Ytre Struktur – Indre Struktur.

Jeg er drittsliten. Drittlei av å hele tiden skulle motargumentere, argumentere mot den spiseforstyrrede kontrollerende delen som skal synse og mene om alt mulig jeg gjør. Ingenting blir riktig, ingenting blir godt nok. Jeg slaver og slaver for meg selv og egne tanker, forsøker å overdøve mine egne tanker med alt mulig annet, strever for å få tiden til å gå så smertefritt som mulig.

Hele dagen har vært tilbragt inni ei diffus boble hvor verden rundt meg liksom ikke er helt klar. Litt sånn “pust inn, pust ut, nå må du huske å puste, nå må du gjøre riktig, tenk fornuftig, ordner seg”.

Å begynne dagen med gode intensjoner er hardt. Jeg sto opp, satte på vannkokeren, målte opp kaffe og hadde i presskanna, lagde frokost til Zahra (en fristende skål med hundemat, tjoho!), nytt vann til Zahra, helte vannet fra vannkokeren over i presskanna, venta på at Zahra skulle spise ferdig, trasket ut av huset med Zahra slik at hun kunne gjøre sitt samtidig som jeg sjekket postkassen som var skammelig tom. Like greit, det eneste som ramler nedi der er deprimerende brev fra NAV med avslag på avslag, tror det har kommet minst to hittil, om ikke tre. Det ene fikk jeg innvilga, hurra for penger til transport / busskort!

Deretter var det inn igjen. Tilberede frokost. Hele tiden instruerer jeg meg selv til å gjøre det langsomt, med omhu, nøye. Ikke hastig, ikke stresse, bare ta det med knusende ro, forberede meg selv etter beste evne. “Nå må du ikke spise før du har satt deg med bordet, nå skal du ikke spise alt pålegget, nå skal du huske på at knekkebrødene skal spises samtidig som pålegget, ikke hver for seg, nå må du huske på at du ikke skal smule knekkebrødet i tusen biter, husk for guds skyld å  tygge en munnfull om gangen, ikke stress! Nå må du huske å drikke litt og litt, ikke for fort! Husk å spise sakte, hvis ikke blir det bare stress også må du spise mer og mer og mer og mer, og da har skaden allerede skjedd!”

Etter tygging og svelging i passelig tempo var det nye selvinstruksjoner som sto for tur. “Nå skal du bare sitte her, pent og rolig, fortsatt ikke stresse, ikke bevege deg for mye, se på TV, avled tankene, gjør noe annet, husk å puste!”

Timene sneglet seg avgårde, det skulle ingenting til før jeg innså at jeg hadde glemt den berømmelige lunsjen. Pokker ta, selvfølgelig måtte jeg på butikken for å få den kabalen til å gå opp!

Deretter brukte jeg en liten evighet på å bli enig med meg selv om at det var helt trygt å kle på seg normale klær og se ut som folk flest. Evigheter tok det å overbevise min indre lille plager om at jeg ikke er voldsom eller enorm, at jeg ikke er så feit som jeg innbiller meg at jeg er, at ingen kommer til å gidde å stirre etter meg på gata når jeg føler at jeg disser avgårde. “Hallo, ingen bryr seg, skjerp deg nå!”

Surret ut av huset og bortover gata. Vasset meg gjennom snøen som jeg slettes ikke har giddet å skufle bort. Trasket over brua, inn på senteret. Senket blikket med en gang det gikk opp for meg at det er vinterferie, og selv om klokka var over fire var senteret smekkfullt. Tok en tur innom minibanken som informerte meg om at det var ingen beløp tilgjengelig for uttak – sjokk det liksom!

Inn på Ica, jævla Ica. Hater den butikken, det er de samme menneskene som alltid og jeg forbanner meg selv for at jeg den ene dagen handler alt som inneholder mest mulig kalorier mens jeg neste dag tropper opp og kjøper frukt, skinke, knekkebrød, sunn mat. Føler meg som en tosk, føler at det synes, at det står skrevet i panna mi at noe skurrer og gnisser under topplokket.

Fatter ikke at det skal være så forbannade vanskelig og krevende og finne de perfekte eplene og bananene med den riktige gul/grønnfargen. Blir stående lenge og vel, prøver å finne ut om det er noe mer jeg trenger. “Hva har du lyst på?” er det noe inni meg som tenker. Fornuftig sett tenker jeg “feeeerdig, kom deg ut for faen, før alt av kontroll eksploderer hinsides og etterlater deg med såret stolthet og brukket samvittighet!”

Innen jeg kom hjem igjen hadde jeg forkastet den gode idéen om å spise lunsj i det hele og det store. “Klokka tikket forbi, nå er det for sent, hahahaa you lose!”

“Jeg har kontroll, jeg har kontroll”
-Nei, det har du ikke
“Joda, jeg er helt sikker, dette går på skinner”
-Nei, nå glir det ut her
“Neida, det går bra, jeg har kontroll”

Deretter, kontrollere det kontrollerbare. Ytre struktur, indre struktur. Pust inn, pust ut. Slapp av, ta det piano, nå må du ikke tenke så mye. Istedenfor går jeg over til å gjøre noe med omgivelsene. Ytre struktur. Alt kan ryddes og organiseres, stilles opp etter eget ønske, alt kan pyntes på og ryddes bort, vaskes og ryddes unna. Litt terapeutisk, som om man sorterer inni seg mens de ytre tingene havner der de hører hjemme.

Omsider spiser jeg det jeg selv anser som en middag mens jeg er fullstendig klar over at det knapt kan defineres som mellommåltid i den virkelige verden. Frokostrutinen repeteres. “Rolig, sakte, ikke tenk så mye, ikke stress, ikke stapp det i deg, husk å tygge grundig før du svelger, det må for all del ikke gå for fort.”

Hvor er den der jævla sultfølelsen? Blir så stygt lei av å måtte følge med på klokka for å finne ut av nårtid det passer seg å skulle innta neste måltid. Og når kveldsen endelig sto for tur kjempet jeg en lang kamp om at jeg burde, burde, burde spise den lunsjen jeg hoppet over likevel. Summa sumarum så ville kaloriinntaket ende på akkurat det det skulle være i forhold til planen, bortsett fra at det kun ville være tre måltider istedenfor fire.

Herr-e-gud. Og når så er gjort, da må man kjempe en lang kamp og argumentere en hel masse i mot trangen til å ikke kaste opp! Jeg blir så sliten av det! Hvorfor i helvete kan det ikke være enkelt eller gå på skinner, hvorfor kan det ikke bidra litt å vite at man går inn for noe som helst? Om ikke teite ica hadde vært stengt innen nå, så hadde jeg sikkert subbet avgårde bare for å få tiden til å gå, slippe å tenke, slippe å føle, slippe å kjempe så jævla mye – det føles så… så.. meningsløst er ordet! Som om det ikke finnes gevinster å hente i det hele og det store – selv om jeg fornuftig sett vet at det én eller annen dag er nødt til å lønne seg!

Det passer ALDRI å gjøre noe man ikke har lyst til. Det passer aldri å begynne på noe man ikke vil, noe man ikke tror man klarer eller tør å gjennomføre. Det passer aldri, og like forbannade vel, så må man.

Hele tiden det der jævla maset inni hodet. “Du kan ikke sitte sånn, du må sitte sånn. Du kan ikke ha håret i hestehale, du ser tjukk ut i trynet. Du må ha håret ned og gjemme ansiktet mest mulig. Du har spist, du må trene, husk at det er viktig å forbrenne rubbel og bit, husk at alt kommer til å feste seg overalt der du ikke vil ha det, herregud, du er så jævlig tung! Du tar plass, du eser, du må ikke spise så mye, alt er for mye! Strengt tatt burde du ikke spise noe som helst – du har ikke godt av det.”

Det er vinterferie for faen! Hvorfor kan ikke jeg og få FRI? Hvorfor fortjener ikke jeg fri?

Advertisements

16 Responses to “Ytre Struktur – Indre Struktur.”


  1. 1 Bente.aspenes 7. March 2011 at 21:21

    Du gjør så godt du kan <3

  2. 3 perlesnor 7. March 2011 at 21:57

    Ferie er ikke ferie… hverdagen er så mye lettere enn feriedagene. Faste rutiner og bare følge i de trygge rammene en allerede har bygget opp. Alle måltider, trening, skal skal ikke, hele tiden må avgjørelsene tas. Ferie er godt, det skal være godt, og det er jo godt å få litt fri. Men ferien betyr som regel det motsatte av fri når det gjelder sykdom. Den intensiveres for min del.

    Sender deg noen gode tanker for resten av feriedagene dine.

    • 4 arikanne 9. March 2011 at 12:30

      Av og til synes jeg det, og av og til ikke.
      Men kjenner igjen det med at intensiteten øker. Man har jo færre elementer som avleder konsentrasjonen.
      Hjertelig takk!

  3. 5 laipai 7. March 2011 at 22:01

    Tenk om man kunne valgt tanker man kunne ha skrudd av…sweetness…

    <3

  4. 7 BEM 7. March 2011 at 22:34

    ferie-ikke feie.. Desverre er det ikke alt vi kan gjøre noe med.
    Du er steintøff! Du aner ikke.
    Jeg tror at etterhvert vil argumentasjonen og diskusjonen ta slutt. En dag skal du, jeg, VI kunne karakerisere oss som FRISK!

    skulle ønske det var en byter vi trykket på, så ble det slutt på alt…..

    remember, You’re strong, keep going, there is allways light!

  5. 9 Beate 7. March 2011 at 23:21

    Jeg skulle ønske at du fikk en ferie fra denne kampen, om så bare en dag! Men jeg vet med meg selv at det faktisk er ferier og fridager som er verst! Håper at du kan få litt ferie iløpet av uken, sender varme tanker iallefall :-)

  6. 11 ThisISmeThen 8. March 2011 at 10:06

    Tankekjøøøøøør!! ahhh, hate it! Kjipt at det skal være så farlig å kappe av seg huet, for det hadde vært godt av og til (les; store deler av tiden). Du skriver bra :-)

  7. 13 Gunhild 8. March 2011 at 10:46

    Karianne! Du spiser! Jeg kunne ønske jeg stod utenfor døra hjemme hos deg, da skulle jeg ringe på og være gira for 2 (minst!) når du åpnet! Du er flink. Sterk! Du gir ikke opp! Jeg banner ikke, ellers hadde jeg gjort det, for å virkelig ha trøkk i det jeg sier. Jeg er glad du er tålmodig med deg selv, og jeg er på en måte glad du er utålmodig i tålmodigheten også. Du kommer til å bli frisk, fortsett å ta de små (og store) kampene – det er verdt det! Lover. (Kors på halsen.) Og du.. Wao til multifamiliegruppa. Kjente på følelsen av å svelge sin egen stolthet da jeg leste innlegget, og tenkte på hvor utrolig tøff du er. Man må gjøre jobben selv, og du gjør det!

  8. 15 Therese 8. March 2011 at 20:23

    Verden er temmelig urettferdig iblant. Jeg hakke slitt direkte med spiseforstyrrelser selv, men slitt med mye annet rart som gjør at jeg kjenne godt igjen tankene dine, og det å ALDRI få fred og hvile fra faenskapet sitt som konstant surrer og går og fucker opp livet totalt.

    Men får du no ordentlig hjelp å sånn? Jeg vet i alle fall det at jeg ALDRI hadde klart meg uten psykologen min. Eller ting hadde i alle fall gått SYKT mye tregre uten han. For å bryte sånnne mønstre og tankeganger som du har krever temmelig mye, og det går litt lettere med en god veileder.

    For ingen fortjener å ha det sånn som du har det. Jeg merket jeg ble uggen inni meg da jeg leste dette her,for jeg har så stor medfølelse for hvor jævelig det er å h seg selv som verdens verste dommer,som dømmer alt du gjør til en feil, og ikke noe man gjør er bra nok elelr riktig. Men prøv i blant å si til deg selv, at det er faktisk ikke sannheten du tenker, det er bare fantasien din. for det er det virkelig. Du er mer enn nok bra nok som du er, selvom jeg vet det er vanskelig å tro på.

    men bare hold ut, for en dag vil forhåpentligvis hodet ditt akseptere deg som du er, uten å manisk tvinge deg til å kontrollere alt. Og hva folk mener og synes, er betydningsløst sålenge du tror på at DU er verdifull og bra nok. Ønsker deg lykke til, jeg vet det ikke er enkelt at all. Men tenkte jeg bare skullle sende en melding og si at det er håp for alle. Ting bare tar tid:s

    • 16 arikanne 9. March 2011 at 12:35

      Jeg har en sykepleier ved døgnavdelinga som jeg snakker med jevnlig. Om jeg ikke møter opp pleier vi å ha ringeavtaler. Bortsett fra det har jeg ei dame fra psykiatritjenesten som kommer hjem til meg en gang i uka og hjelper meg med praktiske ting som papirer og sånn, ellers så er det jo også en fin mulighet til å ventilere. Dessuten har jeg fantastiske leger jeg også går til.
      Venter på behandlingsplass hos Modum bad. Har fått innvilget, men må bare smøre meg med tålmodighet fordi ventelistene er så sykt lange. Over ett år siden henvisning ble sendt!

      Trist å lese at du kjenner deg igjen, om enn på en annen måte.
      Hold ut du og, og hjertelig takk for gode ord ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: