Svar på Spørsmål Angående Selvskading

1.) Hvordan startet selvskadinga? Var det påvirket av andre, eller noe du kom på selv?
Både og? Jeg hadde nettopp begynt på ungdomsskolen, så det var utrolig mange som drev og “prøvde det ut”, fordi det på en måte var “kult” eller “spennende” eller hvordan jeg nå enn skal forklare det. Så for meg ble det en kombinasjon av at andre gjorde det PLUSS mine egne grunner, problemer, tanker og følelser.

2.) Hvordan fikk foreldrene dine vite om selvskadinga, og hvordan reagerte de?
Jeg husker en gang mamma kom hjem fra jobb, og lurte på om jeg drev på med sånt. Akkurat da hadde jeg noen merker, men ikke noe “konkret”. Hun var veldig “panisk” (naturligvis), men fant liksom ingenting konkret “å ta meg for”. Første gang mamma for alvor innså at jeg var selvskader var i mars 2007. En mindre hyggelig konfrontasjon hvor det kort og godt ble bekreftet at “du er syk”.

3.) Prøvde foreldrene dine å få deg til å slutte med selvskading?
Både mamma og pappa var redde og ingen av dem ville at jeg skulle gjøre det, eller aksepterte det. På den andre siden var det ikke all verden de kunne gjøre for å hindre meg om jeg virkelig ville. Desperasjonen og hungeren etter å skade seg selv gjør en ekstremt oppfinnsom. Jeg husker at spesielt mamma var veldig redd for hva andre mennesker skulle komme til å mene etter si, om de fant ut at jeg skadet meg selv. Det var også veldig mye fokus på hvor stygt det var, eller hvor stygt det kunne / kom til å bli – men der og da brydde jeg meg ikke.

4.) Hvor lenge er det siden du skadet deg selv, og hva fikk deg til å slutte?
25. Mai 2010. Jeg forsto for alvor i August 2009 at jeg måtte finne en måte å slutte på. At jeg hadde skadet meg selv nok, at det ikke holdt mål, førte fram eller var godt for noe. Jeg forsto på en måte meningsløsheten i det hele, selv om det føltes riktig. Så det var i 2009 at jeg begynte, at jeg prøvde å gå inn for dette med å slutte. Fra Desember 2009 – Mars 2010 gikk jeg over 3 måneder skadefri, før jeg hadde en sprekk. Greide kanskje en måned til før jeg hadde en del mer alvorlige sprekker.
Skjønte jo at jeg måtte ta tak, men praksis er ikke like enkelt som å kanskje forstå teorien. Jeg visste ikke, hadde ikke på forhånd planlagt at det som for meg ble siste gang (bank i bordet) skulle være siste gang. Styrken og viljen til å holde ut videre kom etterhvert.

5.) Blir du trigget til selvskading når du ser Dexter?
Nei.

6.) Lurte bare på hvordan føltes det når du kuttet eg for første gangen, hva tenkte du?
Smerte = endorfiner og adrenalin. Det er og forblir en syk rus. For meg føltes det som en lettelse. Jeg husker at jeg tenkte “dette er sykt”, men den “forsvant” liksom i følelsen av lettelse. Dyrekjøpt lettelse.

7.) Hvor gammel var du, da du startet med selvskading ?
12, snart 13.

8.) Hvordan har klassen din taklet arr?
Jeg pleier ikke å vise armer på skolen egentlig. Det er ikke en spesiell grunn til hvorfor, det bare “er” sånn. Alle vet jo, fordi jeg selv har fortalt det, pluss at det finnes bilder både på blogg og på facebook. Vet ikke om jeg har rett til å uttale meg om hvordan DE har taklet det hele, men mitt inntrykk er at de har taklet det på en bra måte.

9.) Synes du det er vanskelig at andre ser arrene dine?
Ja og nei. Den første gangen er alltid “skummel”, uten at jeg skammer meg. Det er mer min egen redsel eller frykt for hvordan vedkommende skal reagere. Redd for å skremme andre, eller kanskje sågar sjokkere. Av og til synes jeg nesten det er litt festlig, for eksempel om sommeren hvor det er varmt og jeg har lite klær på meg – hvordan enkelte folk er frekke nok til å stirre! Men det er GREIT. Jeg føler på sett og vis at andre ikke har noe de skulle ha sagt, eller at de ikke har rett til å uttale seg om mine armer! Det ER og forblir mine armer, det er mine arr, min historie, mitt liv. Andre kan få synse og mene så mye de bare gidder – uten at det bryr meg nevneverdig.

Advertisements

11 Responses to “Svar på Spørsmål Angående Selvskading”


  1. 1 Katarina 13. February 2011 at 09:30

    Hei Karianne. Tittet på deg på facebokk etter du godkjente, sist var det jo nettby som gjorde at vi hang med på hverandre. For det første vil jeg si, du er sykt pen, og ikke mist utstrålingen din. aff, jeg tenker sånn, faen at ho må slite, misforstå meg rett, ikke ford du er pen,men hadde bare lyst til å si det, selv om du kanskje tenker whatever, jeg hater meg selv. Men jeg har lest bloggen din en stund, og jeg synes du skriver sykt bra, både om temaer hva du føler og litt galgenhumør oppi det hele. Jeg har skaffet meg ny blogg, jeg liker å få forslag til temaer, men jeg føler at min blogg blir en “maske” Klarer ikke helt skrive om meg, men dog heller rundt temaer som kan vinkle til meg (faens klisje ikke sant) Aner ikke hvorfor jeg er slik, om det er fordi jeg har brukt hele mitt liv på å sjule, redd for at folk leser, usikker på hvordan den bør være, kanskje lukka, slik at alle ikke kan lese. Føler når jeg skriver at jeg må bruke fornuft ikke reele følelser. Ganske slitsomt. Så vurderer en ny blogg igjen som folk må være invitert til. Trenger bare litt info på hvordan å få det til (er litt sånn,ikke god på sånne ting)Her hvor jeg bor kjenner alle alle. Men nok om det. Bloggen din er for meg drit bra å lese, bekreftelser på at jeg ikke er alene her i verden. Å gud så bra som du skriver. Klarer ikke rive meg løs når du skriver. Leste det med Mudum, deler din frustrasjon, ventet 1 år, nå skal jeg inn, MEN for syk, ikke stabil nok, noen ganger må man være nær døden for å få hjelp, og faen friskest mulig mulig andre ganger. nå skal jeg selv tenker over hvordan jeg kan dele min “verden” med erfaringer tanker osv. Merker når jeg leser bloggen til dere som klarer være åpne og ærlige at, jeg har lys til å hive inn en setning i mellom. Avslutter med å rose deg opp i skyene for bloggen, men også si at jeg tenker på deg, og mange gnager deler frustrasjonen du har. Stå på, fine du…

  2. 2 Caroline 13. February 2011 at 10:11

    Du er herlig, Karianne!

  3. 4 Cathrine 13. February 2011 at 11:14

    Husker den tiden selv.. Hvor det var “in” å skade seg, raspe og skrive ting med passer… Flink du er til å svare for deg, Karianne… :-) Takk for at du gir så mye av deg selv!!

  4. 6 Selina 13. February 2011 at 12:50

    Du burde høre på Papa Roach – Scars. Mulig du har hørt den allerede, men ville bare si det tilfelle du ikke har hørt den. Utrolig fin som kan beskrive MYE :)

  5. 9 Evelinn 13. February 2011 at 15:28

    Tenk da, om ikke så altfor lenge (dvs. ca 3,5 mnd)da kan du med god grunn ha 1 års feiring med tanke på selvskading :) KJEMPBRA om du får til det da!

    Det er en kamp, I KNOW. Også selv om man har “slutta”. Man må nok ofte kjempe seg gjennom tøffe dager/perioder, hvor det er SÅÅÅÅÅ fristende å ty til innlærte og “trygge” metoder. Vet ikke om du sliter med dette av og til? Jeg gjør i alle fall det. Men det har gått fint, heldigvis.

    Selv er jeg mer en av de som SKAMMER meg over arrene. Jeg mener, om folk ser på meg som “gal” på grunn av dette, så skjønner jeg de på et vis. Hehe!!! For man er jo “gal” når man faktisk velger å skade sin egen kropp. Lage livsvarende merker, som ikke går bort.
    Heldig du om du greier å la være føle på skam og bare vise deg selv som du er. Stå på!!! Skulle ønske jeg fikk tilbake noe av den tryggheten selv, med tanke på dette =/
    Men for meg handler det vel en del om at jeg ikke ønsker så mye fokus på det. Det er IKKE meg lenger, det å være selvskader. Det er fortid. Og jeg er vel tidvis litt bekymra for at noen skal misoppfatte, og tenke “hun er jo bare ute etter oppmerksomhet og at vi skal synes synd i henne”. For slik er det ikke.

    Keep up the good work!!! Vi er flinek :)

  6. 10 "nora" 13. February 2011 at 21:26

    Så flink du er. Det er utrolig trøft av deg å stå frem som du gjør. Vi heier på deg :)


  1. 1 Om Selvskading. « Bitre Blomster Trackback on 23. May 2011 at 16:21

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: