Hvordan kaste opp?

Må si jeg synes dette er nesten litt kjempefestlig! Nesten så jeg må le en litt sånn latterlig latter fordi jeg blir så sykelig provosert!

Jeg blogger med WORDPRESS som plattform, her får man opp fine statistikker og søkeord mennesker har brukt for å finne deg og bloggen din. For det aller meste søker folk konkret på “bitre blomster” og “arikanne” for å komme fram hit, og det er jo greit nok. WordPress har også en funksjon som forteller deg HVOR leserne dine kommer fra, om noen har lagt ut linker hit fra andre steder.

Så idag dere, i dag fant jeg en festlig diskusjon på ett norsk nettsamfunn med link hit til meg. Naturligvis vil jeg vite hvor jeg linkes fra, synes det er morsomt å se hvordan folk finner veien inn hit.

Siden som møter meg er som sagt en diskusjonsside. Overskriften lyder “hvordan kaste opp“, med hundre spørsmålstegn bak. Her spør trådstarter rett ut om hvordan det gjøres, hva som er hemmeligheten bak. Nedover ruller diskusjonen der noen er så flinke at de ramser opp en hel del måter på hvor i all verden det magiske trikset ligger.

Deretter nevnes jeg, hvor det defineres så fint at jeg har “ødelagt livet mitt”. Deretter diskuteres det at bulimi ikke gjør deg tynn – her får jeg lyst til å LE – også ramses det opp en hel del usannheter og myter om bulimi som slettes ikke stemmer i det hele tatt.

“Hvis du er desperat nok, så finner du det ut selv”

står det så fint skrevet.

Ja, desperat er ordet. Jeg var rimelig på tuppa den gangen i August 2002 når jeg hang over doskåla for første gang. Jeg var 11 år gammel og skulle for enhver pris absolutt få til dette her med å tvinge maten i retur. Gjett hva? Jeg fikk det IKKE til. Jeg satt lenge på badet og lurte på hvordan i guds navn jeg skulle greie å mestre, kontrollere den refleksen kroppen kommer med når noe er galt eller kroppen reagerer på en negativ måte. Litt for smart for mitt eget beste fant jeg en løsning på problemet – tatam! Mitt lille verdensproblem – mat i magen – var herved LØST.

Det jeg dog ikke visste i en alder av 11 år er hvordan livet mitt skulle være når jeg var tjue. Jeg kunne vel ikke se framtiden, og det virket da slettes ikke som en så dum ting å gjøre når man hadde spist sjokolade og potetgull og angret som en tulling fordi man etter eget hode veide 1 kilo mer enn man skulle likt å veie?

Å skulle “lære seg å spy” er ikke noe man bare gjør én gang! Og selv om du tror det, slik jeg trodde jeg hadde løst allverdens problemer i en alder av elleve år, så driver jeg fortsatt den dag i dag og biter i meg hendelsene den kvelden. Lite visste jeg da, i mitt naive barnesinn, om hvordan livet kom til å fortone seg for meg. Lite visste jeg da om hva jeg var i ferd med å vikle meg inn i, eller at denne “lille, uskyldige” episoden skulle gjennomsyre hele min tilværelse og brutalt rane meg for hvert minste gram av LIVSKVALITET.

Så. Før du gidder å google hvordan du kan lære deg å spy, la meg ramse opp mine dyrekjøpte erfaringer av sykdommens grusomme konsekvenser og mere til!

Du mister vennene dine! Sosialt sett kommer du til å trekke deg tilbake, du har slettes ikke tid til å omgås sosialt, du er altfor opptatt av mat og kalorier og trening til å gjøre noe som helst som faller inn under kategorien “sosialt” eller “gøy”. Ikke kan du spise pizza med vennene dine, ikke kan du dra på kino (det lukter for mye popcorn, du kommer også til å forstyrres av godteposer som åpnes), ikke kan du spise middag med familien din (fett fett fett), ikke kan du spise mat du liker (da blir du feit!), ikke kan du delta på bursdagsfeiringer eller lignende, sosiale sammenkomster er ofte synonymt med Mat. Mat er sosialt.

Fysisk. Kroppstemperaturen vil senkes, kroppen fryser, kanskje begynner du å få litt dunpels her og der, såkalt lanugo. Fingrene dine blir likbleke og blåhvite, neglene dine blir misfargede fordi kroppen mangler vitaminer og mineraler. Håret du en gang likte og var stolt av kommer til å drysse av hodet ditt før du aner det, og gjett hva? Det gror ikke ut igjen over natta heller! Hukommelsen din blir svekket, du greier ikke å tenke. Ikke greier du å konsentrere deg om ting du pleide å like heller, fordi du er mer opptatt av å tenke på mat, kalorier og forbrenning. Gjerne litt oppkast også. Filmer får du ikke med deg – de varer altfor lenge til at konsentrasjonen orker å holde følge. Bøker skal du bare glemme med én gang, den gleden får du heller ikke beholde!

Blodtrykket blir lavere, det stakkars hjertet blir så slitent at det ikke riktig orker å pumpe like vitalt som før – her går det på sparebluss for alle pengene, all energi må for all del taes vare på og disponeres på billigst mulig måte for å få livet til å vare litt lenger! Forstyrrelser i vitaminer og mineraler vil føre til at huden din blir stygg, sår vil gro saktere, huden blir tørr og uren, kvisete og fet. Skjelettet vil lide under mangelen på kalsium og bli porøst og svekket. Er du riktig heldig ender du opp med å knekke noen bein også – nettopp fordi du lurte så inderlig på hvordan man kunne spy eller sulte seg på best mulig måte, for å bli såkalt “tynn og perfekt”.
For ikke å snakke om organene som også vil jobbe dårligere. Organene bruker energi for å utføre funksjonene sine, tarmen, lever, nyrer, hjerte, ikke minst hjernen krever sin del av energien man tilfører kroppen gjennom mat for å kunne leve og fungere.
Menstruasjonen kan også komme til å takke for seg. Og hva gjør du egentlig da, når du noen år senere angrer som en tulling fordi du innser at du plutselig ikke lenger er i stand til å få barn i det hele og det store, eller at du kanskje kommer til å bruke smertelig mange år på å gjennomgå kunstig befruktning for å bli gravid?

Tenner er også noe som lider under magesyras etsende effekt! Hver eneste gang du brekker deg og harker opp magesyre og matrester kommer tenne dine til å utsettes for syreeksponering og emaljen på baksiden av tennene dine vil langsomt slites ned. Du vil få en dårlig tannhelse, hull vil dukke opp, flere og flere, tannlegeregningene ruinerer deg mens du lurer på om du faktisk har råd til å gjennomføre det tennene trenger. Tenner reparerer seg ikke. De ødelegges og forblir ødelagte.

Økonomisk sett kommer du garantert til å slite, i alle fall den dagen du plutselig ikke greier å slutte å spise og innser at du for alt i verden er nødt til å kaste opp. Den dagen overspisinga bare eskalerer og eskalerer, du trenger mer og mer mat for å tilfredsstille sulten, skammen og skyldfølelsen vokser i takt med det økende kaloriinntaket, til slutt er du så stappa at du ikke får puste og ender opp med å krype ut på badet for å kvitte deg med all mulig synd. Mat koster penger.
Hva skjer den dagen du ikke har penger? Når du er så desperat at du ender opp med å naske? Når du da blir ferska? Hva sier du da når du skal forsvare deg selv? Og hva skjer den dagen du ikke har råd til å betale regningene dine? Når du låner penger hvor enn du får lånt og overtrekker alle kontoer du eier og har? Hva pokker gjør du da?

Maten blir som dop. Må ha det, bare må ha det. Og den dagen du forsøker å skjerpe deg, når abstinensene og sulten kicker inn, hva da? Når du ligger der og skjelver og pines fordi du så sårt trenger ett aldri så lite spisekick, en adrenalintur med blodsukkertopp, hvordan løser du det?

Visste du, eller dere at magesekken kan REVNE av ekstrem overspising? Da dør du da, når magesyra, merk; syre; renner ut i magen og etser på alt som er der inne! Visste dere at hjertet plutselig kan stanse på grunn av kaliummangel og elektrolyttforstyrrelser du ikke en gang var klar over at du hadde? Hva med spiserøret da? Det kan nemlig også revne, noe som igjen også vil være relativt fatalt om du er riktig uheldig!
Problemer med fordøyelsen er selvsagt alltids en slager! Når du ikke har vært på do på ei uke og du har så vondt i magen at du ikke greier å stå oppreist, fordi kroppen din sparer på så mye energi den kan, slik at tarmfunksjonen også blir tregere? Og hva skjer når du tenker at avføringspiller kan løse dette lille verdensproblemet? Jeg LOVER deg smerter. Smerter og blod, og det er i alle fall ikke noe særlig! Den dagen du driter blod og blir så redd at du er NØDT til å fortelle noen om det, jeg lover deg at du faen ikke er nevneverdig høy i hatten der du sitter og prøver å forklare på en penest mulig måte at du har et ørlite problem… Avhengig blir du også, den dagen du slutter på avføringspillene når kroppen er vant til store daglige doser, da blir det i alle fall stille i tarmsystemet noe som igjen vil føre til en angst som igjen trigger deg til å begynne igjen.
Hva med den dagen det blir noe feil nedi magesekken, når kvalmen brer seg i hele kroppen og sender deg rett på badet til doskåla fordi du er så dårlig? Hva da, når alt du spyr opp igjen er en rødklumpete blodmasse som smaker jern og skremmer vannet ut av deg? Hva gjør du da, når du er nødt til å troppe opp på legevakten, slå en aldri så liten “tjohoi, trenger litt hjelp, driver å spyr litt blod innimellom”? Og når du senere blir geleidet innpå et rom og lagt på en brisk, når det kommer en skummel lege og en hel rekke sykepleiere og andre leger for å spraye xylocain baki halsen på deg, for deretter å føre en gigantisk slange helt ned i magesekken på deg, bare for å kunne kikke litt rundt der nede, romstere så fint, sende ned en hel masse luft og spyle innvollene dine med vann bare for å få litt bedre utsikt? Virkelig festlig at du kan ligge der og kjenne hvordan hele kroppen brekker seg i krampetrekninger du ikke greier å kontrollere fordi du har et fremmedlegeme stappet helt ned i magesekken. Sikle gjør du også, snørr og tårer renner som bare pokker – noe så ubehagelig tror jeg aldri jeg har vært med på! Om du er tøff nok kan du også åpne øynene dine og følge med på skjermen som legen møysommelig studerer. Du kan beskue dine innvoller og virkelig se hva sykdommen har gjort med kroppen din og hvordan blodrøde flekker danser nedi der.

Og hva så, når du en dag innser at du er mer enn tynn nok, du er så døden nær at du knapt nok greier å stå på egne bein, hva pokker gjør du da? Tror du man er høy i hatten eller full av livsgnist når man ringer rett inn på legekontoret og vifter med det hvite flagget? “Halloi, det er bare meg igjen, for ørtende gang denne uka – NÅ dør jeg, kan du hjelpe meg?”
Også da, når du må ta konsekvensene for å berge ditt eget liv, når du møter opp på legevakta og skal skrives inn på somatisk sykehus, når du trilles opp til medisinsk avdeling med angsten kvelende i halsen fordi du har fått informasjon om hva som venter, sondeernæring. Nok en ny lang, lang slange som skal føres ned i magesekken på deg – denne gangen INN I NESA, bak i svelget og ned i magesekken. Ikke får du bedøvelse heller, her gjelder det å svelge det du kan når du får beskjed og forsøke å holde pusten til du får klarering til å gispe! Deretter vil NÆRING dryppe ned i magesekken på deg, via stativ og slangen du så fint har fått teipet fast i kinnet, som fortsatt går inn gjennom nesa og magesekken din – og der skal den jammen meg være, på ubestemt tid også!

Neimen om du vet der du ligger, hva du så fint har stelt i stand den dagen noe så lite som å “lære seg å kaste opp” vippet livet ditt av pinnen. Når du ligger der og lurer på om du kommer til å ese ut hinsides, når du lurer på om livet er verdt å leve, om det alltid kommer til å være slik det er der og da, eller om du faktisk er nødt til å krype til korset å holde fast for å berge livet?

Det var nemlig akkurat der jeg lå for ett år siden. Mars 2010. Pasient ved medisinsk avdeling, på menyen sto det nutrison – gjerne kontinuerlig drypp hele døgnet, slik at jeg måtte drasse med meg ett stativ hver eneste gang jeg skulle ut av senga, omså bare for å tisse!
Der lå JEG og revurderte livet mitt og sykdommens makt og klamme dødsgrep. Der lå jeg og lurte på om jeg skulle kjempe eller dø. Der lå jeg og fikk kjenne på min egen medisin, matens medisin, medisin mot spiseforstyrrelsen – på vei mot noe bedre.
Så langt gikk det for min del. Så langt ned måtte jeg, så hardt måtte jeg få sannheten kastet i fleisen. Så dypt falt jeg, så syk ble jeg – før jeg faktisk forsto at spiseforstyrrelsens makt ikke var noe liv å leve under likevel! Fram til da hadde hvert eneste minutt i tilværelsen dreid seg om å bli så forbannade tynn som overhodet mulig! Jeg var fullstendig klar over at døden lett kunne bli en konsekvens, men like forbannade vel kjørte jeg på med mer mat, mer oppkast, bare for å krympe og bli mindre. Helt, helt, helt til jeg sto der og stirret døden i hvitøyet og kjente SKREKKEN, redselen for å faktisk DØ. På ORDENTLIG. Ikke bare teksbokdød, der du leser at døden “kan” være en konsekvens. Døden BLIR konsekvens om du ikke kjemper eller snur eller tar til fornuft, sånn ER det.

Så når du da står der og ser på vennene dine fra barne og ungdomsskole som lever livene sine, har fullført videregående, har lysende karriere, noen har forlovet seg, noen har fått barn, og her står du. Hva har du? Sykdommen tok fra deg skolegangen, utdanninga, vennene, hobbyene du drev med, det du likte å holde på meg, konsentrasjonen din, helsa di, kanskje til og med framtidsutskitene har bleknet litt som konsekvens.

Du BLIR sittende fast i suppa! Du kan rett og slett drukne i den jævla suppa du lærte deg å kaste opp, bare fordi du tenkte du skulle løse ett lite verdensproblem.

Jeg var ELLEVE år! Jeg hadde knapt nok HØRT om anoreksi og bulimi! Jeg ANTE ikke hvilke konsekvenser det faktisk forårsaker! Jeg hadde ikke peiling på hva jeg utsatte kroppen min for, eller hvor mye jeg skulle få lide for det naive valget jeg tok den gang da – og jeg følte meg som verdens smarteste elleveåring! Som om jeg hadde oppdaget en ny planet hvor alt var fint og flott. Så brilliant og gjennomtenkt at ord ikke strekker til.

LITE visste jeg da om hvordan livet mitt skulle bli. INGENTING. Snart ni år etter sykdomsdebuten sitter jeg nå her i etterpåklokskapens navn og skildrer mine dyrekjøpte erfaringer og brutale møter med sykdommens konsekvenser med dere, samtidig som jeg desperat prøver å knekke koden og finne veien tilbake slik at jeg kan gjøre krav på, kreve tilbake alt jeg har mistet gjennom sykdommens løp og mørke år. Jeg skal også leve – jeg har bare ikke riktig funnet ut hvordan!

Håper disse toskene som lurer på hvordan man får det til leser dette her, håper de får seg en skrekk, håper noen gidder å lære av mine kjipe erfaringer og sparer seg selv for å kjenne spiseforstyrrelsen på egen kropp. Ingen fortjener å leve i helvete, INGEN. Ingen fortjener å henge over doskåla eller gå glipp av livet fordi man sitter fast i en syk, syk tvangstanke om å bli såkalt “tynn og perfekt”.

Til sist skal jeg gi dere definisjonen på tynn og perfekt!
Tynn NOK er det samme som DØD, det vil si skjelett, nedi jorda, i kiste. Ingen hud, hår, organer eller noe som helst.
Perfekt er det du allerede ER! Alle er perfekt på sin måte!

Livet mitt er kanskje “ødelagt” som det så fint sies i denne diskusjonstråden, men det er faen ikke med punktum bak! Livet mitt er kanskje ødelagt, KOMMA men jeg har for faen ikke tenkt til å dø som konsekvensen av at jeg ikke kjempet i mot! Livet mitt er kanskje “ødelagt”, men det betyr for pokker ikke at jeg hverken har gitt opp eller lagt meg ned eller resignert på noen som helst måte!

Angrer du fortsatt på at du spiste sjokolade og potetgull en dag? Aksepter det! Det kommer en dag i morgen med nye sjanser og bedre muligheter! Den ene første gangen, denne såkalte løsninga – det er ikke verdt noe som helst når du skumleser gjennom journalene dine og leser fakta sort på hvitt.

Og om du forsatt skulle lure på hvordan man kaster opp, så kan jeg derfor bare beklage og informere deg om at du har kommet til feil sted!

Advertisements

83 Responses to “Hvordan kaste opp?”


  1. 1 Kris 8. March 2011 at 01:34

    Jeg blir så provosert over at folk er så raske til å bedømme andres livskvalitet. Jeg skjønner deg så inderlig, inderlig godt. Noen fortalte meg en gang at “Ja, men siden livet ditt er ødelagt og du er så syk – kanskje du ikke burde få barn da.”
    Sånt sårer. Og å fortelle noen at livet er direkte ødelagt er for meg helt uforståelig og utrolig kaldt.

    Men hvem vet, kanskje det bare er en god dose uvitenhet ute og går?

    Glad i deg.

  2. 3 laipai 8. March 2011 at 01:37

    AMEN!
    WORD!

    Jeg har også skrevet et innlegg om dette,dog myyyyyyyyyeeeee kortere,et “forenklet” innlegg…

    http://laipai.wordpress.com/2010/11/19/hvordan-kaste-opp/

    Håper virkelig de som kommer innom bloggen din fra den linken,som virkelig tror de skal finne noen tips eller what ever får seg sn stuck.

    Loosers.

  3. 5 Night 8. March 2011 at 01:45

    VELDIG bra skrevet innlegg karianne! Virkelig! *tom for ord*

  4. 7 liseliten 8. March 2011 at 02:08

    Et utrolig bra innlegg (igjen), Karianne!! Og egentlig tenker jeg takk og pris for at du ble nevnt i en sånn diskusjon, slik at de forhåpentligvis kan lese bloggen din – og DETTE innlegget! Jeg håper inderlig at dette innlegget blir lest av så mange som bare mulig!!

    • 8 arikanne 9. March 2011 at 12:14

      Jeg gikk inn på diskusjonen igjen etterpå og la igjen en link ;) Ifølge statistikk er linken klikket på noen ganger ja, feels good å få det ut! Virkelig!

      ♥ ♥

  5. 9 Christine 8. March 2011 at 03:36

    Jeg har ikke ord! Utrolig sterkt skrevet.
    Er det mulig å sende deg en Mail?
    Har prøvd 2 ganger, men fikk ikke svar.
    Klem :-)

  6. 11 Thi 8. March 2011 at 03:50

    Utrolig bra skrevet! Jeg håper også så inderlig at de som leter etter svar ramler innom bloggen din og får lest dette innlegget.

  7. 13 Karianne - valiumsvalsen 8. March 2011 at 04:09

    Herregud så bra innlegg! Håper de leser dette her, får virkeligheten svart på hvit og ser at det å kaste opp ikke er en løsning på noen verdens ting. Det bringer bare verre og verre ting med seg og ingen VIL ha det sånn, ingen VIL måtte kjempe mot maten hver dag. Og hvis de av en eller annen syk grunn (tror de) vil det, bare for å bli tynne – ja da KOMMER DE TIL Å ANGRE. Håper de ombestemmer seg og tar til fornuft før de sitter der med dyrekjøpte år og erfaringer.

    igjen, veldig bra innlegg!

  8. 15 Naked 8. March 2011 at 07:57

    Halleluja!
    Jeg er målløs akkkuratt nå, du er fantastisk karianne!

  9. 17 kathrine 8. March 2011 at 08:47

    Kjempebra skrevet. Det er skremmende hvordan konsekvenser en spiseforstyrele kan få. En bekjent av meg lider av anoreksi. Hun er heldivis innlagt på sykehus, og får nå ekstra hjelp. Men hun fant sine metoder for å gå ned i vekt selv om hun var på sykehuset. Hun kastet opp selv en næringsdrikk, men om det var først snakk om mat nektet hun å spise, og da var det 4 stykker som hold henne fast imens de tvangforet henne. Hun er ganske sjenert og forsiktig til vanlig. Så det er utrolig å tenke hvor stor frykt noen kan ha for mat. Hun fikk i tilegg slankemiddler av venninna mi. Grunnen til dette var at hun nektet henne å komme på sykehuset, hvis hun ikke tok de med. Men alikavel synes jeg det var ganske kortenkt av venninnen min, for det er jo en grunn til at hun er innlagt…

    Jeg tror faktisk jeg fant igjen linken din, via. det søke resultatet. Men jeg har spyangst, så det er derfor jeg søkte på det. For i situasjoner der jeg føler meg såpass dårlig at jeg må spy, føles det ganske ekkelt å kjenne kvalmen presse på brystet. Men jeg fant ingen ”gode” tips.

    • 18 arikanne 9. March 2011 at 12:17

      Angsten for å gå i mot alt spiseforstyrrelsen vil er som regel enorm.
      Synes ikke det var noe lurt av venninnen din som tok med slankepiller til ei som var innlagt på grunn av alvorlig spiseforstyrrelse! Da tror jeg heller at man burde ventet med å dra på besøk til situasjonen hadde roet seg litt..

      Bra du ikke fant noen gode tips i alle fall!

  10. 19 Ingvild 8. March 2011 at 09:01

    Karianne, du skriver så utrolig bra! Engasjerende og lettlest!

    Håper du får en fin vinterferie! :)

  11. 21 marta ytterstad 8. March 2011 at 09:17

    oi. det var.. oi.. bra innlegg! tom for ord ..

  12. 23 Marty. 8. March 2011 at 09:28

    Wow. Gode ord, og godt med ærlighet og erfaring. Dette var bra.
    <3

  13. 25 Beate 8. March 2011 at 10:13

    Helt fantastisk skrevet, Karianne!

  14. 27 ThisISmeThen 8. March 2011 at 10:22

    Nok et utrolig bra innlegg! Fikk frysninger av det tredje siste avsnittet… “Faen meg ikke med punktum bak… men komma”… Håper virkelig de fra diskusjonen leser dette!

  15. 29 Lene 8. March 2011 at 10:38

    Huff, fælt å se kor desperat folk e når det kommer til google. Ser i alle fall nu at linken hit kommer opp som femte treff, så folk kan lese litt nyttig og ikke bare svada som e der for å ødelegge livet sitt.

    Bra lesestoff det her Karianne :)

  16. 31 Mej 8. March 2011 at 11:42

    Dette var virkelig sterk lesning. Du sitter på enormt mye dyrkjøpt kunnskap som veldig mange unge jenter der ute som bare vil bli “tynn og perfekt” virkelig trenger å høre.

    Fantastisk bra innlegg!

  17. 33 Snø 8. March 2011 at 11:43

    Sykt bra. Dette skulle vært obligatorisk lesestoff for alle som er på tur inn i spiseforstyrrelsen. Hadde man bare visst.. Sukk

    • 34 arikanne 9. March 2011 at 12:22

      Jeg tror at fortellinger fra folk som har kjent det på kroppen skaper større inntrykk enn kun tekstbokmaterialet som dessverre er relativt tørt og kjedelig..

  18. 35 Annika 8. March 2011 at 11:45

    Utrolig bra skrevet :) Du er så flink til å ordlegge deg og få alt til å bli behagelig lesning, til tross for HVA du skriver om. Klem :)

  19. 37 Camilla Desiré 8. March 2011 at 13:53

    et utrolig bra og sterkt innlegg!! skjønner ikke mennesker som VIL ha et sånt liv :/ og sant, man blir ikke alltid tynn av bulimi, jeg er ikke tynn, har ikke vært det heller…

    • 38 arikanne 9. March 2011 at 12:26

      Nei, det vet jeg! Men ofte når det blir snakket om bulimi, så er det den der myten som sier “du blir ikke tynn av å ha bulimi”, og det stemmer jo ikke helt! For bulimi kan du ha uansett om du veier 30kg eller 200kg. Var bare det jeg mente altså :)

  20. 39 Eirin Brinchmann 8. March 2011 at 17:38

    Sterk lesing Kari Anne. Du e så flink å formidle ditt innerste….tænke på at du skulle ha skreve bok..bestseller:)) Sende milliarder av stå på guts å klæmma.

  21. 41 Nadia 8. March 2011 at 18:56

    Dette tok boktavelig talt “kaka”!!
    Amen, Karianne – amen! Det må være noe av det beste jeg har lest. All ære til deg!!
    Fortsett å kjempe, du er helt fantastisk.

  22. 43 Linn L. 8. March 2011 at 19:36

    Du skriver utrolig bra, Karianne, jeg må bare si det igjen og igjen!

    Men – har ikke de fleste med spiseforstyrrelser vært i skoene til de som f.eks. søker på nett? Det er jo en første gang for alt, og selv du visste jo ikke selv hvordan du “fikk det til” den gang da. Sier ikke at dette forsvarer å oppsøke informasjonen, men når man er uvitende og “ung og dum” som vi alle har vært, tenker man ikke alltid lenger enn til den berømte nesetippen..

    Håper uansett innlegget ditt kan avskrekke en, to, tre av de som står på dørstokken og nøler!!!

    • 44 arikanne 8. March 2011 at 19:42

      I 2002 visste jeg knapt nok hva google var, og jeg drev ikke akkurat og surfet rundt på webben slik som barn gjør i dag!
      Med andre ord; skjær ikke alle over en kam! Jeg tror nemlig ikke “alle” har vært der.

      • 45 Linn L. 8. March 2011 at 20:11

        Hmm, tror ikke jeg klarte å formulere helt det jeg mente. :)

        Hovedpoenget mitt var at så lenge man står utenfor en verden, f.eks når det gjelder slanking, så ser man ikke alltid det negative. Man tenker kun på hvor fint ting skal bli, og oppsøker informasjon på den måten man selv ser som mest hensiktsmessig. Egentlig vet man ikke hva man begir seg ut på…

        Eller noe sånt. Klarer ikke helt å forklare meg i dag.

      • 46 arikanne 9. March 2011 at 12:24

        Skjønner hva du mener nå ja :)

      • 47 Ingeborg 22. March 2011 at 01:40

        Enig -jeg ble syk for 16 år siden -tynt med søkemotorer på nittitallet.

  23. 48 susanne 8. March 2011 at 20:01

    bøyer meg i støvet for deg karianne.
    du skriver så bra…
    skulle ønske bloggen din var enda mer kjent, så de yngre, og eldre, får lest det du skriver.

    du har talent!!

  24. 50 Ane 8. March 2011 at 20:55

    Herlig lesning Karianne, og jeg håper som deg at de som tenker tankene om den “lettvinte” veien mot vektnedgang tar seg en rundtreise i bloggen din. At de ser den kampen det er å komme seg ut og at det absolutt ikke er verdt det.

    Har startet et prosjekt på Bloggen min, hvor jeg vil fremmheve gode blogger med inspirasjon og positivitet. Jeg kommer til å skrive ett innlegg om deg. For selv om det er en dyster sykdom, gir du håp om at bulemi ikke skal være like lukrativt som det desverre er, for noen.

  25. 52 "nora" 8. March 2011 at 21:07

    Du er så flink til å sette ord på det!!! Jeg blir helt målløs. Hadde du kunne hørt at jeg klappet villt i hendene skulle jeg gjort det. Stående applaus!

  26. 54 martbart 8. March 2011 at 23:58

    Sjeldent jeg klarer å lese så lange innlegg pga. ja, nettopp, konsentrasjon… Men, dette klarte jeg IKKE å rive meg bort fra.
    Dette brude alle “luringene” i faresonen lest både to og tre ganger.
    TAKK, Karianne! Du skriver FANTASTISK! :) <3

    • 55 arikanne 9. March 2011 at 12:22

      Bra du greide å lese igjennom! Av og til skriver jeg veldig, veldig lange innlegg, men prøver å gjøre det så leservennlig og interessant som mulig.
      Takk! ♥

  27. 56 Ane 9. March 2011 at 01:41

    Utrolig bra skrevet. Jeg kom over bloggen din for noen dager siden, og har brukt ekstremt mye tid på å lese den siden.
    Dette innlegget traff meg spesielt mye. Jeg er 20år, min bulimi startet da jeg var 13år. Jeg har opplevd å få spørsmål fra “venner”, som vet om sykdommen, om hvordan jeg kaster opp og om måter som gjør det enklere. Har også opplevd mennesker som “missunner” meg fordi jeg kan spise hva jeg vil, uten legge på meg. Dette er mennesker som ikke lenger er i livet mitt. Om jeg får slike spørsmål igjen så skal jeg henvende de til dette innlegget.

    Du er virkelig inspirerende, og skriver utrolig bra. Dette treffer meg rett i hjertet. Stå på<3

    • 57 arikanne 9. March 2011 at 10:48

      Fy faen! At folk kan gå rundt å misunne en fordi man har en sykdom hvor man kan spise det man vil og bli tynn? Fyy faen. Jeg blir så sykt provosert!! Er det liksom kult med kreft her i verden også? De kan sikkert og spise akkurat det de vil, de blir jo og “tynne og perfekte”, de SLIPPER til og med å spy (om de er heldige…)

      Takk for at du leser ♥

  28. 58 Emma 9. March 2011 at 17:51

    Trampeklapp-applaus for deg oh for dette innlegget Karianne!!!
    Du er så fantastisk god til å skrive!!!Ikke rart du er til stor inspirasjon og hjelp/støtte for andre.
    Stor klem:)

  29. 59 Adelen 9. March 2011 at 22:58

    Du skriver så utrolig bra! Jeg forstår ikke hvordan noen kan si noe sånt. Det er jo bare helt forferdelig! Du er en sterk person som sikkert inspirerer mange, og ikke minst hjelper :D stå på! Klemmer<3

  30. 60 Heltinne 10. March 2011 at 11:21

    JA! JA! JA! JAAAAAAAA!!!!!

    TAKK, KARIANNE. Virkelig.

    Mange ganger er jeg på gråten fordi det er så lett å få tilbakefall ettersom (ikke jeg, men kroppen min) har lært å kaste opp. Det er grusomt.

    Lenge leve recovery! <3

  31. 61 Julie Marlen 10. March 2011 at 13:45

    wow, utrolig bra skrevet! Skal tenke på dette innlegget hver gang jeg tenker på noe sånt, noe som jeg sikkert ikke kommer til å tenke på igjen. Stå på med bloggingen, du gjør det fantastisk bra!

  32. 62 Kathrine 12. March 2011 at 19:21

    Utrolig bra innlegg. Du skriver så bra :o
    Må bare få sagt hvor inspirert jeg blir av deg. Har aldri hvert spiseforstyrret, slik som du, men sliter med selvskading og jeg har også hatt perioder hvor jeg faktisk har kastet opp i stedet får å kutte meg, hvis du skjønner.
    Men når jeg leser bloggen din, får jeg bare enda mer styrke til å gi opp alt det drittet her, og du skriver bare så jævelig bra! Kan ikke få sagt det nok.

    Av og til når jeg er i det humøret hvor jeg hater (HATER) kroppen min pleier jeg og gå inn på bloggen din, og i stedet for å stå å grine av mitt eget speilbildet og tenke at jeg må slutte å spise så leser jeg noen av innleggene dine, og vet du? Jeg klarer faktisk å tenke at jeg ikke vil bli spiseforstyrret, og at jeg ikke vil bli tynn på den måten. Jeg vil ha en sunn, trent kropp og spise med et normalt forhold til mat. Jeg vil være sunn og frisk, ikke syk :)

    Håper du klarer å bli frisk, Karianne. Du er jo på god vei nå da, ikke sant :D ?
    Masse varme tanker og klemmer <3

  33. 63 Anette 12. March 2011 at 20:02

    kjempe bra inlegg, du skriver så utrolig bra!

    Har flere ganger fått hørt komentren:” Skulle ønske jeg kunne kaste opp, slik at jeg kunne gjøre det til jeg ble så tynn som jeg vil bli, også skulle jeg bare stoppet når jeg ble fornøyd”

    Grunnen til at jeg alltd blir så provosert at jeg vil grine når jeg hører det, er kanskje at det var akkurat det jeg selv tenkte da jeg begynte med det. Husker at tanken min var å bare gjøre det i noen uker, kanskje måneder, til jeg var fornøyd…Noe jeg aldri oppnådde med det, og nå når jeg er dratt inn i det, og ser konsekvensene, skulle jeg gjort alt for å gå tilbake og stoppe meg selv fra å i det hele tatt lære meg det.

    Må bare si at alt du skriver er en stor tankevekker, og at du stadig inspirerer til å stå på gjennom alt det vanskelige. Du er kjempe sterk og modig. Stå på, Karianne! Du har all grunn til å være utrolig stolt av deg selv! <3 <3

  34. 64 Eirin 15. March 2011 at 15:23

    Utrolig innlegg.
    Tusen takk for at du gav meg et spark i baken. Dette er printet ut som påminnelse til meg selv når behovet for overspising og oppkast melder seg. Kanskje sannheten, svart på hvitt, kan hindre spiseforstyrrelsen i å styre meg.

    Takk.

  35. 65 Tine Madeleine 17. March 2011 at 11:33

    Satt seriøst å skreik da æ leste det her. Du e så flink!!
    Alle de gangan man har så løst å bare ”gje opp”, dra på butikken, bruke opp ukas budsjett på mat som likevel skal i dass, avføringstabletta osv! ( beauty qeens mæ i ræva) lol!

    Nei Karianne, du får det sagt og det når fram, ihvertfall til mæ!
    For det e KOMMA og ikke punktum.. Skjønne den der.
    Det her va en sterk påminnelse på at det e virkelig ikke verdt det, å man vet det så godt sjøl.

    <3 Flotte jenta

  36. 66 Ingeborg 22. March 2011 at 01:39

    Du vet dette er gode ord, velformulerte og korrekte.

    Det eneste jeg savner er..

    ..hva skal DU bruke dette til?

    Du sier du gjerne skulle visst det som 11åring. Vel, om du visste det, ville det hindret deg? For du vet det jo nå, men du er ikke frisk fordi?

    Jeg sier dette fordi du ikke skal være biter på hverken 11åringen eller 20åringen deg. For kunnskap innebærer ikke at man automatisk velger andre løsninger.

    Ingen velger en dødelig løsning dersom de ikke hadde et dødelig problem.

    • 67 arikanne 22. March 2011 at 08:51

      Spør du meg, så spør jeg deg ;)
      Nei. Vel. Jeg vet ikke, det er kanskje noe som er problemet. Som om jeg har jukset med matteoppgavene og allerede fått svaret uten riktig å forstå hvordan jeg skal regne for å komme fram til riktig svar.

  37. 69 anonym 12. April 2011 at 00:18

    takk, du redda meg i kveld..

  38. 70 Christina 29. June 2011 at 23:47

    Utrolig bra innlegg! Du skriver på en ekstremt bra måte, og får fram viktig informasjon og fakta om noe utrolig viktig. Håper virkelig at de som vurderer å begynne å spy ombestemmte seg etter å ha lest dette..

  39. 71 Lille meg 16. August 2011 at 16:31

    Tusen takk. Jeg googlet “hvordan spy” og havnet her. Det var utrolig å lese dette, jeg bestemte meg for å lese hele innlegget. Og det er jeg glad for at jeg gjorde. Jeg vil ikke spy. Ikke etter jeg har lest konsekvensene. Takk for at du har skrevet dette. Jeg fikk meg en lekse jeg ikke kommer til å glemme med det første. Håper du har det fint nå!! God bedring videre!!

  40. 72 ellemelle 21. August 2011 at 03:03

    hei . Jeg googlet “hvordan kaste opp”. Jeg kom hit. Tusen takk

  41. 73 ユリア 17. September 2011 at 13:41

    Det var så godt å lese dette. Tusen takk.

    • 74 ユリア 17. September 2011 at 13:43

      (godt å lese, som i at det var utrolig bra skrevet og at det er fint å se noen faktisk skrive utfyllende om det og ikke bare si at det ikke er lurt fordi man kan dø.)

  42. 75 Lene Kristine Løvhaug 1. February 2013 at 16:44

    Vel vel.. Jeg googlet nettopp “Hvordan brekke seg selv”, og kom inn hit. Setter vekk bøtta jeg har ved siden av meg, har ikke så lyst allikevel. Tusen takk for dine erfaringer! Håper alt en dag blir bra for deg, eller, du kan vel kanskje kommet deg igjen og ting er bra. Jeg vet ikke. Men, det er i alle fall helt sikkert at jeg ikke vil igjennom det du har vært igjennom. Kunne ønske du var foruten og.

  43. 77 Anonym 16. October 2013 at 14:53

    Oi, jeg søkte nettopp etter “Hvordan spy”, men skal hvertfall ikke bla videre nedover nå, etter å ha lest dette innlegget. Neste gang jeg vil spy, så skal jeg finne fram til dette innlegget, for du reddet meg nå. Tusen takk.

    Jente, 14

  44. 79 Lonly girl 7. November 2013 at 16:49

    Hei jeg er en jente på 13 jeg er 166 høy og veier 57 kilo jeg føler at jeg er feit. Jeg tenker mye på at jeg burde veie mye mindre. Jeg spiser en halv skive til frokost og 1 til lunsj når jeg kommer hjem fra skolen er jeg så sulten at jeg ikke orker noe ting. Så da begynner jeg å spise litt og litt til og til slutt blir det en del jeg blir kvalm og føler at jeg er feit det blir ikke noe bedre når jeg skrur på tv og ser alle de tynne folkene. Jeg hørte om å brekke seg og tenkte at det var sykt og ekkelt ,men likevel er det veldig fristende. Jeg viste ikke hvordan man gjorde det og prøvde å søke på det på internett. Til slutt fant jeg siden din. En rosa blogger tenkte jeg egentlig, her står det sikkert hvordan man brekker seg. Det gjorde det ikke jeg leste bare litt av det du skrev ,men likevel det var nok til at jeg ombestemte meg. Jeg tror nok ikke jeg vill kaste opp med vilje etter bare å ha lest noen få av punktene du skrev. Hvordan kunne jeg. Jeg er allergisk mot hvetemel og kaster opp vær gang jeg får det i meg kaster jeg opp i 3 timer. så når jeg tenker på den er følelsen er det ikke noe fint å tenke på den smerten den kan på føre meg og familien min nå og i fremtiden. det er et stort press om å være perfekt du har kansje fikset ganske mye når du skrev dette innlegget så reddet du meg og mange andre jenter som søkte på og brekke seg og fant denne siden tusen takk <3

  45. 80 Lonly girl 7. November 2013 at 16:52

    jeg får heler slanke meg på en annen måte tusen, tusen ,tusen takk Karianne ønsker deg god lykke i framtiden<<<<<3

  46. 81 takknemlig leser 25. June 2014 at 17:26

    Jeg googlet “konsekvenser av bulimi” og havnet her, da jeg selv har slitt med dette i over 7 år nå. Jeg har i perioder vært bedre men har nå gått på et giga tilbakefall, har null kontroll og vil virkelig ikke fortsette med dette.

    Har tidligere søk informasjon og spurt behandlere om hva som kan være konsekvenser med langvarig oppkast, men de har bare sakt at “det er ikke bra”, eller at “tennene kan få syreskade”, noe som ikke har skremt meg nevneverdig fra å slutte… så, TUSEN TAKK til deg, Aria, for at du skirver så rått og åpent om konsekvensene! Jeg visste ikke at hjertet plutselig kan slutte å stoppe, magesekken kan revne eller at det ødelegger så mange indre organer. Jeg fikk litt sjokk av å lese dette, og er mer innstilt på å bli frisk enn jeg har vært på LENGE.

    Jeg tror i dag er et vendepunkt for meg, så tusen takk, jeg tror du akkurat reddet meg.

  47. 82 Kaja Nilsen 23. December 2014 at 03:03

    Jeg er 12år, og vil bare si at du reddet meg! Jeg spiste veldig, veldig mye i dag og fikk dårlig samvittighet. Men ville bare si at du kansje reddet alle tenårene mine! Tusen tusen takk!

    • 83 Aria 1. January 2015 at 18:02

      Åh, kjære deg. Nå gråter jeg faktisk. Tusen takk for kommentaren din, du minnet meg nettopp på hvorfor jeg aldri kan slette bloggen min. Jeg er stolt av deg som lot være og jeg håper inderlig at du aldri faller for fristelsen. Du fortjener normale ungdomsår! Klem til deg og de beste ønsker for 2015! ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: