Usensurert sannhet.

Jeg tror kanskje jeg nevnte at de siste dagene har vært rimelig… tøffe…. Jeg fikk penger på onsdag nemlig. Dessverre for meg er jeg ikke så god på pengehåndtering med en indre plager på skuldra som forteller meg at jeg må kjøpe så mye mat som overhodet mulig, at jeg må spise i timesvis, at dette blir aller siste gangen, at jeg virkelig må ta farvel på en verdig måte. En kjempesmell.

Etter kamper og kriger, indre dialoger og feile beslutninger. Jeg vet, jeg vet. Naiv i min tro. “I dag er siste gangen, jeg lover deg, lover meg selv, det er nok, det er slutt.”

Torsdag. Kjør på. Full smell. Jeg tenker ikke før jeg handler, jeg rekker knapt å spise det jeg har kjøpt, må handle mer, bryr meg ikke om kronene som triller ut av kontoen. “Det er verdt det Karianne, du kommer til å spare penger på å bruke masse nå, husk at dette er siste gangen!!”

Fredag. Fullstendig skjerpet med gårsdagen klart i minne. “Det er nok, jeg er ferdig, herregud la meg være feeeerdig!” Etter mye om og men ble det full suksess på fredag. Dog ikke uten paniske tanker, kvelende angst og nølende beslutninger. Beintøffe oppgjør meg selv. “Skjerp deg Karianne, du vet bedre. Nå må du ikke høre på hva spiseforstyrrelsen har å si. Du må ikke la den sleipe spiseforstyrrelsen lure deg mer! Det er rent lureri, alt sammen. Bullshit, svada, null niks nada.”

Lørdag. The battle continues. Den første gangen jeg var på butikken (dog for å kjøpe kjedelige nødvendigheter), slapp jeg unna med god samvittighet. Men, sliten etter gårsdagens tøffe kamp er jeg svekket i min konstruktive tankegang, orker ikke lenger argumentere, føler at alt som kan formuleres er sagt, føler at alle ess i ermet har dukket opp i lyset, føler at alt jeg har å stille opp med ikke er verdt noe likevel. “Kom igjen Karianne! Du greier ikke dette uansett, du kan jo avslutte i dag? Kanskje tok du ikke hardt nok i forrige gang? KJØR PÅ, grønt lys, slipp deg løs, hør på meg, jeg vet best, jeg vet bedre, du taper, hør på meg! Det er lørdag i dag, gjør det, gjør det, gjør det”.
Nok en haug med penger forlot kontoen min på lørdag. Følelsen av mislykkethet og meningsløshet paralyserte meg fullstendig og gav meg en skikkelig nedtur. Akkurat som med rus. Når rusen går ut, når alt er over – kommer nedturen.

Jeg reagerer med sinne. Sint på meg selv, men aller mest spiseforstyrrelsen. Jeg har lyst til å slå fullstendig knockout på jævelskapen, men hvordan slå knockout på noe som bor inni en selv? Skadetrangen melder seg, som om jeg kan nå inn til spiseforstyrrelsen om jeg bare presser barberbladet hardere ned i armen. Den fornuftige Karianne vet bedre. Den fornuftige Karianne vet at det ikke vil føre noe mer med seg. Den fornuftige siden vet at jeg med sikkerhet hadde blitt rammet av nok en innviklet nedoverspiral med både skading, oppkast og sult. Fornuftens skuffelse øker trangen til å skade, straffe feilsteg, straffe snubling, vingling.

Utslitt søndag. Hva skal man gjøre? Hva i helvete skal man gjøre? Tankekverna som aldri tar slutt. Meningsløsheten i å lytte til spiseforstyrrelsen. Som om det hadde blitt mer logisk å kjøpe mat og la det vare over flere dager, trappe det ned og trekke det ut. Men jeg orker ikke det heller, orker ikke å gi meg hen eller tøyles på den måten. Istedenfor ender jeg opp med å kjøre på full smell hver eneste jævla gang det skjer.

Som med selvskadinga. Når jeg blør og blør og blør, skjærer og skjærer, det blir aldri nok, det blir aldri godt nok, dypt nok, vondt nok. Sårene blør ikke nok, det er ikke alvorlig nok, jeg fortjener mer, mer straff, mer smerte, fortjener å kjenne det, fortjener alt som er vondt. Straffen. Skjære til verden ikke er mer enn sorte prikker, skjære til bevisstheten er feilende, skjære til det kommer noen andre som finner meg, noen andre som tvinger meg til å stoppe når jeg ikke greier det selv.
Fordi jeg blør. Fordi det er akutt alvorlig på en annen måte enn spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen er seigpining i langdrag. Spiseforstyrrelsen er alvorlig i seg selv, men ikke nødvendigvis akutt.
Plutselig en dag blør du ihjel om noen ikke finner deg. På lik linje som hjertet kan takke for seg selv – når som helst uten at du riktig kan vite om det er realistisk å skulle tenke sånn eller om det i hele tatt er farlig der og da.

Men jeg tyr ikke til barberbladene, om enn som jeg lengter der og da. Jeg skjærer ikke, jeg blør ikke. Men likevel fortjener jeg mer straff, men jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt disse plagsomme tankene, jeg ender som regel opp med mer oppkast. Som om det er den eneste kanalen som fungerer lenger. Som om det er den eneste kanalen jeg greier å fange opp, som om parabolantenna har takket for seg.

Det blir aldri alvorlig nok. Maten strekker aldri til. Magesmertene blir aldri intense nok, det hjelper ikke. Mer, mer, må ha mer, må gjøre det mer, må gjøre det til det sier stopp, må gjøre det til noe skjer, som om jeg bare venter på at katastrofen skal inntreffe. Som om jeg bare lar det skje, noe vondt inni meg håper det skjer. La meg slippe, la meg være i fred. La meg lide meg gjennom konsekvensene. Bare få det til å slutte, gå over, gå bort, forsvinne.

Det løser ingenting. Selv ikke på lørdag når jeg plutselig merket den skarpe kanten på tanna. Det var ikke ille nok når jeg så i speilet, når jeg studerte den skarpe kanten og kunne fastslå at jeg faktisk hadde mistet en bit. Det fornuftige inni meg hyler at nok for guds skyld må være nok!

Det var det ikke.

Jeg sto opp på søndag med dårlige intensjoner. Kjør på, bring it on. Gi meg alt du har, bare slå meg ned, bare la meg lide, kjør på! Jeg tar i mot, kom igjen da? Treff meg, ødelegg meg, destruer meg!

Klokka var 0302 i natt innen jeg hang over doskåla for siste gang, harket opp alt av magesyre jeg fikk presset i retur. Mer, mer, må spy mer. Det er sikkert mer der nede. Til sist blir hvert brekk verdt ti kalorier og jo flere brekk jeg provoserer fram – jo bedre er det. Jo mer det svir, jo mer tårene triller, jo mer det sprenger i ørene, jo flere dansende prikker, jo bedre.

“Du vet aldri når det blir siste gang. Det kan bli idag”. Sitat frk.vikarlege.

Skulle tro jeg var lei innen klokka var tre? Skulle tro jeg var lei siden torsdag? Skulle tro pengeproblemets økende omfang gjorde inntrykk? Skulle tro den manglende biten av tanna hadde gitt meg en stuck? Skulle tro det var nok og tilstrekkelig med 9, 5 + 8 + 11 timer?

SKULLE TRO DET VAR NOK?

Det blir aldri nok. Jeg vet at det aldri kommer til å bli nok. Jeg vet at det ikke går an å holde på sånn, jeg vet at spiseforstyrrelsen fanger meg i den samme fella gang på gang, jeg vet at det er sånn. Og likevel klarer jeg ikke å kontrollere det, selv om jeg ønsker og vil det så sårt.

“Det passer ALDRI å begynne på noe man gruer seg til. Det passer ALDRI å begynne på noe som er vanskelig. Det passer aldri.” Sitat personal X på ungdomspsykiatrisk.
“Trekk pusten og hopp ut i det.” Sitat personal C på ungdomspsykiatrisk.

Jeg vet ikke hva som skjedde i natt, denne plutselige bølgen av raseri og selvhat jeg på magisk vis greide å vri om til spirende håp og gryende motivasjon. Jeg vet ikke hva som skjedde med alle de gode ideene som stormet gjennom de små grå under topplokket.

Jeg spør meg selv. Leter etter svar. Graver etter å finne ut hva JEG vil. Lytter til meg selv, noe inni meg. Forsøker å koble sammen sammenhenger og skille fornuften fra en rasende spiseforstyrrelse som brøler av full hals. Jeg har vanskeligheter med å høre mine egne svar, konsentrasjonen jobber på høygir for å tolke svarene jeg gir meg selv.

Hva ønsker du deg Karianne?
Kontroll!

Kontroll på hva da?
Maten. Livet, økonomien.

Hva kan du gjøre, hva MÅ du gjøre for å oppnå det du vil?
Skjerpe meg. Ta tak. Jobbe med det jeg vet kan hjelpe, jobbe mot alt jeg vet er feil.

Jeg vet at ingenting kommer til å endre seg om jeg lar det skje. Jeg vet at ingenting kommer til å endre seg med mindre jeg tar tak og holder ut den voldsomme angsten. Jeg vet at ingenting kommer til å endre seg med mindre jeg holder ut over tid. Å gi opp annenhver dag, å gi seg hen annenhver dag er ikke grunnlag for framgang. Det er nok til å holde hodet over vannet, men det er ikke det samme som å sikte seg inn mot land og faktisk ta noen svømmetak.

“Hadde jeg lært meg å spy hadde det vært undergangen for meg, ingen vei tilbake”. Sitat anorektiker.

Sannheten er at jeg er redd. Redselen gjør meg feig. Jeg unnviker det jeg vet er vanskelig. Og det er momenter jeg ikke vet hvordan jeg skal greie å jobbe meg gjennom. Angsten for eksempel. Jeg vet at det ikke hjelper for noe å jobbe hardt den ene dagen. Jobbe for å ikke kaste opp, men samtidig tør jeg ikke å trosse angsten. Å ikke tørre å utfordre angsten, angsten for mat i magen – vil igjen tilsi at det som spises knapt nok kan betegnes som måltider, at mengdene er mikroskopiske. Manglende matinntak fører til manglende energi, konsentrasjon og vilje. Manglende mat tapper meg for krefter og motivasjon til å holde ut. Meningsløsheten vokser i gapet mellom disse to. Ekstrembulimien og den restriktive anorektikeren som heller ikke vil slippe taket.

Mellom hvert ytterpunkt står angsten.

Det er redselen som er drivstoffet, kjernen i maskineriet som sender meg fra kant til kant. Som en båt i stormen, bølgene slynger deg fra rekke til rekke uten at du greier å finne hverken noe å holde fast i, eller balansen til å stå sterk i stormen og vente på solskinn og roligere hav.

Jeg VET at jeg er nødt til å trosse angsten. Jeg vet at jeg må stirre redselen i ansiktet, jeg forstår at jeg aldri kan komme forbi om jeg ikke tør. Som om jeg allerede står foran angsten, men blikket bare flakker, greier ikke å se angsten i øynene uten kvelningsfornemmelser og panikkangst.

Men likevel vet jeg at jeg må. Jeg må, og det finnes ingen vei utenom. Ingen utveier er mulige. Ingen hurtigløsning eksisterer. Jeg vet at jeg må.

I dag er det mandag. I dag sitter jeg her og blottlegger sannheten. I dag skriver jeg ordene sort på hvitt. I dag innrømmer jeg fakta jeg lenge har forsøkt å fortrenge, i dag. I dag er det på tide å gjøre mer reelle forsøk. I dag er det på tide å bite tennene sammen og kjempe for det jeg vil ha. Det som er mitt, det jeg har krav på, men ikke riktig makter å ta tilbake. Men jeg må det. Det finnes ingen andre løsninger.

Derfor er det ekstra vanskelig i dag. Men jeg er allerede i gang. Om ikke annet er det en begynnelse. Gode intensjoner med tykke streker under.

Selv etter manglende søvn sto jeg opp i dag tidlig. Fulgte gjøre-lista til punkt og prikke. Frokostsamvittigheten var intens. Likevel er jeg på skolen. Tilstede, om enn ikke riktig så faglig konsentrert. Egenkonsentrasjonen krever sitt. Utholdenhet er en kunst.

Skoledagen er snart over. Jeg skal hjem og trosse angsten på hjemmebane. Det verste og mest vanskelige. Med postbanken kun tastetrykk unna, med spiselige produkter i hus – om enn ikke mange. Med intensjoner om å spise noe mer utover dagen, med intensjoner om å trosse flere angstmomenter – selv om jeg er vel vitende om at det kommer til å tappe meg fullstendig.

Det finnes ingen vei utenom. Det finnes ingen magiske dager det passer seg bedre å begynne. Det finnes ingen magiske klokkeslett som kan gjøre det enklere å si stopp. Det finnes ingen andre løsninger.

Mellom linjene håper jeg at håpet er synlig. Likevel er jeg gravalvorlig fordi jeg kan lese mine egne ord og ser at dagen i dag, morgendagen og de neste dagene – kommer til å bli, er og være et rent helvete. Jeg vet det. Jeg er redd. Angst.

Jeg vet ikke en gang om det går. Om det er mulig i det hele tatt. Men jeg velger å tro.

 

Advertisements

15 Responses to “Usensurert sannhet.”


  1. 1 liseliten 14. March 2011 at 13:14

    Ærlig og brutalt, ekte og sårt. Helvetes sykdom tenker jeg. Jeg kjenner igjen dette med at det aldri er nok, godt nok, vondt nok, ille nok. Og sannheten er at det BLIR ALDRI nok – enda det ER nok. Mer enn nok!

    Angående økonomi, har du vurdert å få hjelp til forvaltning? Jeg har i flere år hatt forvaltning av økonomien min, all utbetaling og trygd/lønn går inn på kontoen Nav styrer, alle regninger går dit, de ordner alle utgifter, og jeg får ukelønn hver mandag, til mat, klær og diverse. Det har vært veldig greit for meg, ettersom jeg ikke har hatt kontroll.

    Du skriver så bra, Karianne. Jeg har tro på deg!

    • 2 arikanne 14. March 2011 at 13:25

      Angående det økonomiske har det vært foreslått.. Jeg har dog ikke greid å bestemme meg fordi det føles som nok ett nederlag… Men jeg vet ikke hva som er verst. Teknisk sett er det vel en styrke å kunne innse at man trenger mer hjelp… Men det er så jævlig sårt!

      Takk for gode ord ♥

  2. 3 linda 14. March 2011 at 13:39

    Karianne.

    Det blir aldir nok fordi kroppen din er så ute på tur. Dette vet du helt sikkert. Det jeg leser, som du kanskje ikke vet med hele deg, er at det er ikke du som er svak. Du gjør alt du kan, så godt du kan. Men du er syk. For å dra en litt way out parallell: tror du en kreftpasient blir frisk av å ta seg sammen og kjempe, uten å få medisin? Du trenger hjelp for å klare dette. Noen må hjelpe deg, dette er umulig å klare på egenhånd, selv om intensjonene dine er aldri så gode. Du kjemper som en helt, men som du selv skriver, er det umulig å stå imot disse impulsene når du ikke har hatt nok mat i magen over lang tid.

    Jeg har hatt det på samme måte som du har det nå, og det er et helvete å leve sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg. Jeg kan kanskje gi deg litt håp: Jeg _vet_ at det er mulig å bli “frisk” (overspisings- og oppkastfri _og_ normalt matinntak). Dessverre tar det tid, det er forferdelig mens det står på, og i hvert fall jeg lengtet tilbake mange ganger. Det gjør jeg ikke nå. Det er forferdelig urettferdig at du skal ha det sånn, du er ikke svak, og du er ikke håpløs. Du kommer til å klare å bli frisk, men det er en umulig kamp å kjempe alene.

    Linda

    • 4 arikanne 14. March 2011 at 13:43

      “tror du en kreftpasient blir frisk av å ta seg sammen og kjempe, uten å få medisin?”

      Jeg likte den. Takk for at du setter ting i perspektiv.
      Angående hjelp… Jeg venter jo på sett og vis på modum bad, men det er ganske umulig å skulle forutse når det blir, og lite vet jeg om hva jeg skal finne på i mellomtiden. VingleKarianne.

      Takk for håp!

  3. 5 BEM 14. March 2011 at 13:44

    du skriver så utrolig bra, Karianne!
    Jeg blir helt bergtatt av det du skriver, ikke at det er det som karakteriseres som ”dagens lesestoff” og denslags, men du beskriver følelser så utrolig bra. Så bra at jeg kan kjenne meg igjen i dette. jeg kan lese om følelser jeg sitter med, men som jeg ikke har hatt kjangs til å ordlegge selv.

    Utrolig! Du er så sterk! du ser det kanskje ikke selv, men utenifra synes det på lang vei.

    Økonomien kommer også en dag. og ja, det tar tid, det er vanskelig og ikke la seg friste, men jeg har troen på at en dag skal dette gå bra. både for deg, og meg.

    og til slutt, vil jeg takke deg!
    TUSEN TAKK for at du skriver, for at du deler deg med omverdenen.
    Du gir håp, smerten blir svakere og kanskje er det mulig for at det faktisk er lyset i tunnellen som gir et lite glimt før det igjen blir mørkt..?!

    Tusen Takk, Karianne.
    Din ærlighet er en stor reddning!

  4. 6 Emma 14. March 2011 at 13:57

    Jeg skal tenke på deg og krysse alt kryssbart for deg!
    Håper for deg og tror på deg!
    Tror også du er så mye tøffere enn du tror og føler selv!
    Tenk at angsten egentlig er ubegrunnet,uvirkelig,kun skapt av følelser i deg som er oversensitivet”.Uff,hvem er vel jeg til å si til deg hva du skal gjøre. Alt dette vet du jo fra før.
    Men jeg vet du kan klare det. Du fortjener så mye bedre!
    Har ofte vært kjemperedd for ting selv.Så redd at jeg har blitt dårlig.Så redd at jeg har hatt mageknip i flere dager av gangen. Så redd at jeg har grått og mistet nattesøvnen.Men hvis man kjenner på følelsene og vondtene så vet man neste gang det oppstår at man har klart seg igjennom dette før og så blir det mindre og mindre skummelt etterhvert.
    alle mennesker er redde for ting,hver på sin kant og på hver sin måte.
    Vi er alle feige og tøffe samtidig på forskjellig vis.
    Du er kjempedyktig Karianne,betviler aldri din kamplyst og innsatsvilje.
    Du er smart!!!!
    Ikke la følelsene og tankene lure deg!
    stor klem!

  5. 7 Solveig @ poona 14. March 2011 at 14:03

    Det eneste jeg er sikker på Karianne, er at det mulig. Jeg gjentar meg selv: livet er nå!
    Kampen blir aldri lettere om du venter. Men den blir lettere for hvert skritt fremover. Jo flere repitisjoner av det som er så vanskelig – jo mindre vanskelig blir det neste gang.
    Møte frykten. Repitere.
    Reis deg opp og vær Karianne. Kjemp for drømmene dine<3

  6. 8 Marie 14. March 2011 at 16:38

    Du greier dette!!!! At du har greid å være skadefri så lenge som du har viser at du har viljestyrke som overgår de fleste jeg kjenner så hvorfor skulle du ikke greie å bruke denne styrken på å overgå trangen til overspising/anorektikeren inni deg/angst? jeg bare veeet at du kommer til å greie det, selvom kampen for å komme der kommer til å koste mye krefter og tid.

    Krysser fingrer og tær og ønsker deg en masse lykke til :)

  7. 9 LovelyLiller 14. March 2011 at 16:51

    <3

  8. 10 laipai 14. March 2011 at 22:55

    du vet du har min støtte rett bak deg hele veien. you know where to find me <3

  9. 11 Lisabeth Marie Hogefeld 15. March 2011 at 16:07

    Hei :)
    Dette har egentlig ingenting med posten å gjøre, men jeg har lest bloggen din i litt over et år nå, også var jeg på besøk i klassen din i dag. På en måte hadde jeg veldig lyst til å si hei og fortelle deg om hvor tøff jeg synes du er og at jeg virkelig ser opp til deg som person. Men så syntes jeg det ble litt dumt å skulle begynne å drege frem akkurat dette temaet første gang jeg skulle si hei også på skolen attpåtil. Men tenkte du skulle få vite det uansett, at jeg leser bloggen din og synes du virker som en utrolig sterk og kul jente.

    Lisabeth Marie :)

  10. 12 Hanne 15. March 2011 at 20:53

    Krysser alle fingre for at ting går din vei fremover, og ikke spiseforstyrrelsens!

  11. 13 Ingeborg 15. March 2011 at 21:48

    Vil bare si én ting jeg…

    ..jeg har vært der.

    Har VÆRT.

    Stor klem <3

  12. 14 Kjersti 28. March 2011 at 09:46

    Jeg vil bare si at du er utrolig sterk som skriver dette. Og jeg vet at dette kommer til å høres dumt ut, du kommer til å tenke “herregud, hva er det hun tror om meg, tror hun virkelig ikke at jeg har forstått dette jeg også, tror hun at det er så lett”, men jeg vet at du mest sannsynlig vet det jeg skal fortelle deg nå, og tro meg, jeg vet hvor vanskelig min kamp er, og jeg kan ikke tenke meg at din er noe lettere, men av og til går det opp ting for meg, som gjør alt så mye lettere, derfor skal jeg nå skrive noen ord som du vær så snill ikke må tro jeg skriver av noen annen grunn enn at jeg ønsker deg alt godt..

    Du tenker at “dette er siste gang, i morgen begynner en ny start, bare en gang til”, og tro meg, jeg har gjort dette selv, mye oftere enn jeg liker å innrømme. Det som slo ned i meg denne gangen (Er inne i et tilbakefall, Barberbladene er kastet, men det finnes alltid kniver. Kniven vant over fornuften, nå er jeg på 3. dagen uten å skade meg. Jeg er så glad for at dett mest sannsynlig bli tidenes korteste sprekk, for jeg trenger virkelig ikke mer å stri med for tiden, nok om det.. sorry..) er athver gang en sier “dette er siste gang, bare en gang til”, så tillater man seg selv å gjøre det. Det er ingen verdi i disse ordene. De betyr ingen ting. En har ikke tatt noe valg, det er bare ord. Ord som er ment godt, men de betyr ingenting. Jeg byttet ut de ordene med noen som er mening i, som også er sinnsykt mye vanskeligere å si, først og fremst fordi det ikke bare er ord, men gjerning også. “Denne gangen er første gang jeg sa nei, dette er mine første skritt i riktig retning”. Og nei, jeg tror ikke at det er første gang, men første gang i en ny tid. (oki, dette gir ikke mening..)

    Jeg mener ikke at det er realistisk at du satser på å plutselig blir helt spyfri over natten, men jeg vet at over tid så kan du greie det. Nederlag og feiltrinn fra tidligere har gitt deg kunnskap nok til å vite hva som fungerer for deg, og hva som ikke virker. Våg å lytt til det. Og aldri tro på Spiseforstyrrelsen når den sier at det er den som bestemmer. Du ER sterkere enn den, og du vil komme deg ut av dette.

    Gratulerer med 10 måneder, herrejesus, DET er viljestyrke det! Bare vent i 10 måneder, så håper jeg at jeg er der du er nå. Du er en stor inspirasjon! Ta vare på deg selv <3

    • 15 arikanne 28. March 2011 at 13:52

      Herregud! Så rart! Jeg skrev ett innlegg om nettopp dette som kommentaren din inneholder her nå, men jeg kom aldri så langt at jeg posta det, det ble så rotete, så jeg lot det være. Ett lite sekund her begynte jeg nesten å tro at jeg hadde posta det likevel.

      Men ja. Det er mye sant i det du sier. Prøver til stadighet å analysere hva det er jeg gjør feil, og det er nettopp det jeg skrev om igår. Må kanskje se på det ot ta det fram idag, kanskje skrive det om og publisere det om jeg føler jeg får satt de riktige ordene i rett rekkefølge. Men takk for at du tar deg tid til å skrive dette!
      Jeg håper for deg at det blir som du skriver , “den korteste skadesprekken”, og jeg håper og VET nå at det er mulig og oppnåelig å komme seg videre. Om jeg kan, så kan du og :)
      Masse lykke til! ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: