Crybaby.

Skikkelig sinting, det er det jeg er. Fatter ikke hvordan det går an å bli så eksepsjonelt forbanna at tårene nesten spruter ut av øynene på meg, for noe så lite som egentlig burde være ingenting? Snakker vi overreaksjoner eller? Snakker vi fintfølende og emosjonelt ustabilt? Faen, jeg skammer meg over oppførselen min, selv om jeg er forseglet og isolert for meg selv hvor ingen kan se meg. Skammer meg fordi jeg griner over gårdagens tragedie – enda!

Jeg hadde ordna meg en avtale med lærer slik at jeg slapp å dra på skolen før kvart over elleve i dag, noe som praktisk talt er luksus og virkelig kan bidra til at jeg faktisk kommer meg på skolen. Det første som skjedde når jeg våknet derimot, var at gårdagens raseribølge tok meg med storm, og helvete var løs.

“Hvorfor gidde å dra på skolen, hvorfor gidde noe som helst, hvorfor gidde å holde ut – livet går ikke framover, hvordan kan andre være så jævlige, hvordan kan noen gjøre dette mot meg – og være så dum at de selv ikke forstår eller ser hva de faktisk gjør, hvorfor er det mulig, hvorfor gidder jeg, hva er poenget, hva er vitsen, herregud, fuckmylife, it’s fucking over”.

Selv om jeg var rasende sto jeg opp, og får å gjøre dagen enda mer sitronsur, så hadde jeg en krangel med kameraet, kunne ikke fatte eller begripe hva i guds navn det ikke var jeg fikk til. Rasende ringte jeg til pappa og GRÅT i telefonen fordi jeg er så dum “pappa, hele verden hater meg, livet er ikke vits!”. Kameraet dreide seg om én eneste liten knapp jeg ikke hadde stilt inn riktig. Én KNAPP!

Det fikset jeg heldigvis i full fart, men følelsen av å være talentløs og dum var stadig tilstede. Jeg plugget pappa på handsfree og lot raseriet flyte fritt mens jeg ropte ordene helt ned til Bergen. Ropte ut alt som var galt i takt med maskarabørstens harde strøk, måtte jo gjøre noe fornuftig samtidig som jeg forsøkte å gjøre riktig. For et dilemma, for en situasjon. Pappaen min er en helt, som overlever, lytter og gidder å holde ut.

Pass dere, sinte-Karianne på frifot. Til tross for raseriet, til tross for sinte krokodilletårer, til tross for at klokka hadde løpt i fra meg, til tross for at jeg hadde mest lyst til å legge meg i senga, trekke dyna over hodet og aldri stå opp igjen noen sinne, til tross – jeg er på skolen. Jeg kom meg på skolen. Greide det. Vet at jeg hadde krepert av dårlig samvittighet om jeg ikke hadde møtt opp idag heller. Målet er liksom at jeg skal komme meg på skolen ALLE dagene denne uka, det blir litt kjipt å gi opp kampen allerede på dag 2 av 5.

Men nå skal jeg gjøre noe fornuftig. Siden jeg og kameraet er venner igjen, kanskje får jeg tatt noen bilder. Kanskje kan jeg bruke mer tid på foto og redigering og mindre tid på mat og den type dritt. Kanskje. Om jeg bare prøver hardt nok.

Og forresten; når jeg er på skolen legger jeg fra meg sykdom hjemme. På skolen er jeg IKKE emosjonelt ustabil, jeg er ikke spiseforstyrra eller selvskader. Selvsagt i kulissene, men det er ikke det jeg lar meg selv være. Jeg er hun som ler av teite ting, ikke hun som syter fordi alt er fælt. Det er jo sånn bloggen er til? Haha, nei det er det ikke. Men på bloggen kan jeg ordlegge meg skriftlig og gi de som ønsker å lese, en sjanse til å lese, helt frivillig. I tillegg blir jeg LETTA av å skrive det ut. Det gjør emosjonelt ustabil mindre ekstremt.

Akkurat nå føles det som om jeg puster litt lettere.

Advertisements

11 Responses to “Crybaby.”


  1. 1 linda 22. February 2011 at 13:22

    Jeg bare tenker helt “uprofesjonelt” at du ikke virker så veldig emosjonelt ustabil. Synes det virker som om du reagerer normalt på vanskelige ting og tang i livet ditt. Spiseforstyrrelser gjør jo i seg selv at humøret svinger. Og du ringer din far -helt normalt, går på skolen til tross for alt -fantastisk med alt du har å tenke på. Du virker veldig rasjonell. Ville bare si det, sånn at du ikke tenker nedsettende om dine egne reaksjoner som -igjen- virker normale på meg.

    Ha en god dag videre :)

    Linda

  2. 2 Caroline 22. February 2011 at 14:49

    Uff, det er forferdelig når en liten knapp kan gjøre at glasset renner over. At raseriet virkelig kommer ut for fullt og at alt bare er vanskelig.
    Håper du føler deg bedre nå! :) <3

  3. 3 Naked 22. February 2011 at 14:51

    hehe kjenner meg så godt igjen :P Klikka mentalt på støvsugeren i sted bare fordi jeg klarte å vri en facebook status om til noe negativt :P
    Godt du kom deg på skolen, du er skikkelig flink ;D

  4. 4 englefjes 22. February 2011 at 15:35

    Jeg må bare signere Linda.. virker som om du skriver emosjonelt ustabil hele tiden, etter du fikk den diagnosen. Jeg husker bloggen din før, og da skrev du aldri om det. Virker som du tror du “er” diagnosen.
    “åh, idag er jeg emosjonelt ustabil”, “jeg bare legger vekk diagnosen på skole”, altså.. ER du emosjonelt ustabil, så tror jeg ikke du hadde klart å lagt det fra deg på skolen.
    Det er ikke noe diagnose man kan “legge fra deg” når du vil.
    Emosjonelt ustabil , å ha det er ikke noe man velger.
    Så om jeg var deg, ville jeg ikke skrevet det du gjør, men jeg er ikke deg, men det er min mening bare. Jeg har også diagnosen borderline (emosjonelt ustabil pf på engelsk), og jeg klarer jo ikke å gå et sted og legge det fra meg. Det er en slitsom sykdom, og det gjelder til alle døgnets timer..

    Syns du er sterk, men fokuser mindre på diagnoser, og prøv å jobbe med det, istedenfor å bare tenke at du er emosjonelt ustabil.

    • 5 arikanne 22. February 2011 at 19:19

      Jeg tror du tar det for bokstavelig. Diagnosen er der 24/7, men jeg kan flytte fokus når jeg er på skolen og PRØVE å fokusere på andre ting enn nettopp hvordan humøret mitt svinger.
      Jeg har skrevet det 100 ganger før, jeg er ikke diagnosen min. Men det er mer ryddig for meg å kunne sortere følelser innenfor om det er emosjonelt ustabilt, om det er irrasjonelt eller overdrevenet (osv), men det går for MEG, det gjelder slettes ikke for alle.
      Alle opplever det forskjellig, selv om man kan kjenne seg igjen i andre. Alle har ikke lik personlighet.

  5. 6 Sophia 22. February 2011 at 15:49

    Det er ikke mange dager siden du skrev et innlegg om det å ha en kronisk lidelse. Heldigvis er det sånn at legemiddelindustrien og medisinvitenskapen gjør stadige fremskritt og dermed er det kanskje slik at kroniske lidelser ikke vil være kroniske lengre.

    Uansett, jeg kom over denne artikkelen.
    http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/279337
    Du har kanskje allerede lest den, men kanskje ikke. Uansett, håper den gir deg litt håp med tanke på det “kroniske”. En gang blir det kroniske ikke kronisk lengre :)

  6. 7 Yuki 22. February 2011 at 16:39

    Toppen av idioti: jeg ble dritsur på meg selv tidligere i dag fordi jeg tråkka på et kumlokk! Ja, på et kumlokk! Det endte med at jeg slo høyrehånda inn i en steinvegg og venstrehånda inn i en lyktestolpe.. -.-”

    Godt gjort å komme deg på skolen, Karianne! Og creds til faren din! Bra at du har noen som du kan ringe til når det blir for mye:)

    Yuki, http://www.yukina.blogg.no

  7. 8 Marthe 22. February 2011 at 17:00

    Ikke godt at du skal ha det slik Karianne! Jeg vet ikke helt hva du mener, men er det ikke på en måte litt godt å få det ut istedenfor å skulle bære på det enda lenger? Men, ser jo også at du er ganske fortvilet når du blir sint, lei deg, frustrert – alt på en gang! Hold fast i det gode vennen! <3

  8. 9 laipai 22. February 2011 at 20:29

    Enkelte dager skal det ikke mer til enn en knapp for å utløse et rent helvete..det som er BRA her Karianne,er at du ringte pappan din og brølte ut! Bra! Få det ut av systemet! Rop og kjeft til en som tåler det,for det hjelper!

    <3

  9. 10 englefjes 25. February 2011 at 22:31

    Forresten så er ikke kronisk at du kommer til å vøre syk resten av livet.
    Kronisk er det man kaller det, om lege/psykiater mener du fortsatt kommer til å være syk i noen ÅR, ikke resten av livet!

    Tenk litt på den, du.

  10. 11 sterownik DELCO 27. February 2011 at 19:26

    Whats up! I just want to give a huge thumbs up for the great data you will have here on this post. I will probably be coming back to your blog for extra soon.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: