Svar på Spørsmål om Spiseforstyrrelsen, del 1

1.) hvordan, og når ble du syk?
Hvordan vet jeg ikke riktig om jeg er sikker på. Sammensatte årsaker vil jeg tro. Flere små irritasjonsmomenter og frustrasjoner som kombinert utløste et ønske og et behov for å kunne kontrollere noe helt, helt selv. Jeg kan huske at jeg i en alder av sju år, klaget til mamma om at jeg hadde så tykke lår. Jeg kan selvfølgelig se tilbake og analysere det jeg husker av bruddstykker rundt måltider og mat, men første gang jeg forsto at det jeg ikke gjorde var riktig, var første gang jeg kastet opp med vilje. Da var jeg 11 år gammel. August 2002.

2.) når fikk du hjelp? Var det du som skaffet hjelp, eller noen andre?
I 2006 ble det “avslørt” at jeg var syk. Jeg ble ganske kjapt sendt til legen, noe jeg mislikte veldig, veldig sterkt. Jeg hadde ikke lyst til å bli frisk i det hele tatt, langt mindre gå i behandling. Jeg ville bli tynn, det var alt som betydde noe. Jeg var villig til å gå i grava for å oppnå det, koste hva det koste ville. Halvannen måned senere hadde jeg min første time på BUP. Det var en katastrofetime hvor jeg løp avgårde og aldri snudde meg for å se tilbake. Med andre ord; en engangsgreie.
Det var ikke før Mars/April 2007 jeg begynte å gå til psykolog Elisabeth på BUP i Tromsø.
Jeg skaffet aldri hjelp selv.

3.) Hva sa foreldrene dine når de først fikk vite at du hadde bulimi, og når du stadig gikk (går) ned i vekt?
Jeg husker at mamma var veldig frustrert fordi hun til stadighet vasket klær med spyflekker, eller bad. De var selvfølgelig veldig sinte og opprørte, men mer fordi de ikke visste hva de skulle gjøre.
Iløpet av årene som har gått har jeg vært både opp og ned i vekt. Det kommenteres ikke så mye om jeg går ned, for det fører ikke noe godt med seg om de skulle påpeke det hele tiden. Jeg vet at de ser det, at de vet hvorfor og at de forstår og smertes i stillhet, og de vet at jeg sliter. Det er ikke et samtaleemne.

4.) Har du noen råd til andre med spiseforstyrrelser, til de som holder på å utvikle det og andre generelt?
Det virker litt meningsløst å skulle fortelle noen som ønsker å grave seg ned i spiseforstyrrelsen at det ikke er verdt det, men om jeg skulle sagt noe, så må det være det. DET ER IKKE VERDT DET.  På en annen måte føler jeg meg som en hykler fordi jeg selv aldri var mottakelig for denne typen råd, men likevel.
OM du skulle føle at du har et problem rundt mat, kropp og følelser som går ut over livskvaliteten din – SNAKK med noen. Det være seg. Helsesøster på skolen, noen på helsestasjonen, en voksenperson du stoler på, bestill en time hos fastlegen. Det finnes mange muligheter, og jeg vet at det er vanskelig å skulle prøve. Men på den måten slipper man å bære byrden / hemmeligheten alene, og kanskje finner man noen som kan hjelpe deg ut av den destruktive veien du går på.
De små tingene som man glemmer å verdsette er som oftest grunner til å leve. Venner, skole, fritidsaktiviteter, hobbyer. Samvær med andre, kjæledyr og lignende. Spiseforstyrrelsen vil ikke bare tære fysisk på kroppen, men det vil gå ut over alt det andre og.
Det er ikke godt for noe å skulle kaste bort livet sitt på sykdom som kommer til å frarøve deg alt. Og om noen skulle lese dette og tenke “jeg skal skaffe hjelp når jeg er tynn nok”, GLEM det. Det finnes ingen TYNN nok, og den dagen du kanskje har krympet til “drømmetallet / sykdomstallet”, så kan man alltids gå ned litt mer og litt mer, bittelitt mer, alltid litt mer. Det finnes ikke tynn nok. Om man lever et liv man selv ikke trives med – Skaff hjelp. Finn noen å snakke med. Man må alltid begynne der – Med snakking.

5.)Er du på riktig vei ang. spiseforstyrrelsen?
Jeg vet ikke? Jeg synes kanskje det blir vanskelig å svare på, men jeg håper det. Jeg prøver å være på riktig vei, selv om ambivalensen er stor, selv om jeg har to situasjoner å håndtere. Både dette med å ikke overspise for deretter å kaste opp, og dette med å faktisk få i seg nok næring å beholde.
Akkurat nå er jeg liksom i en slags VENTEFASE. Jeg VET at jeg aldri kommer til å bli frisk alene, så akkurat nå prøver jeg å gjøre situasjonen mest mulig levelig for meg selv, mens jeg venter på plass hos Modum Bad. Jeg får plass iløpet av 2011, det er bare litt usikker nøyaktig når. Så imidlertid, prøver jeg som best jeg kan å ikke bli sykere, selv om jeg til stadighet tar meg selv i å ønske at jeg gikk ned litt mer. Det som motiverer mest er at jeg vet hva jeg har å tape. Jeg har ALT å tape, og jeg har tapt det før. Klok av skade velger jeg dermed å holde fast i alt jeg har jobbet og kjempet for å oppnå.

6.) Er det ingen som maser om at du må gå opp i vekt når du er så tynn?
De fleste rundt meg i dagliglivet maser ikke. Frk.fastlege og Frk.fastlegevikar derimot, de maser.

7.) Når du var yngre, var du da emosjonellt ustabil og hvordan / i hvilken grad preget det hverdagen din på den tiden?( før spiseforstyrrelsen gjorde deg “mer emosjonellt stabil”?
Før jeg begynte med selvskading og etterhvert fikk diagnosen emosjonelt ustabil, hadde jeg diagnosen depresjon. Personlighetsforstyrrelser er gjerne en diagnose behandlere ikke vil sette på pasienter før fylte 18 år, fordi personlighet stadig er i endring, spesielt i tenårene. Det som kan være en personlighetsforstyrrelse kan også være en “fase” du går gjennom i tenårene, som du etterhvert vokser av deg.
Så før jeg ble selvskader og atten år og emosjonelt ustabil, så var jeg “deprimert”.

8.) Hva hjelper best for deg (for å unngå overspising og oppkast) når du kjenner et sug etter en overspising komme?
Alt som kan distrahere. TV, bøker. Ring en venn. Finn noe meningsfullt å gjøre, rydd, vask. Gå en tur. Hør på musikk, ta sol. Skriv ned ei belønningsliste, finn deg noe fint du kan belønne deg med om du holder ut. Skriv det ut, sett ord på det som er vanskelig. Ikke nødvendigvis for alle eller på blogg, men for deg selv med penn og papir. Av og til er det en lettelse, bare å kunne sette ord på følelsene man har.

9.) Har du blitt søkt plass på capio? Hva var isåfall grunnen du fikk for avslaget?
Jeg ønsket å søke plass på Capio, men Helse-Nord sender ikke lenger pasienter til Fredrikstad da de mener at de har et utmerket opplegg på REDE, spiseavdelinga i Bodø.

10.) Har du store forventninger til oppholdet på Modum?
Jeg prøver å holde forventningene i sjakk fordi jeg er redd for å bli skuffa. Jeg tror ikke at jeg kommer ut derifra som friskmeldt, men jeg håper jeg kan være friskere, med enda mer fornuft i bagasjen og enda mer motivasjon til å kjempe kampen for meg selv hjemme.

11.)Har du alltid vært undervektig etter at du fikk spiseforstyrrelsen, eller har du hatt perioder som ‘normalvektig’?
Jeg har hatt perioder som normalvektig. Spiseforstyrrelser handler om tanker, følelser og handlinger.

12.) Hvordan oppdaget du at du hadde magesår første gang? Hadde du noen spesielle symptomer som gjorde at legen sjekket det eller?
Jeg hadde kastet opp blod noen dager i strekk, men tok ikke tegnene særlig på alvor før det begynte å svi i magen når jeg spiste eller drakk noe. Jeg var tilfeldigvis hos legen og nevnte symptomene. Jeg fikk beskjed om å dra på legevakta om jeg fikk feber, noe jeg fikk utover dagen. Jeg endte dermed opp på legevakta og måtte ta gastroskopi hvor jeg ble diagnostisert og fikk med meg en resept som skulle hjelpe på.

13.) topp tre næringsdrikker(smaker), og tre på bunn?:P
På topp: (melkebasert) Nutridrink Multi Fiber Sjokolade, (melkebasert) Nutridrink Multi Fiber Vanilje og (melkebasert) Nutridrink Youghurt Style Bringebær / Vanilje.
På bunn: (melkebasert) Nutridrink Tropisk (fysj! Tropisk juice og melk liksom?), (melkebasert) Nutridrink Jorbær (smaker for kunstig og kvalmende) og sist men ikke minst: (melkebasert) Nutridrink Appelsin. Appelsin kombinert med melk… GRØSS.
Det er ufattelig mange smaker å variere mellom, også har du juicebasert og melkebasert. Melkebaserte er som regel fullverdige måltidserstattere, mens juicestyle kun er tilleggsdrikk.

14.) veier du deg regelmessig hos lege/behandler? Har du en målvekt?

I utgangspunktet er det regelmessig veiing hos legen annenhver eller hver tredje uke, men i det siste har det ikke vært så regelmessig. Jeg har også et såkalt “frisktall”, hvor jeg skal få lov til å stabilisere meg en dag.

15.)favoritt bulimi-distraksjon?

Snakke i telefonen, klage min nød til noen som gidder å høre på. Stakkars mine nærmeste, haha! Det kan også hjelpe å gå seg en tur, men legg bankkort og penger igjen hjemme! Har også svart på et lignende spørsmål litt lenger oppi her.

16.) skal du være med på sommerleiren til IKS i år?:)
Det har jeg faktisk ikke tenkt så nøye på, men kanskje jeg burde se på det :)

17.) hvor mye/lite veide du på ditt minste?
Jeg skjønner ikke hvorfor folk spør om dette? Er det virkelig så interessant? I tilfelle; HVORFOR er det så interessant? For at du / den som spør, eller andre, skal kunne se hva jeg veide, og sammenligne med seg selv, egen vekt og egen BMI? Er det fordi det er en usynlig (latterlig) konkurranse på gang, hvor det er om å gjøre å være / ha vært sykest? Blir det en slags “fasit”, hvis jeg oppgir disse opplysningene? Spør man mannen i gata om det? “Heider, jeg heter Karianne jeg, hva veier DU?”
Spiseforstyrrelsen handler ikke BARE om akkurat det.

18.) Og så lurer jeg på hvordan spiseforstyrrelsen (eller hva jeg skal kalle det) utviklet seg, hva var det som gjorde at du “fikk” det, og når var det?
Se spørsmål 1.

19.) Er du motivert til å bli kvitt sf’en, eller bare lar du det gå sin gang?*
Motivert: JA. Lar det gå sin gang? NEI. Om jeg hadde gjort det hadde jeg ikke sittet her i egen leilighet med ansvar for meg selv, eller vært i stand til å gå på skolen eller i det hele tatt hatt sjans til å prøve å holde fast i det som er normalt og friskt. Selv det er et bevis på at jeg nekter å la det gå sin gang, selv om jeg av og til har lyst til å gi en god faen og la alt gå til helvete – så gjør jeg ikke det. Kan ikke det, vil ikke det – fordi jeg kjenner konsekvensene så inderlig godt.
Hver eneste stjerne jeg krysser i legens skjema tilsier at jeg IKKE lar det gå sin gang. This is an ongoing battle.

20.) Er det noen spesiell grunn til at du utviklet spiseforstyrrelser (mobbing, overgrep, slanking “gone wild” etc.)?
Se spørsmål 1. En kombinasjon av flere ulike faktorer.

Advertisements

6 Responses to “Svar på Spørsmål om Spiseforstyrrelsen, del 1”


  1. 1 Cathrine 15. February 2011 at 20:04

    Veldig godt svar på spørsmål 17.. Veldig!!

  2. 2 Cathrine 15. February 2011 at 20:06

    hehe.. Gode svar på de andre også da selvfølgelig ;-)

  3. 3 lovelyliller: trening ,mat og morro. 15. February 2011 at 20:19

    :* spennende å følge hvordan det går på modum når den tid kommer. :) flotte svar ellers

  4. 4 Ingeborg 15. February 2011 at 21:08

    Hei.
    På skolen min er det en jente som har gått ned myyye i vekt. Hun bruker store klær og spiser aldri. Hun er aldri i kantina, og når vi har kjøkken sier hun at hun ikke har lyst på mat. Jeg kan se at hun begynner å bli sykelig tynn. Jeg aaner ikke om foreldrene hennes vet, men jeg føler at jeg må gjøre noe, men jeg kjenner henne ikke så godt, så jeg tør ikke å snakke til henne “face to face”. Hva synes du jeg skal gjøre? Har noen tips? Si fra til helsesøstra, si fra til foreldrene..? Hva ville du følt hadde vært den best for deg, men samtidig den mest effektive måten å hjelpe deg på?
    Blir veldig glad hvis du svarer.. :)

  5. 5 Miriam 16. February 2011 at 15:25

    Hehe, er så sinnsykt enig angående nutridrink-smakene! Fikk anbefalt den tropiske på apoteket,for den skulle være så populær, men den var jo forferdlig! Samme med appelsin…Jordbær derimot synes jeg ikke er så verst. Bringebær/vanilje tror jeg nesten jeg må prøve!

    Og sommerleir kan absolutt anbefales ;) Koster litt, men verdt det.

  6. 6 celine 16. February 2011 at 19:52

    å lese bloggen din er utrolig sterkt, men motiverer til å bli frisk. Er glad for at måten du skriver på ikke “mater” symptomer, men belyser de faktiske sidene og konsekvensene ved sykdommen. Var på Modum selv for drøyt år siden og kan se tilbake på det som et veldig lærerikt opphold. Å bli utfordret i trygge omgivelser var en god ting:) håper du holder ut. Synes du er tapper.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: