Slow Motion Søndag.

Fikk heldigvis sove lenge i dag, selv om en viss Ida følte for å ringe meg halv elleve for å høre om jeg var våken! Sovna i alle fall igjen etterpå og sto opp i passelig søndagstid. Zahra lå enda og sov, så tenkte hun kunne ligge litt mens jeg surfa bittelitt på nett. Når jeg omsider tenkte jeg skulle ut med Zahra, så fant jeg henne i en kleskurv. Hva skjer? Jeg har DOBBELSENG og SKINNSOFA, også ligger hun i en kleskurv?

Måtte kikke ut vinduet for å sjekke status på isødet utenfor, og det er minst like jævlig i går, om ikke enda verre, siden det er bittelitt kaldere i dag. Zahra fikk mat mens jeg kledde på meg selv, deretter måtte jeg finne henne dekken som passa bedre en kjeledressen, siden det ikke er førtitusenminus ute, så trenger hun ikke å polstres.

Åpna døra, trakk pusten. Åpnet øynene og ble ganske lamslått. Speilis. Speilblank. Så kangt øyet kunne se. Ikke ett eneste sandkorn i sikte. Enten måtte jeg gå oppover, eller så måtte jeg gå nedover. Eventuelt skli eller ake. Måtte tenke lenge på hvordan jeg skulle komme meg noen vei som helst, og akkurat i det jeg skulle til å gli avgårde kom jeg på at jeg måtte ha en plan på hvordan jeg skulle komme meg HJEM igjen.

Fant ut at det var best å komme seg ned bakken mens jeg klamret meg i et gjerde jeg tror mange har klamret seg fast i tidligere, det var ikke spesielt stødig. Når jeg endelig kom meg ned bakken etter å ha klamra meg fast i postkassestativet begynte jeg å lure på om naboene hadde sett meg – hvilket syn!

Deretter ble jeg lamslått når jeg innså at jeg hadde en ny bakke foran meg, oppover eller nedover? Jeg valgte oppover fordi det var minst bratt, og det gikk overraskende bra siden isen var av en annen karakter oppover der. Zahra derimot, spant og spant, kom seg såvidt noen vei i det hele tatt, og fant i alle fall ingen steder hvor hun kunne sette seg ned å gjøre sitt. Så mye for at jeg klipte klør på fredag!

I krysset møtte jeg to menn som åpenbart var ute og gikk søndagstur. Sånne med ordentlige klær og gode sko, gjerne med brodder på, som gikk helt upåklagelig perfekt, som om det ikke skulle vært is der i det hele tatt. Jeg derimot ble stående helt, helt stille for å la dem passere uten at de skulle få noe å le av på turen sin, og etter det fortsatte jeg samme veien som dem – litt bakenfor, slik at de ikke hadde sett meg om jeg falt nesegrus – her snakker vi om en vei noen faktisk har giddet å kaste litt sand på, selv om det er søndag.

Når jeg omsider kom tilbake til huset mitt (vi snakker en liten runde på… tja, femhundre meter), ser jeg at det absolutt ikke er strødd i det hele tatt. Ikke på gårdsplassen, ikke ned trappa som nå bare er en is-bakke og ikke rundt huset heller. Jeg valgte derfor å gå ti meter til og traske ned snarveien, der var det faktisk snø – noe som gikk veldig bra. På naboens gårdplass sto det like dårlig til som alle andre steder og problemet jeg nå sto ovenfor var at om jeg beveget meg feil, så kom jeg til å gli ned hele jævla bakken og ende opp med postkassestativet igjen, om jeg ikke hadde glidd forbi og krasjet i brøytekanten på den andre siden av veien!

Jeg balanserte meg på snøkanten i retning av mitt hus, men sto likevel ovenfor en stor hindring hvor snøen sluttet og det kun lå is foran meg. Jeg anslo at jeg måtte løpe noen meter for å kunne krasje inn i husveggen og klamre meg fast der, og om jeg ikke gjorde det fort nok ville konsekvensen av dette også resultere i postkassestativ, eventuelt naboens veranda siden vinkelen hadde endret seg på noen meter.

Heldigvis kalkulerte jeg riktig og kom meg fortsatt levende inntil husveggen, og deretter måtte jeg bare stålsette meg på å gli ned til hjørnet, hvor jeg kunne gripe tak i den stakkars takrenna og svinge meg inn på betongplattingen min.

Herregud for en lettelse å komme seg like hel tilbake! Neste gang Zahra skal ut, sender jeg henne ut uten meg! Pokker ta, jeg kommer til å slite som et helvete i morgen når jeg skal på skolen. Må sikkert beregne minst en halvtime ekstra, med mindre noen har gidda å strø. Teknisk sett burde det være strødd på en mandagsmorgen!

Bortsett fra det har jeg gjort absolutt ingenting! Jeg holder på å kjede meg ihjel, selv om jeg har mye jeg kunne ha gjort. Jeg kunne ha vasket klær, men jeg har på ingen måte for lite rene. Jeg kunne ha ryddet i de klærne som fyller gulvet på soverommet, men jeg har på ingen måte problemer å finne fram likevel. Jeg kunne ha ryddet i pappeskene mine og stablet ting oppover langs veggen, men jeg ser ikke hensikten når det likevel er en midlertidig løsning. Jeg kunne tatt bilder av ishelvete, men jeg tør for alt i verden ikke å ta med meg kamera ut. Jeg kunne sikkert ha støvsuget, men jeg gjorde det på onsdag og ser ikke hensikten. Jeg kunne sikkert ha lydlagt den filmen jeg skal lydlegge i forbindelse med prosjektet – men jeg gav opp programmet med en gang vi ble uvenner tidligere i dag.

Egentlig hadde jeg tenkt til å ta bilder av motivasjonsboka jeg limte sammen iløpet av ungdomspsykiatrisk, men så visste jeg ikke om det var noe vits eller hensikt likevel. Det aller meste er godord rettet mot meg, type “I dag var du flink fordi sånn og slik”, og egentlig ikke noe som kan motivere andre eller gi håp. Bortsett fra det inneholder boka fine sitater og en vekttabell. Inni der er det tegna ei rød linje for kurven jeg burde følge iløpet av vektoppgangsfasen, min kurve er derimot hakkete – men jeg fulgte den likevel med tid og stunder. Med andre ord ikke så veldig mye interessant lesning likevel.

Jeg lurer på om livet / søndagen hadde blitt bedre med en kopp kaffe og en god dose koffein, men jeg var litt usikker på om det var hensiktsmessig å skulle gå ut på kjøkkenet, sette på vannkokeren, måle opp kaffe, vente på vannkokeren, helle vann i presskanna, vente på at det skulle trekke, helle kaffe i en kopp og subbe tilbake til sofaen.

Jeg kunne helt sikkert ha sett noen episoder av Breaking Bad (det er det det går i nå for tiden!), men jeg er så rastløs at det blir kjedelig å sitte i ro. Helst skulle jeg ha gått en tur for å klarne hodet og tankene, men det frister ikke med tanke på formiddagens supertur.

LENGE LEVE TILTAKSLØSHETEN!

Jeg tror jeg må skrive meg ei liste og finne på noe mer givende enn å sitte her å uttrykke kjedsomheten.

Advertisements

8 Responses to “Slow Motion Søndag.”


  1. 1 Trine-Lise 27. February 2011 at 18:24

    Kan du legge ut et nytt bilde av Zahra ?:)

  2. 3 laipai 27. February 2011 at 18:27

    Skikkelig herlig med sånt føre…der man ikke vet om man kommer til eller fra i live,eller om man havner opp med brukket lårhals. Enhver hadde trengt brodder på et sånt føre..lets join oldingene,enten på veien,eller så sykehuset…

    Hærregud så kjedelig søndager kan være…kjenner til den kjedsomheten assa…men prøver å nyte dem da,hvertfall når man jobber,da er det godt med fri..tross alt.

    <3

  3. 4 Karianne - valiumsvalsen 27. February 2011 at 19:32

    Herlig skrevet! Jeg tror du er den eneste som kunne fått noe så kjedelig til å bli.. morsomt, høhø ;) Du skriver virkelig bra!

  4. 5 Beate 27. February 2011 at 22:11

    Jeg holdt på å dævve når jeg leste det der! Jeg bare ser det så levende for meg! Haha! På animal planet så sendte de dog 101 i dag, og der hadde de om italiensk mynde, visste du at mange trente de opp til å gå på do i kasse, det visste ikke jeg;-) spennende!

  5. 7 ThisISmeThen 27. February 2011 at 23:02

    Haha :-D Er så herlig med sånt føre ;-)

  6. 8 Tonje- Giddy 1. March 2011 at 19:37

    Haha, hørtes ut som reneste ekstremsportturen! Er ikke barebare når alle veiene blir speilglatte!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: