Intervju med Arnhild Lauveng.

Dere kjenner kanskje til forfatteren av boka “I morgen var jeg alltid en løve”? I tillegg har hun skrevet boka “Unyttig som en rose”.

“I ti år var Arnhild Lauveng innlagt som schizofren på psykiatriske avdelinger. Hun var psykotisk og selvdestruktiv, og knuste glass for skjære seg til blods med skårene. I dag arbeider hun som psykolog, utdannet ved Universitetet i Oslo. Arnhild Lauveng overvant schizofrenien, og er i dag i stand til å uttale seg både som fagperson og tidligere pasient. Hun tar oss med inn i en verden av stemmer og hallusinasjoner, av rotter som løper etter henne i flokk, og ulver som glefser etter henne, med gule øyne og siklende gap. Hun viser oss hvordan vrangforestillinger og symptomer har sin egen logikk og mening. Hennes kamp for å bli frisk, hjulpet av helsevesenet og av en mor og søster som nektet å gi opp håpet, er sterk lesning om en seier de færreste tror er mulig. Arnhild Lauveng (f. 1972) er utdannet cand. psychol. ved Universitetet i Oslo, og praktiserende klinisk psykolog. Hun er en aktiv foredragsholder, og mottok i 2004 “Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern”. Levert av © DnBB AS.” (kilde)

Hun har selv fått høre at sykdommen hennes var kronisk, men hun er FRISK. Hun har vunnet kampen!

I 2008 intervjuet jeg Arnhild Lauveng via mail i forbindelse med en skoleoppgave. Jeg kontaktet henne i dag tidlig for å høre om jeg kunne gjengi intervjuet. Med tillatelse fra Arnhild publiserer jeg intervjuet her.

18. November 2008.

1.) Hvordan fant du ut at du ville skrive en bok om opplevelsene dine?

Det var litt tilfeldig, jeg hadde holdt en del foredrag, og fått positive tilbakemeldinger på at folk hadde behov for håp, forståelse av de psykotiske symptomene og ikke minst en ”annen historie” enn den rent medisinske forklaringsmodellen. Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig, men tenkte at det var veldig vanskelig å skrive bok, og selv om flere hadde foreslått for meg at jeg skulle skrive, tenkte jeg at det fikk jeg sikkert ikke til. Men jeg gav noen intervjuer til journalister som hadde hørt om foredragene mine, og en av disse kontaktet sin kontaktperson i Cappelen, hun kontaktet meg, jeg viste henne det lille jeg hadde skrevet og hva jeg kunne tenkt meg å skrive, vi ble enige om at jeg skulle forsøke, og et par måneder etterpå var boka ferdig. Det var egentlig ikke vanskelig i det hele tatt, men veldig morsomt, så nå har jeg skrevet to bøker til.

2.) Hvordan har boka påvirket ditt forhold til andre mennesker, familie, pasienter, venner og lignende? Ser de annerledes på deg på noen måte nå som de vet at du har vært veldig syk?

Familien min, vennene og de fleste kollegaene visste det jo allerede, jeg har hele tiden valgt å være åpen om min tidligere sykdom, så noen store endringer er det ikke. Selvfølgelig møter jeg av og til folk som ikke helt tror på at jeg ”virkelig” har vært syk, (selv om det jo er veldig lett å bevise!), eller som ikke tror på at jeg er frisk nå, men sånn er det bare. De fleste rundt meg aksepterer meg som den jeg er, og det innebærer også at jeg har en litt ”rufsete” fortid. Når det gjelder pasienter er jeg veldig tydelig på at dersom noen syns det er vanskelig å gå til meg pga av fortiden min, kan de selvsagt få bytte til en annen terapeut, men foreløpig har ingen benyttet seg av dette. De fleste er egentlig ikke så opptatt av forhistorien min, verken av pasienter, kollegaer eller andre, det er jo den jeg er i dag, de feilene jeg gjør nå, og de bra tingene jeg også gjør, som er mest interessant. Naturlig nok.

3.) Siden du nå er psykolog, er du ettertraktet som behandler?

Ettersom jeg jobber på et offentlig DPS, hvor pasienter fordeles via inntaksteam er jeg akkurat like populær som alle de andre behandlerne, det er jo ikke mulig å bli henvist til en spesiell terapeut, vi fordeler henvisningene mellom oss. Men jeg mottar en del forespørsler fra pasienter og pårørende som lurer på om jeg har privatpraksis (noe jeg ikke har). Det handler nok ikke så mye om meg som behandler, for det vet de fleste lite om, men at folk har et stort behov for å møte en person som de tenker kan formidle håp og ha tro på dem.

4.) Hvordan synes du at metodene innenfor psykiatrien har forandret seg fra den gang? I boka de skriver du om enkelte opplevelser som får hårene til å reise seg i nakken til leserne, for eksempel Appelsin Martyrens Lørdag, synes du fremdeles at enkelte ting foregår slik i dag?

Mitt problem nå er at jeg nå bare ser systemene fra behandlerperspektivet, og jeg vet at det alltid vil være annerledes enn pasientperspektivet. Jeg vet det har skjedd store endringer i systemene, blant annet er det langt flere tilbud i kommunene, behandlere vet nå at brukerperspektivet er viktig, og det er startet flere veldig gode prosjekt og tiltak. Samtidig hører jeg fortsatt historier om overgrep og krenkelser. Om folk som ikke blir møtt på en ok måte, som opplever krenkelser, ydmykelser og mangel på respekt fra de som skulle gitt dem hjelp. Det handler nok ikke om vond vilje, men om manglende forståelse, og om at hjelpere også er mennesker som kan gjøre feil. Og jeg vet selvfølgelig at jeg heller ikke er feilfri, og at jeg ikke alltid klarer å møte mennesker på den måten de skulle ha blitt møtt. Det er trist, men jeg foretrekker å godta at jeg kan gjøre feil, ettersom alternativet er å tro at jeg er feilfri og dermed ikke kunne innrømme, be om unnskyldning for og forsøke å rette opp de feilene jeg faktisk gjør.

5.) Hvis du ser tilbake, ville du ønsket at du aldri hadde blitt syk i utgangspunktet, eller lever du med overbevisningen om at sykdommen din har gjort deg til den du er idag? I såfall, hvordan?

Ja på begge spørsmål, egentlig. Det var fryktelig vondt å være syk, det tok mange år av livet mitt, og selvfølgelig skulle jeg gjerne vært det foruten. Men samtidig er det helt klart at disse årene har lært meg noe, og gitt meg erfaringer som påvirker den jeg er i dag, både privat og yrkesmessig. Jeg vet ikke om jeg er blitt noe bedre menneske, men jeg har i alle fall blitt mer ydmyk. Jeg forstår selvfølgelig ikke hvordan alle andre mennesker har det, men jeg vet at det er mye jeg ikke forstår, og at folk alltid har en grunn til å gjøre det de gjør. Jeg tror ikke noe er uforståelig, og jeg vet at selv om det er mye jeg ikke forstår, så kan det likevel forstås, og det har en mening. Folk gjør det de gjør av en grunn.

6.) Var / er det verdt å kjempe den uendelig tunge kampen mot sykdommen for det livet du lever i dag?

Definitivt ja. Det var vondt, og slitsomt, men i dag har jeg et godt og rikt liv og det var helt, helt klart verdt det.

7.) Ble livet slik du ønsket at du skulle bli da du lå på isolat og var som sykest, og drømte om å bli psykolog?

Det ble uendelig mye bedre! Den gang var målet mitt et yrke, og det har jeg oppnådd, men i tillegg har jeg fått ting jeg ikke klarte å forestille meg den gang. Jeg klarte å tenke meg hvordan det ville være å ha en jobb, men å ha det godt med meg selv, ha venner, trives, selvfølgelig ha vonde dager innimellom, men stort sett ha det godt, det kunne jeg ikke forestille meg. Jeg har fått mye mer enn jeg noen gang trodde var mulig.

Det ER mulig å bli helt frisk!

Jeg har lest begge bøkene hennes, de anbefales på det varmeste, særlig for alle som måtte tro at det er umulig å bli frisk!

Advertisements

5 Responses to “Intervju med Arnhild Lauveng.”


  1. 1 Christine 20. February 2011 at 16:36

    Ja, det er helt klart mulig å bli frisk. Mange sammenligner meg med Arnhild Lauveng, og det gir hår fordi jeg har samme diagnose som hun hadde, men jeg skal -som hun- (Og deg!) klare å bli fri og frisk.

  2. 2 laipai 20. February 2011 at 17:10

    Jeg skrev til deg som svar i det forrige innlegget ditt (men så forsvant innlegget,og kommentaren min kom ikke med,så kom innlegget tilbake og ja…)Jeg skrev hvertfall at Lauveng er et genialt eksempel på at kronisk ikke nødvendigvis er kronisk. Hun fikk jo beskjed om at hun måtte belage seg på å leve med sykdommen resten av livet sitt,men det fant hun seg ikke i..og du ser jo hvor hun er nå…

  3. 3 ~Frida~ 20. February 2011 at 19:35

    Utrolig flott innlegg, Karianne:)
    Jeg tror jeg skal lese den boken. Virker som en bok med et viktig budskap, slik som du fikk formidlet i dette innlegget også. HÅP!
    Jeg tror du har helt rett i det du sier og mener om at du er kronisk syk.
    Det er åpentbart at du ikke er det, fordi du fortsatt kjemper, du utfordrer og du har håp:) Du er ei herlig jente, karianne:) Jeg har tro på deg:)
    Takk for en kjempe bra innlegg:)

  4. 4 Naked 20. February 2011 at 20:51

    Åh dette innlegget var utrolig bra :)
    godt å lese, tusen takk :)

  5. 5 Cathrin 21. February 2011 at 02:51

    Hun har jo skrevet en tredje bok… Arbeidsmaur med bristet hjerte. Bra dame det der:D


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: