller begripe hvorfor jeg ikke kan sove bort dagen, søndagen – til klokka elleve eller noe i den dur hadde passet utmerket.

Jeg har drømt om mat og min egen esende, voksende kropp, i alle fall følelsen av det – reelt eller ei. Jeg  vet ikke hva vekta viser, med andre ord blir speilet en oppslukende faktor som lett spiser mye av tiden. Jeg skal bare tisse og ender opp med å stå der i tjue minutter. Hvordan ser jeg ut sånn her, hva om jeg står slik eller stiller meg opp sånn? Er jeg symmetrisk? Hvor er det speilet buler? Hva er reelt? Er jeg så tykk som om jeg står her, eller er det normalen litt mer midt på speilet, eller lenger mot venstre? (speilene på psykiatrisk er noe ukorrekte i sin refleksjon)

Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ser okei ut, akkurat som igår og dagen før, at jeg neppe har gått opp fem kilo iløpet av natta, at jeg mest sannsynlig bare innbiller meg det ene og det andre. Deretter funderer jeg på dette med endring. Om å være klar for endring og om å ønske endring. Alt er en prosess, og ønsket om endring må komme før klarheten.

Det er her jeg vingler. VingleKarianne. Ønsker endring, men vet ikke om jeg er klar? Men likvel – blir man noensinne klar? Hva vet vel jeg om hvordan det er å leve en normal hverdag når man våkner fordi man er uthvilt og klar for en ny dag, ikke fordi man har en sykelig trang til å måle seg selv opp og ned i speilet, halv sju en søndags morgen?
Det er klart at jeg ikke vil ha det slik, og det vet jeg jo inderlig godt. Men er jeg klar for å endre det? Og eventuelt hvordan og hva?

Så jeg vingler. Motivasjonen går i bølger. Gjerne i annenhverdagperspektivet. At jeg annen hver dag ønsker å gi faen og gi opp, legge meg ned å bare drite i det. Typiske tanker, fra den ene ekstreme kanten til den andre. “Jeg skal aldri spise igjen, nå skal jeg kaste opp alt jeg spiser og drikker, nå skal jeg trene til jeg stuper, jeg skal gi faen i alt som egentlig betyr noe”, og annenhver dag igjen har du motsetningen, “jeg kan om jeg vil, jeg må bare prøve bittelitt til”.

Dette igjen har sammenheng med at jeg personlig synes at dag 1 er enklere enn dag 2 og 3. Hvorfor? Fordi det skjer endringer. Fordi kroppen reagerer annerledes om jeg ikke har kastet opp på to døgn, enn om jeg kaster opp en gang om dagen eller flere. Om jeg kaster opp den ene dagen, vet jeg hvordan kroppen min er – jeg kjenner det så godt. Selv om jeg ikke liker det er det på sett og vis forutsigbart og trygt.
Men jo lenger tid det går mellom hver gang jeg kaster opp, jo skumlere blir det. Jo mer vokser angsten over det ukjente og redselen for det jeg holder på med. Jeg har mine grenser jeg og, og selv om jeg forsøker å strekke dem, skyve dem lenger unna, så feiger jeg ut før eller siden. Derfor er jeg klar for endring – men samtidig ikke. Jeg vil – men tør ikke. Prøver – men feiger ut.

Om man balanserer på ei usikret line over et grunnløst stup, er det ikke da logisk at man blir reddere og reddere jo lenger og lenger man beveger seg ut på den syltynne tråden? I alle fall om målet er å komme seg til den andre siden, som man forresten ikke riktig kan skimte fordi det er så langt unna.
Dessuten er det langt fra vindstille og lina er absolutt ikke spent hardt nok opp.  Der har du det. Noen vaklende skritt utover mot den riktige siden, men likevel skummelt nok til at man nok en gang trekker seg tilbake til den trygge kanten, den nærmeste, feile kanten. Der har du meg. Med penn og papir mens jeg skribler nye strategier. Uten at jeg riktig kommer meg hverken videre eller over uansett.

Utholdenheten min er med andre ord ikke noe å skryte av. Utålmodigheten for stor, og ambivalensen for sterk. Så jeg vingler. Trekker pusten og forsøker å gjøre meg klar nok en gang, men.

Reprise. Repeter. Rundt og rundt. Samme sporet igjen og igjen.

Akkurat nå leter jeg etter noe å erstatte oppkast med. De dagene jeg spiser og spyr bruker jeg utrolig mange timer iløpet av en dag. Vanligvis, gjennomsnittlig omtrentlig seks timer. Jeg aner ikke hva jeg skal fylle den tiden med, men det er uaktuelt å sitte stille i seks timer og kjenne suget vokse minutt etter minutt. Kroppen har så, så, så lyst på mat og pause og sukkerdop. Jeg blir surere og surere, mer og mer irritert, sliter meg selv ut, tankene sliter meg ut. Feil blir det – om jeg skulle erstatte disse timene med trening. Men likevel greier jeg ikke å forholde meg til en stillesittende aktivitet – rastløsheten blir altfor stor. Greier ikke å følge med på filmer eller serier, klarer ikke å konsentrere meg om skolearbeid eller lesestoff generelt, blir lei av rastløs av forsøkt kreativitet – lista er lengre. Så jeg har prøvd å sove det bort – men det hjelper liksom ikke å døse med tanker om mat og sukkertilbud på diverse butikker og diverse fantasidrømmer om hva jeg kunne ha spist.

Jeg mangler konklusjoner på mye av det jeg skriver når jeg er i ulike tankefaser. “Kan du ikke bare forsøke å vri alle tankene dine rundt?” spurte mamma for ei uke siden. Jeg ble så sint at ord ikke kan strekke til, sykdommen trenger gjennom hvert minutt og tankene, handlingene og følelsene – så fastlåste at det ikke finnes noen magisk nøkkel som kan befri meg fra egne lenker. Det kan høres så lett ut for utenforstående. Det frustrerer meg, for det skal altfor lite til å bli kraftig misforstått.

Advertisements

7 Responses to “Klar eller ei.”


  1. 1 Christine 3. April 2011 at 10:20

    Uff, jeg skjønner godt det må være vondt å ha det sånn. Man skal jo med god samvittighet kunne dra seg lenge på en søndag, ikke ile opp fordi man er redd natta har gjørt en tykk.

    Lykke til videre på veien, Karianne. Jeg heier på deg!

  2. 2 j17 3. April 2011 at 11:56

    Hei Karianne:)
    Jeg vil bare si at jeg og deg,vi tenker helt likt. Jeg har lest en stund nå på mange av innleggene dine, og jeg må bare si at det er som om det er meg selv som har skrevet alt dette. Det er helt rart. Jeg kjenner meg igjen i alt.
    Takk for at du skriver så åpent og er så sterk som du er. Selv om du kanskje føler at du ikke gjør noe annet enn å eksistere(noe som jeg føler), så må du vite at du har vertfall fått meg til å føle meg litt bedre. Grunnen til at jeg føler meg litt bedre(det hørtest kanskje slemt ut), er fordi at nå føler jeg meg ikke helt alene i denne tankegangen.Det fins faktisk mennesker som har det akkurat som meg(noe jeg ikke unner noen).

    Men du har klart å vise andre hvordan du har det, det klarer ikke jeg. Ikke i det hele tatt. Jeg er redd for hva folk vil si,synes om meg.

    Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, ting er ikke som før da alt bare var en dans på roser, og jeg hadde en selvtillit sterkere enn alle rundt meg(følte jeg da). Jeg følte meg vakker, sterk, sporty, intelligent,morsom,søt,forelska,glad, glad i å leve. Savner å le og virkelig føle den følelsen ” jeg elsker meg, fy søren jeg er rålekker,damn”
    Jeg savner å kunne gå ut blant folk og føle den følelsen av at alle forguder meg fordi på grunn av min selvtillit.
    Jeg savner å kunne ta på meg en inntilsittende dongeribukse og tenke” lekker rumpe”.
    Jeg savner å vere den personen som hadde best kondis,og satte rekord i cooppertesten på skolen.
    Jeg savner å vere i super god form, sprek som enn idrettsutøver. For det var det jeg var, enn idrettsutøver på veg til å bli enn av de beste.

    Hva skjedde?(det er mange faktorer som spiller inn) Jo, det som skjedde var at enn idiotisk tanke kom til mitt hode. Den tanken ødela alt.
    Jeg er utslitt av denne tankegangen som styrer livet mitt.Det eneste jeg gjør er å tenke,tenke,tenke.
    Jeg savner meg. Jeg er der, men noen jeg egentlig ikke vet hvem er har fanget meg og vil ikke gi slipp. Jeg er kidnappa, og blir torturert. Håper jeg kommer meg ut. Jeg vet at den eneste som kan redde meg er meg.

  3. 4 Aninett 3. April 2011 at 13:43

    Hei :) eg har følgt med på bloggen din en liten stund, og kjenner meg mye igjen i det du skriver om. Selv om mine problemer er på utsiden veldig ulike din sykdom, men tankene kan være så destruktive like. Eg håper du ikke gir deg, at du klarer å kjempe mot. Heier på deg :) mvh Aninett

  4. 5 Monica B 4. April 2011 at 16:38

    Hei Karianne.
    Jeg kjenner meg veldig, veldig, veldig godt igjen i det du skriver. Jeg vingler muligens nesten like mye som deg, så føler med deg. Jeg har det ikke annenhver dag, men jeg vingler hver eneste dag og skifter mening og blir motløs flere ganger til dagen. Forstår frustrasjonen din iallefall…
    Jeg sliter også med både konsentrasjon og energitap, men jeg surfer litt på nettet og setter på gamle dvd-er som jeg har sett før. Da slipper jeg å se en helt ny film, som jeg bare ikke klarer å få med meg en liten brøkdel av allikevel. For øyeblikket ser jeg på Frustrerte Fruer, dèt klarer jeg å følge med på ;)
    Jeg vil gjerne få takke deg for at du deler dine tanker og opplevelser med oss, du er veldig modig. Det blir kanskje en slags terapi å få skrevet alt dette ned for deg også..? Mye av det du skriver kjenner jeg meg utrolig godt igjen i, det er nesten som om jeg skulle skrevet det selv.
    Mvh Monica.

  5. 6 christine 4. April 2011 at 18:39

    Heii, jeg bare lurer på en ting: Før du ble skadefri, hva vil du si hva værst/vanskligst? Spiseforstyrrelsen eller selvskadingen?
    Heier på deg, noe jeg vil gjøre hver eneste dag til du blir frisk!:)

    • 7 arikanne 4. April 2011 at 19:00

      Likestilling vil jeg tro. I alle fall før jeg bestemte meg for å kjempe i mot selvskadinga. Da var det oppkast og skading, hånd i hånd. Det ene førte til det andre og omvendt igjen. Umulig å definere “verst” på den måten.
      Takk :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: