Å si det med ord.

Jeg har alltid hatt enorme problemer med å formulere hva jeg egentlig vil i behandlingssituasjoner. Det høres kanskje rart ut, jeg som er relativt duguelig på tastaturet, som får formulert både det ene og det andre, men å finne riktig ord i riktig situasjon og formulere det verbalt er fortsatt vanskelig.

Kanskje fordi jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst nok eller på alvor. Kanskje fordi jeg frykter responsen, eller er redd for hvordan jeg skal bli sett på i etterkant, på en måte hvilken konsekvens ordene mine vil ha.  Likevel har jeg etter fylte atten år alltid blitt oppmuntret til å si det som det er. Hva jeg ønsker eller hva jeg vil ha hjelp til. Behandlerne mine forteller meg ikke hva jeg skal gjøre, de informerer meg om muligheter – stortsett går jeg meg vill i den jungelen. Valgets kval heter det så fint.

I tillegg er det også denne myten, jeg tror det er mange flere der ute enn bare meg som tenker akkurat dette:

“Om du selv ber om hjelp, ber du egentlig om oppmerksomhet, ber du om hjelp er du for frisk til å trenge det.”

Å be om hjelp har i alle år vært synonymt for meg, som det å være for frisk til å trenge det, eller bare oppmerksomhetsøkende nok til å ønske det. Jeg har aldri bedt om hjelp eller innleggelser. Aldri. De gangene jeg har vært innlagt på ungdomspsykiatrisk har jeg gått med på det etter å ha fått det foreslått, men det var aldri mine lepper som formulerte ordene “jeg trenger mer hjelp, er det mulig å få til en innleggelse?”

Den største frykten for å si dette høyt er nok akkurat den nevnte myten over. Jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst eller å ikke bli møtt eller forstått, jeg er livredd for at jeg skal få høre at jeg ikke trenger det, eller at jeg får et blankt nei som svar. Og hva skjer da? Hvilke konsekvenser vil en sånn tilbakemelding gi? Nettopp det helt motsatte av sin hensikt. En forverring av sykdomsbildet. En sånn en; “jasså, er jeg ikke syk nok?!! Neivel, da skal jeg for faen meg gå hjem da, og vise dem skikkelig at jeg virkelig er det, kan bli det, er det på ordentlig”, noe som igjen fører til at man må bevise sin egen sykdom. I form av selvdestruktivitet, kutting, risping, sying, brenning, slanking, overdoser – lista er lang og lengre.

Isteden for å trosse frykten jeg har for å møte denne negative responsen har jeg på enklest mulig måte hoppet over dette leddet og rett på selvdestruktiviteten i seg selv. “Bare for å være på den sikre siden må jeg understreke at jeg er syk nok! Bare for sikkerhetsskyld, for at ingen skal kunne motsi meg, må jeg understreke det én gang til! Spyr bare litt til, kutter litt dypere, samler enda flere sting i armene, noen få piller til, bare noen kilo til nå, så tenker jeg meg at det ikke blir noen tvil ja!”

Ofte er det også slik at jeg ikke konkret vet hva jeg trenger hjelp til. Problemene bare tårner seg opp over hodet på meg – jeg greier ikke å se forbi det eller finne ut hvor jeg skal begynne å ta tak. Jeg aner ikke hva jeg skal si at jeg trenger hjelp til, ikke har jeg tid til å sette meg ned heller, for det tårnet vakler faretruende foran nesa på meg. Istedenfor kjører jeg vanligvis på med full smell. Klasker til med en saftig overdose. Når man da våkner dagen derpå, på intensivavdelinga med livet hengende på halv åtte, når det da dukker opp en psykiater eller lege for å foreta en såkalt suicidvurdering, da er det bare å passe på å benekte enhver påstand – da kan jeg love deg at ordene dine ikke betyr en dritt og at tvangsparagrafen er et faktum. Og når du da sendes avgårde til innleggelse vil du havne på ei akuttavdeling som egentlig ikke hjelper deg med tårnet i det hele tatt, de passer enkelt nok bare på at dette tårnet ikke raser. Brannslukking. De passer på at du overlever noen dager til, og når du da sendes hjem, så der du ikke mer av horisonten forbi tårnet likevel. Og hva oppnådde man vel egentlig da? Noen dyrekjøpte erfaringer rikere og absolutt null, niks, nada framgang.

Den siste uka har jeg mer eller mindre tilbragt hjemme. På sofaen, i senga, med mat, uten mat. Kanskje høres det for deg ut som en enkel måte å rømme på – men det er ikke det jeg har gjort. Jeg har kanskje ikke vært på skolen, kanskje ikke gjort noe fornuftig sett utenfra, men inni meg har jeg tenkt. Tenkt, tenkt, tenkt mer, fundert, resonnert, undret og tenkt enda mer. Det er krevende å tenke! Det ER vanskelig å finne fram i valgene, finne ut hvilke valgmuligheter man har og tenke forbi dem og hva som eventuelt blir resultatet av valgene man måtte ta.

Det er derfor jeg skriver dette innlegget. For å dele med dere hva jeg har kommet fram til, hvilken konklusjon jeg har trukket.

Situasjonen er: Jeg orker ikke mer, greier ikke mer, makter ikke mer, klarer ikke mer, finner ingen mestring, har ikke energi eller styrke nok til å stable meg selv på beina nok en gang for å gjøre noe jeg har gjort tusen ganger før, og feile nok en gang. Jeg har ikke flere konstruktive strategier og taktikker igjen, jeg er utbrent, jeg ser håpløsheten, tunnelen har rast, jeg ser ikke lyset, ser ikke vitsen, ser ikke poenget, HVA SKAL JEG GJØRE?

Selvfølgelig kan jeg kjøre på med full smell, bråstopp, akkurat slik eksempelet over tilsier. Jeg har også kommet fram til at det ikke fører framover, men at det kun blir en smertelig måte å stoppe opp på, lide litt ekstra, flere problemer i bagasjen og nye epikriser og journalnotater i permen.

Jeg har lett inni meg selv, prøvd å finne ut hva det er jeg egentlig vil. Og hva er det? Jeg vil fullføre skoleåret, jeg vil ikke spy så mye, jeg vil beholde mer næring, jeg vil (i det minste) ha en nogenlunde stabil vekt, jeg vil ha kontroll på økonomien, jeg vil mestre noe.
Neste spørsmål blir da å finne ut hvordan. Hvordan få den hjelpa jeg trenger til å mestre det jeg ønsker å mestre?  Mitt eget svar til meg selv? Jeg vet ikke. Hva gjør man da?

Jeg trosset frykten. For første gang i hele mitt liv har jeg selv formulert ordene: hjelp meg. Jeg vet jo hva jeg vil, jeg vet bare ikke riktig hvor jeg skal begynne for å mestre dette. Derfor: hjelp meg å finne løsninger til hvordan jeg skal nå målene mine. Jeg har kjørt meg så fast i grøfta at jeg trenger hjelp og bilberging til å komme meg på riktig spor, på riktig vei. Jeg har ligget svimeslått i grøfta, i et bilvrak i ei uke nå, kanskje på tide å ringe NAF?

Ord kan ikke beskrive hvordan det føles å sitte med hjertet i halsen og ha sendt avgårde ei tekstmelding til Therese hvor jeg faktisk ber om hjelp. Jeg følte meg både kravstor og som om jeg ba om for mye, jeg følte at jeg var altfor frisk som hadde greid å trekke denne konklusjonen alene, jeg var også livende redd for responsen. Tenk om ingen vil hjelpe meg?

Tunnelen har kanskje rast foran meg og kanskje sitter jeg inneklemt mellom en hel masse steiner, men svaret jeg fikk igår var i alle fall nok til at noe grus løsnet og lot meg se i det minste ett snev av lys.

Istedenfor å få ett blankt nei og å ikke bli tatt seriøst møtte jeg en respons jeg ikke hadde turt å se for meg i mine villeste drømmer. Jeg fikk ROS fordi jeg faktisk hadde bedt om hjelp, og når man faktisk vet hvor man vil, hvorfor skal man ikke da få hjelp? Så jeg får hjelp. Jeg skal få hjelp. De skal ringe meg imorgen fra psyk. Det skal gjøres etter boka, med forvernsamtale, hvor vi skal bli enige om hva de kan hjelpe meg med, for å i det minste føle ett snev av mestring eller som om jeg er på vei mot noe.

Å formulere setninger uten å la destruktivitet snakke for seg selv. Si det med ord framfor blod og suturer, motgift og mer oppkast.

Det umulige er mulig, jeg har nettopp bevist det.

Advertisements

18 Responses to “Å si det med ord.”


  1. 1 liseliten 22. March 2011 at 12:36

    Så utrolig BRA at du har bedt om hjelp med ord! Jeg VET hvor mye det krever, hvor vanskelig det er! Jeg kan kjenne meg så utrolig godt igjen i dette innlegget, du beskriver det fantastisk. Jeg er så glad du ble møtt på dette nå, at dette beviser at du KAN be om hjelp fremover også! Kjempebra!! :’)

  2. 2 *Stine* Nightfairy 22. March 2011 at 12:55

    Så utrolig bra og sterkt innlegg Karianne! Jeg står i veiskille mellom å ville be om hjelp eller bare la ting gå sin gang. Jeg føler som du skriver over at man ikke virkelig er syk hvis man ber om hjelp, men på samme tid så veit jeg at jeg trenger hjelp, for den veien det går nå, så har det ingen lykkelig slutt.
    Tusen Takk for at du skriver slike innlegg, setter ord og fokus på disse tingene, det hjelper meg og sikkert mange andre.
    Håper du får den hjelpen du trenger nå, og den støtten du søker. Du er sterk som tør å si disse ordene høyt. Jeg ønsker deg bare gode ting og alt godt Karianne.
    klem

  3. 3 Emma 22. March 2011 at 13:36

    Helt fantastisk !!!
    Så flink du var ved at du ba om hjelp med ord!!!
    Det er virkelig styrke å våge å be om hjelp!!!
    U GO GIRL!!!

  4. 4 Hanna 22. March 2011 at 14:41

    Jeg ble så glad for å høre dette!
    Er så redd for å si feil ord, mye jeg vil si til deg.
    jeg klarer bare ikke formulere meg, foreløbig.
    Stå på!
    Masse klemmer

  5. 5 sofie 22. March 2011 at 15:11

    Unik evne til å sette tanker ned på “papiret”. Gjenkjennelig. Jeg skriver anonym blogg for å sortere tankene som ikke kommer ut på psykiaterns kontor, har skrevet noe om mine egne taktikker i forhold til å komme meg ovenpå. Du kan kanskje finne noe nyttig der?

    Be mer om hjelp. Be deg selv om hjelp. Du er den som best kan hjelpe deg, men det er alltids godt med en støtteperson å sortere med, og som sparker en bak til tider ;)

  6. 6 vibeke 22. March 2011 at 15:36

    ååå. kjære deg. :) så utrolig bra og modig gjort av deg og be om hjelp :)
    og en voksen og fornuftig avgjørelse å ta. :)
    du har all grunn til å være stolt av deg selv :) og jeg er å stolt av deg. :)
    BRA, BRA, BRA. :)
    og nei. du er ikke mindre sjuk om du ber om hjelp. du er fortsatt like sjuk, men tar et mye mere fornuftig og voksent valg.
    :) :) :)
    lykke til med telefonsamtale fra psyk. håper ting ordner seg på best mulig måte for DEG :)

  7. 7 Jeanett 22. March 2011 at 15:42

    *tårer i øynene*
    Du er så flott og så beundringsverdig sterk!
    Styrketanker til deg
    <3

  8. 8 Ll 22. March 2011 at 16:39

    Jeg er stolt av deg Karianne! Det er tøft å tørre å si fra at man trenger hjelp. Selv om man har sånne tanker i sitt eget hode er det stort sett alltid slik at alle andre rundt ikke tenker sånn og syns det er kjempebra når man klarer å si fra. Håper det blir en hjelp som hjelper deg litt opp og frem :)

  9. 9 ThisISmeThen 22. March 2011 at 16:45

    Så BRA at du greide å be om hjelp.. Det ER vanskelig, og du er veldig, veldig modig! :-D Håper også at ettersom du fikk så positiv respons, at det kanskje kan bli lettere å be om noe en annen gang! To tomler opp, og smil til smilet revner :-D

  10. 10 Marie 22. March 2011 at 17:01

    kjempebra:-D

  11. 11 laipai 22. March 2011 at 17:43

    Glad for å høre at du fikk et positivt svar da,venta liksom på å få høre om svaret…kjempebra,nå håper jeg at du får meg hjelp,som jeg mener at du trenger.

    <3 <3 <3

  12. 12 BEM 22. March 2011 at 18:41

    kjempebra!

    det umulige er mulig! :)
    kjempebra at du turte å ta steget. ønsker deg masse lykke til!
    Stå på, dette klarer du!

    klem,

  13. 13 Christine 22. March 2011 at 19:05

    Wow, så utrolig flink du er! Det er på bunnen man klarer de største tingene, oppllever hvertfall jeg. Det var da jeg var på bunn at jeg bestemte meg for å begynne å jobbe med meg selv eller å dø. jeg valgte å jobb meed meg selv og angrer ikke detminste. Håper du får den hjelpa du trenger og håper på. Det fortjener du. Klemmer

  14. 14 piumen 22. March 2011 at 19:18

    Så flink du er! Så stolt du skal være for at du ba om hjelp! Du fortjener hjelp, vakre deg. Jeg ønsker deg alt godt og håper du får den hjelpen du trenger nå. Klem!

  15. 15 Martine 22. March 2011 at 19:20

    Så fantastisk bra!! Det er virkelig beundringsverdig! Om jeg bare hadde turt det samme…

  16. 16 Karianne - valiumsvalsen 22. March 2011 at 20:11

    I feel you! Den myten er banket inn i hode mitt og har vært det i mange år. Du skriver så utrolig bra, og jeg kjenner meg igjen i så mye av det. Det er nesten så du har satt ord på de tankene jeg ikke klarer å sette ord på selv.

    Jeg er kjempe stolt av deg, at du klarte å trosse frykten og be om hjelp! Jeg vet hvor utrolig vanskelig det er, og hvilken stor terskel man må klatre over for å klare å si det med ORD. Du er så sterk og håper du nå får den hjelpen du trenger. Stå på!♥

  17. 17 haaplos 24. March 2011 at 10:09

    Å si det med ord er noe av det vanskeligste!
    Flinka som klarte det, jeg er så stolt av deg <3
    Klem <3

  18. 18 Farger 25. March 2011 at 08:17

    Dette er kjempe bra Karianne. Det er vanskelig å med ett bruke ordene sine men absolutt det riktige å gjøre.
    Jeg gjorde som deg før, jeg ba om hjelp gjennom alt annet enn det verbale språk. Jeg kuttet litt mer, hylte litt høyere, spiste litt dårligere, you name it. Og jo da, jeg fikk mine innleggelser og mer til, men som du skriver: Det er bare brannslukking. Jeg brukte mange år på å komme dit hen at jeg med egne ord sa at “nå er det nok, nå orker jeg ikke mer”. Det tok meg så mange år å forstå at det faktisk er den beste måten å gjøre det på. Samtidig som jeg begynte å be om hjelp verbalt og med tydelige ord, lærte jeg meg også å ta mer ansvar for mitt eget ve og vel.
    Noe så enkelt som å be om en prat om jeg var innlagt var uoverkommelig, syns jeg. Jeg ba aldri om det og det endte heller ofte meg hulk og skrik og utagering. Om jeg er innlagt nå så gjør det meg veldig lite å tusle ut for å finne et personal å huke tak i. “Kan du komme hit, jeg vil ikke være alene” sier jeg som oftest. Og i samme slengen tar jeg ansvar for at det ikke går alt for langt og blir mye verre enn det trenger å bli. Det tok lang tid å klare det, men kjære vene så mye bedre det er.
    Ved å ha et tilbud om åpen retur til psykiatrisk avdeling må jeg også selv kjenne når grensen er nådd. Gjerne kjenne det litt før grensen er nådd. Det er en god følelse å få ros for egen innsats i det livet atter en gang raser og jeg har pakket bagen min for en innleggelse. Det er en god følelse å bli minnet på at jeg faktisk tar ansvar og prøver å gjøre noe med det uten å ty til drastiske handlinger.

    Bruk ordene dine Karianne, jeg tror kanskje du vil bli overrasket skjønner du. Mennesker flest tar det andre mennesker sier alvorlig :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: