Drittsykom.

Jeg sover, sover og sover, tenker at jeg snart må bli uthvilt uten at det ser ut til å hjelpe noe særlig.

Når man skal ut å reise, så er det som regel alltids én ting, gjerne noe viktig som man trenger, som man glemmer. Jeg for min del glemte medisinene mine hjemme. Alle sammen. Jeg er ganske avhengig, veldig for å være ærlig, av sovemedisin. Jeg føler meg også mye tryggere når jeg vet at jeg har tatt epilepsimedisin, det er ikke noe særlig å skulle traske rundt med en gnagende angst, en redsel for å få anfall.

Dette vil da si at jeg sov i omtrentlig åtte timer mens jeg var i Bodø. Vi var vel i Bodø i 42 timer omtrentlig, 8 var soving og de resterende 36 timene var kroppen i helspenn. 12 timer med intensiv terapi og resten forsvant fort til alt mulig annet.

I stressede situasjoner hvor det er lite ro eller manglende rutiner rundt meg, greier jeg ikke å holde styr på eller kontrollere maten i det hele tatt. Torsdag var umulig. Å skulle sette seg ned med frokost buffét og finne ut hva man kan spise når man har tusen ulike muligheter foran seg – det går bare ikke. Etter å ha scannet aller mulighetene jeg hadde foran meg endte jeg opp med å kjøre safe, spise noe jeg pleier å spise og håpe på det beste. Etter da å ha kastet i seg frokost i full fart fordi man skal møte opp her og der klokken 0900 etter å ha stått opp 0745, pluss at man skal ta taxi 0840, da har man ikke tid! Jeg har ikke tid til å konsentrere meg om å holde på maten. I tillegg var det tusen momenter som var forstyrrende, for eksempel dette med å sitte i et lokale fylt med mennesker som også spiser frokost, pluss servitører som flyr rundt omkring. Pluss det faktum av å vite hvor man skal og hva man skal.

Lunsjen på multifamiliegruppa er kjent for å være veldig god. Også buffét, også en stressende situasjon med masse mennesker, ikke minst mennesker i dine sko. Som også har vanskeligheter og problemer med mat. Hva skal man velge? Hva skal man plukke? Hva ser dumt ut på tallerkenen? Hvor lite blir for dumt? Og hvor feil sammensatt blir for dumt?

Lunsj på torsdag var det eneste måltidet som gikk ned og ble nede. I stressede situasjoner der andre ting er viktig har jeg ikke tid, kapasitet eller mulighet til å jobbe med meg selv, for tankekaoset, den evige kverna under topplokket slutter aldri å kommandere, synse, mene og fortelle deg ting.

På fredag følte jeg meg som om jeg hadde vært på fylla i ei uke, hadde en sinnssyk hangover og ikke minst var jeg på en båt i full storm hvor alt bare gynget. Kroppen var en tung bør å bære, det var slitsomt å skulle stå, snakke, kommunisere.

Det går så jævlig fort å komme fullstendig på villspor med tanke på gode, innarbeidede rutiner. Jeg skal ikke skryte på meg at rutinene mine er perfekte eller noe – for det er de ikke, men jeg prøver i alle fall å gjøre noe med de, slik at det kan bli mer levelig å faktisk leve, framfor å bare være.

Det er utrolig slitsomt å skulle komme hjem igjen og prøve å fortsette eller gå tilbake til de rutinene jeg hadde før jeg dro. Å faktisk kunne spise noe (om enn lite) og faktisk beholde det. Jeg må hele tiden tenke lenger fram enn selve prosessen med tygging og svelging. Det som blir vanskelig kommer i etterkant når tallerkenen er tom – følelsen av å ha mat i magen. Jeg må hele tiden spørre meg selv, analysere det jeg har tenkt til å spise “greier du å spise dette og beholde? Er du sikker på at det går bra? Ikke? Greier du halvparten da? Er det ikke bedre å spise halvparten nå i så tilfelle, også spiser du mer senere?”

Jeg er så jævlig lei av å tenke “dette går bra, dette greier jeg!”, også gjør jeg ikke det likevel.

Det gjør så vondt å se hvor veien går, når du for alt i verden vil gå i mot hele sykdomsfaen og gå riktig vei! Blir så evig frustrert over at det skal være så forbannade komplisert og vanskelig. Hvorfor kan det ikke bare være enkelt? Hvorfor skal vekta opp ti kilo, når sykdommen vil ned minst like mange?

Av og til lurer jeg på om det er like tungt å drasse rundt på 150 kilo som det er å drasse rundt på mine kilo, som i seg selv blir tungt fordi kroppen er så utrolig sliten. Dessuten gjør det vondt. Det gjør vondt å bevege seg, det gjør vondt i knærne for hvert steg jeg går, jeg har vondt i anklene, jeg får vondt i musklene når jeg sover, jeg blir stiv og støl. Vondter her og der trekker også ned på humøret som naturligvis ikke blir særlig godt, som igjen trekker ned alt mulig annet også.

Sykdommen krever og tar alt den egentlig ikke har krav på. Jeg har vært ute med Eirin og Alvin i dag, sånn at Alvin og Zahra skulle få løpe ordentlig. Herlig å se dem løpe sånn, selv om Zahra ser ut som en tosk i bobledress. Jeg tok med kamera, men hadde selvfølgelig ikke satt i minnekortet! Etter noe sånt som en eller to kilometer måtte jeg hjem å sove. I tre timer, selv om jeg hadde alarm på etter 45 minutter.

Nå har jeg spist kveldsmat, innsett at jeg er en dårlig blogger, en dårlig husmor, en dårlig ditt og en dårlig datt. Jeg har spist kveldsmat, beholdt kveldsmat, teller timer – tror og håper jeg, håper morgendagen blir bedre.

Drittsykdom!

Advertisements

6 Responses to “Drittsykom.”


  1. 1 Ida 6. March 2011 at 21:29

    Neinei ikke vær negativ nå da ;)
    Ikke at jeg er den rette personen til å si det…
    Men jeg hadde jo ikke lest bloggen din hvis den var dårlig, og hvertfall
    ikke giddi å kommentert!
    Og det ser ut som Zahra er rimelig fornøyd med mamma’n sin.
    Men drittsykdom, det skal du få lov å kalle den, den sykdommen.

  2. 2 laipai 6. March 2011 at 21:42

    AMEN!

    Masse klemmer til beste Karianne <3

  3. 3 Adelen 6. March 2011 at 21:43

    Du er kjempe flink til å blogge, Karianne! Hvis du ikke hadde vært det hadde ikke så mange lest bloggen din.

  4. 4 Hanna 6. March 2011 at 22:10

    Du er slettes ikke en dårlig blogger eller noe annet.
    du prøver og prøver og skriver fantastisk.
    Det er så mange som bare vil deg ditt beste. stå på!

  5. 5 ThisISmeThen 6. March 2011 at 22:33

    Sender deg en god klem, jeg! Og masse masse ønsker og kryssing av fingre om at dagen blir noe lettere i morgen :-)

  6. 6 Hanne 7. March 2011 at 20:23

    Du er kjempeflink! Kan ikke forestille meg hvor hardt det må være, så stå på, dette klarer du! Det blir alltid noen nedturer, men som du jo sikkert har sett er det også oppturer :D


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: