Jeg vil for Faen ikke dø!

Fredag. Først og fremst en tung dag, som lysnet opp utover kvelden. Jeg skrev et mestringsinnlegg, et gledesinnlegg, hvor jeg forsøkte å sette ord på noe jeg selv mente var normalt og bra, noe jeg hadde mestret og greid, for første gang på evig, evig lenge. Kanskje noensinne?

Jeg postet. Publiserte. La bort maccen når nettet forsvant, stakkars mac – lever såvidt enda. Heldigvis, for jeg glemte laderen til skoledataen på skolen når jeg var der på onsdag. Kjipt, for da får jeg ikke redigert bilder eller noe, jeg som for en gangs skyld føler på fotokreativitet jeg har lyst til å dele.
Men. Jeg la bort maccen og glodde heller på Private Practice en stund. Til det banket på døren. Uvanlig, for det pleier ikke å dukke opp folk som bare banker på døra mi, uten forvarsel eller anrop. Jeg åpnet døra for min nå, eksstefar, som holdt fram to brev til meg, som hadde dukket opp på min gamle adresse. Jeg blir surrete i hodet. Jeg får post til bestemor, til mamma, til min gamle adresse, og en meget sjelden gang til leiligheta jeg flytta ut av i Juni.

Brev. Post. Papir. Saklig. Formelt. De siste dagene har jeg trippet i spenning ved postkassen fordi jeg venter på frikortet, som aldri kommer. Post, på en fredagskveld. Klok av skade burde jeg teknisk sett ikke åpne post på kvelden, i alle fall ikke fra formelle steder som sykehus, nav, kommunen eller banken.

Men jeg tenkte ikke. Tenkte ikke så langt da jeg gled ned langs veggen og satte meg på parkettgulvet. Ett brev fra sykehuset, og ett brev fra Lindorff. Tok det fra Lindorff først, skjønte jo tegninga… Selvfølgelig purring på ei regning som utgikk for fire dager siden, ei regning jeg med viten og vilje ikke hadde betalt fordi jeg skulle stryke den med frikortmakten så snart jeg fikk. Eller, så snart jeg får det.

Brevet fra sykehuset derimot, var tykt. Men jeg åpnet det også, uten riktig å gjøre koblinga om at det var utskrivningsnotat fra sykehuset, epikrise etter Januars korte opphold på psykiatrisk. Jeg kikket på første side, leste side nummer to. Bladde om til side nummer tre, og det er vel akkurat HER at meninga med livet ble borte.

Brevet inneholdt et ord jeg satte i vranghalsen, ett ord som fikk verden til å gå i grus, falle fra hverandre. Rullegardina ned, finnes ikke håp. Finnes ikke håp for meg. Det kommer til å være sånn for alltid, jeg kommer alltid til å ha problemer, alltid til å slite, kommer aldri til å få det bedre. Jeg er forhåndsdømt til å aldri kunne oppnå noe friskhet, mål eller drømmer.

Kronisk.

kronisk
adj. kronisk ( a2) [‘kɾuːnɪsk]
1 uhelbredelig, varig, mots. akutt
kroniske sykdommer
2 til stadighet, uforbederlig
være kronisk syk
(kilde)

Det eneste jeg greide å tenke var at livet ikke hadde noen mening lenger. At dette livet jeg lever nå ikke er livet jeg ønsker å leve, og om det virkelig står svart på hvitt at det aldri kommer til å bli bedre – hva i helvete er da vitsen? Nekter å leve i helvete om det er meninga det skal være sånn for alltid. Står det virkelig her, at livet ikke er verdt å leve? Står det virkelig her, at det ikke finnes håp for meg? Står det virkelig her, bestemt, fastsatt, ordrett, konkret – at jeg er dømt til å leve sånn her – for alltid? Resten av livet? Og hvor lenge blir det – om denne tilstanden er kronisk? KRONISK? Står det at jeg er uhelbredelig, at tilstanden er varig og uforbederlig?

Kronisk Suicidal.

Jeg må nesten LE. Hvis jeg var interessert i å dø, gjøre slutt på alt, gi opp, så hadde jeg vel for pokker meg gjort det og fått det overstått. Om jeg ikke hadde ønsket å leve, hvorfor gidder jeg da i det hele tatt å prøve? Om jeg virkelig ønsker å dø, hadde jeg da sittet her og blogget? Eller skrevet planer, funnet strategier for å komme meg helskinnet gjennom morgendagen? Over 38 uker SKADEFRI, også sier de at jeg er kronisk?

Greit. Jeg har hatt mine perioder, jeg har hatt mine selvmordstanker. Jeg har hatt mine suicidforsøk, jeg har hatt mine sting, jeg har fått magesekken min skyllet og pumpet, jeg har fått min motgift, jeg har hatt mine tvangsinnleggelser, mer enn bare en gang. Jeg har hatt mine episoder som AKUTT SUICIDAL, men kronisk? Uhelbredelig?

“En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende. [1] Motstykket til kronisk er akutt. Eksempel på kroniske sykdommer er diabetes, hiv, astma, revmatisme, Postpoliosyndrom (PPS) og Alzheimers sykdom.” (kilde)

Men likevel. Med brevet i hånda leste jeg ordene igjen og igjen, mens jeg forsøkte å tvinge hjernen til å tenke fornuftige tanker. Hvis friskhet er et utelukket alternativ, underskrevet av psykiater, hva skal da være vitsen med noe som helst? Vitsen med å kjempe? Leve? Motbevise KRONISK?

Jeg plukket opp telefonen og ringte noen som kanskje sitter på bedre forklaringer, noen som har mer konkrete svar og løsninger enn jeg selv greide å tenke. Ringte til pappa, som ga telefonen videre til stemoren min. En utdannet tenker, filosof av yrke. HUN hadde svar. Hun hadde forklaringer og betryggende setninger å komme med. Hun hadde teorier som støtter oppunder wikipedias teori. Om at det er symptomer som har vært tilstede over lengre tid og kanskje til stadighet vender tilbake. Det var med andre ord ikke et brev som inneholdt den dødsdommen jeg først så.

“BETYR DET AT JEG KOMMER TIL Å VÆRE KRONISK SYK SÅ LENGE JEG LEVER?”

“Bare MÅTEN du sier det på tilsier jo at du har tenkt til å leve lenger enn neste uke! Bare måten du sier det på MOTBEVISER kronisk”.

Medisin er ingen eksakt vitenskap. Før i tiden sto homofili på diagnoselista, diagnosene er i endring. Det diskuteres om psykopati er en diagnose lenger, diagnosene endrer navn og karakter. Ingenting er for sikkert, og kronisk er i alle fall feilaktig. Kronisk som i “langvarig og tilbakevennende”, kanskje korrekt. Men kronisk som i “for alltid – til jeg dør”, ukorrekt. I mitt tilfelle – ikke på generelt grunnlag.

Jeg går ikke rundt med tanker om å avslutte mitt eget liv. Jeg går ikke rundt og samler piller fordi jeg har dystre, mørke, skumle, suicidale tanker. Jeg går ikke rundt med seriøse dødsønsker. Det finnes selvsagt dager hvor alt er så håpløst og mørkt at jeg kan tenke tanken, men tanker er ikke farlige. Planer på dette området er skumle, handlinger er farlige.

Men det betyr ikke at jeg vil dø. I så tilfelle hadde jeg ikke sittet her og skrevet nettopp dette.

Jeg håper at jeg en vakker dag skal slippe å bekymre meg for brev fra nav eller sykehuset. En vakker dag skal jeg ha rene journaler uten diagnoser som anorektiker, kronisk suicidpasient, selvskader, bulimiker, borderliner eller deprimert.

JEG ER MER ENN BARE DIAGNOSENE PÅ PAPIRET.

Advertisements

14 Responses to “Jeg vil for Faen ikke dø!”


  1. 1 Leah 20. February 2011 at 07:22

    Som du skriver selv. Det er bare en dum diagnose. Liv kan ikke måles i diagnoser. Jeg fikk diagnosen kronisk utmattelsesyndrom for noen år siden. Kronisk hører fryktelig grusomt ut, men ikke vet jeg om det kan bli brukt om langvarig, men jeg er i hvert fall helt frisk fra den sykdommen i dag så ;) Ikke heng deg opp i diagnoser. Du er sterk, stå på videre!

  2. 2 Joakim 20. February 2011 at 08:36

    Ordet kronisk blir brukt alt for ofte, syns jeg. På min gamle arbeidsplass, i helsesektoren, så vi at det nærmest ble misbrukt av enkelte leger og psykologer.

  3. 3 Tuva 20. February 2011 at 11:14

    Jeg har tro på at du vil få en “ren” journal en dag.
    Herregud, jeg skjønner tankekjøret ditt, uff, hater å lese sånne epikriser. Er så altfor mye som blir hengende fast av andres ord og formuleringer.
    Klem

  4. 4 gram 20. February 2011 at 11:52

    Som du sier, er medisin ingen eksakt vitenskap – og psykiatri er det i enda mindre grad! Diagnosene endres, og ikke minst brukes de forskjellig av forskjellige fagfolk. Det viktige er hvordan DU definerer deg selv og din prosess, for det er faktisk du som er eksperten her! Jeg vil tro, som du er inne på, at kronisk i denne sammenhengen er ment å bety “langvarig” heller enn “uhelbredelig”, men uansett synes jeg det er uklokt og unødvendig å bruke slike ord i journaler og epikriser. Det burde forlengst ha blitt rutine å ha i bakhodet at journalene man skriver ofte vil leses av pasienten, og da burde man også gjøre den anstrengelsen å tenke seg hvordan man selv ville reagert på det som står skrevet, hvis det var en selv det gjaldt. Jeg skal ihvertfall bestrebe meg på å huske på disse tingene når jeg om noen år selv skal sitte og skrive journaler.

    Fortsett framover som du gjør, stol på ressursene dine og den utrolige kampviljen din, og ikke la et dumt skriv fra sykehuset bestemme hvem eller hva du er!

  5. 5 E 20. February 2011 at 12:07

    Jeg tror ikke det finnes noen psykiske lidelser det ikke går ann å bli kvitt. Mulig man ikke får bort diagnosen fra journalen, fordi legene mener det alltids er en sjanse for at symptomene kan komme tilbake og man bare har en bra periode, men hva som står i journalen spiller egentlig ingen rolle for hvordan man fungerer i hverdagen. Jeg vet om mange som har blitt friske fra schizofreni, og det var jo før sett på som umulig å bli frisk fra. Hvem sier at ikke også personlihetsforstyrrelser kommer til å få bedre prognoser? Alle sykdommer får bedre prognoser. Kreft er ikke lenger en sikker dødsdom. Og selv om man fortsatt har en sykdom betyr det ikke at man ikke kan leve et normalt og godt liv med den, hvis man lærer seg å takle sykdommen på en bra måte. Den er kanskje der enda, men den gjør ikke så mye. Man kan leve et normalt liv med diabetes, bare man tar medisinen sin eller lar være å spise sukker. Man har jo fortsatt diabetes, men det gjør ingen ting. Kronsik betyr ikke det samme som kommer-til-å-ødelegge-livet-ditt-for-alltid. Det var vel kanskje dette du nettopp skrev. Jeg er ihvertfall helt enig.

  6. 6 laipai 20. February 2011 at 12:57

    Som jeg skrev til deg på S. så kan du jobbe imot det påståtte som står i papirene. Det er opp til deg å motbevise at du ikke akter å la dette her bli noe kronisk. Alt er mulig,dette er KUN ord skrevet på et papir…husk det!

    <3

  7. 7 Anne Marte 20. February 2011 at 13:59

    Karianne <3 ^^

    *klemmepå* Du er så bra :D

  8. 8 Meg 20. February 2011 at 15:36

    Jeg har fått diagnosen kronisk deprimert og har slitt med det hele livet.
    Jeg tror bare et er en måte for dem å vise til at det er noe som har pågått lenge.

    Diagnoser er bare et navn i mitt hode, jeg klarer ikke ta de så veldig seriøst på samme måte som andre grupperinger. Det er så sykt mange forskjellige folk innenfor de samme diagnosene, og som regel har dises folkene det helt forskjellig, og har helt forskjellige forutsetninger for å klare seg eller ikke.

    Det viktigste er at du ikke slutter å håpe, mister du håpet mister du alt tror jeg.

    *sender mosekos*

  9. 9 Perle. 20. February 2011 at 18:03

    Jeg og har fått kronisk sucidal som diagnose for to år siden

  10. 10 Emilie 20. February 2011 at 19:06

    Aldri, aldri tro på noe som forteller at du IKKE kan. Fordi du kan. Du kan om du vil. Greit, dem er utdannet fagpersoner, men dem er ikke synsk. Dem veit ikke hvordan du vil være resten av livet. Det er jo klart at flere tunge år tar TID å rette opp igjen, men det vil ikke si at det ikke er mulig.

  11. 11 Linn L. 20. February 2011 at 20:56

    Jeg tolker ikke kronisk som “på livstid”. Legg merke til setningen: Langvarig eller tilbakevendende. ELLER. :)

  12. 12 Stine 20. February 2011 at 22:33

    Det er helt rett at kronisk innen helse ikke nødvendigvis brukes synonymt med “for alltid”. Det beskriver noe som har pågått/pågår over tid, og ikke er kortvarig/akutt oppstått. Betyr så absolutt ikke at det kommer til å være slik for alltid! Det kan uansett en lege eller psykolog ikke vite. Men senk skuldrene, pust dypt, og fortsett å tro på deg selv. Jeg tror på deg!

    Hilsen fra en sykepleier

  13. 13 Linn 20. February 2011 at 23:38

    Jeg har også fått det på papiret, kronisk suicidal, men jeg har aldri konkret forsøkt ta mitt eget liv. Det er mer for å beskrive en gjentatt tankegang som kommer når livet er som verst. Det er med andre ord ikke så bokstavelig ment når de skriver det, bare ment som ett stikkord til de, en knagg å henge tingene som skjer og tankemønstrene mine på..

  14. 14 tirill 22. February 2011 at 12:49

    Jeg ville tenkt på det som at du HAR vært kronisk suicidal, ikke at det er noe du trenger være resten (eller mye lenger) av livet. Diagnoser er vanskelige å bli kvitt, men se på det som det det er: ord på papir :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: