Fredag + status quo.

Bittelitt klokere, men fortsatt ingen skrivetrang. Eller jo, jeg skriver mye for meg selv for tiden, på papir.

Men tenkte uansett å komme med en liten oppdatering, litt status quo og sånn. Men det er så jævlig skummelt å skulle skrive det likevel, sette ord på det. Det blir som å… benekte fakta i eget hode, men med en gang jeg blogger om det tvinger jeg meg selv til å se realiteten på en annen måte.

Jeg legges inn tirsdag. I utgangspunktet for ei uke. Kjenner det kanskje blir stress med ei uke, for det er så mange dårlige vaner som skal knekkes og knuses på så kort tid, og så mange nye løsninger som skal formuleres. Dette kan dog revurderes, men i første omgang er det ei uke, og det jeg må forholde meg til.

På onsdag har jeg, og store deler av teamet mitt, møte med skolen for å snekre sammen ei best mulig løsning slik at jeg kommer i mål med dette skoleåret, selv om det har gått (to be honest) rett til helvete etter januarkrisa. Jeg har ikke hatt energi til å være der, og når jeg likevel har presset meg selv har det i etterkant føltes som om jeg har sløst bort den energien på noe som for meg, der og da, har virket meningsløst fordi jeg når jeg da kommer hjem – er fullstendig tom for energi og ikke gjør noe annet enn å sove, stå opp dagen derpå og forsøke å repetere. I tillegg er jeg tom – for alt, så jeg føler ingen glede eller mestring av å presse meg selv, tyne meg selv. For hva da? Hittil har det føltes fullstendig meningsløst – og det gjør ekstra vondt med tanke på hvor bra det gikk før jul! Det gjør også vondt å vite at jeg presterer kanskje… tjue prosent av det jeg gjorde før jul, det gjør vondt å vite at karakterene kommer til å stupe til bunns i søppelbøtta, men jeg prøver å trøste meg selv med at jeg har bevist for alle, inklusiv meg selv, at jeg er god for mye mer enn det jeg greier akkurat nå.

Og når jeg skriver om dårlige vaner som skal knekkes og vendes under innleggelsen, så dreier det seg mye om rent fysisk også, næringsinntak. Det er ikke snakk om kostlistefokus eller fotfølging eller noe i den dur, etter eget ønske, men snarere oppmuntring til å få i meg noe (jeg har ett personlig mål her, men velger å ikke dele det fordi jeg ikke ønsker at andre skal tenke at det er nok for dem eller tilstrekkelig på noen som helst måte, for det er det ikke!), og likevel ikke kaste opp.

Men alt henger liksom sammen. Det går ikke an å skulle kontrollere økonomien, eller oppmuntre meg til skolen, eller innbille meg at jeg har mer energi enn jeg egentlig har uten å ta problemet ved rota. OM jeg greier å øke inntak vil alle disse mindre punktene bli lettere å nå. Mer inntak vil forhåpentligvis føre til (med hjelp og støtte) mindre oppkast, mindre oppkast vil føre til bedre kontroll på økonomi, mer energi vil føre til at jeg kanskje greier å føle mer, altså kjenne mestring og ønske sterkere å lykkes med for eksempel skolen.

Men det skremmer meg så, for det er dette med maten som er desidert vanskeligst. Jeg er så, så, så trygg inni den bobla. Jeg prøver å trøste meg selv med at det aldri passer å begynne på noe man ikke har lyst til, prøver å trøste meg selv med at det er bedre å faktisk prøve nå. Går det ikke, så går det ikke. Satt på spissen: Om jeg en stygg dag i framtiden skulle havne på medisinsk avdeling fordi jeg ikke greide å snu trenden selv – så vil jeg i det minste vite at jeg kjempet for å unngå det. At jeg faktisk prøvde og ikke bare lente meg tilbake og lot det skje.

Ting er tungt, tungt, tungt, tyngre enn tyngst, og de siste dagene har jeg prøvd å sove bort det bulimiske. Jeg hater hvordan det veksler mellom anorektisk og bulimisk, det blir liksom pest eller kolera. Jeg har i alle fall greid å styre unna bulimiske episoder de siste 60 timene, så det er da noe. Rekorden for 2011 hittil ligger på 96 timer. Tør ikke legge lista så høyt og skuffe, får heller bare ta time for time og faktisk prøve.

Advertisements

3 Responses to “Fredag + status quo.”


  1. 1 Emma 25. March 2011 at 17:04

    Høres fornuftig ut det du skriver.
    Du tar tak ,kjemper,finner løsninger og går for dem!Du er flink!Ønsker deg et godt opphold!!

  2. 2 BEM 25. March 2011 at 22:15

    Hei,
    må innrømme at jeg er glad du ”endelig” blir innlagt. ikke ta det på feil måte, men hver gang jeg logger på pc’n må jeg sjekke bloggen din for å se etter livstegn.
    Du er en så stor motivasjon for megselv at jeg på en måte er blitt avhengig av bloggen din. du skriver og skildrer så utrolig bra! Må bare få dagt TUSEN TAKK!

    Jeg tror at dette kommer til å gå bra. Jeg velger å tro at du får tilbake litt motivasjon igjen, og ikke vær redd, skolen kommer til å funke bra, og du kommer til å komme deg bra ut av dette!

    og ja, du kjemper! du er sterk! ingen, ikke en gang du burde påstå at du ikke har prøvd! husk, skadinga er det nå lenge siden sist du gjorde, du har bevist at du KAN! det kommer til å gå samme vei når det gjelder bulimien/anoreksien også skal du se! :)

    Lykke til Karianne!
    ser fram til å lese neste ”livstegn” fra deg!

  3. 3 laipai 25. March 2011 at 22:46

    <3 <3 <3 lots of love.

    påska vennen,påska :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: