What doesn't kill you, makes you stronger.

Jeg synes at Mars, måneden i seg selv er en vanskelig tid. Sykdomsvanskelig. Det er så mye sykdomsvondt som har forekommet i Mars.

Jeg må hele tiden tvinge meg selv til å se det positive framfor å henge med opp i alt jeg selv definerer som traumatisk. Det er vanskelig å skulle se at det har kommet noe godt ut av det vonde, jeg lever tross alt fortsatt. Tross alt. Til syvende og sist, fortsatt levende. Jeg liket uttrykket “never look back”. Men man må det likevel, kunsten er bare å vende blikket framover igjen også. Men jeg må likevel se tilbake for å forstå sammenhengen, konseptet og helheten. Detaljene.

Mars 2007. Mitt aller første ønske om å gjøre slutt på alt. Det var ikke en plan, det var impulsivt. Men jeg ringte ingen. Sa ikke i fra til noen. Ingen rop om hjelp, ingeningenting. Tok altfor mange tabletter, men jeg visste jo ikke da at det ikke var nok.

Mars 2008 er vel der jeg virkelig vet at jeg metodisk sett overspiste med vilje, handlet fordi jeg visste jeg skulle kaste opp og ikke bare fordi jeg følte jeg hadde spist for mye. Det var her overspisingsepisodene begynte. Lillebror ble også født dette året.

Mars 2009. Jeg hadde liksom akkurat sluppet unna tvangsparagrafen og gått med på frivillig innleggelse på ei åpen avdeling når jeg følte at håpet sviktet likevel. Jeg fikk beskjed om at dette stedet ikke kunne hjelpe meg, og jeg måtte sendes ei uke i retur til lukket avdeling – selv om jeg ikke hadde “funnet på noen sprell”. Det var nederlag å miste et skjørt håp og føle at det aldri kom til å bli bedre, selv om jeg forsøkte å være velvillig.

Mars 2010. Det er lett å bla tilbake til blogginnleggene fra den tiden. Det gjør vondt å lese og å se bildene. Det gjør vondt å huske, vondt og vite. At det virkelig er sånn det var. Likevel er 2010 vendepunktet. Det VIRKELIGE vendepunktet med helhjertede forsøk og handlinger framfor kun tanker. 
Ett grand mal krampeanfall førte til 1 års kjøreforbud, ny diagnose – epilepsi og nye medisiner.

2011. Det er sårt å se at jeg ikke er FRISK og at sykdommen fortsatt sitter så hardt som den gjør. Ambivalensen er så enormt stor! Jeg vil, men jeg vil ikke. Eller snarere; Karianne vil, men spiseforstyrrelsen nekter. Det føles litt som om jeg kjemper en usynlig kamp, ofte føles det som om ingenting er bedre i det hele og det store og det er her jeg må se tilbake for å sette ting i perspektiv.

Hva hadde jeg egentlig i 2010? En enorm vilje til å bli så tynn som overhodet mulig. En stahet jeg var villig til å gå i døden for å understreke. Null dager uten oppkast, null mat beholdt i den store sammenheng. Null niks nada ønske om noe som helst, så lenge jeg ble tynn nok – så kunne verden bare gå sin gang for alle andre. Tynnhet, for enhver pris.

Hva HAR jeg i 2011?

  • Jeg har dager uten oppkast her og der. Ikke så mange jeg skulle ønske på rekke og rad, men alle monner drar! Spiseskjemaene jeg fyller ut viser at 6/21 dager er UTEN oppkast. Det er nesten en tredjedel. Selv om den friske delen i meg er skuffet over at jeg ikke har kommet lenger eller greier meg bedre – så er det likevel bedre enn 2010.
  • Jeg har SKOLEN. Jeg går på skole! Tenk at jeg har funnet ut at jeg VIL noe mer, noe annet enn å gå i døden for tynnheten!
  • Om 13 dager kan jeg sette meg bak rattet og i det minste øvelseskjøre etter 365 dager med kjøreforbud.
  • På tirsdag er jeg 42 uker skadefri. 292 dager i skrivende stund.
  • Mer ansvar for eget liv. Jeg balanserer ikke på grenser der jeg vurderes av leger eller psykologer som kan avgjøre livet mitt med få pennestrøk.
  • Evne til å se litt lenger fram enn kun dagen imorgen.
  • Mer fornuft!

Jeg hadde ingen av disse tingene for ett år siden. Det i seg selv definerer en framgang, selv om jeg ikke greier å se den i hverdagen før jeg setter meg ned og ser tilbake. Reflekterer og prøver å hente fram fornuftige tanker.

Det som gjør vondt, skåret i gleden, er vissheten om hvor SKJØRT dette er. Hvor viktig det er å holde fast og hvor jævlig vanskelig det er å faktisk forsøke å gjøre det i praksis. Motivasjon er mangelvare for tiden og den spiseforstyrrede delen er veldig, veldig hemmende i hverdagen. Spiseforstyrrelsen setter mange begrensninger, har trukket opp altfor mange streker og grenser rundt meg som jeg ikke riktig greier å krysse. Tanken om å gi opp alt sammen streifer meg oftere enn jeg liker, det som holde meg gående er punktene ovenfor og vissheten om at jeg har ALT å miste om jeg feiger ut nå.

Jeg vet hva som står på spill og jeg kjenner at jeg BRYR meg. Jeg vil ikke miste alt jeg har brukt ett helt år på å oppnå for noe så latterlig som lavere tall på vekta! Jeg har alt å miste, and that’s what keeps me going.

Advertisements

10 Responses to “What doesn't kill you, makes you stronger.”


  1. 1 Destiny 13. March 2011 at 06:04

    at du klarer flere dager i mnd uten oppkast er UTROLIG bra! håper du ser det selv! virkelig!
    -D

  2. 2 Ida Aurora 13. March 2011 at 06:37

    Livet er så mye mer enn sf, og det er de tingene man må holde fast på…
    Selv om sfen er er sterk er du enda sterkere.. Bare se hvor langt du har kommet <3
    Jeg er stolt av deg :)
    Klem <3

  3. 3 LovelyLiller 13. March 2011 at 09:19

    du har kommet kjempelangt <3

  4. 4 Solveig @ poona 13. March 2011 at 10:12

    Så godt å lese dette! For det her er den fornuftige måten å se det på, definitivt.
    Og for å være ærlig.. Ville det noen gang gått fort nok? Hvor mye fremgang skal til, før du kunne sagt at du virkelig er fornøyd med fremgangen hittil? Jeg tør gjette meg til at du ikke ville vært fornøyd med den foreløpige fremgangen, før du var frisk..?
    Frisk er målet. Men det er mange punkter mellom bunn til topp.
    Et skritt om gangen. All fremgang er god fremgang! Så gjelder det kanskje å fokusere på å holde på fremgangen? Ikke bare at du må gjøre det ENDA bedre, og være ENDA flinkere og friskere – men å holde på den fremgangen du allerede har gjort. Som du sier: alt for mye å miste. Og så mye å vinne!
    Ok.. Beklager hvis jeg virket litt “bedreviter” nå, men jeg tenker bare høyt :)
    Heier og hojer på deg! <3

  5. 5 ThisISmeThen 13. March 2011 at 10:23

    1/3 del av dagene uten oppkast er jo helt SUVERENT, Karianne! Og så flott at du bryr deg. Synes du har kommet langt! Håper det er Karianne som leser dette, og ikke spiseforstyrrelsen.. for den kan bare dra til h******!! Ønsker deg alt, alt godt <3 <3

  6. 6 Caroline 13. March 2011 at 11:46

    Det er så utrolig godt å se at du kan se og kjenne på lyspunkter Karianne! Og, jeg synes at du er flink, dette er fremgang. Er så stolt av deg. :) Og, det er lov til å feile – det er menneskelig! <3

  7. 7 laipai 13. March 2011 at 13:00

    Motivasjonen min er heller ikke tilstede,og det til tross for at jeg nå har en søknad til Modum på gang..men samtidig er det viktig å tenke over hva man faktisk HAR,og hva man kan miste om man ikke gir friskheten en sjanse. Håper du finner tilbake til motivasjonen vennen,for jeg vet at du har den,selv om den ligger langt inne nå. Du skal ha kudos for at du til stadighet jobber med dine kostlister og skjemaer selv om sf’n gir deg et helvete.

    Tøffe fine jenta mi <3

  8. 8 Linn L. 13. March 2011 at 13:08

    Jeg synes du skal være STOLT av deg selv. Du har, som punktene ovenfor beviser, absolutt kommet deg langt på vei til et friskere liv. Stå på videre!!

  9. 9 Benedikte 13. March 2011 at 14:23

    Vær stolt.
    Du er et fantastisk menneske!

  10. 10 VALK 13. March 2011 at 15:09

    No har eg lest denne bloggen ei stund, og eg må berre sei… du er så utrulig inspirerande. Du er uredd, ærlig og heilt utruleg tøff. Tvilar på det finst nokon med så mykje bein i nasen som deg!
    Ting er hardt, men du kjem gjennom det. Det er det ingen tvil om! Lukke til vidare, Karianne!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: