Jeg skulle dø, jeg var helt sikker.

OBS! Innlegget inneholder ett sterkt/triggende bilde. Valgt publisert da det hører historien til.

Desember 2008. Jeg var pasient ved Ungdomspsykiatrisk Avdeling i Tromsø, før den nye avdelinga kom på plass. Jeg la meg inn frivillig i August, tjuesjette for å være presis. Jeg var undervektig. Bulimisk. Jeg ønsker å bli friskere, virkelig.

Jeg hadde vært der før, kjente rytmen, kjente rutinene, visste hvordan opplegget fungerte. Jeg spiste seks måltider om dagen og hadde like mange timer med fotfølging. For dere som ikke vet; så vil det si at du ikke har frihet. I seks timer om dagen tråklet noen etter meg, hva enn jeg gjorde. Skulle jeg røyke måtte de være med, om jeg måtte på do måtte de være med. Om jeg skulle ut, om jeg skulle ha samtale, uansett hva enn jeg gjorde, om jeg enn lå i senga, så måtte det være noen der, og passe på at jeg for alt i verden ikke, ikke, ikke kastet opp.

Iløpet av høsten 2008 begynte jeg å føle meg levende igjen. Etter halvannen månede med kostlistenekt og lite vektoppgang, hadde ting snudd seg litt mer i riktig retning, jeg var litt mer på vei mot noe friskere. Jeg spiste det jeg skulle. Oppførte meg som jeg skulle, men likevel ikke helt. Jeg mestret vektoppgangen dårlig, skadetrangen eskalerte. Selvskadinga ble verre og verre. Til slutt satte de igang tiltak på mandager og torsdager, avdelingas veiedager, hvor jeg hadde fotfølging fra og med jeg ble vekket til helst etter lunsj. Gjerne hele første vaktskifte, helt til klokken tre. Jeg måtte følges på badet før veiing, det måtte overvåkes at jeg ikke drakk meg opp i vekt. Jeg måtte passes på før frokost, når tåreflommen var ustoppelig, når gråten herjet, når jeg bare måtte, måtte, for alt i verden dunke hodet i gulvet og gjerne holdes forsiktig fast i, eller holdes fast i av sterke armer, holdes rundt, slik at jeg hadde en skulder å gråte på. Frokosten på mandager og torsdager var et stort helvete med tårer og snørr, scener i det uendelige. Av og til måtte jeg følges ut på gangen midt i måltidet for å få en peptalk, for å i det minste forsøke å fullføre. Selv etter endt fotfølgingstid måtte jeg passes ekstra på, fordi jeg fortsatt kunne kaste opp, timesvis etter måltid.
Skolen på avdelinga lå i underetasjen, og selv der ble jeg nøye fulgt opp. For guds skyld, ikke være alene. Ikke være alene på helvetesdager.

Men i Desember gikk det bedre, i alle fall i ren fysisk forstand. Kroppen hadde det godt, men hodet hang neimen ikke med. Følelsene hang ikke med, ingenting hang med – bortsett fra kroppen som hadde det bedre. Kroppen. Men det var også alt.
Jeg skulle bli mer selvstendig, fikk mer og mer ansvar etterhvert. Det var tungt og vanskelig, jeg ante ikke hva godt jeg skulle gjøre for meg selv, eller hvordan jeg skulle få det til å fungere. Det fungerte ikke. Men jeg måtte prøve. Måtte prøve.

På helgepermisjon i midten av desember hadde jeg en stygg skadesprekk. Men juleferien var rett rundt hjørnet, jeg måtte fortsette å prøve. To uker skulle jeg være hjemme i jula. To uker hvor jeg skulle passe på meg selv (med familie rundt, men jeg var ikke mottakelig for å slippe dem innpå meg, på samme måte som jeg etterhvert hadde gjort med menneskene på avdelinga).

I romjula fikk jeg influensa. Jeg ble fullstendig, totalt slått ut. Jeg blir sjelden veldig fysisk syk, men den jula var ille. Jeg spiste ikke, orket ikke kvalmen. Taklet ikke maten, men jeg drakk saft. Mamma sørget for at jeg drakk saft, for å få litt energi. Spiseforstyrrelsen gravde klørne sine fast i meg og holdt meg fast. Influensaen slukte ett par kilo, og motviljen min for å kjempe økte.

Jeg hadde fylt atten år iløpet av den høsten, og etter fylte atten år når man er pasient på ei ungdomsavdeling, da lever man litt på lånt tid. Så det hastet litt, med at jeg skulle bli selvstendig så fort som overhodet mulig, slik at jeg kunne skrives ut og leve videre slik det forventes i det normale liv.

Det ble litt for mye ansvar, litt for fort. Jeg trodde jeg skulle kveles, jeg holdt ikke ut. Holdt IKKE ut. Jeg planla dødsdagen, jeg visste så inderlig godt at nå var det nok. Det var over. Jeg var ferdig med re-ernæring, men jeg greide likevel ikke å opprettholde alt det nye alene.

Jeg husker jeg sa det på samtale den helga før jeg skulle hjem på permisjon. “Jeg kommer til å ta tabletter” sa jeg. Skråsikker i min sak. Egentlig, inni meg, så hadde jeg håpet at det skulle være vektlodd nok for å bli sett og hørt. Det var det ikke. Med meg hjem fikk jeg en oversikt over hvem som var på jobb, og beskjed om å ringe om det ble vanskelig.

Det var vanskelig. Jeg hadde sagt jeg kom til å ta tabletter, jeg opplevde at jeg ikke ble tatt seriøst, konklusjonen jeg dro hjem med var dermed at jeg MÅTTE ta tabletter. Jeg MÅTTE bevise hvor jævlig det var, måtte bevise at jeg mente det jeg sa, måtte bevise at det ikke var tomme trusler jeg kom med. Jeg hadde håpet og ønsket noe helt annet – men jeg måtte.

Det ble tabletter. Pumping, grining, nekting. Hjerteovervåking, motgift og medisinsk intensiv. Jeg skulle sendes i retur til avdelinga, men jeg var så sint at ord ikke strekker til, så forbanna fordi det hadde blitt som det ble, at jeg ble besatt. Av tanken. På at jeg skulle dø på ordentlig, nettopp for å bevise min egen smerte. Da kunne ingen mistro meg, eller påstå at jeg bare sa det for å si det, eller for å slippe å dra hjem på permisjon.

Så jeg nektet. Dermed møtte jeg min første tvangsparagraf. Januar 2009. Jeg ble sendt på tvang tilbake til avdelinga. Utgrått, utslitt og rasende. Men også svekket og utmattet etter overdosen. Fikk ikke i meg mat, hadde ikke spist på dager. Utslitt.

Atter en gang fotfølging. Jeg var rasende på teamet mitt, på behandleren min, på alle som ikke tok meg seriøst. Dagen etter, en mandag, en veiedag, våknet jeg grytidlig og ba om å veies umiddelbart. Bare for å bekrefte at jeg nok en gang beveget meg lenger ned på BMI-skalaen. Jeg var så sykt dårlig etter overdosen jeg hadde tatt to dager i forveien, at magesekken vrengte seg ufrivillig lenge før frokost. Foran en sykepleier. Toppen av ydmykelse. Jeg ble jeg tatt av tvangsparagrafen, og jeg kunne ikke riktig forstå hvorfor – jeg skulle skrive meg ut og fullbyrde planen. Avslutte.

Jeg BLE tatt hensyn til. Jeg ble passet på, behandlingsplanen ble skrevet om for at jeg skulle få mer tid og rom til å puste, mestre, greie selv. Prøve igjen, forsøke på nytt. Men raseriet lot seg ikke tøyle. Følelsene inni meg herjet og slet, jeg kunne ikke leve. Skulle ikke leve, ville ikke leve.

Selv om innleggelsen og paragrafen var frivillig, var reglene kraftig strammet inn. Når jeg ikke lenger fulgte kostlista ble konsekvensen at jeg ikke fikk være på normalt aktivitetsnivå. Istedenfor å degraderes ett hakk, raste jeg fra nivå fem (normal aktivitet), til nivå to (hakket over sengeliggende, du får lov til å gå selv om du er heldig, du slipper rullestol om du er heldig, du får sitte, se på tv og lignende). Barnesikringa på bilen var et faktum. Å sitte i forsetet var utelukket. Strenge regler, men til mitt eget beste.

Jeg var så lei. Av livet, av sykdom, av at det ikke ble bedre, av at jeg var så fanget, av at alt skulle være så helvetes vanskelig. At det ikke fantes en lettvint løsning. Så jeg lagde min egen; døden. Da skulle jeg slippe alt, og i samme slengen skulle verden, systemet, familien, venner og alle, de skulle slippe å forholde seg til meg, siden jeg var et så stort problem.

Gjentatte ganger forsøkte jeg å skrive meg ut, men hver gang fikk jeg samme svar. Om jeg prøvde, så måtte jeg vurderes av overlege og om tvang var nødvendig, så ville det bli voksenpsykiatrien. Hvorfor? Fordi jeg var over 18 år, fordi man ikke kan holdes igjen på en ungomsavdeling når man på papiret er voksen. Gjentatte ganger lot jeg meg selv føye, jeg ble der. Jeg bare ble der. Kjempet ikke, spiste ikke som jeg skulle. Skadet meg med alt jeg kunne finne, og når jeg ikke fant ble jeg kreativ.

En torsdag i Februar var det over og ut. Jeg SKULLE skrive meg ut. Jeg ble vurdert av overlegen og fikk beskjed om at jeg kom til å sendes på voksenpsykiatrisk med tvangsparagrafen hengende over hodet på meg. Jeg ba om å få tenke på det i helga, til mandag, og ta opp igjen samtalen da.

Jeg var skråsikker på at det var tomme trusler, nok en gang. At jeg skulle hjem, at jeg skulle få gjøre som jeg ville, alle planene klare. Den helga brukte jeg delvis på å pakke ned rommet mitt, men også på å feire morsdag. Jeg bakte bløtkake med marsipanlokk til mamma, dekorerte pent og pyntelig. Jeg var eneste pasient på avdelinga og fikk unntaksvis lov til å ha Zahra på avdelinga! Zahra på overnattingsperm! Det var stas.

Egentlig gledet jeg meg bare til mandag. Og når veiedagen kom spilte det ingen rolle hva vekta viste. Samtalen med overlegen kom også, jeg skulle HJEM. Trodde jeg. Jeg var skråsikker på at jeg var så verdiløs at jeg ikke var verdt å skulle reddes. Bombesikker på at jeg var ingen. Ingenting. Og nå skulle jeg hjem og gjøre slutt. På alt sammen.

Nesten som en rettssal hvor dommen blir vedtatt. Sånn var det, da overlegen tok en telefon til Åsgård. Åsgård. Alle kjenner Åsgård? Galehus. På lik linje med Lierne. Stort psykiatrisk sykehus med alle mulige former for avdelinger. Proppfull av syke mennesker; voksne, syke mennesker.
Jeg fikk beskjed om å pakke, og gjorde det. Jeg fikk fotfølging, fordi de var redd jeg skulle finne på noe drastisk i siste liten. I sekstiden var tiden min over. Over og ut.

Tre personal. Én til å kjøre bilen, og en på hver side i baksetet. Tvang. Ufrivillig. Selv om jeg gikk frivillig, selv om jeg oppførte meg pent, selv om jeg ikke ropte, hylte, skrek eller var voldelig, så var det ingen verdens ting som var frivillig med situasjonen. Jeg var fortsatt ingen, det eneste jeg hadde fått bekreftet var at det ikke var jeg som hadde overtaket. Jeg hadde bekreftet at tomme trusler var reelle trusler, og at suicidale piker for alt i verden skulle reddes og repareres, selv mot sin egen vilje.

Innkomstsamtalen var en eneste stor NEKT. “Jadaneida, vet ikke altså, jeg skal hjem å dø jeg, kan jeg få dra nå?” Korridorene var endeløse. Jeg kom ingen vei. Jeg bare tråklet bortover gangene, geleidet av to stykk sykepleiere. De to fantastiske damene i teamet mitt, som var like triste og frustrerte som jeg selv var. De to som hadde passet på meg daglig i ett halvt år.

Følelsen av å gå fra å ha status som “barn”, til “voksen” på minutter og sekunder er ubeskrivelig. Det er også følelsen av å ramle inn på ei avdeling med voksne syke, når du er vant til et miljø med jevnaldrende ungdommer. Avdelinga var så steril og kald at jeg får frysninger av å tenke på det. Det eneste lyspunktet var at det sto ett stort akvarium i stua. Innebygd i veggen.

Jeg gråt. Jeg husker at jeg gråt, jeg hikstet. Jeg var livredd. Mine to kjære sykepleiere skulle forlate meg der, alene. Hvor jeg ikke kjente noen. Hvor personalet var fremmede, hvor pasientene var mye, mye, mye eldre enn ei jente på atten år og tre måneder.

Akuttposten med tolv plasser var allerede full. Jeg ble pasient nummer fjorten og fikk samme behandling som pasient nummer tretten, korridorplass. Ei seng i en korridor meg voksne, syke mennesker, kun beskyttet av to tynne skjermbrett. Gardiner, praktisk talt gardiner.

Jeg gråt da jeg ble forlatt. Jeg kjente ingen. Kjente ikke avdelinga. Kjente ikke rutinene, visste bare at ingenting var lov, så og si.  Snakket ikke med noen. Satt i senga, bak gardinene. Lurte på om speilet var knuselig, det hang ett speil rett ovenfor der senga mi sto. Helt fantastisk (merk ironien), at jeg bare kunne sette meg selv opp fra liggende stilling og stirre på det stygge trynet mitt i speilet.

Selv om det var strengt hadde de ikke tid til alt. Jeg var tross alt pasient nummer fjorten på ei avdeling som kun tar tolv pasienter. Overbefolkning. Livredd og vettskremt. Bedre ble det heller ikke av at det første minnet jeg har av en medpasient var at hun gikk under tre navn, var datter av Marilyn Monroe og den finske presidenten.

Galehus. På ordentlig. At jeg og var gal ble forsterket ytterligere, om jeg ikke hadde vært gal, så hadde jeg ikke blitt kastet inn i voksenpsykiatrien på den måten. Fra én dag til en annen.

Den fargerike ungdomsavdelinga var herved en dør som var lukket uten muligheter for retur. Fargerike dager med aktiviteter var borte for godt. På ungdomspsykiatrisk hadde man muligheter. Til å se film, spille playstation, være kreativ. Gjøre ting. Avdelinga hadde avtaler her og der, man kunne klatre i klatrevegg, trene, gå på skøyter, bestille bilen, kjøre turer rundt øya! Flere ganger i uka pleide pasientene på ungdomspsykiatrisk å kjøre rundt Tromsøya, bare for å høre musikk på full guffe og slippe å tenke så mye. Bare for å gjøre noe annet og å komme seg unna seg selv. Bare for at noen skulle avlede oppmerksomheten din fra egen smerte, få deg til å le av noe trivielt eller høre på radio.

Det var over. Over og ut. Tilbake satt jeg, bak gardinene mine, med det stygge trynet mitt i speilet, tretten andre klassifisert gale rundt meg og jeg passet ikke inn. Fordi jeg var ung. Jeg var ett barn! Jeg hadde ikke rukket å bli voksen! Forskjellen og overgangen var som å gå fra en dimensjon til en annen. Det kan ikke beskrives. Fra å ha ett ørlite “kanskje” inni seg på ungdomspsykiatrisk, til å ha ett definitivt “punktum” på voksenpsykiatrisk. Der var ingenting. TV og akvarium. Ellers ingenting, bortsett fra røykerom.

Jeg talte dager til paragrafen skulle utløpe, måtte bare holde ut litt til, litt til, litt til, så kunne jeg får dra hjem. Hjem å sette punktum. Punktum for Karianne.

Jeg husker en kveld, når jeg faktisk fikk innvilget en tur rundt det psykiatriske sykehuset, den mest latterlige samtalen jeg har hatt med noen innenfor psykiatrien. Det tok tjue minutter å gå runden rundt, sykehuset var én kilometer langt, dermed ble det to å skulle gå rundt. Hun var og er sykepleier, hun som sa det. “Du burde bli GRAVID Karianne. Da kommer livet ditt til å ordne seg! Tenk, da får du noen andre å ta vare på, så slipper du å være så egoistisk hele tiden”.

SÅ VONDT VAR DET, og akkurat derfor valgte jeg å skjære meg – akkurat der. Fordi det skulle SYNES. Fordi jeg fortsatt måtte bevise hvor vondt det gjorde, i en verden hvor jeg plutselig ikke lenger hadde ord, personer jeg stolte på, jevnaldrende eller farger. Jeg hadde ikke ord. I en sorthvitt verden hvor borderlinediagnosen var under vurdering, og det eneste mennesket som etterhvert SÅ meg, Karianne, var en sykepleierstudent.

Ikke visste jeg da, at det fortsatt skulle ta elleve måneder før jeg ble klar til i det hele tatt å makte å stå på egne ben. Ikke kunne jeg forutse hvordan alt skulle bli.

Februar. Det er to år siden nå, men jeg glemmer aldri. Minnene og traumene har satt sine spor, bokstavelig talt. TO år, hvorav 10 måneder har vært tilbragt bak lukkede dører, med eller uten paragrafer.

Ingenting kommer av seg selv, heller ikke livet. Man må velge å leve det, man kan ikke bare “ha” det. Da kommer man ingen vei. Det tok meg lang lang tid å forstå akkurat det. At jeg måtte VELGE. At jeg måtte ta voksne valg, bestemme over meg selv og faktisk velge å leve.

Jeg gikk glipp av mye tid på å forstå det. Jeg gikk glipp av overgangsfasen fra barn til voksen. Jeg gikk glipp av ufattelig mye. Venner glippet, utdanning. Sosialt liv, festing, jobber og øyeblikk. Farger. Jeg forsto ikke at jeg måtte velge. Tenk så enkelt det høres ut, og likevel tok det meg ett helt år for å forstå at jeg i det minste måtte prøve.

Prøve å gjøre rett. Jeg prøver fortsatt å gjøre rett. Ta riktige valg ovenfor meg selv. Selv om ting er vanskelig, så har jeg i det minste forstått det enkle prinsippet; å velge. Ta ansvar. For meg selv og eget liv. Selv om det har tatt lang tid og selv om jeg ikke er der jeg optimalt sett skulle ønske jeg var, så er jeg i det minste PÅ VEI, og det er da noe.

I dag (tirsdag), er jeg 39 uker skadeFRI.

Advertisements

29 Responses to “Jeg skulle dø, jeg var helt sikker.”


  1. 1 jab 23. February 2011 at 01:11

    youre amasing just the way you are. fucking perfect to me.

  2. 2 liseliten 23. February 2011 at 01:18

    Gåsehud og tårer i øynene, fy faen jeg er stolt av deg. DU er fantastisk!

  3. 3 Tiril 23. February 2011 at 01:28

    Jeg kjenner igjen alt du skriver her, opplevde det samme da jeg ble innlagt på veum første gang. Det trigget litt, det gjorde det…

  4. 4 Karianne - valiumsvalsen 23. February 2011 at 01:37

    Jeg har ikke ord.. Beundrer deg herfra og til månen ♥

  5. 5 Jeanette M 23. February 2011 at 02:30

    Du skriver utrolig sterkt. Du er sterk.
    Tror du rører ved mange. Uansett situasjon.

  6. 6 "nora" 23. February 2011 at 08:21

    Sterk lesing. Lykke til videre :)

  7. 7 Christine 23. February 2011 at 08:38

    Jeg skjønner godt at det må ha vært grusomt for deg. Kastes inn i ikke bare et nytt hus, men et nytt system. Overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien syns jeg og var vanskelig. Alle forventer at man skal tilpasse seg i det sekundet man går inn døra og ikke lenger er “barn”.

    Men.. Du klarte det!! Det var en (alt for) tøff måte du gik over fra barn til voksen, men du klarte det! Du har all grunn til å være stolt! Stå på videre, du virker for meg sm en utrolig tøff jente.

  8. 8 Tuva 23. February 2011 at 08:49

    STERKT! Nå fikk jeg tårer i øynene. Du inspirerer meg, Karianne. Takk!
    Klem

  9. 9 Henri Langeland 23. February 2011 at 08:59

    Jeg vet ikke hva jeg skal si…vil bare være for deg

  10. 10 linda 23. February 2011 at 09:05

    Hei Karianne.

    Jeg har opplevd omtrent det samme. Ble lagt inn på voksenpsyk, lukket avdeling. Hvis jeg lurte litt på om jeg var gal _før_ jeg ble lagt inn, følte jeg virkelig at jeg fikk det bekreftet da. Så nå går jeg til psykolog for å bearbeide opplevelsene fra den gang. Utrolig ironisk, i grunnen. Men det var skremmende, utrolig skremmende å plutselig måtte bo sammen med veldig syke kvinner og menn som var betydelig eldre enn meg. Tror ikke alle skjønner hvor stor påkjenning det egentlig kan være, særlig når man er så ung som du (og jeg) var.

    Linda

  11. 11 ~Frida~ 23. February 2011 at 10:17

    kjære Karianne
    Jeg må bare si at jeg synes det er kjempe modig gjort av deg å skrive og “gjennoppleve” dette minnet, og ikke minst dele det med oss.
    Jeg satt med tårer i øynene gjennom hele innlegget. Først og fremtst fordi det er utrolig sterkt, men også fordi jeg kjenner igjen mange av de følelsene du hadde. Spesielt det med at du hadde forberedt deg på å dø, og dermed spilte ingenting noen rolle. Da var det plutselig lov å leve litt. Tanken på at man skulle dø likevel, roet all angst. Det samme skjedde med meg. Jeg ble tvangsinnlagt, uten en anelse. Det var det verste jeg følelsesmessig har vært med på. Jeg har aldri følt meg så sint, skuffet, redd,full av panikk og angst og forvirret.

    Det var veldig sterkt å lese dette. Men jeg er kjempe glad for at jeg gjorde det, fordi gjennom innlegget ditt har budskapet ditt virkelig kommet inn i hodet og hjerte mitt. Jeg tenker ofte “Ja, jeg kan velge”, men jeg tenker aldri at jeg må velge og ta ansvar. Tankene og budskapet ditt surrer rundt i hodet mitt nå, så takk for at du plasserte det der.
    Klem til deg, Karianne:)

  12. 12 Solveig @ poona 23. February 2011 at 11:38

    Utrolig sterkt og rørende, Karianne. Å lese dette, gjør meg faktisk full av beundring. For det er som du sier: Du er på vei!
    Kontrastene er store. Det er en god haug med skritt til mål, men det også enorme mengder med skritt som du allerede har lagt bak deg.
    Jeg gliser litt av tanken på hvor du kanskje befinner deg om enda to år til fremover i tid. Sannsynligvis ikke helt i mål da heller, men forhåpentligvis noen gode skritt nærmere :)
    <3

  13. 13 Marita 23. February 2011 at 13:16

    Sterk historie du har Karianne. Har nesten ikke ord som kan beskrive det du har vært igjennom, men jeg håper så inderlig at dagen kommer da det aller meste i ditt liv er bra. At du står opp en dag uten bekymringer, uten å tenke på dagens matinntakk, selvskading og andre selvdestruktive ting. Jeg tror på deg, jeg kjenner deg ikke, men du viser her på bloggen at du er en sterk jente. En jente som ønsker å leve, en jente som ønsker et godt og flott liv. Stå på Karianne, dagen vil komme =)

  14. 14 lovelyliller: trening ,mat og morro. 23. February 2011 at 13:30

    veldig bra skrevet. sterkt innlegg. kan ikke tro du ble kalt egoistisk. HÆRREGUD førr en idiot

  15. 15 Marthe 23. February 2011 at 13:40

    Dette står det RESPEKT av! Det er leit å høre hvordan du ble kastet inn i voksenpsykiatrien. Det er så rart å være i den når man tidligere har vært på ungdomsavdeling. Man får en liten fornemmelse at man er på gamlehjem? jeg måtte bytte rom fordi den eldre damen ikke kunne finne toalettet fordi hun var dement!

    Skjønner det har vært veldig vanskelig med tvangspraagraf også. Det er jo snakk omn null frihet, og som du sier blir man veldig kreative. Nesten så man skulle lure på hvor grensene stopper.

    Nei, jeg har ikke ord til å overgå dette her Karianne, du har min fulle respekt og jeg tenker masse på deg. Velg livet, velg å kjemp, velg å fortsett og aldri gi opp <3 du har vært igjennom så utrolig mye tøft og som bærer store preg av livet ditt, men ikke la deg stoppe! <3

  16. 16 Linn M 23. February 2011 at 15:37

    Vet ikke hva jeg skal skrive, er ordløs! Sterkt!

  17. 17 Kinepjus 23. February 2011 at 16:12

    Jeg syns du er tøff! Stå på!

  18. 18 Lesbos 23. February 2011 at 17:17

    Du skriver utrolig bra!
    Gratulerer med 39 uker som skadefri! :)
    Lykke til videre!

  19. 19 Voodoo 23. February 2011 at 17:53

    Et utrolig sterkt innlegg, Karianne. Jeg er utrolig takknemlig for at du vil dele dine erfaringer og minner med meg som leser. Du skriver bra både innholdsmessig og grammatisk sett (noe jeg som norskstudent setter enorm pris på) og jeg ser alltid frem til nye innlegg fra deg. Kjemp videre, Karianne! Du er sterkere enn du tror.

  20. 20 laipai 23. February 2011 at 18:10

    I remember this….skremmende opplevelse,og en brutal måte å gjøre det på. Respektløs overfor deg..Men destod tøffere at du overlevde og kom deg gjennom på din måte.

    <3

  21. 21 Anne 23. February 2011 at 19:28

    Klump i halsen. Faen, du jeg er stolt av deg!!

  22. 22 Maria 23. February 2011 at 20:34

    Det var sterkt å lese. Du er en tøff person som klarer å gå igjennom dette. Stå på!

  23. 23 Ida-M 23. February 2011 at 23:37

    Overgangen fra ungdomspsykiatrisk til rønna Åsgård var trauamatisk for meg og. Fy faen, det var ondskapsfullt. Jeg gikk rett fra UPA til Døgnenheten som jeg så og si satt 3 dager ALENE på rommet fordi jeg ikke turte gå ut. Til slutt tenkte at nok er nok og ville ta livet av meg. DA plustelig fant de ut at “oj, hvor er hun?”. Ente med krangling med politiet i et lyskryss ved flyplassen, tangsinnlegging og jeg ble BÅRET gjennom hele den laaaaaange gangen fordi jeg oppførte meg så “barnslig”. Også jeg fikk en fiiiin korridorplass.

    Å gå fra ungdomspaykaitrisk som er slik du beskriver; at man kunne gjøre ting! Det var planer, man kunne ta kjøreturer etc. også plustelig sitte på Åsgård blant VELDIG syke mennesker der eneste man har å gjøre er å se på klokka, er et av de verste minnene jeg har.

    Om psykiatrien trenger tips til hvor de kan begynne å gjøre ting bedre (som egentlig er alt) – er det en veeeeeeeldig mye bedre overgang fra barn til voksen!

  24. 24 Cathrine 23. February 2011 at 23:51

    TAKK for at du deler. Du har en utrolig evne til å formidle deg skriftlig.

  25. 25 Snø 24. February 2011 at 11:49

    Helt utrolig bra skrevet. Husker hvor “flott” det var på UPA, og hvor dystert det var å komme til Åsgård. Ingen fortjener det du har måtte gå igjennom, men det viser hvor sterk du er som har klart å komme deg så langt som du er kommet nå! Stå på videre!

  26. 26 Hannah 24. February 2011 at 20:51

    Dette var sterkt å lese.. Husker den gangen jeg ble lagt inn i voksen psyk for første gang… Da var jeg 16…

  27. 27 Piumen 25. February 2011 at 12:40

    Du er så rå. Du river med deg leserne dine inn i følelsene, tankene og tiden som da herjet deg. Jeg kjenner meg så igjen i veldig mye av det du skriver, selv om jeg ikke har vært innlagt. For meg er du et forbilde, jeg beundrer styrken din, innsikten din, din evne til å sette ord på kaos, sette kaos i system. Jeg syns du er fantastisk. Og jeg håper du velger å leve. Lenge. Verden trenger deg.

  28. 28 GHK 26. February 2011 at 03:53

    Utrolig flott skrevet. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg var 15 da jeg ble innlagt på voksenpsykiatrisk. Fantes ikke noe ungdomspsykiatrisk der jeg bor, så voksenpsykiatrisk var det eneste alternativet. Var en traumatisk opplevelse. Har aldri vært så redd, som jeg var da… Det var totalt feil av sykepleieren å råde deg til å bli gravid. Virkelig uhørt i den situasjonen du var i da. Men, og det er et veldig lite men, jeg kjenner meg litt igjen i det hun sier. Jeg hadde spiseforstyrrelser, ikke så alvorlig som du har hatt, men nok til at jeg fikk sonde i perioder, og ble innlagt gjentatte ganger. Ble gravid like før jeg ble 18. Det var det som gjorde at jeg kom meg ut av “helvete”. Kunne ikke lenger kun tenke på meg selv, men ble “tvunget” til og tenke på barnet jeg bar på. Sier IKKE at det på noen måte var/er det du burde bli! Det er nok det som har “reddet” noen, inkludert meg selv, men det kan også ende tragisk. Vet med meg selv at jeg nok fortsatt hadde hatt spiseproblemer hvis det ikke hadde vært for min eldste sønn. Det blir feil å si at en anorektiker er egoistisk, men på en måte er det jo det man er…”alt” dreier seg om en selv, og egne problemer.


  1. 1 Jeg kan sykdom, men jeg vil kunne friskhet. Har man til en viss grad et valg? « liseliten.com Trackback on 13. June 2011 at 23:14

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: