Misforståelsen.

Det beste med multifamiliegruppa er at foreldrene mine kan forstå mer. De lærer og får seg noen skikkelige aha-opplevelser. Men det skal også sies at jeg mykner opp jeg og. Jeg som holder på alt sinnet og raseriet over å ha blitt misforstått i årevis.

Folk flest aner ikke hvor dypt spiseforstyrrelser kan feste seg. Hvordan det indre tankekjøret bare kverner og kverner i enhver situasjon, hvordan spiseforstyrrelsen kontrollerer hver minste lille bevegelse. Hvordan man sitter, står, hvordan man beveger seg. Hvordan man spiser, drikker og kler på seg. Hvilke klær man skal velge, hvordan man disponerer fritiden sin, alt man fyller dagene sine med generelt.

“Er du bitter Karianne?” Jeg bare nikker. Trenger vel egentlig ikke å svare på det. “Kanskje du skulle dra på gruppa, kanskje du blir mindre bitter.” – utdrag av en samtale med kontaktlæreren min på skolen.

I årevis har jeg møtt folk som ikke forstår, og det er vondt når de som står i nærmeste familie ikke helt skjønner. Når man snakker og snakker, når ingen av ordene når fram, når forklaringene dine ikke henger på greip mens foreldrene dine ikke skjønner hvorfor man ikke bare kan spise.
For meg ble det for mye å bære. Jeg orket ikke å forholde meg til å bli misforstått av mine nærmeste, jeg orket ikke lenger å prøve å omformulere alle forklaringene mine igjen og igjen og igjen i håp om å bli forstått. Jeg trakk meg istedenfor unna, sank liksom sammen med alle ordene inni meg i takt med ensomheten og bitterheten som vokste inni meg.

“Du har god fantasi Karianne”. Setninga henger igjen og preger meg fortsatt. God fantasi? Jeg har lyst til å hyle at alt sammen er virkelig for meg, raseriet river tak i meg, det stormer på innsiden. Når man da i ei gruppe kan møte flere mennesker som underbygger påstandene dine og har det på akkurat samme vis – går det dermed opp for foreldrene mine at det faktisk ER sånn det er.

Selvfølgelig blir man bitter og sint når man blir misforstått. Når følelsen av ensomhet eser ut, når følelsen av å være annerledes blir kraftig forsterket. Jeg blir sint. Sint på menneskene som står meg nærmest, især min mamma har det gått kraftig ut over. Spiseforstyrrelsen min har livnært seg på sprekken i vårt mor/datter forhold. Mamma, som prøver og prøver å forstå uten at hun greier å få hjernen sin til å fatte virkeligheten, som om noe hindrer henne i å forstå fordi sannheten er så grusom at det virker umulig å skulle ta innover seg. Mitt raseri som har vokst og vokst i takt med hennes manglende evne til å tro på eller høre det jeg sier.

Til slutt skjøv jeg henne bort. Forholdet vårt har lenge dreid seg kun om tekniske ting. Hun har ikke fått lov til å utøve rollen sin som mamma. Jeg har kun latt henne få lov til å være en teknisk liten bit av min hverdag som jeg har ønsket å ha minst mulig å gjøre med. Fordi det er vanskelig for meg, fordi jeg hver gang jeg ser henne blir minnet på misforståelsen og bitterheten jeg selv føler på. Det er ikke fordi jeg er mindre glad i henne eller ikke elsker henne – jeg har aldri gitt uttrykk for HAT, men min frustrasjon er enorm. Så stor at jeg ikke har orket å kjenne på morskjærlighet.

Jeg har stirret meg selv blind på min egen bitterhet, uten å ha kapasitet nok til å kunne se ting fra hennes synspunkt. Hvordan skulle jeg kunne greie å sette meg inn i det når jeg blir rasende bare ved tanken? Det hele har vokst seg så ut av proporsjoner at jeg ikke har ønsket å forholde meg til det i det hele tatt. Jeg har ikke greid, orket eller evnet å forsøke å kave meg gjennom bitterheten for å nå fram til mennesket på den andre siden – mamma.

I 2009 hadde vi en periode på omtrentlig tre måneder hvor vi ikke snakket sammen i det hele tatt. Jeg kunne ikke, greide ikke, klarte ikke. Det ødela meg så mye, brøt meg så mye ned at jeg i behandling har fått beskjed om å ta avstand. Kunne ikke se henne, kunne ikke treffe henne, snakke med henne. Til og med i kontaktlista på mobiltelefonen min var hun navngitt som “Kari-Marie” istedenfor “Mammaen min” som det vanligvis pleier å stå. Og om displayet skulle lyse opp i takt med telefonens vibrering har jeg måttet snu telefonen opp ned og vente til ringingen døde ut. Om jeg traff henne på gata var det lite som kunne tilsi ovenfor andre at vi er mor og datter, eller at vi kjente hverandre i det hele tatt.

It takes two to tango. Å skulle snakke om noe annet, noe helt trivielt har heller ikke vært mulig. Å skulle kommunisere har vært så komplisert hvor alle ord blir tolket til følelser som tar overhånd og kommer tilbake.

Eksempelvis kan jeg nevne turen nedover til Bodø. Hvor jeg pliktskyldigst prøver å bli sittende på flyplassen og holde ut, tenke at jeg nå skulle forsøke å gjøre noe med situasjonen mens jeg hele tiden kjempet mot en voldsom trang til å plukke opp veska mi og spasere ut derifra og sette meg på første og beste buss hjem. På bordet foran meg står det ei flaske pepsi max som mamma har kjøpt, men jeg kan ikke drikke den. Kan ikke ta i mot en så liten ting nettopp fordi hun har kjøpt den. Vi sitter i en lang sofa og det står tre bord foran sofarekken. Jeg sitter på bordet helt til venstre, bordet mellom oss er tomt, hun sitter på bordet til høyre.
Mamma forsøker å få i gang en samtale om noe helt, helt annet og snakker om en jeg gikk i klasse med på barneskolen og hvordan han har det for tiden og alt han har oppnådd. Inni meg vokser mislykketheten for at jeg ikke har greid eller vært i stand til å gjøre noen av disse tingene. “Hvorfor sier du dette?! Du strør bare salt i et allerede betent sår! Hvorfor gidder du å minne meg på alt jeg ikke får til her i verden?!” Mitt raseri, som sender spydige kommentarer i retur. Mamma, med sine sårede følelser “jeg kan visst ikke snakke med deg om noe som helst, det går ikke en gang an å føre en normal samtale med deg. Jeg må visst være veldig forsiktig med hva jeg sier til deg, du tolker alt i verste mening”.
Dermed lå isfronten og misforståelsen tykk mellom oss. Svært få ord ble vekslet på flyet og på vei til hotellet.

Men etter to dager med intens gruppeterapi, virker isfronten likevel mildere. Den første dagen spurte pappa om jeg ville sitte mellom dem, men det ville jeg ikke – jeg greide jo ikke! Den andre dagen derimot kunne jeg sitte med pappa til venstre og mamma til høyre. Jeg hadde lyst til å grine etterhvert som jeg merket at hun greide å ta innover seg ting hun tidligere ikke har forstått. Inni meg hadde jeg lyst til å hyle “det er jo det jeg alltid har prøvd å si! Det er sånn det er å være meg!”

Imidlertid gjør det også vondt når jeg etter å ha fått høre hvordan det er å være forelder eller faktisk prøve å være det, å skulle se ting fra andres synspunkt. Som om jeg må trekke pusten og lukke øynene for å la være å se og høre spiseforstyrrelsen som har pakket meg inn og forsøke å se hvordan det kan være for dem.

Hva var det egentlig hun sa på flyplassen? Hun sa “Han har fullført videregående, han har jobb og karriere”. Den spiseforstyrrede oversetteren fikk meg til å høre “du er en udugelig liten dritt, hvorfor kan du ikke bare være som alle andre, spise opp brødskivene dine, komme deg på skolen, jobbe hardt som alle andre, hvorfor kan du ikke bare spise og gjøre ting, du er så jævlig mislykket, fy faen som jeg skammer meg over å være moren din, det er faen meg ett slit å skulle fortelle omverdenen at jeg har en syk datter hele tiden, at det er derfor du er som du er!” Det var DET jeg hørte og følte, selv om hun bare sa “Han har fullført videregående, han har jobb og karriere”.

Det gjør faen meg vondt å skulle forsøke å høre det som egentlig ble sagt og se forbi det JEG hørte inni mitt eget hode. Det er slitsomt å skulle forsøke å hysje på det som snakker til meg inni hodet, skulle tune ned støyen og faktisk lytte til ordene som egentlig ble formulert og sagt.

Mamma kan si “det snør ute, det er så fint med snø”, og jeg hører “husker du når du var liten og likte å leke i snøen, tenk om vi kunne gjort noe gøy ute – men det går jo ikke fordi du er så jævlig syk og ikke har energi i kroppen til å gjøre noe som helst, hadde du bare giddet å spise maten og la den være i magen din, så hadde ting kanskje vært annerledes. Du ødelegger alt ved å være som du er”. Istedenfor å hyle og rope “hold kjeft, jeg orker ikke å snakke med deg, du forstår virkelig ikke noe som helst, hvis jeg er ett så stort jævla problem for deg, så trenger du ikke å være mammaen min!”, så sier jeg ingenting. Jeg lar ordene henge i luften og ytrer bare “m-m”, helt uinteressert fordi jeg ikke orker eller klarer å se eller høre noe annet enn spiseforstyrrelsen, bitterheten og misforståelsen.

Terapi gjør faen meg vondt. Det er kanskje nettopp derfor jeg skygger unna – fordi det gjør smertelig vondt å skulle innse eller prøve å forstå virkeligheten. Det er derfor jeg feiger ut. Det er slitsomt å skulle sette seg ned å prøve å se virkeligheten, høre ordene som blir sagt og ta de for det de er, framfor spiseforstyrrelsens tolkninger.

Men nå har jeg altså tatt både steget og flyet, møtt opp og vært tilstede. Jeg ser, kjenner og merker at det er nødvendig, men det gjør også vondt å vite at veien er lang å gå og at ting tar tid. Det tar tid å skulle bygge opp ett nytt mor/datter forhold i ruinene etter det som en gang var.
“Vil du ha en mamma?” spør jeg meg selv. Ja, selvfølgelig vil jeg det! Jeg vet også smertelig godt at mamma mer enn gjerne vil ha en datter hun får lov til å være mamma for, mer enn bare en teknisk person som kan kjøre henne hit eller dit fordi det er nødvendig.

Det er derfor multifamiliegruppe blir veien å gå, samme faen hvor vondt det kanskje gjør. Jeg går i alle fall ikke alene – det vet jeg.

Er det flere som kjenner seg igjen i den spiseforstyrrede oversetteren?

Advertisements

23 Responses to “Misforståelsen.”


  1. 1 Naked 5. March 2011 at 14:53

    Et utrolig bra innlegg Karianne, jeg skal linke til dette innlegget overalt!
    Så flink du er, virkleig flink!

  2. 2 cilla 5. March 2011 at 15:02

    bra innlegg:)

    jeg kjenner meg igjen i det men å høre noen annet enn var mamma sier eller andre sier til meg.

    men må bare si det:)
    du er så flink og sterk jente<3

  3. 3 laipai 5. March 2011 at 15:23

    Ja,jeg kjenner med dessverre veldig godt igjen i det…frustrerende og vanskelig…vi er mestre på å overtolke,og alltid tro det verste..

    Kjempebra at du velger å gå den veien,terapi gjør vondt også,ikke bare godt..

    klemmer <3

  4. 4 Anne 5. March 2011 at 15:24

    Ja, sier jeg bare. Alt som blir sagt, spesielt det mammaen min sier, blir tolket som noe negativt. Spiseforstyrrelsen er noe ondt.

  5. 5 Linn L. 5. March 2011 at 16:03

    Jeg kan kjenne meg igjen, om ikke på en spiseforstyrret måte. Da jeg var like gammel som deg, hadde jeg også en eksistensiell krise med mamma. Mødre vil hva som er best for barnet sitt, men vet ofte ikke hvordan det skal uttrykkes uten at det blir oppfattet som “mas”. Og når man først er i en slik slags krise, er begge parter uklare i sin uttrykningsmåte og kommunikasjonen går totalt forbi hverandre. Det var den tyngste perioden i mitt liv…

    – Dog gikk det over. Den dag i dag setter jeg så utrooooolig stor pris på mammmaen min, og det hun faktisk gjør for at jeg skal ha det bra.

    Tipper du også kommer dit. :)

  6. 6 June 5. March 2011 at 16:08

    Så modig du er..!

  7. 7 Innimittskap 5. March 2011 at 16:52

    Kjenner meg så utrolig igjen, hvordan jeg tolker hva andre egentlig mener, mens de egentlig sier noe helt annet og så er min dag ødelagt fordi jeg trodde helt sikkert at det var det de sa.. men også det å ikke bli forstått er utolig vondt, hele tiden kommentarer som sårer fordi andre rundt nesten tror at det er bare å kommer over det, oppføre seg som en voksen og komme videre.. Så ja kjente meg litt for mye igjen…
    Men dø dæven å tøff du er, selv om du kjenner du vil reise så blir du og kommer deg gjennom dette tøffe opplegget og for en selvinnsikt du har… Modige du!!

    Klem Destgirl

  8. 8 anonym 5. March 2011 at 17:26

    kjenne mæ litt igjen. hvis noen sir ‘Ja det e fint vær, skal vi gå en tur’ så høre ”du e feit, du treng trim, du må GÅ”

    stå på karianne!

  9. 9 BEM 5. March 2011 at 17:34

    huff.
    Kjenner meg igjen ja!
    Men jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer deg, slik som du faktisk tør å ta tak! Stå på! kanskje det ikke blir så fordreid i hodene våre neste gang?? :)
    Det er jo lov til å håpe! :)

    Stå på!
    Klem, <3

  10. 10 Signe Bjørnedatter 5. March 2011 at 18:27

    Sitter her og griner jeg nå. Det er så sterkt det du skriver, det er så sterkt AT du skriver. Du er så tøff, Karianne.

    Klem

  11. 11 Solveig @ poona 5. March 2011 at 18:33

    Jeg blir ordløs.. Så rørt at det gjør vondt inn i sjela.
    Jeg er så glad for at dette er noe som kan gjøre godt for dere!

    Vil sende over en stor klem til deg! <3

  12. 12 Frida S. 5. March 2011 at 18:50

    Mamma sier ”jeg skal sette en deig til fastelavensbollene til i morgen” og jeg hører ”jeg skal bake boller bare for å gni inn i trynet ditt at du ikke kan spise dem fordi du er så forbannet svak, syk og dum at du faktisk tror at en liten bolle kan gjøre deg feit. Jeg skal bevise at broren din og jeg kan KOSE oss fordi VI i det minste er en ekte familie, så får du bare sitte der og sutre med den teite Cola Lighten din, din asosiale drittunge.”

    Kanskje ikke like seriøst tilfelle som de du beskrev, men jaaa jeg kjenner meg igjen i oversettelsesdelen!

    Jeg håper familieterapien hjelper dere som familie, og at forholdet mellom deg og moren din blir noe bedre. Du skriver forresten fantastisk bra! (Så bra at jeg simpelthen bare MÅ poengtere det hver gang jeg kommenterer innleggene dine.)

  13. 13 Anne Marte 5. March 2011 at 18:52

    Jeg kjenner meg veldig igjen! Ikke spiseforstyrret, men deprimert… Jeg tenker/hører det akkurat sånn!! :/ Det er så slitsomt og vanskelig.. Blæh.. To hell with it..
    Jeg er glad i deg, kjære du <3

  14. 14 Birgitte 5. March 2011 at 19:30

    Jeg kjenner meg igjen. Ikke via spiseforstyrrelsen, men deperesjonen.
    Stå på Karianne :-D

  15. 15 gram 6. March 2011 at 11:26

    Å… Dette var veldig sårt. Isfronten mellom mor og datter – veldig kjent, ja. Så fastlåst og umulig, og så vondt langt inn i margen, nettopp fordi det forholdet er så grunnleggende.

    Visst har spiseforstyrrelsen sin egen oversettelsesmekanisme, men jeg synes og det er viktig at de som står utenfor (foreldre) må anstrenge seg for å sette seg inn i hvordan man har det. Jeg synes egentlig ikke det er så rart at det var vanskelig for deg å høre om han som hadde fullført videregående og fått karriere. Håper moren din kan forstå at dette er sårt for deg, som hatt det så dårlig og har måttet utsette skolegang. Jeg synes faktisk ikke det burde være vanskelig å forstå, hvis man bare tar den andres perspektiv et øyeblikk.

    Ønsker deg masse lykke til med den videre terapien!!

  16. 16 Ellen Kristine 6. March 2011 at 14:03

    Ja.

  17. 17 Yuki 6. March 2011 at 14:47

    Alltid. Jeg overanalyserer det meste som blir sagt og gjort rundt meg. Jeg har et veldig godt forhold til foreldrene mine, selv om jeg ikke forteller dem ting, og vi ikke snakker så mye om spiseforstyrrelsen. Spesielt med Mamma. Jeg prøver virkelig å si til meg selv at det ikke er sånn det menes – at jeg bare tolker det feil, men det er så vanskelig.. “/
    Jeg er glad for at det går bedre med dere nå, at dere jobber for å få det bedre. Utrolig stolt av deg!

    Yuki, http://www.yukina.blogg.no

  18. 18 Kathrine 6. March 2011 at 16:04

    Kjenner meg så igjen i det å bli missforstått…
    Ikke bare nødvendigvis med mamma, men også lærere…
    Husker spesielt en gang i 1.kl hvor jeg ikke var sulten, og jeg ble sendt på ganga fordi jeg ikke spiste brødskiven min.
    Jeg hylgrein i evighet, og selv om dette er snart 10 år siden, blir jeg fremdeles sint av å tenke på hvor utrolig stygt den jævla læreren behandlet meg!

    Også var det det med mamma da.. Hun har sikkert sagt slike ting som du beskriver over tusen ganger. Hvis hun feks snakker om kusinen min som er så flink: “Helene fikk 6 på eksamen, kathrine..” så tenker jeg automatisk: “Det kommer aldri jeg til å klare, å det vet mamma! Hvorfor må hun???”

    De forstår heller ikke hvorfor jeg sliter. De spørr så alt for ofte: kan du ikke bare si hva det er?
    men det er faen så vanskelig! Klarer aldri å forklare hvorfor jeg er som jeg er.. de hadde ikke skjønt noe uansett.

    Sliter ikke akkurat helt med spiseforstyrrelse slik som du, men tror det går litt på det samme likevel. Driver jo med selvskading, og føler meg deppa og misslykka osv.

    Vil forressten si at du skriver utrolig bra, og jeg har fulgt med på bloggen din lenge. Er bare ikke så god til å kommentere…

    Klem fra Kathrine :)<3

  19. 19 Bekka - InsideOut 6. March 2011 at 19:16

    Veldig sterkt innlegg, stå på Karianne! dette klarer du!

  20. 20 Ane 6. March 2011 at 19:16

    Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier, men jeg tror at det er mange som ikke har spiseforstyrrelse som også hører negativt og legger for mye i ting. Det er noe vi velger å gjøre selv og som bare vi kan bestemme oss for å endre. Det har med kommunikasjon å gjøre, snakke med personene vi ikke har tillitt til og forklare hva vi hører og hva vi tror de mener.

    Jeg blir mer og mer overbevist for hver dag som går, at vi velger selv! Vi kan velge om vi vil forbli i mørket, ha dårlig selvbilde og bry oss om hva vi tror alle andre forventer av oss, eller vi kan sette oss selv fri ved å ta ansvar for vårt eget liv. Leve det slik som vi ønsker og jobbe for å oppfylle dette.

    Hvis du ikke var syk, hvordan ville du levd livet ditt? Hva er det du føler du mangler i livet ditt for at du skal ha det godt?

    Du skriver helt fantastisk, og du gir et helt unikt innblikk i tankene til noen som har det forferdelig vondt med seg selv. Ærligheten din får utenforstående til å se hvor komplisert sykdommen er, og jeg vet hvor tøft dette kan være. Jeg håper du finner veien Karianne. Veien ut fra sykdomshelvete og får det godt med deg selv.

    Jeg har lang vei å gå, og usikkerheten kommer ofte tilbake, men jeg har valgt å jobbe hardt med meg selv og innser hele tiden hvor mye selvforskyllt dette er. Jeg har ønsket å være martyr, det ønsker jeg ikke lenger.

    • 21 arikanne 6. March 2011 at 20:29

      Jeg er ikke enig med deg!
      Sykdom er ALDRI selvforskyldt. Jeg valgte aldri å bli syk, og jeg tror ikke andre gjør det heller.
      Jeg er enig i at man kan velge å forbli i mørket eller kjempe, men det er ikke automatisk sånn at det blir lys selv om man bestemmer seg for å prøve å endre sykdommens tankegang / grep / rutiner.
      Jeg vet ikke om jeg misforsto det du mente?

      Og JO, man må GÅ gjennom helvete – to get the hell out. Finnes ingen quick fix.

  21. 22 Ane 6. March 2011 at 19:18

    Jeg skulle ønske sitatet ditt var “if your going through hell, get the hell out!”

  22. 23 Ane 6. March 2011 at 22:12

    Jeg sender deg en mail jeg. :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: