Kaosnatt.

Jeg la meg for to timer siden, men jeg får ikke sove. Jeg har kaosnatt, hvor alt i hele verden er absolutt feil. Spiseforstyrrede, stygge tanker som svinner og tærer, irriterer og plager. Også baller det på seg, med både det ene og det andre.

Jeg blir så utrolig sint på spiseforstyrrelsen. Jævla sykdomsfaen, ikke bare kommer du her, og tærer på livsgnisten, men nattesøvnen får man heller ikke ha i fred. Sint fordi jeg føler som jeg gjør, sint fordi jeg greier å se meg selv utenfra, fra et fornuftig synspunkt, sint fordi det ikke hjelper på selve problemet, sint fordi jeg forstår hvor sykt det er.

Sykt. Angsten. Angst for hva? Plaget av hva? Hva er det som gnager og plager? Maten i kjøleskapet. MATEN i kjøleskapet. Herregud, er det virkelig mulig, å ligge våken med vidåpne øyne og stirre ut i det tomme nattemørket fordi man har MAT i kjøleskapet? Faktum at det er MAT plager meg, og ikke minst plager det meg, det som surrer og går. At maten ikke burde være der. At det er en overspisingstrigger. At det kan spises, alt på en gang. At det kan sendes i retur, at man kan bli kvitt det.
Selvfølgelig kan jeg bare KASTE det, uten å spise det, uten å kaste det opp, men det går ikke. Mental sperre, henger igjen fra oppveksten. Den eldre generasjonen som alltid sier det er synd og skam å skulle kaste mat. “Tenk på barna i Afrika, vi er SÅ heldige som har mat på bordet”. Jeg blir så oppslukt av mat, at det har hendt at andre har tatt i fra meg og kastet, fordi jeg selv ikke greier å se at nok er nok. At det er både vannvidd og vanvittig.

Splittelsen gjør fysisk vondt. Å vite, så inderlig godt, også er det likevel så jævlig vanskelig? All fornuften, alle selvinstruksjonene gjør vondt. Hvert sekund gjør vondt, minuttene gjør vondt – fordi jeg må holde ut. “Du skal IKKE spise maten i kjøleskapet nå, midt på natta. Du skal IKKE finne på finurlige måter å lage knekkebrød spiselig, når du går tom for pålegg. Du skal IKKE blande knekkebrød med vann, kaste det i mikroen med suketter for deretter å ha kanel på, for deretter å klassifisere det som -grøt-. Du skal IKKE overspise agurk og tomater, du skal IKKE røre. Maten står i kjøleskapet. En fin, liten forseglet boks, utenfor rekkevidde, maten er ikke FARLIG. IKKE FARLIG.”

Jeg hadde ikke sett for meg, at det skulle bli så vanskelig, å oppbevare MAT i kjøleskapet.

Jeg føler skyld og skam, fordi jeg tenker som jeg gjør. Skyldig fordi jeg føler som jeg gjør, skammer meg over grådigheten og sykdomslysten som river og sliter. I tillegg driver jeg og innbiller meg at det brenner? Det lukter så svidd, så brent. Måtte sjekke, det brenner IKKE andre steder enn inni meg selv.

Jeg skjemmes, fordi det i det hele tatt går AN, å lage et svært jævla verdensproblem over noe så banalt enkelt som MAT I KJØLESKAPET. Er det MULIG? Hvor forskrudd går det an å bli? Jeg skjemmes fordi jeg lever i velferdsstaten Norge, skjemmes fordi jeg, som den eldre generasjonen mener, burde være mer enn takknemlig for at jeg aldri har opplevd hungersnød – annet enn selvpåført/sykdomspåført, og likevel svir det i sjela?

Jeg skjemmes over å vite at jeg snart kommer til å trykke på “Publiser” og dele alle mine forskrudde tanker, som holder meg våken når jeg egentlig burde sove. Jeg BURDE sove, men jeg tør liksom ikke. Tør ikke, fordi jeg VET med sikkerhet at jeg kommer til å ha grufulle mareritt som handler om maten i kjøleskapet, hvordan den spiser meg, hvordan jeg spiser den. Mareritt som handler om overfylte magesekker som ikke blir tømt. Mareritt over at noen skal finne meg, se skammen min, ta meg på fersk gjerning og arrestere meg fordi jeg utøver sykdomsrelaterte handlinger.

Så jeg skriver. Skriver ut raseriet og sykdomshatet, i håp om å redde fire timer med søvn, i håp om å våkne opp, klarere under topplokket, i håp om å greie å stå opp når jeg burde, i håp om å komme meg på skolen. I håp om å få tiden til å gå, uten sykdomskrampetrekninger som stjeler bevisstheten og konsentrasjonen min.

Mat i kjøleskapet trigger dermed skadetrangen – fordi jeg vil ha fred. Fordi jeg heller vil fokusere på fysisk smerte, konsentrere meg om dryppende blod, framfor å være fanget sammen med mine egne tanker som kretser og spinner rundt maten i kjøleskapet. JEG VIL HA FRED. Jeg prøver på fornuftig vis å dra en konsekvensanalyse, spør meg selv om det ville ha forandret noe om jeg skadet meg. Ville situasjonen ha vært annerledes om jeg hadde kuttet? Ville det ha vært annerledes om jeg hadde sting i armene og ferske sår? Ville behandlere ha sett på meg med andre øyne om jeg hadde sår å referere til, når de lurer på hvor vanskelig det er?
Svaret er NEI. Det ville ikke ha endret en dritt, bortsett fra flere arr, flere sår, flere turer på o-kjære akutt, flere møter med ferske turnusleger som nesten aldri har satt en eneste sutur på et menneske før, langt mindre møtt et menneske som faktisk sitter der og har gjort det selv.

Selvinstruksjoner. Gå og legg deg. Lyset av. Øynene igjen. Glem maten, glem kjøleskapet, glem skadetrangen. Glem dine imaginære problemer, legg lokk på følelsene og frustrasjon. Gjem, glem, hvil, sov.

Advertisements

9 Responses to “Kaosnatt.”


  1. 1 Beate 10. February 2011 at 02:32

    Det er travelt med våkennetter… Nattesøvnen er helst det jeg savner mest.. Lukk øynene Karianne, drøm om pluss grader, valper og gode tider! Lykke til!

  2. 2 Tuva 10. February 2011 at 09:13

    De forskrudde tankene kjenner jeg godt igjen. Det er utrolig hva som kan skape tankekaos. Vet ikke hva jeg skal si, vil bare støtte deg, du er ikke den eneste som har netter med mat-i-kjøleskapet-som-snakker-til-meg. Men kanskje det går an å venne seg til det? At hvis man overlevde en natt med en trigger, så blir neste natt enklere? På noen områder opplever jeg det.
    Lykke til, håper neste natt blir bedre.
    Klem

  3. 3 Emma 10. February 2011 at 10:48

    Ikke skam deg over å publisere slike innlegg,du trenger aldri å skamme deg ovenfor oss som leser bloggen din. Ingen av dine faste lesere dømmer deg, ønsker bare å støtte deg. Og husk:ingen er perfekte,alle har vi vårt. Du er bare tøff og modig som er deg selv,ærlig og åpen,og det er beundringsverdig!!!

  4. 4 Gunhild 10. February 2011 at 11:11

    Jeg synes ikke det er noe som heter imaginære problemer. Problemer er problemer, uansett. Ja, det hadde vært bedre om de ikke hadde vært der, og ja – de fleste andre har ikke den typen problemer, i samme store skala som deg. Det er like mye et problem for deg. Et forbanna stort er også. Det gjør vondt å lese at du dytter deg selv ned. Det er som å høre meg selv. ‘Det er bare MEG som tenker og føler i forhold til dette. Gud, jeg LAGER problemer. Hva feiler meg?’ Det er vanskelig (for min del) å godta at jeg har tanker og følelser som ikke andre har, og som ikke er noe poeng å ha. Det er tross alt ikke hensiktsmessig å lage et problem ut av maten i kjøleskapet. Hadde du kunnet velge hadde du valgt å IKKE ha det forbanna problemet med maten i kjøleskapet. Du hadde valgt det bort om du kunne. Det er ikke et selvvalgt problem! Du kan ikke føle skam for noe ikke har kontroll over. Og OM du hadde laget et problem ut av maten i kjøleskapet, med vilje, hva så? Det er noe å jobbe med. Det er sykdomstanker, som du jobber for å slippe fri fra. En dag er det ikke et problem, men på veien dit kan man ta det for hva det er – et problem. Ikke skam deg over deg selv.

    Du er nådeløst ærlig ovenfor deg selv (og oss) – hvor mange tror du klarer det? Og de fleste har langt færre problemer enn det du har, men allikevel gjemmer de seg for seg selv og andre. Shit Karianne, du er flink! Sterk! Jeg vil så gjerne at det skal bli lettere for deg fremover, så du slipper å jobbe så hardt, hele tiden. Det er lett å si at høyere matinntak hjelper i forhold til å mestre utfordringer når det er maten som lager utfordringene. Jeg krysser fingrene og håper, på dine vegne!

  5. 5 Destiny 10. February 2011 at 11:48

    du er ærlig. og du har satt ord på tankene i et slikt øyeblikk hvor ting er vanskelig, hvor ting (her: mat i kjøleskapet) trigger. du får tankene ned. synes dette er en stort skritt i riktig retning.

  6. 6 Tillie 10. February 2011 at 19:14

    Dette gjorde vondt å lese. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Jeg hater hvordan mat, mat som bare ER der, kan være så utrolig vanskelig. Hvordan tanken kan gnage i hodet og ødelegge alt.

    Jeg selv klarer ikke ha feil mat i kjøleskapet. Melkeprodukter er vanskelig, for “det er jo bare masse kalorier”. Eller når kjæresten kommer på besøk og drikker JUICE, for det er jo “en flytende kaloribombe”. Eller mat som jeg ikke rekker å spise før den går ut på dato, for den KAN jo på død og liv ikke kastes.

    I dag har jeg bare tenkt på frokostbrødet som ligger i skuffen. I morgen skal jeg nemlig ta buss i fem timer, så jeg har bestemt meg for å smøre med meg et frokostbrød som matpakke. Men frokostbrødet er fra mandag, så jeg er redd det ikke er spiselig lenger. Og dersom jeg skal spise det i morgen og det ikke er spiselig, da bryter helvete løs. Jeg kan jo ikke KJØPE mat på veien, for da er det alltid smør på. Så jeg gikk hele veien til butikken, bare for å kjøpe nytt og kaste det gamle, men de var utsolgt.

    Fy faen. At noe så enkelt skal være så vanskelig.

  7. 7 laipai 10. February 2011 at 19:36

    Sånn har jeg det også..har store problemer med å ha mat liggende…det kan bare ikke bli liggende der..palner legges…tanker surrer,ja..hele pakka…
    Håper du fikk deg noen timer søvn da vennen <3

  8. 8 BEM 10. February 2011 at 19:43

    Hei,
    Jeg får så medfølelse for deg når jeg leser det du har skrevet.
    Jeg sliter selv med akkurat det samme som du.
    De hersens spiseforstyrrelsene, kan de ikke bare fordufte? slik at vi slipper å ta opp kampen mot det som føles så umulig??

    Håper du til slutt fikk deg litt søvn, og at du kan sove godt i natt. =)

    For jeg håper og tror, at en dag skal vi komme oss ut av helvetet, og til ”paradis”, og det ”paradis” skal komme til jorda, hos oss og med oss.

  9. 9 IborgLisa 10. February 2011 at 21:51

    Nydelige nydelig Karianne. Jeg enig med de ovenfor her. Du får ikke lov til å skamme deg over å publisere sånne her innlegg. Jeg syns det er veldig bra at du klarer å være så ærlig ovenfor deg selv, og at du faktisk klarer å skrive det ned (så bra som du faktisk gjør).

    Ikke gi opp. Håper du får mye bedre natt i natt med nok søvn.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: