Om blomster, stjerner, mestring og forventninger.

Noe av det som gjør vondest i hele verden er å gjennomgå en personlig krise. Hvor du treffer en sånn bit der du ikke aner hva du skal gjøre. Du vet at noe er feil, om ikke alt, og du kjenner det i kroppen, i sinnet, i sjela – noe er feil. Alt er feil.

Det aller verste er å innse egne begrensninger. Det gjør så vondt!! Å oppdage at man har stilt altfor høye krav og forventninger til seg selv til å noensinne kunne innfri. Man har lagt lista for høyt, men i tillegg går man rundt og tror at det er dette andre forventer av deg. Man blir redd for å ikke innfri til forventningene fordi man tror at andre forventer at du skal greie det. Det gjør vondt å innse at det er egne forventninger som er urealistiske, og det gjør smertelig vondt i innrømme at man har gjort den feilen. At man har trukket den slutninga og kjørt seg selv over kanten av stupet. Det er milevis til bunnen og på vei ned rekker man å tenke.

Jeg har nettopp innsett at det er fullstendig urealistisk av meg, å tenke og tro, forvente og ikke minst kreve av meg selv at jeg skal fikse alt, gjøre alt så perfekt som jeg innbiller meg i mitt eget stille sinn. Når man så kommer dit, at man endelig forstår, så handler det om prioriteringer. Hva skal man forsake, hva skal man kjempe for, hva er realistisk og oppnåelig, hva kan gi den minste mestringsfølelse – for uten mestringsfølelse, når man føler seg så udugelig og ussel at ord ikke kan beskrive det, hva har man vel da? Hva skal man kjempe for da, om alt virker uoppnåelig? Hvorfor strekke seg etter stjernene når man vet at man ikke når opp? Det er umulig. Det blir mer realistisk og plukke blomster istedenfor, noe konkret og fint det og, som faktisk kan være mer givende enn å lengte til topps hele tiden.

For det er sånn det er. Manglende mestringsfølelse dreper livslyst, kampvilje, håp og energi. Manglende mestringsfølelse knekker viljen til å fortsette, leve, prøve på ny. Hvorfor fortsette å prøve når man innser at man allerede har prøvd alt som tenkes kan?

For meg blir det da sånn at jeg legger all min kraft, tid og energi på å gjøre det eneste jeg føler at jeg virkelig kan og mestrer. Destruktiviteten selv, slankegalskap uten grenser eller begrensninger. “Bare la meg gå ned noen kilo nå, da blir det mestringsfølelse”.

Men det er vanskelig. Å finne ut hva man skal prioritere og å sette fingeren på hva det egentlig er man trenger for å gjøre landinga, på vei ned fra stupet, minst mulig smertefull. Selvfølgelig kan jeg drite i det og gå i bakken i hundre kilometer i timen, kjøre på med destruktivitet hinsides, ende opp med overdoser og epikriser, nye suturer i kroppen.

Selvfølgelig kan jeg gjøre det. Men; I’ve been down this road before, og jeg vet nøyaktig hva det fører til å gi slipp på alt man vet kan gi mening, eller pleide å gi mening. Da må man spørre seg selv hva man virkelig vil, innerst inne.

Akkurat nå vet jeg ikke nøyaktig hva jeg trenger, hvordan jeg skal senke lista, hvordan jeg skal hente fram realismen til å gjennomføre, hvordan jeg skal lade opp tomme batterier eller hvordan jeg skal prioritere. Jeg har kanskje ikke svar på det i skrivende stund, men jeg vet i det minste hva jeg ikke vil.

For akkurat nå er det relevant. Jeg greier ikke, mestrer ikke, klarer ikke alt jeg forventer av meg selv. Hvor realistisk er det egentlig å tenke og tro at jeg skal mestre å sjonglere med spiseforstyrrelsen, skadetrangen, skolegangen, leiligheta, og skoleprestasjoner? Jeg får det til på sett og vis, men kun på en halvveis måte som slettes ikke gir meg mestring, snarer tvert i mot. Det dreper meg å kjenne på alt jeg ikke får til som jeg forventer av meg selv at jeg skal kunne greie eller vet at jeg kunne ha gjort bedre.

Akkurat nå prøver jeg å samle mot nok til å la stemmen bære ordene, formulere hva jeg trenger, framfor å la destruktiviteten snakke for seg selv. Akkurat nå, her og nå, prøver jeg å kjenne etter hva som er galt og å formidle hvilken hjelp jeg trenger til å prioritere, hvordan jeg kan dempe egne forventninger til noe mer håndterlig, hvordan jeg kan plukke blomster, være fornøyd og oppleve mestring, framfor å gråte fordi jeg ikke når stjerner i en annen galakse.

Stjerner er kanskje vakre der de henger på himmelen, men jeg trenger å lære meg å sette pris på blomster.

Advertisements

6 Responses to “Om blomster, stjerner, mestring og forventninger.”


  1. 1 liseliten 21. March 2011 at 15:39

    Utrolig bra skrevet, jeg liker virkelig metaforen om stjerner og blomster. Jeg har kanskje noe å lære der jeg også. Dessuten: jeg tror de kravene og forventningene man har til seg selv, oftest er mye høyere (og urealistiske) enn hva verden rundt oss krever og forventer.

  2. 2 Emma 21. March 2011 at 16:50

    Kjempebra Karianne!
    En øvelse som krever trening-det å sette seg realistiske mål,og å rose segselv med de realistiske målene man faktisk presterer å mestre. Synes du har kommet langt allerede på så mange måter!!!
    Og enig med Liseliten i at vi nok setter de høyeste og mest urealistiske målene til oss selv i forhold til hva andre krever og forventer.Alle er vi vel i bunn og grunn redde for å ikke være bra nok, eller å prestere godt nok…
    -kjempeklem-

  3. 3 ThisISmeThen 21. March 2011 at 20:55

    Nydelig metafor om blomster og stjerner! Virkelig nydelig <3 Det er vondt å ha det sånn.. at man føler at alt går på et vis, men bare halvveis… ingen mestringsfølelse. Man bare vandrer hvileløst rundt på en måte, men allikevel ikke… For alt er jo i endring hele tiden, man merker det bare ikke alltid. Tenk at du har 300 dager skadefri! Be proud of what you've accomplished, and the stars will be waiting for you <3

  4. 4 laipai 21. March 2011 at 22:46

    Det som er bra er at du har så mye innsikt at du vet hva som bør gjøre,og hva som IKKE bør gjøres. I feel you <3

    You know where to find me. Ring om du føler for det.

    love you <3

  5. 5 Yuki 21. March 2011 at 23:30

    Du er så flink til å skrive, Karianne. Jeg kjenner at det treffer meg, jeg kjenner meg igjen. Og du har en så god måte å formidle tanker og følelser på.
    Jeg håper du finner ut hva du trenger <3


  1. 1 Beklager, pave « aneelene Trackback on 24. April 2011 at 14:33

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: