Hva traff meg?

Jævlig godt spørsmål. Ikke vet jeg. Jeg har overrasket meg selv? Det virker liksom litt for godt til å være sant? Eller? Nei, men det er veldig virkelig. Faktisk.

Etter timesvis med tiltaksløshet, kjedsomhet og indre mas, kjas og unødvendig smerte, sovnet jeg på badegulvet. Ikke fordi jeg har spist og kastet opp, men jeg endte bare opp med å legge meg der, av en eller annen grunn. Hele dagen har vært en eneste stor kamp om å få tiden til å gå så smertefritt som mulig, uten å ty til maten for å få tiden til å forsvinne kjappere. Når jeg spiser og spyr forsvinner tiden ufattelig fort.

I hele dag har jeg surra rundt og lurt på hva jeg har “lyst” til å spise i dag. Det vil si, dårlige intensjoner – kjør på. Til slutt, etter å ha våknet, fant jeg fram penn og papir for å skrive ei liste. Jeg skrev pepsi max fordi det virket obligatorisk, deretter ble jeg sittende lenge og tenke over hva jeg ville ha. “Sjokoladekake” skrev jeg, og måtte tenke igjen.

HER KOMMER DET:

Jeg river arket ut av blokka. Kaster det fra meg. Skribler i all hast ned ei liste. Fornuftig. Hva vil jeg ha? Hva har jeg LYST på? Hva er NORMALT? Jeg skrev ei NORMAL liste. Ei sånn ei, med brød og pålegg. Med agurk og tomater, ost og skinke. Makrell i tomat og philadelphia (light) og salsa”dip”. Ei normal jævla liste. NORMAL.

Deretter kledde jeg på meg jakke og sko, tok med meg liste, kort, mobiltelefon og husnøkler. Jeg låste døra bak meg mens jeg dyttet øreplugger i ørene og skrudde på iPoden. Jeg prøvde å identifisere følelsen av RO, prøvde å skyve alt stress til helvete. Selvinstruksjonene var mange. GÅ på butikken. Ikke løpe, ikke jogge. Ikke med skammen hakk i hæl, men med hodet hevet, rak i ryggen og i normalt tempo.

Inn på butikken, skylapper på. Ikke se på menneskene rundt, ba en bønn om at jeg ikke måtte treffe noen jeg kjenner, det kunne lett ha vippet alt av intensjoner av pinnen. Plukket opp en kurv, trakk pusten og styrte inn på butikken. Måtte tenke, hele tiden tenke. Normalt, tenke normalt. Jeg hadde ikke behov for å handle alt mulig, jeg hungret ikke etter sukker eller pizza. Jeg ville handle lista, for å bevise ovenfor meg selv at det MÅ gå an. Den der sperra, den der “herregud, brød er livsfarlig”, den måtte brytes. Nå. I dag. I kveld.

Jeg brukte år og dag på å finne den perfekte agurken og de fine tomatene. Surret med salsadippen – uten intensjoner om at det er DIP. Det er pålegg, ost og salsadip. Er det NOE som henger igjen fra ungdomspsykiatrisk, som jeg faktisk har tatt med meg og klarer å leve etter, så må det være det med pålegget. At man skal spise det man har LYST på, ikke det som er magrest eller mest fettfritt eller inneholder minst kalorier. Så jeg kjøpte hvitost. Og BRØD. B-R-Ø-D. Og agurk og tomater, det er PYNT. Kalorier skal ikke telles, ikke taes med i beregninger, PYNT.

Jeg fulgte lista til punkt og prikke. Styrte unna kassadama som gjenkjenner meg som jenta som alltid handler junkfood. Jeg betalte for normal mat og trasket hjem – med normal mat. På normalt vis.

Jeg låste opp døra, satte fra meg posene i gangen og hang opp jakken. Jeg kledde av meg skoene i gangen – ikke som jeg vanligvis gjør. Vanligvis pleier jeg å løpe inn med alt sammen, klær og sko, poser i fleng, skru komfyren på full guffe, kokkelere som en tulling og kle av meg, kaste klær hit og dit mens jeg allerede har kastet meg over ett eller annet som kan tygges med en gang. Vanligvis. I dag er ikke vanlig.

“Ta deg goood tid Karianne, husk å puste. Du har det ikke travelt, du trenger ikke å løpe. Du må ikke stresse, bare lukk øynene og trekk pusten.”

Deretter spiste jeg brødskiver. I flertall. To stykker. Normalporsjon.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal skrive. Vet ikke riktig hva som traff meg. Vet ikke om jeg fatter hvilken normal bragd jeg har oppnådd? Og hvor i helvete kom det fra? Intensjonen? Ønsket om å GJØRE noe sånn? Så normalt? Og hvor lenge varer det? Blir byrden for tung å bære om en halvtime? Varer det til i morgen? Hva skjer når jeg fatter hva jeg har gjort?

Nei. Ikke tenk på det. Ta det som det kommer. Ikke stress, ikke tenk.

Advertisements

14 Responses to “Hva traff meg?”


  1. 1 Syngetonje 18. February 2011 at 20:37

    VELDIG bra Karianne! VELDIG VELDIG stolt over deg<3

  2. 2 Chanett 18. February 2011 at 20:40

    Kjempebra Karianne! :D Og omså, så er det en stor bragd for idag. Trenger ikke bety no hvor lenge den bragden varer, men du har i alle fall gjort det! :)

  3. 4 Stine 18. February 2011 at 20:46

    BRA! :)
    du er kjempeflink !

  4. 5 Cathrine 20. February 2011 at 11:28

    Ta det som det kommer :-) En dag av gangen :-)

  5. 7 laipai 20. February 2011 at 12:51

    Veldig bra Karianne min <3

  6. 8 Marie 20. February 2011 at 15:55

    Yaaaay!!!! superbra :-D

  7. 9 Blåbær 20. February 2011 at 16:54

    Du er FLINK!
    Jeg kjenner meg så forferdelig igjen i tankene dine! Enda jeg aldri har gått inni en butikk, med gode intensjoner. Fy søren, du er flink!
    Og samma hvor det kom fra og hvor lenge det varer… Wow, sier jeg bare!

  8. 10 Linn L. 20. February 2011 at 18:34

    Nå har det skjedd noe her!! Fantastisk!

  9. 12 Voodoo 21. February 2011 at 01:45

    Jeg har fulgt bloggen din en stund nå og lest om dine opp- og nedturer og jeg må si at akkurat nå, etter å ha lest denne posten, føler jeg en stolthet. Jeg er så stolt av deg, selv om jeg ikke kjenner deg på noen annen måte enn du lar meg kjenne deg gjennom bloggen. Igjen, jeg er så utrolig stolt! Du er sterk, modig og enestående, Karianne! Husk det!

  10. 13 Cathrin 21. February 2011 at 01:58

    Tårer i øynene her nå jeg… Fantastisk!!

  11. 14 Stine 25. February 2011 at 20:58

    Heier på deg! :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: