Alt er vanskelig.

Jeg burde strengt tatt kanskje ha skrevet noe fornuftig, men jeg vet ikke hva fornuftig jeg skal si. Jeg er ganske fortvila for min situasjon akkurat nå, og jeg er til tider sint på meg selv fordi jeg ikke greier å håndtere det på en annen måte.

Dette er tredje dagen på rad hvor jeg ikke dukker opp på skolen, og jeg er sint på meg selv fordi det føles grunnløst å skulle være hjemme når jeg ikke har fysiske begrensninger. Jeg er ikke forkjøla, jeg har ikke omgangssyken, jeg har ikke influensa. Jeg har tankesperrer, følelsessperrer og hodet mitt setter begrensninger for hva jeg kan og ikke kan gjøre.

Mens jeg var borte iløpet av Januar har det også skjedd forandringer på skolen. Medieklassene holder på å flytte inn i splitter nye lokaler, noe som selvsagt er veldig positivt, men det gjør det vanskeligere for meg. Én ting er å vende tilbake til gamle rutiner, men å skulle vende tilbake med nye rutiner dobbelt opp, gjør det vanskelig. Jeg har mine nye rutiner med å bo for meg selv og å få hverdagen til å gå rundt, samtidig må jeg komme inn i de nye skolerutinene. I tillegg er det noen av forandringene jeg mistrives voldsomt med. For eksempel er det sitteordningene. Hva skjedde med standardoppsettet, bord bakover i klasserommet hvor alle er vendt mot tavla? Nåneidu, her er alle bordene vendt mot veggen, og i midten av klasserommet står det gruppebord, hvor vi liksom skal vende oss innover om vi jobber i grupper. Jeg for min del, sitter helt på enden, hvilket vil si at jeg sitter 50cm unna tavla, som er meninga vi skal snu oss mot når det er tavleundervisning, får ikke med meg en dritt, pluss at læreren alltid står “oppå” meg, i alle fall alt for nært. Jeg får kvelningsfornemmelser og gleder meg til neste friminutt konstant. Spinner bare rundt og rundt og rundt på disse jævla kontorstolene.
Vi har flyttet til nytt klasserom, men dette er også midlertidig, for min klasse får det største klasserommet fordi vi har en gutt i klassen med særskilte behov som han trenger tilrettelegging for. Jeg håper at et større klasserom kommer til å gjøre det enklere eller bedre, men akkurat nå føler jeg ikke at jeg får med meg noe som helst.
Jeg er tilstede og trøster meg selv med at jeg i det minste ikke får fravær for de dagene jeg er der, men bortsett fra det, så virker det så ufattelig meningsløst. At jeg bruker så mye energi og konsentrasjon på å komme meg avgårde til noe som liksom skal være bra, også føles hver dag som en skuffelse hvor jeg sitter igjen med en bitter følelse av at all energien jeg la i å klare det, ikke var verdt det eller godt for noe likevel.

I tillegg føler jeg skyld fordi jeg synes synd i de som kommer på gruppe med meg, som dukker opp nå og da, og som slettes ikke gjør sin (altså min) del av jobben. Akkurat nå har vi et prosjekt hvor vi jobber to og to, det skal leveres på tirsdag, jeg har bidratt særdeles lite og kommer sikkert til å stryke – nok et nederlag. Dessuten er det dårlig gjort ovenfor partneren min!

Jeg er ikke motivert. Hva skjedde med motivasjonen? Hva skjedde med skolegleden? Hva skjedde med hungeren etter å oppnå gode karakterer og vie seg fullstendig til skolen for å slippe unna sykdom og egne problemer?

Jeg føler meg så uendlig tom. Som om alt jeg gjør eller prøver å gjøre, ikke er verdt noe som helst. Som om jeg, tjue år gammel, fortsatt står på stedet hvil og prøver fortsatt å klatre over en tjue meter høy murvegg jeg ikke kommer over. Alt jeg gjør føles uendelig meningsløst og jeg tar meg selv i å ønske å gi opp. Slutte. Med alt. Legge meg ned. La mat være mat, la vanskeligheter forbli vanskeligheter, la skolen rulle videre, sende Zahra til noen hvor hun har det bedre?

Jeg graver meg ned i vanskeligheter og bekymringer. Angående økonomi og husleie, angående skole og karakterer, angående kroppen min og hvordan jeg ser ut, angående hva jeg skal spise og beholde. Jeg kikker i postkassen to ganger for dag og håper at frikortet snart skal lande. Jeg bekymrer meg for andelen av nutridrinker i kjøleskapet som til stadighet minker og jeg kjenner på angsten av å kanskje skulle måtte tvinges til å forholde meg til normal mat inntil jeg får frikortet. Jeg kjenner panikken bre seg når jeg ser vannet som skvulper rundt i kroppen, kroppen som reagerer på sin måte på hva jeg enn måtte gjøre. Om jeg kaster opp for mye blir det vann. Om jeg spiser MAT blir det vann, kroppen får jo sjokk når den skal fordøye og prosessere vanlig, fast føde.

Likevel, like forbannade vel sitter jeg her, skriver timeplaner til meg selv, forsøker å finne noe å holde fast i, noe jeg kan stole på, omså bare et ark med tall og klokkeslett. Skriver ned nårtid jeg skal stå opp, når jeg skal ta medisiner, når jeg skal legge meg, når og hva jeg skal spise. Skriver opp når jeg har behandlingsavtaler, når jeg burde gjøre skolearbeid, når jeg har såkalt “fritid” og forslag til hva jeg kan fylle den tiden med – som ikke innebærer spising og spying.
Det høres kanskje teit ut, men uten konkrete planer får alt flyte fritt. Da får jeg ikke gjort noe, for om jeg ikke har en plan, hva er da vitsen med å stå opp? Foruten å lufte Zahra og gi henne mat? Det er så kaldt ute at der er kjipt å være Zahra. Det er kjipt å være Karianne og, fordi det er nytteløst å legge i vei på lengre turer med grader langt under frysepunktet, kraftig vind fra alle kanter. Man kan alltids kle seg godt, men det hjelper ikke likevel.

Alt er vanskelig. Sur, negativ, sint på meg selv. Nå er det helg, og jeg kommer sikkert til å bruke helga til å motivere meg selv til mandag. Deretter, går jeg på skolen på mandag, blir skuffa og forstår ikke vitsen. Ufortjent helg. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene helg, og det hjelper virkelig ikke at jeg gnager på denne dårlige samvittigheten. Det gjør heller ikke saken bedre.

Egoistisk og selvsentrert. That’s me.

Advertisements

12 Responses to “Alt er vanskelig.”


  1. 1 Tine 18. February 2011 at 15:37

    Klem på fineste Karianne <3

  2. 2 Naked 18. February 2011 at 16:28

    Åh jeg kjenenr meg så godt igjen, og vet ikke hva jeg skal si, for du har kommet så mye lengere enn meg i denne prossessen. Men jeg syns det er så utrolig bra å lese om alle de dagene du klarer å gjøre ting,og alle de gangene du har det bra. Etter alle oppturer kommer det en nedtur, men jeg beundrer deg for å jobbe så hardt for oppturene, selvom nedturene er rett rundt hjørnet.
    Du imponerer med så mye

  3. 3 Emma 18. February 2011 at 16:47

    Ikke ta det så tungt!Kampen du kjemper nå er tung nok i seg selv og tar sin egen form i sitt eget tempo. Ta tiden til hjelp og prøv å fokuser på alt du får til. Og føler du at du får til så mye så av ting du vil akkurat nå så ikke døm deg selv for hardt.
    Tror alt blir bedre for deg når den værste mørketiden er over og dagene blir lysere.Kanskje er depresjonen det som gjør at du sliter extra mye i tiden etter jul?
    Gla i deg og tror på deg selvom jeg ikke kjenner deg!
    Kjempeklem!

  4. 5 laipai 18. February 2011 at 19:11

    Trist å lese at du sliter sånn,at motivasjonen er borte,at livsgleden er dempet…Jeg synes virkelig at det er på høy tid at noe positivt kommer din vei nå,at du kommer deg OPP igjen,og får tilbake troen..

    Glad i deg Karianne <3

  5. 6 Marthe 18. February 2011 at 20:04

    Masse klemmer til deg! Ønsker deg en så god helg som mulig <3

  6. 8 Marlene Angelica 18. February 2011 at 22:19

    Jeg hørte snakk om at vi skulle sitte gutt-jente på neste klasserom, som vi gjorde før :) så kanskje det kan hjelpe :) Men jeg føler med deg, det er ikke enkelt å gå inn i nye rutiner, særlig når man nettopp har blitt vant til gamle. Håper på å se deg på skolen snart!

    • 9 arikanne 19. February 2011 at 02:20

      Jeg spurte E, og hun sa noe om at det mest sannsynlig kom til å bli samme greia… Håper du har rett! Og forhåpentligviiis blir det ny uke med nye muligheter på ordentlig… Kos deg i Tromsø! ♥

  7. 10 silje 18. February 2011 at 23:07

    jeg har inntrykket av at det er en fleksibel skole, og heldigvis er det forholdsvis snille og gode lærere på media. så selv om du har en ned-periode nå, så tror jeg du skal klare å komme deg inn igjen og greie året. jeg håper i hvert fall det!

  8. 11 Caroline 19. February 2011 at 13:25

    Huff, det er vondt å lese at du oppfatter det slik. Men, du skal vite en ting, kjære Karianne; det er veldig lov til å ta en pause, pga psykisk sykdom. Selvom sykdommen ikke synes så har du det vondt fordet. Du må ta de forhåndsreglene som du føler er riktig! :) Du er kjempe flink som prøver å ta skolen! Jeg er stolt av deg! :) <3

  9. 12 Linn L. 20. February 2011 at 18:02

    Jeg kan godt skjønne at du føler dårlig samvittighet for at du ikke orker skole hver dag, for du er en jente som stiller skyhøye krav til deg selv. Men som Caroline skriver over, er det fullt forståelig at det er nødvendig med pause innimellom når man ikke har det så godt. Dog er dette forhåpentligvis en periode, og du vil kanskje finne motivasjonen igjen? Ofte er det ikke noe konkret som snur hele tankeprosessen fra negativ til positiv (eller omvendt, dessverre), annet enn dagsformen…

    Håper den dagen kommer snart :) StoooOOOOoooor klem til deg


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: