Unnskyld raseriet.

Jeg vet ikke om jeg skal skrive hvem sin feil det var – det har ingen hensikt, men jeg har i alle fall en knagg å henge det på, som virker harmonisk nok i mitt syn.

Det er ufattelig mye jeg ikke kan publisere på en åpen blogg som denne, med det lesertallet jeg har! Respekten ovenfor andre må få være der, dette er ikke et sted hvor jeg ønsker å henge ut noen, eller at andre skal bli “enige” med meg, i at det er greit. For det er ikke greit. Derfor må jeg skrive det om. Skrive det kryptisk, omformulere det, gjøre vedkommende ugjenkjennelig. Selv om jeg vet at han eller hun vet UTMERKET godt at innlegget handler om henne eller han.

Jeg gjorde en menneskelig feil. En liten glipp, en sånn en, som alle gjør. Konklusjoner og påstander om meg som ikke var sanne ble trukket, og jeg kjente raseriet koke når jeg fikk visshet i hva som ble sagt og spekulert i. Jeg ble kjempesint og reagerte ved å kaste telefonen, og alt annet jeg fant – i veggen mens jeg gråt av bitterhet, sinne og raseri.

Jeg er tjue år og blir behandlet som om jeg er et lite barn som ikke vet bedre, som ikke har vett til å ta vare på seg selv, som ikke vet hvordan hun skal gjøre det eller gidder å prøve. Er det rart jeg blir rasende? Her prøver jeg, jeg gjør faen meg ingenting annet enn å prøve mitt aller beste for å bevise at jeg er så gammel som alderen min tilsier, i det minste mentalt (fysisk er en annen sak), men likevel kommer jeg INGEN vei. Jeg har vært myndig i TO ÅR, jeg kommer ingen vei. Som om det er en jævlig stor konspirasjon som går ut på at jeg ikke en gang skal få lov til å ytre mine egne ord.

Jeg tvinges til å forholde meg til alt jeg hater, jeg opplever at ordene blir lagt i munnen på meg og at jeg blir tvunget til å si dem høyt. Jeg vil rive meg løs, jeg vil være fri, jeg vil puste, jeg vil slippe denne bekymringa, jeg vil SLIPPE. La meg slippe! Slipp meg løs for faen!

ALLE forventer at det ORDNER seg. Kjenner jeg blir kvalm når folk som ikke vet en dritt om hverken meg, vedkommende eller årene som har gått, i det hele tatt VÅGER å uttale seg selv om saken. Fy faen, spis grus, hold for faen kjeften forsegla!

Jeg kjenner at trykkehastigheten min er drevet av sterkt sinne og raseri, men jeg er sint, jeg er rasende. Akkurat nå skriver jeg i et terapeutisk øyeblikk i håp om at jeg IKKE kommer til å bruke opp en hel haug penger jeg ikke burde bruke, på mat jeg ikke burde spise, som jeg ikke har intensjoner om å beholde. Skaden har allerede skjedd, jeg kom meg aldri forbi 1 døgn og 45 timr. 2 døgn virker fortsatt uoppnåelig. Blindet av sinnet og raseriet spiller det heller ingen rolle hvor tung prisbyrden blir å bære. Gi-faen-modus.

Jeg hadde mine vanskeligheter og har hatt det i hele dag. Små faktorer som gnager og gnager i samvittigheten, som krever tid, energi og konsentrasjon. For eksempel kan jeg atter en gang nevne vannet som kroppen min tviholder på når jeg begynner å la næring forbli i magesekken. Det gjør VONDT og ødelegger kvaliteten på dagene mine de dagene jeg opplever at jeg sliter med det. Hvorfor? La meg forklare. Sett at du er forkjøla, ingen liker å være det! Man føler seg litt uggen, litt utilpass, svekket, redusert, man føler seg ikke akkurat fresh og flott. Man holder ut fordi det ikke finnes en vei utenom, man holder ut med forkjølelsen fordi man VET det blir bedre om man gir det noen dager, eventuelt uker.
Men i mitt tilfelle er forkjølelse erstattet med følelsen / faktum å ha vann i kroppen. Forskjellen er at jeg ikke trenger å holde ut – jeg kan også gi opp, unngå problemet, unnvike, utsette. Orker ikke å forholde meg til det, nettopp fordi jeg ikke vet om forkjølelsen varer fire dager eller fjorten.

I tillegg er det TO små filleting som har irritert meg voldsomt, men det er så små ting at det ville blitt latterlig å skrive det. Det er SUMMEN av filleting som feller det store treet, ikke “omg jeg brakk en negl, jeg må totally spy opp alt jeg har spist i dag”, det er ikke sånn det fungerer. Om jeg knakk en negl, så hadde det kanskje vært en tiendedel av det som blir den fellende dommen i det totale bildet.

Jeg var på skolen hele dagen og ga virkelig ALT for å levere inn en plan jeg skulle levere. Var så jævlig KJØRT da jeg gikk hjem fra skolen at handleturen var KREVENDE, men det gikk BRA. Jeg kom hjem, spiste noe og gikk for å legge meg. Jeg skulle sove 1 time og stå opp igjen, men jeg våknet ikke før etter 3 timer og 40 minutter. Sliten? Ja, veldig.

“Den som sover synder ikke”, det gjelder bare ikke for meg.

Jeg skulle aldri ha våknet igjen, eller stått opp igjen. Jeg skulle bare ha tatt medisin og sovet til i morgen tidlig! Skaden har som sagt allerede skjedd matmessig, men skadetrangen er utløst, og trangen til å gjøre ting som er enda verre. Problemet er bare at jeg VET at det kommer til å gå ut over nettopp maten, for at jeg kun skal ødelegge for meg selv på ett område, og ikke alle andre.

Som en drittunge. Så sint at jeg gladelig hadde hoppet i døden for å understreke poenget.

La meg være i fred – jeg bare ber. Leave me be. (til deg, og ikke alle andre som måtte lese)

Advertisements

6 Responses to “Unnskyld raseriet.”


  1. 1 laipai 21. February 2011 at 22:01

    oooffda….ikke bra…
    Legger igjen en haug med klemmer og masse kjærlighet <3

  2. 2 Jeanette M 21. February 2011 at 22:29

    Dette hørtes ikke bra eller morsomt ut.. Håper det ordner seg <3

  3. 3 Kristine @ Kitiinee 21. February 2011 at 22:40

    Hørtes ikke akkurat noe… behagelig ut… :/
    *Sender mange klemmer* <3

  4. 4 Ida Aurora 21. February 2011 at 23:06

    Jeg er her vennen <3
    Sender deg tusenvis av styrkeklemmer <3

  5. 5 Linn L. 21. February 2011 at 23:17

    *klemmer til deg*

  6. 6 Linn 22. February 2011 at 04:21

    Jeg har lest bloggen din i en uendelig evighet, men aldri kommentert, men det skal jeg begynne med :)

    Du er ei fantastisk jente, du er sterk, smart og flott! Du skriver virkelig bra!

    Jeg sender deg en god klem fra meg :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: