Chekups.

Har ikke så vanvittig mye å meddele. Er så ambivalent og usikker, stiller fortsatt det store spørsmålet, “hva er vitsen” og “hvorfor”. Jeg tror kanskje aldri jeg kommer til å finne svar, men det er vanskelig å gjøre ting man ikke riktig… føler at man får noe igjen for. Gevinsten vokser kanskje hver dag, men jeg er ei utålmodig sjel og skulle aller helst ha følt små gleder hver dag, bare for å motivere meg selv til å holde det gående. Holde meg selv gående altså.

Jeg vingler fortsatt mellom klisé og ikkeklisjé og lurer smålig på om ikkeklisjéen er en ekstra klijsé. Det er så typisk at jeg henger meg opp i tanker, at jeg prøver å tyne hjernen til å finne ett eller annet finurlig å holde fast i.

Uansett. I går hadde jeg en samtale med overlegen, det var litt spesielt. Sist vi satt i samme rom hadde jeg xx ferske sting i begge armer. Det var mine aller siste sting, over ti måneder siden nå. Han var fornøyd med det, så det var i alle fall givende.

Rent bortsett fra det er det medisinendringer på gang. Ikke rare greiene, bare noen småjusteringer som skal minke hangoverfaktoren som av og til slår meg om morgenen. Jo mindre hangover, jo bedre – det er tross alt meninga jeg skal komme meg opp om morgenen, gå på skolen og få noe ut av dagen. Det kjipe med å øke denne medisinen (jeg sto på en lavere dose), er at effekten kan være med på å senke blodtrykket. Tjohoi, kanskje ikke det ultimate når det ikke er til å hoppe i taket av til vanlig. Derfor er jeg så heldig at jeg nå må måle blodtrykk to ganger om dagen, for at det liksom skal være tryggest mulig.

Ogsååå må jeg ta en EKG på mandag, bare for å sjekke at hjertet har det bra. Det tror jeg det har, men det er vel greit å få det bekreftet uansett. Pluss rutineblodprøver på mandag også.

I det siste har jeg også fundert på hvor skjørt alt sammen er. Hvor skjør kroppen egentlig er selv om den er sterk. Jeg har jo slitt en del med vann i kroppen, og etter egne observasjoner flytter det seg rundt. Først la det seg over alt og kunne gjøre slik at jeg veide 2-3kg mer enn “vanlig”, deretter la det seg i hender og fingrer. Og nå i det siste, de siste ukene – det har begynt å legge seg rundt knærne! Slik at det gjør vondt å gå, slik at jeg går annerledes enn jeg pleier fordi det plutselig gjør fysisk vondt. Det som får det til å virke så skjørt er at det ikke skal mer enn to dager uten oppkast til før knærne er tilbake til normalen og smertene er borte. På sett og vis er jo dette en motivator – for jeg vil jo helst kunne gå som jeg vil og når det passer meg – framfor å hemmes av nettopp dette.

Jeg syens også det er trist å innse hvor fort kroppen blir herja. Det motiverer jo til endring og bedring, men det er så trist at jeg må gå så langt, ødelegge så mye før jeg innser hvor destruktivt og skadelig det egentlig er.

Jeg har også kuttet målene mine i små biter. Altså at jeg har senket lista ytterligere. Målene går nå på “idag skal jeg greie sånn og slik”, framfor “om ei uke skal jeg ha greid sånn og sånn”. På den måten presser jeg meg selv til å prøve litt hver dag, framfor å forsøke og feile med skippertak rett før mållinja.

Advertisements

3 Responses to “Chekups.”


  1. 1 laipai 2. April 2011 at 14:59

    Små mål er nok bedre å sette seg,så fallhøyden ikke blir så fordømt stor..
    Håper at justeringen av medisinene vil hjelpe på :) Jeg lurer seriøst på om ikke min kropp også er full av vann nå,for hvis ikke det er tilfellet,så klikker jeg nesten mentalt (noe jeg forsåvidt nesten har gjort allerede…)

    Ønsker deg en fin lørdag vennen.
    Glad i deg <3

  2. 2 Guro 2. April 2011 at 21:25

    Jeg liker bloggen din veldig godt, og er inne på den flere ganger om dagen for å se om du har lagt ut noen nye innlegg :)
    Men jeg lurer på en ting, når du skriver sånne lange innlegg, kan du ha med noen flere bilder? Det gjør det lettere å lese, også blir det ikke så “mye” i lengden hvis du kjønner? :)

    Lykke til videre <3

    • 3 arikanne 3. April 2011 at 09:24

      Hei du. Prøver å være flink med bildene til vanlig, men i “vanskelige perioder” og når jeg er innlagt er det ikke alltid jeg gidder / orker rett og slett. Men forslag er notert :) Takk for tilbakemelding.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: