Magic.

Sliten er kanskje ordet. Den tilstanden man opplever når man føler man har prøvd alt som prøves kan og feiler gang på gang, hver eneste gang. Den tilstanden som sniker seg inn i takt med meningsløsheten og håpløsheten som vokser inni en, i takt med redsel og avmakt.

Jeg kommer ikke lenger alene. Jeg vet det. Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det. Vente? Hvor lenge da? Holde ut dette? Hvor mye lenger? Er det verdt det? De sier så. Tror du på magi? Jeg vet ikke, men når man ikke har noe annet – hva skal man tro på da?

Advertisements

16 Responses to “Magic.”


  1. 1 haaplos 18. March 2011 at 00:06

    Da skal du tro på magi syns jeg.
    Det viktigste er ihvertfall at man tror på noe, og at man har troen på at livet er mer enn bare sf. For det er det jo, selv om veien dit er forbanna vanskelig.
    Lang og jævlig, med oppover og nedoverbakker! Med steiner man snubler og faller på. Is som gjør at man sklir litt tilbake! Men uansett så kommer man seg fremover.
    En dag Karianne, en dag kan du se tilbake på den lange veien du har kommet deg igjennom :)

    Klem <3

  2. 2 Ann-Karin 18. March 2011 at 00:10

    Hold ut Karianne. Selv om du kanskje ikke har den hjelpen du trenger i dag, kommer det alltid en ny dag i morgen, dagen etter der og dagen etter der igjen.. Syntes det er tøft og modig av deg å innrømme når du har dine nederlag og motbakker. Enda viktigere er det når du skriver at det går bedre. Da viser det jo at selv om det er noen nederlag er det fremdeles mange positive hendelser, noe som tilsier at det går rett vei. En ting er sikkert; man har aldri en vei tilbake fra sykdommen uten motbakker. Litt sånn som veiene i Nord-Norge. Humpete og med mange svinger!

    Lykke til! :)

  3. 3 Karoline 18. March 2011 at 00:12

    Sant, så sant! Stå på, fine deg! Tilslutt skal alt dette strevet og slitet du har måttet gå igjennom lønne seg – på en eller annen måte!! Tilslutt.

  4. 5 ThisISmeThen 18. March 2011 at 01:52

    <3 <3 Gode klemmer til deg, kjære Karianne! Sov godt :-)

  5. 6 Emma 18. March 2011 at 07:50

    Det er verdt å kjempe uansett,du kjemper ikke forgjeves. Man gjør aldri det når man kjemper for noe bra.
    Du kan klare mye alene,det har du allerede gjort,og den største jobben er den innsatsen du gjør.Spiren til blomsten ligger inni deg. Den trenger bare litt stell av andre også,i tillegg til deg.
    Keep on keeping on søte!
    Godt å høre fra deg.
    Skal fortsette å tenke på deg hver dag.

  6. 7 linda 18. March 2011 at 08:59

    Hei igjen!

    Føler jeg er litt tante Sofie her, men here goes: Dette handler ikke om magi. Du trenger hjelp til å klare dette, det er umulig å klare det alene. At du er “Vinglekarianne” som du skrev til min forrige kommentar, tenker jeg er fordi sf-en manipulerer deg, og fordi suget er så sterkt at du kanskje ikke kan forestille deg hvordan det kan gå an å ikke overspise. Men det gjør det, selv om det vil ta tid og kreve mye innsats, mat og tårer. OG ekstern hjelp. Jeg er overrasket over at “teamet” ditt ikke griper mer inn, men nå kjenner jeg jo ikke hele bildet.

    Sånn jeg ser det, er det begrenset hvor mye det hjelper å holde motet oppe og tenke positivt. Selvfølgelig hjelper det å ha et håp om å få det bedre, men min gjetning er at det vil funke enda litt bedre med ekstern hjelp. Du er syk nok, mer enn syk nok.

    Og Modum? Har de ikke et ansvar for å følge opp pasientene på venteliste? Skal du liksom omkomme over doskåla eller av elektrolytt-ubalanse på skoleveien bare fordi de ikke har plass til deg akkurat nå? Og er Modum (er det tre måndeders opphold?) tilstrekkelig?

    Jeg er overbevist om at du kommer til å klare å bli frisk. Det er jeg virkelig. Du virker (ville gjerne skrevet “du er”, men synes det blir litt rart i og med at jeg ikke kjenner deg irl) utrolig ressurssterk, og har virkelig alle muligheter for å få dette til. Men nå har du jo prøvd og prøvd alene, og jeg tror ikke, siden bulimien tapper deg så innmari, at du vil klare det på egen hånd.

    Igjen: kreftpasient uten medisin?

    Det er overhodet ikke min intensjon å nedvurdere din innsats. Den er formidabel. Jeg har et håp om at det jeg skriver vil hjelpe deg på vei til å se at det faktisk ikke bare er opp til deg.

    :)
    Linda

  7. 8 linda 18. March 2011 at 09:17

    Nå var det jo forsåvidt akkurat det du skrev selv, det ser jeg. Men likevel, kanskje det hjelper når andre sier det samme til deg, kanskje det gir deg den dytten du trenger for å be om hjelp?

    (hjertesukk: hvordan, i 2011, kan noen som allerede har deg inne i systemet ikke bare si at “nå overtar vi. Nå har du prøvd lenge nok selv”?)

    Linda

  8. 9 Solveig @ poona 18. March 2011 at 11:22

    Det finnes fremtid. Det finnes håp.
    Hva er det de sier..? “Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid”.
    Så jeg velger å tro på den. Selv når det virker mest håpløst, så finnes det muligheter. De er der.
    Du er bra!
    <3

  9. 10 Therese 18. March 2011 at 11:56

    hei. jeg lurte bare på om du bor i harstad?

  10. 11 Kathrine 18. March 2011 at 16:18

    Hei Karianne!
    Vet ikke om jeg kommer med dette spørsmålet på litt feil tid eller noe, men jeg lurte på om du kunne hjelpe meg litt.
    Jeg har nemlig drevet med selvskading i litt over et år, og har nå funnet at jeg ikke vil mer. Har nok arr, og vil ikke kutte meg selv mer.
    Men jeg lurte bare på om du hadde noen tips til meg, får å legge selvskadinga på hylla? Trodde det skulle være enkelt og det bare var å slutte, men det var ikke halvparten så enkelt en gang, som jeg hadde forestilt meg.

    Så om du har noen tips til meg, hadde jeg satt utrolig pris på det :) <3
    Klem fra meg<3

  11. 12 Iris Margareta 19. March 2011 at 13:53

    Jeg kjenner følelsen av utmattelse selv – følelsen av at uansett hvor hardt en prøver så strekker det ikke til! Det er ikke det snev rart at du blir grepet motløshet…

    Jeg beundrer din styrke – for du er virkelig sterk! Din evne til refleksjon, og mot til å dele av dine erfaringer. Jeg tror du har mange utfordringer på veien foran deg, før du kommer til et sted med mer indre ro og balanse. Selv om det til tider kan virke umulig, så er jeg sikker på at du kommer dit – sakte, men sikkert, dersom du fortsetter å kjempe!

    Eneste grunnen til at du ikke kommer dit, måtte være at du ga opp. Jeg hadde ikke klandret deg. Det er mange mennesker i vårt samfunn som ikke kommer seg igjennom tøffe utfordringer. Jeg kan imidlertid ikke se for meg at du gir opp.

    “If you’re going through hell, keep going”

    Jeg tror vi er på jord for å lære. Jeg tror det du går igjennom nå vil gjøre deg til et klokere og mer ydmykt menneske – mer våken og i stand til å finne virkelig lykke! Din tid til å stråle vil komme, om du tar dine skritt!

    Gode ønsker fra meg ♥

  12. 13 Andreas 19. March 2011 at 13:54

    Hei Karianne! Jeg ser du har fått innvilget plass på Modum Bad. Jeg håper du har mulighet til å rapportere derfra når du skal dit. Det hadde vært interessant å lese om ditt opphold her på bloggen din. Jeg har selv en mor som er innlagt i traumeavdelingen på Modum for tiden, og har nettopp vært der sammen med min kone på såkalt “pårørendeuke”.

  13. 14 ole thomas 19. March 2011 at 15:57

    ååå så fin whippet du har!!! jeg og kjæresten min har en også. i sort.

  14. 15 BEM 19. March 2011 at 17:06

    ja, du burde tro på magi. Hvorfor skulle ikke dagene ellers være til? Det er litt magisk i det også. Når en dag slutter, kommer en ny en like over natten..
    Vil bare si, Husk å se framover. Du skel ikke være alene i elendigheten. ALDRI. Du har jo Sahra, om ikke det er noen rundt deg akkurat der og dsa- Og ja, ”norsk helsevesen” er ikke akkurat noe å stole på.. Ikke at dt tar så kort tid det de lover, men også må man gjennom den forferdelige papirmølla hver gang også..

    Ønsker deg Lykke til, Karianne! Jeg heier på deg!
    Du er blitt et fint forbilde på kampen mot det elendige, og da ser man også at det ikke er like enkelt hver gang. alle sliter litt, det er bare ikke alle som tør å fortelle det! Du er sterk, selv om du ikke ser det selv. Troen på at det skal gå bra må du finne tilbake! kanskje det hjelper å se for seg et friskt liv hvor du og Sahra er, mulig jobbe med noe som du er glad i? Foto og bilder?

    Karianne, vet ikke hvor mye du får ut av ordene mine som jeg prøver å få ned til deg som en oppmuntring, men uansett vil jeg at du skal vite at jeg heier på deg. =) du klarer det nok, skal du se.

    Klem,

  15. 16 Ingeborg 19. March 2011 at 17:44

    SV: Tusen takk Karianne mi.

    Huff, var leit å se dette innlegget..må bare gjenta og si at jeg har vært der, og at man kan komme ut, men man trenger det rette verkstedet og de rette hjelperne <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: