Multifamiliegruppe & familiekrisen- HJELP?!

En mandag i Januar. Jeg sitter i bilen til mamma, jeg er rasende. Jeg griner til alle lyktestolper og trafikklys bare er en lysende smørje som blender meg der jeg sitter og strever for å ikke miste meg selv. Jeg får ikke puste, jeg hyperventilerer. Jeg roper ikke, jeg hyler. “Jeg skal for faen ikke delta på noe jævla multifamiliegruppe, JEG HAR IKKE FAMILIE, dere forlot meg alle sammen, reis til helvete, jeg kommer aldri til å delta, faen ta deg, faen ta dere!” Jeg hulker så voldsomt at kroppen min pulserer i takt med gispende åndedrag for å få nok luft. Jeg presser neglene hardt inn i håndflatene, klyper tak i egne hender, klyper til det gjør vondt – for å føle, for å holde meg fast. Som om jeg forsøker å holde meg selv sammen, som om det hjelper. “DERE HAR ØDELAGT MEG” hyler jeg. Der og da er jeg ikke Karianne. Jeg er følelser, smerte, ensomhet, sår i sjela og ustyrlig raseri.
Bilen triller gjennom byen. Mamma har ikke så mye å si, hun kommer ikke til ordet uansett, for jeg brøler usammenhengende setninger gjennomsyret av desperasjon og frustrasjon. I det hun sier at vi skal kjøre “hjem”, klikker det for meg. På dette tidspunktet hadde jeg enda ikke bestemt meg for leiligheta, jeg skulle liksom “hjem” til mamma, men jeg ville for alt i verden ikke. “DU SVINGER TIL HØYRE” roper jeg, maskara i hele ansiktet, rasende. Jeg har lyst til å slå meg selv hardt, jeg har lyst til å banke opp meg selv. Jeg har lyst til å føle smerte, ødelegge meg selv på en mer sivil måte enn å gå i fullstendig oppløsning, panisk, angstfylt, rasende.  “Nei, jeg svinger til venstre”, sier mamma.
Jeg klamrer meg fast i stakkars Zahra som sitter på fanget mitt, jeg senker stemmen, truende bryter jeg ut “om ikke du svinger til HØYRE, så hopper jeg”, samtidig legger jeg hånda på dørhåndtaket. Av med beltet, klar. “Jeg hopper, jeg hopper, hører du, jeg HOPPER!”

Multifamiliegruppe er ett tilbud som for min del startet opp i Januar. Midt i verste krise, midt i raseriet, midt i alle følelsene mine, midt i all håpløsheten, midt i sviket, akkurat når livet var svartere enn sortest. Jeg sa ikke bare nei, jeg hylte det. Jeg kastet hele prosjekt multifamiliegruppe (MFG) på havet.

Jeg var rasende. På mamma. På familien min. “Familie”. Jeg var blendet av raseri, av og til føles det som om jeg er helt, helt, helt alene i verden. Som om familie bare er ett pent ord som beskriver noe alle andre enn jeg har. Greit. Jeg har en mamma, jeg har en pappa. Jeg har onkler og tanter, bestemor (pappa) og bestefar (mamma). Jeg har familieMEDLEMMER, men det er LENGE siden jeg følte at vi var en FAMILIE.

Grunnen til at jeg i utgangspunktet sa ja til at søknaden skulle sendes, tidlig 2010 var fordi jeg hadde håpet at det kanskje kunne bedre diverse familierelasjoner. Gruppa skulle egentlig starte i August, men slik ble det ikke. Når oppstarten i Januar kom var de siste restene av det jeg en gang refererte til som familie brutalt revet i stykker og spredd for vinden.

For å prøve å forklare det på en forståelig måte, så ser jeg for meg familie som en ring. En sirkel. Se for deg mennesker som holder hender i en sirkel – det er sånn ordet FAMILIE ser ut gjennom mine øyne. Min “familie” derimot er forandret til mennesker som står spredd, gjerne på rekker. Noen holder fortsatt hender, mens andre har flyttet seg unna de mindre gruppene. Gruppene har gjennom mine år forandret fasong, noen har kommet, noen har gått. Nye har kommet og deretter forlatt.
Jeg passer ikke inn, hører ikke til noen steder. Jeg står utenfor, alene. Hører ikke sammen med mamma, ny mann og hans familie. Hører ikke sammen med pappa, lillebror og Anne – de bor for langt unna. Hører åpenbart ikke hjemme sammen med mammas eks og menneskene jeg en gang refererte til som stesøster og stebror. Jeg har ingen plass. Jeg står alene.

MultiFAMILIEgruppe. Ordet gjør meg sliten, jeg vet ikke hvordan jeg skal velge! Hvem skal jeg ta med meg? Hvem anser jeg som nærmeste familie? I utgangspunktet skulle pappa fra Bergen, mamma, stefaren min og en onkel være med. Før stefaren min rakk å bli helt EKS, også for meg, var det meningen han skulle være med, men ikke om mamma var der, bladida – drama.

Januar kom. Informasjonsmøte kom. Jeg deltok ikke. Jeg var rasende. Familie, jeg fnyste av ordet – jeg hadde ikke familie, jeg har ingenting der nede å gjøre. Det føltes som om splittelsen innad i familien var for stor til at det kunne repareres i FLERFAMILIEterapi. Flere familier, flere spisesyke jenter og deres familier.

Første samling kom og jeg var mildt sagt RASENDE da jeg fikk høre at MAMMA hadde dratt ALENE til terapi. At HUN møtte opp der nede, eneste familiemedlem i et terapitilbud som involverer MEG og. Jeg gråt, hylte, kastet telefonen i veggen, kastet alt annet jeg hadde i nærheten i veggen, jeg smalt og hylte, igjen klyper jeg meg selv hardt. Det blir som å ta en paracet når du egentlig trenger narkose. (les; klype framfor kutte)

Jeg får lyst til å rive, slite, ødelegge sjela mi. Skjære kroppen min i fillebiter til jeg er en blødende klump, revet i stykker, brutalt ødelagt, slitt fra hverandre og nå, ugjenkjennelig for alle.

Selv å skrive dette innlegget gjør meg opprørt. Jeg har lyst til å gråte fordi det gjør så vondt.

I går ringte de fra Bodø. “Hei, det er fra Bodø, lurte bare på om du kommer på samling nå?”, jeg glefset NEI og atter en gang føyk telefonen i veggen.

Så sint. Så sint, så sint. Føler meg så SVIKTA og misforstått, ØDELAGT, trampet på. Nedvurdert, som om jeg ikke er viktig, som om jeg ikke betyr noe. Som om jeg bare er den lille dritten som ikke betyr noe som helst i den store sammenhengen.

Jentene i gruppa sendte meg ett brev hvor de skrev at de håpet at jeg kom til å delta. At de forsto at det var vanskelig, at de også synes det. Jeg ble så sint! Så blendet av raseri, så misforstått. Tenkte at ingen i hele verden hadde kapasitet eller evne til å forstå hvor jævlig vanskelig det er for MEG å skulle svelge all min stolthet, skyve vekk alle de sårede følelsene som har bygd seg opp gjennom flere ÅR.

Det er tirsdag i dag. Jeg gråter mens jeg skriver dette, men jeg har sagt JA. Jeg har sagt ja til å delta. Jeg har omsider, på tross av alt bestemt meg for å gi det en sjanse. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Jeg MÅ møte opp, for å se, jeg kan alltids reise det til helvete igjen etterpå! Jeg har bestemt meg for å sette meg på Widerøe flyet til Bodø å møte opp. Med mamma, og fårhåpentligvis også pappa.

Fy faen. Ord kan ikke beskrive hvor mye det koster å trosse sine egne følelser. Å gå i mot, ord kan ikke beskrive hvor jævlig mye det koster meg å skulle forsøke å gi dette en sjanse.

Jeg kan holde fast i alle de vonde følelsene, jeg kan holde fast i sviket, sorgen, tapene og raseriet.

Eller jeg kan gi slipp. Strekke ut en hånd til mennesker jeg vet er mer enn villig til å ta den. Kjære mamma, kjære pappa. La meg bli hel igjen.

1990 / 1991

Advertisements

15 Responses to “Multifamiliegruppe & familiekrisen- HJELP?!”


  1. 1 Anne 1. March 2011 at 13:44

    Hei Karianne.
    Jeg skjønner at du syns det er vanskelig å se at dere er en familie.Du skriver at det er ingen ring,kun noen rekker og at det er veldig oppstykket.
    Sånn som jeg ser det er det DU som står i midten av “ringen”.Du HAR en familie,uansett hvor oppdelt den er,og det er DU som er bindeleddet mellom de forskjellige som er der!
    Jeg syns det er en bra avgjørelse du har tatt om å gi Bodø en sjanse,selv om det kan virke som du har bestemt deg for at dette ikke er bra…
    Hvis du bare kunne bestemt deg for å lytte til hva de har å si,uten å gjøre for mye motstand,så kan du få mye utav det.
    Ønsker deg uansett masse lykke til!

    • 2 arikanne 1. March 2011 at 15:22

      Jeg vet ikke om det er bra, men følelsen jeg har er ikke bra. Selv om det føles sånn har jeg likevel bestemt meg for å dra. Jeg prøver.
      Takk!

  2. 4 Piumen 1. March 2011 at 14:03

    Klemmer i massevis. <3

  3. 5 Solveig @ poona 1. March 2011 at 14:48

    Du er modig, Karianne. Det synes jeg virkelig. Gi det en sjanse!
    Det er nok ingen trylleformel i å gå i de gruppene heller. Jeg synes i alle fall ikke det. Men det gjorde mer for resten av familien, enn for meg. Mamma og pappa satte stor pris på det, de forsto mer etter hvert. Selv ble jeg ikke noe enormt mye klokere, men det at de forstår mer – slår tilbake på meg. Det virker positivt på meg også, og jeg merker forskjellen.
    Det er ingen vidunderkur, men det er verdt å gi det en sjanse. Jeg angrer i alle fall ikke, selv om jeg også til tider var frustrert. En gang løp jeg derifra, i full sinne, og rota meg totalt bort i Oslo. Hoho.. X) Men jeg dro dit igjen neste gang. Og som sagt: jeg angrer ikke.
    Det beste du kan gjøre, er å gi det en sjanse. Kjempebra!

    • 6 arikanne 1. March 2011 at 15:23

      Det er godt å vite at det i det minste kan være til hjelp for dem, selv om jeg tviler på at det er en tryllekur. Prøver å tenke at selv om det kanskje blir vanskelig for meg, så får de, som du sier, noe du av det.

  4. 7 liseliten 1. March 2011 at 16:00

    Du er modig og sterk!! Det krever ufattelig mye å gjøre det du nettopp nå gjør! Jeg sitter selv med tårer i øynene, fordi jeg vet hvor mye du koster – og fordi du likevel gjør det! Jeg ønsker deg masse lykke til, og jeg håper det blir bra!

  5. 8 ThisISmeThen 1. March 2011 at 17:08

    Du er så MODIG som faktisk vil gi dette en sjanse, enda alt i deg stritter i mot. Det er du ass.. virkelig! Ønsker deg all min lykke til! <3 <3

  6. 9 laipai 1. March 2011 at 17:17

    Håper dette her går bra vennen,hvertfall bedre enn forventet. Og så krysser jeg fingrene for at pappan din kommer.

    <3

  7. 10 Evelinn 1. March 2011 at 18:27

    Du skriver RÅTT. Ja faktisk kjempet jeg mot tårer og følelsene av å lese. Har ikke så mye ord akkurat nå. Vet mye om hvordan dette KAN være, og hvordan det kanskje KAN føles. Vært bort i noe veldig lignende.

    Du gjør rett i (vil jeg tro, og håpe) ved å dra. Da har du i det minste gitt det en sjanse!

    Lykke til!

  8. 12 Anne Marte 1. March 2011 at 22:58

    Åååhh.. Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du beskriver! Det gjør ordentlig vondt å lese det! Både fordi det er så trist at DU har det sånn, og fordi jeg vet at jeg føler det ofte sånn selv :/ Du er sterk, Karianne! Som faktisk prøver! Man kommer jo ingen vi uten å prøve.. Det er bare så ufattelig vanskelig! Lykke til!
    Stoooor klem til deg <3 :'( … :)

  9. 13 Linn L. 1. March 2011 at 22:59

    Skjønner at dette er vanskelig for deg, det er ikke vanskelig å “se”. Dog forstod jeg ikke helt hvorfor du ble så sint da mammaen din dro uten deg? Tyder ikke dette på at hun så gjerne vil være en del av din familie, at hun bryr seg og stiller opp selv når du ikke vil være med? Korriger meg om jeg er helt på viddene:)

    • 14 arikanne 1. March 2011 at 23:41

      Ble sint da hun dro uten meg fordi jeg følte meg enda mer betydningsløs. Pluss at jeg ble sint for at det selvsagt ble tema da hun dukket opp uten datter, ergo ble jeg sint ovenfor hva som kunne ha blitt sagt om meg bak min rygg. Om du forstår? Redd for at saken kun har blitt lagt fram fra ett synspunkt, at det blir ubalanse på en måte.

  10. 15 linda 2. March 2011 at 03:03

    Kjære deg, så flott du er. Sånn er det å være voksen tenker jeg noen ganger. Man tar valg som går på tvers av det man føler, fordi man ser at de langsiktige konsekvensene er viktige. Men herregud så tungt det er.
    Du har min fulle respekt. Virkelig. For ei jente!

    Linda


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: